tirsdag, april 26, 2016

Likestilt lederskap eller pastoren som sjef?

Likestilt lederteam eller pastor som sjef?
Om ledere, lederstil eller mangel på dette. En gang for lenge, lenge siden  gikk det en serie på fjernsynet med tittelen "Her er ditt liv". Nå dukker en annen serie opp som vi kan kalle "Slik var vårt mislykkede lederliv" eller noe sånt. Det er egentlig modig og prisverdig når ledere står fram og bekjenner i full offentlighet hva de burde ha gjort annerledes som ledere.

Når man leser og får informasjon fra hist og pist så blir man jo litt forbauset. Har det virkelig vært slike tilstander? Det er ledere som har ledet for mye og brennende hjerter som har brent for lenge. Svakhet har vært regnet en defekt og lederstil har vært full seier over omstendighetene uten å se etter hva som ligger i kjølvannet. Når det er sagt er nok det meste gjort i beste mening. Men ordet skjønnsomhet har vært sterkt fraværende. Man skal jo lyde sine veiledere sier bibelen, men til hvilken pris?
Å varsle er "kritikk" og uenighet og knurr kan være opprør. Men å knurre kan faktisk være
bibelsk, for det kan vi lese om i Apostlenes gjetninger. De store apostlene så ikke urettferdigheten i matutdelingen før lekfolket knurret og gjorde opprør. Da forstod de hvor alvorlig problemet og de (apostlene) satte inn, etter menighetens valg, de aller beste og åndsfylte i forsamlingen til å ta hånd om dette. Visdommen seiret her. Og det interresante i dette tilfelle var at det var "folket" som valgte disse syv diakonene. At det var hele flokken som valgte kan vi lese i kapittel seks i Apostlenes gjerninger. Å knurre på rett sted til rett tid kan faktisk være en bibelsk dyd, det førte til i dette tilfellet til at mange fikk det bedre.

Har faktisk tenkt på dette med ledelse og lederskap lenge, så når jeg leste linjene du kan lese nedenfor (fra KS) så bestemte jeg meg for å blogge litt igjen, og jeg gjengir følgende:
«UNNSKYLD»: Intensjonene var gode, men det er ikke nok, sier Sentermenigheten i Asker på forsiden i KS. Nå ønsker menigheten å si unnskyld for å tråkke inn på menneskers private territorium og for å detaljstyre deres liv.
De siste årene har Raymond Urne satt igang en prosess for å skape større åpenhet i Sentermenigheten i Asker. For å kunne bla om til et nytt kapittel i menighetens historie, ønsker han nå sammen med sin far, Ole Bjørn Urne, å be om tilgivelse til alle som har blitt såret. Daniel Egeli er med og hjelper Sentermenigheten i deres prosess.

Så langt KS, de rørte ved noe her i sin artikkel. Og jeg vil legge til at det er bare de ekstra modige som sier unnskyld. Det skal stort mot til å være sann ydmyk.
Men hvordan kan så mange menigheter over så lang tid opprettholde en slik ukultur. Det kan være mange grunner til det. Et spørsmål jeg ofte hørte tidligere var dette - hva er menighetens visjon? Og det neste var - er pastoren salvet. Man var lite opptatt med ordninger og struktur, var det usjenert og salvet gikk det bra. Ofte hadde pastoren i nye menigheter valgt ut sitt eget lederskap osv. En årsak til dette kan i noen tilfeller ha vært en reaksjon mot kjedelige og endeløse menighetsmøter i etablerte forsamlinger. Jeg har selv opplevd mye merkelig der, men av mange "dårlige" alternativer er nok menighetsmøtevalgt lederskap det beste. Bra mennesker kommer alltid på rett plass og om det velges feil så er det større sannsynlighet for feil når pastoren eller en liten gruppe velger ledere alene enn når hele menigheten velger.
http://korsetsseier.no/2016/04/17/lederskap-legger-seg-flat
Hvor mye skal pastorer lede og er de pr. definisjon bedriftsledere?  I bibelen omtales menigheten som en kropp med lemmer som betjener hverandre. Og om det finnes et hierarki er det helt motsatt av det som verden byr på. Den som vil være stor, han er alles tjener er Jesu ord.
Men alle menigheter består av vanlige mennesker - og da kan det gå galt. Ikke noe å bli forbauset over. Selv de som i bibelen kalles for de hellige kan gjøre dumme ting. Og er det noe kristne etter min mening er gode på så er det å IKKE RYDDE OPP når noe brister.
Fins det overhode noen kagenevnd eller lignende i den "frie" pinsekarismatiske delen av kristenheten, finns det et sted et vanlig medlem kan henvende seg når noe ikke er bra i ens egen menighet? Jeg tror ikke det. Tenk om alle de som fikk personlige problemer med menighetsledelsen i overnevnte menighet hadde hatt noen å henvende seg til da?
I følge bibelen er det gitt rom for å klage. "Ta ikke imot noen klage mot en eldste uten ved to eller tre vitners ord" sier Paulus til Timoteus. Her ser vi at Timoteus representerer den overordnede åndelige instans. Og dette gjelder tydeligvis for alle menighetene Timoteus hadde overoppsyn med. For det første ser vi her at Paulus medgir at det også kan oppstå problemer med ledere. For det andre ser vi menighetene var underordnet ett overoppsyn. For det tredje ser vi ut fra dette enkle bibelverset at det her også ligger en garanti mot overgrep fra ledelsens side. Paulus sier jo at lederne ikke skal herske over sine menigheter,  men om dette likevel skjer kan ingen i nåværende menighetsstrukturer gjøre noe som helst med det. Er det bibelsk? Jeg skrev noe om dette i et tidligere blogginnlegg med overskriften BISKOP.
Men tilbake til ledere og lederskap. Hvordan bygge sunne og gode strukturer? Grunnleggende så tror jeg at ikke bare én skal være sjefen. Menigheter kan ledes av et likestilt lederskap. Selvfølgelig må det være struktur med daglig ledelse osv, men ingen skal styre skuta etter formelen "Gud sa til meg"! Det er å blokkere andres oppfatninger og meninger. Videre tror jeg at Gud meddeler seg til fler enn bare én utvalgt. Der det er MANGE rådgivere er det frelse kan vi lese i Guds ord.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.»
‭‭1 Timoteus‬ ‭5:17‬ ‭NB‬‬
Her leser vi om ett felles lederskap - en gruppe av forstandere og eldste. Og verset viser også at det er både forkynnende ledere og ledere med andre oppgaver. Viser dette verset den bibelske modellen? Det kan ikke jeg avgjøre, men det er absolutt noe å tenke på. Trosmenighetsmodellen er vel ikke den beste som er oppfunnet?

Vel, vel. Dette er igjen noen tanker fra en gammel pensjonist hvis skjebne har blitt å sitte for seg selv å fundere. Har ikke skrevet dette for å provosere, men jeg begynner å se saker fra en annen vinkel - spennende!


Sendt fra min iPhone

tirsdag, april 19, 2016

Azusa Street 9. april 1906 og nå...


Vekkelsen i Azusa Street, fra 1906, regnes som pinsevekkelsensbegynnelse. Det var her i Azuza Street, Los Angeles, at pinsekraften og dåpen i Den hellige Ånd virkelig fikk et verdensvidt gjennombrudd kan historien fortelle.
Alt blir jo historie. Og vi er flinke til å feire det som har hendt. Men ilden på alteret kan ikke feires, den må næres. Ofte havner vi i det ene diket som er fortidens romantikk - og som vi prøver å repetere.  Eller drømmen om en ny intervensjon fra himmelen - men uten villighet til å betale prisen.
Det er jo slik at før jeg aner det har jeg blitt en "gammel skinnsekk" som prøver å plassere det mye livet i min tilstivnede kristendomspraksis. Når ilden falt i Azusa Street for 110 år siden var det på ydmyke og rensede hjerter. Tror ikke det finns noen snarvei for meg heller.
 Minner meg litt om de to turistene på et teppemarked. Den ene innledet forhandlinger med en teppeselger og etter mye pruting havnet han på tiendedelen av den opprinnelige prisen. Den andre turisten ble imponert og sa til selgeren at da tar jeg et teppe til samme prisen jeg også. Den går ikke sa selgeren, du får begynne på nytt igjen.
Går det an å feire pinsevekkelsens start for 110 år siden? Ikke dumt å minnes denne begivenheten, men da må i hvert fall jubilanten, den Hellige Ånd få være med og styre jubileet. Den Hellige Ånd er jo ikke død, men lever i beste velgående.
Jeg ble feiret for er par år siden, fylte 70. Måtte ha vært en underlig fest om alle gjestene var innbudt, men jeg var glemt? Kjell Aukrust skrev en erindringsbok med tittelen Slipp ham inn, det samme kan skrives om Den Hellige Ånd.  En meget aktuell tekst for oss som bekjenner oss til den karismatiske delen av kristenheten.

Går det an å "fange" vinden? Nei, det det går jo ikke. Når vinden er fanget er det ikke vind lenger. På samme måten kan heller ikke vi fange Den Hellig Ånd,  den må fange oss.  Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. (‭Johannes‬ ‭3‬:‭8‬ NB) Og videre: For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. (‭Romerne‬ ‭8‬:‭14‬ NB). Den Hellig Ånd er vind, vannstrøm, ild og storm, den er liv og bevegelse.
Bli fylt av Ånden oppfordrer Paulus. "Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter",(‭Efeserne‬ ‭5‬:‭18-19‬ NB)
Ja dette er en viktig del av kristenlivet. Men det er jo bare slik at det er den som tørster som drikker.
"Men på den siste, den store dagen i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann". Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort. (‭Johannes‬ ‭7‬:‭37-39‬ NB)
Dette hadde profeten Elisa forstå og når det var noe å få, hvorfor ikke få så mye som mulig? Da de nå var gått over, sa Elia til Elisja: Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisja sa: La meg få en dobbel del av din ånd! (‭2 Kongebok‬ ‭2‬:‭9‬ NB)
Nå skal vi snart feire pinse, la Den Hellige Ånd lede festen!!!

mandag, april 18, 2016

Er enhet utopi?

Når vi forener oss - en utopi?
Jeg har skrevet dette i all ydmykhet. Retter fingeren mot meg selv og mitt elitistiske sinn. Men det har blitt slik at jeg har blitt løftet opp og sett vårt kristelige strev fra fugleperspektiv.
Jeg vet at det ikke går an å organisere seg fram til vekkelse, på den annen side....
Det var en gang at Israels folk gjemte seg i sine huler.
"Da Israels menn så at de var i fare fordi folket ble hardt angrepet, gjemte de seg i huler og kjellere og fjellkløfter og kjellere og brønner". (‭1 Samuel‬ ‭13‬:‭6‬ NB)

Denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lyset barn (det bibelen kaller de hellige). Og jeg gjentar: "For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn". (‭Lukas‬ ‭16‬:‭8‬ NB)
Det dannes stadig foreninger og forbund av alle slag over hele verden. Mennesket har forstått at samhold gir styrke. Dette fattet mennesket helt fra tidenes morgen og vi kan lese om det allerede i 1. Mosebok hvor vi leser følgende:
"Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.

Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre". (‭1 Mosebok‬ ‭11‬:‭4, 6‬ NB)

Dette forstod Karl Marx og Friedrich Engels som stod bak "Det Kommunistiske Partis Manifest" og de skapte en bølge som rullet over store deler av den daværende moderne verden - "Proletarer i alle lande, foren dere!"
Virkningene av dette manifestet kjenner vel alle til den dag i dag.

Dette er innledningen til noen tanker jeg ønsker å fremme. Og jeg har frimodighet til å gjøre dette da jeg kun er en benkesittende kristen uten noen form for lederansvar og uten noen underliggende agenda for den gruppen jeg tilhører. Tanken er fri og nå vil jeg la den få vinger gjennom denne bloggen.

Som utgangspunkt vil jeg henlede oppmerksomheten til en region jeg kjenne ganske bra. Der har jeg kommer fram til at i den pinsekarismatiske sektoren er rundt 15-20 forsamlinger, større og mindre. Jeg kjenner jo ikke alle disse inngående, men regner med at alle disse er gode og velfungerende. Var de ikke det hadde de jo ikke eksistert. Det første jeg tenker på er pastorene og forkynnerene. Den som tjener ved alteret skal leve av alteret sier Guds ord. Er det riktig at 100 personer her og 50 personer der skal lønne en pastor, betale hus, drift og avgifter og ikke ha råd til misjon. Om disse hundre eller 50 hadde vært samlet i en annen større menighet kunne jo alle kollektene være brukt til å sende pastorene ut som misjonærer for eksempel. Og for å forfølge tanken videre kunne ytterligere én menighet som slapp å betale for hushold og pastor faktisk med de frigjorte midlene drive en hel kristen  TV-stasjon?
Jeg vet dette er utopi og ugjennomførbart, hvem vil legge ned sin egen menighet?
Men her på min blogg tenker jeg høyt.....

Og jeg kiler inn et spørsmål, er kristen enhet at pastorene kommer sammen noen ganger i løpet av året og medlemmene ser hverandre (de som møter opp) på det årlige fellesmøtet?

Nå kommer neste påstand. Kan den ofte innadvendte virksomheten føre til ressurssløsing? Jeg mener sløsing med de menneskelige ressurser - tenker på alle de flotte og dyktige barnearbeidere som forkynner evangeliet til barna våre. I mine øyne de de viktigste vi har. Noen steder er det rikelig med mannskap, rekvisita og hjelpemidler, andre steder mer sparsomt. Og sang og musikkrefter da, hva tilbys barna? Ellers i uken ser de "flotte" barneprogrammer med topp regi og så kommer de til barnemøter hvor det knapt spilles på en gitar.
Man gjør det beste man kan med det beste man har. Men er det tilstrekkelig?
Det kan jo for eksempel være slik at de aller beste søndagsskolelærerne lever med en bitte liten barneflokk et sted langt der ute i det ukjente, mens de i heller burde løftes fram og være der det var samlet hundrevis av barn. Et ukentlig stort fellesarrangement for barn hvor alle barna opplever Jesus i et herlig fellesskap?
I tidligere tider hadde en menighet jeg kjenner egen buss som samlet barna hver søndag. Gi barna det beste, men da må muligens jeg slippe det nestbeste jeg tviholder på.

Ungdommen. Mulig den beste ungdomslederen er i den lille utkantmenigheten med få medlemmer. Han/hun har gaven, men ikke ressursene. Og ungdommen der i den lille menigheten sliter mellom lojalitet og lengsel, de vil gjerne treffe andre ungdommer, men så...... I dag er ungdommene mobile. Guds rike er større enn den enkelte menighet.

Vi utretter ikke mye ved å krype ut fra våre festningsverk én gang i blant for å proklamere ett eller annet sammen for deretter å trekke oss tilbake å spikke våre egne fliser. Det er ikke det som beseirer fienden. Vårt oppdrag er å beseire fienden for deretter å sette folket fri.

Hva er viktigste mangfold eller samhold. Mangfold kan være som en bukett blomster, samhold i ordets rette forstand er en spydspiss. Vi kan ikke slåss mot satan med blomster...

Og til slutt. Det var noen hellige som kom sammen og sa:
"Kom, la oss søke etter edle steiner og slipe dem  godt! De brukte kjærlighet som stein og samhold som mørtel.
 Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som viser verden til himmelen. La oss proklamer Kristi navn, og la evangeliet bli spredt over hele jorden. Da steg ondskapens åndehær ned for å se byen og tårnet som de hellige barn bygde. Og satan sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme sinn og samme mening. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre dem  så de ikke tåler og tilgir hverandre. Så spredte satan dem fra hverandre med fryktens våpen slik at de gjemte seg i særinteressenes huler, og de holdt opp med å bygge på byen..... eller?

La oss Bygge Kyrka uansett.....

"Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn". (‭1 Korinter‬ ‭3‬:‭10-14‬ NB)

(Håper du tilgir meg for dette innlegget, mener ikke å såre noen overgitte og kjempende gudsmennesker.)

torsdag, april 14, 2016

BISKOP

BISKOP

Tilsynsmenn eller biskop eller ingen av delene. Hvem skal bry seg med mine anliggender? Derfor har jeg skrevet noen høyst uteologiske og historieløse tanker som faktisk er tuftet på litt erfaring og informasjon gjennom livet. Jeg slår ikke fast verken det ene eller det andre. Men det er jo tråkig om noen skriker om hjelp og redningsbøyen ikke er der. Man er liksom uskyldig vitne da, jeg kunne jo ikke gjøre noe likevel…. Eller?
Jeg kan ha sovet i timen, men så vidt jeg husker har jeg aldri noensinne hørt undervisning om biskopembetet. Mulig er det fordi det er et ikkeeksisterende faktum i min pinsekarismatiske verden. Men blir noen menighet noen gang opphøyet til et nivå av ufeilbarlighet? "Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!" skriver Paulus i 1. Kor. 10:12.

De fleste av oss behøver en gang i blant støtte fra omgivelsene. Da må dette også gjelde kirker og menighetsledere. Det er jo en kjent sak at gjennom historien har enkelt menigheter gått til grunne og blitt helt bort grunnet feiltrinn og indre strider. Med riktig helhetsstruktur kunne dette i mange tilfeller vært unngått. Og saken kan belyses fra flere sider. Hva skjer for eksempel når lederen må ta en vanskelig sak og menigheten er splittet i synet på løsningen? Ved ett tilfelle jeg kjenner til var det nettopp en slik sak hvor det hele kjørte seg fast. Da henvendte ledelsen seg til en større menighet med respekterte ledere og ba om råd. Det fikk de og svaret som kom bøyde begge parter seg for. Det var et eksempel på "biskopfunksjon". Et annet eksempel viser det motsatte. Her var det pastoren som hadde levd ganske uryddig og overskredet lovverkets grenser. Men fordi denne menigheten var "fri" kunne ingen gå inn og hjelpe. Flertallet i menigheten der støttet lederen selv om denne burde vært fratatt "prekensertifikatet" for alltid. Så av og til dukker det opp situasjoner som kunne vært løst om det hadde vært en overordnet funksjon med rett til å gripe inn. Vi har jo et eksempel fra en menighet på den norske vestkysten. Når noen omsider fikk adgang til å hjelpe var det for sent. Hva om det på daværende tidspunkt hadde vært et overordnet tilsyn med rett til å gripe inn?

Alle liker vel å kalle seg bibelske. Det "vi" tror og praktisere menes å ha full dekning i Guds ord. Men et ord som nesten er et banneord i mange frikirkelige ører er ordet biskop. Det ordet minner nok mange om høykirkelighet, ufrihet og åndsfravær. Og så tenker man kanskje på hva noen av biskopene i Den Norske Kirke har åpnet for, og så kommer spørsmålet om det egentlig noen trygghet med tilsyn og en overordnet hyrdetjeneste?
Slik jeg forstår det er det egentlig lite konkret i bibelen om biskop-embetet når det gjelder slik det praktiseres i dag. Og slik som Den norske kirke for tiden (vill)ledes av sine biskoper i dag er nok bare selv ordet biskop skremmende for mange. Det har jo blitt slik at de (biskopene)stenger døren for de bibeltro og slipper ulvene inn bakveien. Likevel vil jeg, tross dette, innrømme at enkeltmenigheter (frimenigheter) behøver et overoppsyn. Hadde kollapsen i Levende Ord i Bergen kunne vært unngått? Hender det at pastorer eller menigheter behøver hjelp fra utsiden? Her vil jeg svare et ubetinget ja. Selv vet jeg om flere tilfeller hvor hjelp har uteblitt fordi et hjelpeapparat med innsyns- og handlingsrett ikke var integrert i bevegelsens struktur(er).

Pinsevennene har et organ som skal ta seg av vanskelige saker, det kalles for tilsynsrådet. Fra pinsevennenes hjemmeside kan følgende leses:
"Tilsynsrådet er et rådgivende organ for Pinsebevegelsens menigheter, forkynnere og menighetsledere som har behov for hjelp i konfliktsituasjoner. Rådet består av fem medlemmer som oppnevnes av Samtaleforum. Det vises til egne vedtekter.
Etisk råd er et rådgivende organ for menigheter og fellestiltak og behandler saker der forkynnere/ledere er involvert i grenseoverskridende seksuell atferd eller er anklaget for annen moralsk og etisk svikt".
Hvorvidt disse rådene kan gripe inn og korrigere/avsette kom ikke fram på hjemmesiden. Men etter det jeg erfarer kan disse rådene kun assistere når de blir invitert inn. Hver enkelt pinsemenighet er jo suveren og selvstyrt og ingen fra utsiden har overordnet myndighet til å gripe inn eller hjelpe (og det er vel heldigvis veldig sjelden noe slikt kunne vært påkrevd). Denne "oversuvereniteten" hos den enkelte pinsemenighet ser jeg egentlig som en svakhet.
Slik jeg forstår det gjelder ordet tilsynsmann (episkopos) som ordet biskop er utledet av kun er et lokalt overoppsyn i den enkelte menighet. Utover det lokale overoppsynet hadde Paulus også overoppsyn for mange menigheter som han selv skiver. "Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene". 2. Kor. 11:28Det samme overoppsyn hadde vel menigheten i Jerusalem inntil år 70. Det interessante er at Paulus, tross sin apostelstatus, også underla seg "biskopatet" i Jerusalem.

Paulus skriver i første brev til Timoteus, Kapittel 3 og vers 2: "Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre".
Og i sitt brev til Titus, Kapittel 1 og vers 7 skriver Paulus:
"For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning". Altså tilsynsmenn på det lokale plan.

Episkopon - tilsynsmann. Det kan både være en lokal forstander og en overordnet biskop over et større område menes det. Vi må huske på at i begynnelsen hadde folket stort sett"en sjel" og var ett. Det var ikke separate kirker og trossamfunn som nå (selv om det ganske tidlig oppstod fraksjoner).

Tilsynsmannen skulle vokte hjorden.
I versene 6 og 7 blir ordet eldste og tilsynsmann slått sammen. Tydelig her at tilsynsmann er en lokal Herrens tjener som det stilles strenge krav til. Vi finner en annen betegnelse i Efeserbrevet, her er ordet hyrde anvendt. Men tilsynsmann og hyrde er jo synonyme begreper.
Når Paulus i 1. Tim. skriver om tilsynsembetet så er det også her tydelig at begrepet gjelder den lokale virksomheten. I kapittel 3 beskrives tilsynsembetet (episkopon) og menighetstjeneren (diakónus). Altså lokale tjener i den lokale menigheten. At det er noen overordnet institusjon eller biskoptjeneste kan, så langt jeg ser, ikke utledes av disse skriftstedene.
Derimot var det en fungerende overordnet institusjon i Jerusalem og den synes å være veldig viktig.

Det var jo mange biskoper i urkirken, skal vi følge denne tradisjonen? Tja, men det de gjorde var designet for deres samtid. Det de gjorde var sikkert nødvendig da. Men det vi må gjøre er å etterfølge disse ved ikke å etterligne funksjon, men deres intensjon, de gjorde det som er riktig der og da og vi på samme måte her og nå. For eksempel tilsyn, det behøves. Men hvordan må tilpasses våre menighetsstrukturer. Vi må ikke være så naive og tro at problemer vil aldri vil komme. Men er en biskop svaret.? Det tror ikke jeg, vil heller foretrekke et valgt overoppsyn som fungerer etter visse kriterier, men ikke biskoper slik vi kjenner det i dag.
For å ta et eksempel. Jeg leste en gang at vegvesenets standard for helling/dosering i kurver var basert på hestekjøretøyer lenge etter at hestekjøretøyene hadde forlatt den vanlige ferdsel på vegene. Dette ble oppdaget og rette på. Nå er det nye regler for dette basert på dagens trafikkbilde.

Fungerte Paulus som biskop for de menigheter han grunnla? Det virker slik når vi leser hans brev. Han oppmuntrer, formaner og irettesetter. Samtidig kan vi lese om at han holder seg innenfor sitt eget geografiske område. Skriftstedene nedenfor viser at han også hadde respekt for- og holdt seg utenfor områdene til andre Herrens tjenere. Derimot var Paulus opptatt med at noen andre måtte ta opp hans (biskop?)tjeneste når han gikk bort. Det var altså viktig for Paulus at menighetene skulle ha et overoppsyn.

Paulus skriver at han har et geografisk mandatområde i sitt 2. brev til Korinterne,
kapittel 10 og vers 13: "vi derimot vil ikke rose oss over all måte, men etter målet av det område Gud har tildelt oss som mål: at vi skulle nå frem like til dere".
Og videre fra vers 16 "så vi kan føre evangeliet frem til de land som ligger på hin side av dere, og ikke innenfor andres område rose oss av det som alt er virket".

Her kan vi forstå at det dreide seg om geografiske områder, slik det også praktiseres bl.a. av Den norske kirke i dag. Innom våre frikirkelige rekker så holder det vel bra med et landsdekkende "biskopat" eller tilsynsembete.

Og jeg har et spørsmål, hvorfor være redd for innsyn når det er nødvendig. Om en menigheter ikke ønsker innsyn så kan vel det være for at det nettopp er noe å skjule – eller jeg alene vite best.

Og til slutt, hva blir så mitt svar på spørsmålet om biskop. Ganske enkelt – ser ikke behovet for noe biskopembete. Derimot ser jeg behovet for en overordnet og valgt hjelpe- eller tilsynstjeneste. Hvordan få dette til? De impliserte forsamlinger velger på åremål en gruppe med leder og medarbeidere. Det settes da selvfølgelig opp statutter for denne funksjonen. Men dette er utenfor temaet.

Hva kirkefedrene mente og praktiserte vedr. dette temaet har jeg ikke studert så nøye, men det er sikkert noen som har noe fornuftig å si om dette også!

Hvor finner vi biskopen? Vet ikke! Hvor finnes kloke kvinner og menn? Overalt i alle menigheter. Velg dem inn, de behøves nok om vi er ærlige…..
Vil avslutte med skriftstedet fra Salomos ordspråk 11:14 Hvor det intet styre er, faller folket; men hvor det er mange rådgivere, der er frelse.

Hvilke ordninger har andre trossamfunn:
Metodistkirken i Norge har felles biskop med Danmark, Finland og de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen.

Baptistkirken. Hver menighet er en selvstendig enhet der menighetsmøtet med alle medlemmene utnevner den religiøse lederen – pastoren. Ingen over menigheten kan bestemme over den enkelte menighet eller føre tilsyn med den. (I mange andre kirkesamfunn er det gjerne en biskop.)

Frikirken. Foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosessen som foregikk i andre del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner mot presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier.

De Frie Evangeliske Forsamling står teologisk sett nær pinsebevegelsen, men har historisk skilt seg ut ved å være motstandere av medlemsregistre. DFEF er (derfor) heller ikke registrert som eget trossamfunn i Norge.

søndag, april 10, 2016

Öppna landskap og lederskap...


Jag trivs bäst i öppna landskap,nära havet vill jag bo... Ja. Jeg trives også best i åpne landskap, både åndelige og naturlige. Derfor er det også viktig med åpne landskap, både i foreninger og menigheter. Jeg blir livredd når noen blander egne ideer med Guds tanker, altså kaller sine egne tanker for Guds vilje. Men det har nok hendt gjennom kirkehistorien. Alt som sies og gjøres må tåle ilden, dvs. mine nære og kjære.
«Uten styre faller et folk, men der det er mange rådgivere, er det frelse.»
‭‭Salomos Ordspråk‬ ‭11:14‬ ‭NB‬‬
Åpenhet og trygghet fører til kreativitet. Der det er betrykk og dominans leder det til sikring og gardering. Bare trygge ledere tør være åpne og vise sine svakheter (som vi alle har). Mannen som gravde ned sitt pund oppfattet sin leder som en hard herre...
Til og med Paulus prøvde sine åpenbaringer ovenfor sine brødre:
«Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas. Jeg tok også Titus med. Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves.»
‭‭Galaterne‬ ‭2:1-2‬ ‭NB‬‬
Vi behøver lederskap, menighetsråd, eldstebrødre, eller kall det hva du vil, slike som lever i Salme 133:
«En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode oljen på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg - den flyter ned på kanten av hans kledning. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.»
‭‭Forutsetningen for alt lederskap er selvfølgelig å være salvet og fylt med Guds ånd, men i tillegg bør et lederskap bestå av mange. Det gir trygghet.
«I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13:1‬ ‭NB‬‬
Har du forresten lagt merke til at det er sjelden dirigenten selv spiller under en konsert, selv om denne muligens er den beste? Men uten dirigent blir det likevel en dårlig konsert. Og tenk om dirigenten skulle spille alle instrumentene....
Jag trivs bäst i öppna landskap, også leder(land)skap.
Gjør du?





Sendt fra min iPhone