Sjelesorg

Bare en liten betraktning om sjelesorg.

Sjelesorgens hemmelighet er Guds nærhet.

Noen behøver hjelp, andre behøver nærhet. Noen behøver å bli sett, andre behøver å bli elsket. Noen behøver formaning, andre behøver irettesettelse. Noen behøver å vite at de er elsket, andre behøver å oppleve det i praktisk hjelp.

Noen behøver å bekjenne, andre behøver å tømme sitt hjerte.

Alle har behov av å dele noe med noen... og alle kan på noen måte hjelpe noen.

Likevel skal ikke alle hjelpe alle med alt, i mange tilfeller kreves det modenhet og ryggrad hos hjelperen...

Det gjelder å forstå hva vi mestrer og hva vi skal overlate til andre!

Det kan spenne fra et vennlig ord til å lappe sammen overgrepsofre.

Men i fellesskapet av Guds menigheter finnes alltid hjelpen den enkelt behøver.

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

‭‭Galaterne‬ ‭6:1-2

Når dette er skrevet så må vi ikke glemme at Den hellige Ånd er vår hjelper.

For å hjelpe en søster eller bror kreves tre aktive elementer; hjelperen, Ånden og bønnen.

1. Hjelperen (du) er en ganske alminnelig kristen som vandrer i lyset, har gjort opp med sin synd og har sin personlige relasjon med Jesus i andakt og bønn og gudstjenestene.

2. Ånden vet alt, den ransaker alle ting og kjenner hjertenes dyp. Ånden gir åpenbaringen, ordne, innsikten, visdommen og helbredelseskraften.

3. Bønnen gir Gud handlefrihet og løser ut det som er bundet.

Sjelesorg begynner med den gode samtalen, men noen ganger fører den gode samtalen til betroelser og sjelesorg. Gudsnærværet skaper trygghet som igjen, ved Den Hellige Ånds hjelp, en person til å åpne seg... Dette kan skje hvor som helst hvor to eller fler kristne møtes, i hjemmet, ved cafébordet eller i kirkebenken. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn (der er jeg midt i blant...) Men på samme måten som man ikke foretar et kirurgisk inngrep før bedøvelsen virker er det lite lurt å gjøre noe i en sjelesorgsituasjon før gudsnærværet er tilstede. Derfor er et godt utgangspunkt dette å ha erfaring fra en varm, fungerende bibelgruppe hvor nådegavene fungerer på en normal måte. Forstå når Guds Ånd beveger seg. Her vil  jeg legge til, selv om jeg motsier meg selv litt, alle bør ikke bli sjelesørgere på samme måte som bibelen sier at ikke alle skal bli lærere. 

Hjelperen (du) er altså et menneske som er vant til å omgås Gud i det personlige, i grupper og i gudstjenester.

Tilbake til den gode samtalen. Den er frukten av gudsnærværet (uansett hvor man befinner seg) som gjør at den som betror seg virkelig tør å åpne de innerste gjemmer. Og under ligger håpet, kan jeg bli fri?

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»

‭‭Johannes‬ ‭1:9‬. 

Jesu lys inneholder varme, kjærlighet, forståelse og tilgivelse.

Jesus er aldri teoretisk til stede, han er nær hos dem som søker ham. Og så kommer ordene fra den som søke hjelp; dette har jeg aldri fortalt til noen. Når denne betroelse kommer forteller det at Ånden har gjort sitt verk. Da er det tid for bønnen, befrielsen, tilgivelsen.

Sjelesorg behøver ikke alltid å bety at det er synd i bildet. For ganske mange år siden betrodde en eldre, pensjonert pastor meg; dette har jeg aldri fortalt til noe menneske før. Som pastor følte han seg alene og gjennom mange år bar han på noe han omsider fikk lagt ved Jesu føtter. Hvor mange pastorer går ensomme i dag?

Bønn er ikke bare å be kjære Jesus, gjør ditt og datt. Det er nødvendig, men det er også å proklamere frihet, seier og Guds plan videre ettersom Guds Ånd leder...

«Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!»

‭‭1. Tessaloniker‬ ‭5:14‬ 

Som en sjelesørger sa en gang; sjelesorgens mål er å føre personen tilbake til sitt eden!

Dette var bare en betraktning, du finner sikkert mye bra litteratur om emnet..

La pastoren gjøre det han er betalt for!

Slipp pastoren fri til å be - det fortjener vi.
Morgan Kornmo kom med et hjertesukk i Korsets Seier for mange år siden; det lukter svette av den vekkelsen! Og så beskrev han alt kontorarbeidet som hindret ham i å gjøre det han egentlig var kalt til - ordet og bønnen. Tragisk, ikke for pastoren, men for de pastoren skal betjene - deg og meg.
Derfor må vi sørge for at pastoren får tid til å gjøre det Gud har kalt ham til. En pastor er en hyrde, ikke kontorist eller administrator.
«Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3-4‬
En pastors oppgave er ikke først å fremst alene å betjene menigheten, men å gjøre den selvbetjenende, som Paulus skriver i Efeserbrevet - ...hyrden skal gjøre de hellige fullkomne  til tjenestegjerning.
Oppgaven er altså å sørge for at menigheten klarer seg selv, for i et sunt menighetsliv hjelper og betjener alle hverandre.
Jeg har arbeidet på steder hvor sjefen gjorde alt selv, han visste best, men det lå hauger med ugjort arbeide bak ham. Hva forteller det? Jo, enten er han veldig usikker på sine medarbeidere eller så klarer han ikke å ansette riktige medarbeidere - eller utvikle de han har.
Gode ledere kan unne seg fri når de vil.
Om en menighetsleder sukker under arbeidsbyrden fortelle det bare noe om hans lederegenskaper.
For bønnen er også forumet der Gud taler (til lederne), om de praktiske ting, om situasjonen blant "fårene", om hva som skal gjøres og alt annet som bønnen innbefatter.
Pastorer, forstandere og eldste som alle er likestilte er ansatt av Herren, ikke av menigheten. De er der for å formidle Guds ord og Guds vilje. Vi kan vel si at deres tjeneste er profetisk - en åpenbaringstjeneste.
Om noen er ansatt som sjåfør i et transportfirma og bilen stopper fordi tanken er tom, så er det dumt å skylde på at det ikke var tid til å fylle tanken fordi det var så mye å gjøre? Logisk det! Og det er det samme med tiden i bønn.
Våre eldste, forstandere, hyrder og pastorer må få tid til å frigjøre seg selv - til ordets og bønnens tjeneste. De likestilte lederskapet må få tid til å være i himmelen, innfor Guds og nådens trone. Ut fra dette springer alt menighetsliv ut.
Og så må vi ikke glemme at bibelen taler om to former for eldstetjeneste - den ene er de som arbeider i tale og lære.
La det ikke lukte svette av vekkelsen - det er bedre med Kristi vellukt.
Spør ikke din pastor om hva han gjør - ber han så vet du det...
Sett ham fri!
Ja, det er mange måter å avlaste pastoren på - om han vil.
Alle kan formane hverandre og hjelpe hverandre. Noe sjelesorg kan også være unødvendig eller overflødig. Behovet kan mer være nærhet...
En pastor fortalte at han var overarbeidet av all alle samtalene og sjelesorgarbeidet. Det ble da bestemt at menn med samtalebehov gikk til pastoren og kvinnene med lignende behov gikk til pastorfruen. Etter dette sank antall sjelesorgsamtaler dramatisk (!). Mange har mer behov for oppmerksomhet en hjelp, men dette belaster sjelesorgapparatet og stjeler tiden for de som virkelig har behov.
Går det an å bygge fungerende, selvbetjenende menigheter?
Slipp pastor'n fri så går det!

Sangen, lovsangen, lovsangskrigen!

Sangen. Jeg skriver ikke om hvordan den var, men hvordan jeg opplevde den.
Kristenhetens hjerte, oppkomme og utløp.
Det er mange slags syn på kristen sang og musikk. Som 16 åring tok jeg gitartimer hos en av Fredrikstads mer kjente musikere. Jeg fortalte dette med gitarspilling til en noe eldre nabo. Har du begynt med sånn "jesusknepping" var hans syrlige kommentar, men jeg var jo ikke frelst da, ble det litt senere.
Fra barndommen av ble jeg flasket opp med kirke og indremisjon. Opplevde orglet og salmer som ubeskrivelig kjedelig, det samme med korsangen i Betania.
Som 17 åring havnet jeg på Sion. Der var det strengemusikk, Maran Ata sangbok og solosang (men Maran Ata menigheten og sangstilen der ble holdt på armlengdes avstand). Jeg vil ikke analysere stil og innhold i sangfremførelsen den gangen, man gjorde det beste man kunne med de beste man hadde. Men glemmer ikke én av gitarsøstrene som hadde en helt spesiell teknikk. På en eller annen måte klarte hun å få tommelen under strengene når hun spilte så lyden som kom minnet mer om geværskudd.
Geværskudd ja, det måtte et eget menighetsmøte til før det ble lovlig å spille trommer på Sion. Og formaningen kom til trommisten  utble ikke - vær så snill å bruk vispene da!
Men lenge leve amatørmusikere, var kanskje på mange måter bedre enn den nå finjustere lovsangen.
Men én ting gikk igjen, spesielt i solosangene - himmellengselen og den bedrøvelige verden vi levde i. Å jeg lengter hjem til himlenes lyse saler ble sunget av barnemusikken. Modnes for himmelen var en solosang og Ovan där randas morgonen var for små sanggrupper. Gyllne morgen var strengemusikkens favoritt. (jeg mener ikke at det er feil å synge om frelsens mål, men det lå en melankolsk sordin over sangene - det er så trist å leve her, det er bedre i himmelen der) Solosangene ble hovedsakelig sunget av søstrene, og duetter av to søstre (damer). Må heller ikke glemme sangevangelistene med fruen da. Men mannlige solosangere var ytterst sjelden, bortsett fra noen svensker som slang innom da.
Jeg ble også involvert i den musikalske utfoldelsen. Begynte tidlig med el-gitar, men da ungdomsmusikkgruppen jeg ledet slet med å holde tonen byttet jeg til pianotrekkspill, det virket. Men som så mange andre ble jeg forfremmet til mitt inkompetansenivå - jeg ble menighetspianist, eller rettere sagt nødpianist. Tror jeg var den eneste der og da som visste forskjellen på hvite og svarte tagenter. Jeg var nok god på skomakertakt og menighetssangen overlevde. Det som ikke overlevde var sangboken Maran Ata, til manges sorg fikk den sin død og ble i 1979 erstattet av Evangelietoner. For mange av oss ble det oppfattet som å havne ut i mørket.
I 1977 kom lyset, da trådte Pelle Carlsson inn på scenen med skiven När du vender hem... med När du går øver floden går du ensam.
Etter min oppfatning kom et nytt "trøkk" og en ny salvelse inn i den kristne sangen.
Pelle Carlsson hadde noe med seg som vi i dag kanskje kaller salvelse.
Men før det (såvidt jeg husker) kom et annet trøkk som gav oss pinsevenner et "whiplash" midt under et forutsigbart fellesmøte på Sion. Den gangen var det kun én mikrofon som var skrudd trygt og godt fast på prekestolen. Møtenes bidragsytere var da også tvunget til å holde seg på plass.
Men denne gangen var det Metodistene som hadde ansvar for fellesmøtene og de hadde engasjert en av sine yngre sangere til dette arrangementet - Thorbjørn Baksvær. Denne modig og frimodige sangeren gjorde noe som aldri hadde hendt i et pinselokale før - mens han akkompagnert av sin gitar sang På en høy langt herfra, spaserende fram og tilbake på plattformen gikk han også ned i midtgangen og sang der også. Ikke rart at vi stivnet. Jeg husker ansiktene...
Stivne ja, klapp i deres hender sier bibelen, men å klappe var ganske ufint på møtene. Om det kom inn en glad Maran Ata venn og klappet i hendene til vår glade strengemusikksang kom en underlig atmosfære inn i møtet. Denslags oppførsel vil vi ikke ha her!
Men fornyelsens tider kom og lovsangen trengte seg på. Noen prøvde å snikinnføre lovsangen i møtene, men det ble ikke sett på med blide øyne. Lovsang, hva er det ble det sagt.
Fornyelse er ikke lett nei. I en menighet introduserte dirigenten sangen med strofen; med løftede hender innfor ditt navn. Det gikk bra inntil en av sangerne kom med spørsmålet: "når skal vi løfte hendene?" Etter litt fram og tilbake kom forslaget - dirigenten gir et signal når hendene skal løftes (hands up).
Litt senere var nevnte musikklag på besøk i en annen forsamling og sang overnevnte sang - den med løftede hender. Det ble ikke helt godt mottatt kunne man høre etterpå.
Vi kan vel le av det nå, men denne kampen lever faktisk videre i disse dager. Det er dessverre fremdeles helspenn mange steder ennå og jeg ble virkelig forbauset når jeg for et par tre år siden leste ordet "lovsangskrigen" i en artikkel i KS skrevet av en velkjent lovsangsleder
(ifølge KS var lovsangskrigen beskrevet som kampen mellom strengemusikktilhengerne og lovsangstilhengerne).
Men kristen sang kan også gi kultursjokk. I 1979 begynte jeg å jobbe i et firma som var drevet at to kristne brødre. Det var traktordeler det dreide seg om, men evangeliseringen var heller ikke glemt, så i butikken var det satt opp et stativ med kristne grammofonplater. Det var en pensjonist som jobbet som pakker der, han tilhørte indremisjonen i nærheten. Gudfryktig som han var så han seg ut en plate med teksten Jerusalem på coveret og kjøpte den. Resten kan du tenke deg selv...
Men jeg tror ikke det er sangen som er problemet, det er de harde hjertene. Alt hører jo oss til. Korsang, salmer med orgelmusikk, strengemusikk, sangboksangene og lovsangen og Hillsong.
Lovsangskrigen er vel over nå?

«Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»
‭‭Salmene‬ ‭103:1-2‬ ‭

Mitt kristenliv fra vrangsiden - min bønn!

Om kristenlivets ingredienser fra en som ikke får det til.
Vi har sangen, talen og bønnen.
Så har vi misjon, nødhjelp og evangelisering.
Deretter kommer mitt personlige Gudsforhold, forholdet til familie og forholdet til verden utenfor.
Mye å holde styr på i kristenlivet. Må jeg holde orden på alt dette for å være en fullverdig kristen?
Jesus sa bare følg meg, så....
Paulus og brevene sier hvordan...
Pastoren og menigheten guider meg inn i praktiseringen...
Men hva opplevde jeg da som 17 åring?
Jeg skal dvele litt med de forskjellige områdene som er nevnt ovenfor og vil samtidig prøve å ikke være belærende.
Bønnen.
Mitt første møte med dette området var i bønnekjelleren. Et lite og trangt kjellerkott med plass til rundt tyve personer. Grei størrelse, for det var sjeldent fullt.
Som ungdom kjente jeg bare dette miljøet jeg kom inn i, og jeg prøvde da å ligne de rundt meg. Vi lå på kne i en slags ring med albuene i benken og ansiktet mot veggen. Så vidt jeg husker var det ikke lovprisning, bare kjæææære Jesus...
Når alle hadde bedt hver sin bønn var ringen sluttet og vi gikk hjem. Etterhvert oppdager jeg at alle hadde hver sin måte å be på og at vi gjentok oss alle sammen. Noen bad heftig og herlig og andre ba tråkig og lenge, jeg representerte nok de sistnevnte for en dag tok forstanderen tak i meg med følgende formaning; Johan, du ber alt for lenge - folk klager over at de ikke kommer til!
Denne formaningen preger meg ennå, sikkert til glede for mange.
Men noe hjelp har jeg fått underveis, det var i form av en bok jeg fikk på min fødselsdag for omlag 20 år siden og het Bønneeksplosjon og var forfattet av Colin Dye. Jeg lånte den bort og har dessverre ikke fått den igjen.
Så vakler jeg vider på bønnens veg - vil gjerne lære mer!
Om jeg får det til skriver jeg litt om sang på min neste blogg...