Ulf Ekman og frikirkeligheten

Ulf: Hur ska man se på Kyrkan och påven? Dette er overskriften på kapittel 9 i boken Den Stora Upptäckten - vår väg til Katolske Kyrkan av Ulf Ekman.
Innledningsvis så vet mine lesere at jeg ikke er teolog, men en vanlig mann av folket. Men da boken også er tiltenkt oss vanlige mennesker drister jeg meg til å servere mine tanker som kommer til meg når jeg leser boken.
Det første som slår meg når jeg leser sidene 127 og 128 er påstandene at "sånn tenker frikirkeligheten",men "sånn er det" [sånn tenker jeg (Ulf)]. Ulf begynner side 127 med påstanden om at han ble kritisert både fra utsiden og fra innsiden ( medlemmer av Livets Ord). Men er det ikke naturlig å bedømme ukjente ting som dukker opp, og advare mot det når man er uenig? I selve ordet "kritikk" kan det være både positivt og negativt lading. Den som har lest denne siden i boken forstår klart hvilken lading dette ordet har i denne sammenheng. Men det å prøve alt og holde fast ved det gode som Guds ord sier, det kan jo også føre til rettmessig kritikk! Vi skal ikke tro ethvert lærdommen vær...!
Og en annen ting jeg lurer på er at når Ulf tilbakeviser påstanden om at han var i ferd med å "smygkonvertera" forsamlingen Livets Ord, noe jeg ikke vil beskylde ham for, hadde det likevel gledet ham om menighetsledelsen og hele forsamlingen hadde konvertert? Det ble jo fler og fler katolske innslag på Livets Ord.
Ulf skriver videre at frikirkeligheten var bygd på at den var i mot noe annet [...?], og at de levde i psykologiske og teologiske reaksjoner mot det som hadde skjedd tidligere. Jeg vil heller kalle disse reaksjonene sunt teologisk bondevett.
Jeg vil ikke påstå at jeg vet alt om katolsk tro, men jeg er stadig inne på katolsk.no der jeg leser i deres katekisme og finner mange sprik der med det som står i min bibel. "Hade vi rätt information om katolsk tro eller var den färgad av åhundraden av teologiska og politiska dispyter..... " skrives det videre. Ja, som nevnt, det er bare å gå inn på katolsk.no. Der finner alle "rett" informasjon.
Så påstanden om at den "protestantiske og frikirkelighetens identitet er bygd på at den er imot noe annet" er etter mitt syn helt absurd... Jeg kjenner ikke bildet igjen. Selv har jeg levd som kristen i det pinsekarismatiske miljøet siden 1961 og mener å ha en relativt bra kunnskap om dette. (Jeg kom tidlig med i felleskristelig arbeide gjennom Full Gospel Businessmen's Fellowship International hvor jeg opplevde broderfellesskap og kristen enhet. ‎Der ble alle kristne akseptert, også katolikker.)
På nevnte sider (127 og 128) tar Ulf også et oppgjør med det han kaller "elitisme" og "historieløshet".
 Jeg vil kalle dette en dårlig karakteristikk av andre kristne fra Ulfs side. Kan man stemple kristne som ønsker å leve ut det de tror er Guds vilje for å lide av "elitisme"? Bare disse to sidene jeg har lest om Ulfs syn på frikirkeligheten gjør meg redd!
Og videre, er alt det gode Gud har gjort gjennom historien splittelse bare fordi det har vært utenfor den katolske favnen? Vil bare nevne et et par foreteelser fra nyere kirkehistorie, var Metodistvekkelsen, Frelsesarmeen og pinsevekkelsen som resulterte i pinsemenigheten over hele kloden splittelse og elitisme?
Videre blir frikirkeligheten også i boken dømt for å ha overmot og et litt merkelig kirkesyn på grunn av deres historieløshet [...?]. Er frikirkene dumme og historieløse?
Og hva med historieløsheten til den katolske kirken, hva vet en katolikk om sin kirke?
Og hvordan vet Ulf at frikirkene er negative mot kirkehistorien?

Ordet splittelse kommer også inn i bedømmelsen av livet utenfor den såkalte moderkirken. De fleste trossamfunn er grunnleggende et resultat av den Hellige Ånds virksomhet. Ofte har pionerene og grunnleggerne betalt en høy pris for sin lydighet. Ytterst sett er da den Hellige Ånd årsaken - eller?
Slik jeg ser ordet splittelse er det noe som oppstår mellom mennesker som er uenige om sin religiøse (eller annen) utførelse og angriper hverandre på grunn av dette. T.B.Barrat var ingen splitter, han var Guds gave til hele kristenheten. Han sørget for fritt rom for åndens liv, noe som etter hvert har velsignet hele den norske kristenheten. "Ubunden av form og ramme, fremveller den himmelske flod" er vel verselinjen som beskriver dette.
Og til slutt, er noens valg mer åndelige og riktige enn andres? Vi må jo alle følge samvittighetens lydighet mot det vi oppfatter som Guds vilje. Og når det gjøres så betales en pris.
Det er nettopp dette også Ulf Ekman har gjort. Han forlater også sin sammenheng for å gå den veien han er overbevist om, men da er vel det også splittelse? Eller avgjør retningen man går om ordet splittelse skal brukes eller ikke - og hvem er den høye dommer i det?
Som sagt innledningsvis, dette er bare noen amatørtanker - snart møtet jeg paven i dette kapitlet i boken.
Og har du et annet syn er du velkommen inn i debatten.
 ... som Voltaire sa det så elegant: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til ...