onsdag, februar 22, 2017

Brev 64 - Hva har du gjort med din glede?

Hva har du gjort med din glede?
Smilefjes eller strekansikt.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg sitter inne med det inntrykket at det for det meste er strekansikter som preger våre gudstjenester. Mulig at gleden på innsiden er det viktigste, men gleden kjemper nok en hard kamp for å komme ut og når den endelig har klart det faller den utmattet ned på gulvet.
Men man kan jo ikke bare være glad vil mange påstå? Helt riktig det, for glede uten påviselig årsak kan jo minne om en smule sinnsforvirring. Dessuten er det ikke østfoldsk å vise overstadig glede. Tilstanden som kalles glede har mange ytringsformer:
Vi har glede, henførelse, jubel, ekstase, velvære og lystighet for å nevne noe.
Jeg vil her inndele gleden inn i to områder - den innvendige gleden og den påførte gleden. Glede som uttrykkes ved hjelp av kjemisk stimula som alkohol, lystgass og lignende er falsk glede og er ikke tema her. Derimot er gleden som kommer via sanseinntrykk viktig for oss mennesker, for eksempel gjennom musikk eller fra humorister.
Det er en menneskerett og være glad. Det dummeste jeg hører i kristelige kretser er når en eller annen forkynner "befaler" glede, og jeg har hørt fler enn en gang predikanter si noe slikt som at: folk jubler over at en lærkule triller gjennom to tresenger, dere er jo frelst og burde juble enda mer!
Men i fotballen er det bare "hjernejubel", i Guds menighet er det "hjertejubel" og det er noe helt annet. Vi jubler jo bare når Kristus ved forkynnelsen åpenbares for vårt indre menneske! Spurgeon sa så treffende om dette: "Der det ikke er åpenbaring er det død!" Den forkynner som vil se glade forsamlinger bør sørge for at det er noe å glede seg over.
Vi gleder oss samtidig både "i"'og "over". Vi fryder oss i Ånden over Jesu seier for eksempel.

"Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede", (‭1 Peter‬ ‭1‬:‭8‬ NB)

"Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13‬:‭52‬ NB)

Gleden i Herren er vår livgivende beruselse, gleden i Herren er vår styrke. Derfor er også evangeliet det glade budskap. "For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene". (‭Jesaja‬ ‭55‬:‭12‬ NB)
Evangeliet er det glade budskap som spres av glade budbringere.
Gleden i Ånden er også viktig for vårt dagligliv, har vi sangen i vårt indre kan ingen ta den fra oss.
"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd"? (‭Romerne‬ ‭8‬:‭35‬ NB)
Dette kunne Paulus og Silas skrive under på da de satt lenket med oppflengte rygger i Fillippi fengsel og sang lovsanger.
Derfor er det en livsnødvendighet være glad!

"Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn". (‭Efeserne‬ ‭5‬:‭18-20‬ NB)
Slike gledesfester kan bare Guds forsamling ha.
Til slutt - har jeg noen oppskrift på å få denne gleden i Herren, få denne overstrømmende kilden i seg som alltid strømmer over av takk og pris til Herren Jesus?
Nei, der har jeg ikke - bare hold deg nær til de som fryder seg i Herren så slår det snart over på deg...
Deilig å gå over fra strekansikt til smilefjes, for det hjertet er fylt av...

Og det er håp, både i Efesus og Samaria fikk folk den indre gleden ved påføring eller håndspåleggelse av apostlene. Det samme skjer i dag også gjennom Åndsfylte Herrens tjenere - som for eksempel Jørn Strand....

tirsdag, februar 21, 2017

Hva har du gjort med din vrede? - Brev 63

Hva har du gjort med din vrede?
For mange er det et privilegium å få være med i en god og resurssterk forsamling. En eller annen gang i livet har vel flere hatt behov av og tale med en eller annen, lykkelig den som har funnet en åpen dør. Men mange har vel aldri hatt en slik mulighetenes dør på stedet de har bodd. De har bare gått der og ......
I løpet av liver finner man ut at mange tilårskomne mennesker har levd et tilsynelatende godt liv uten at noen har visst....
Men det har alltid vært overgripere. I dag er våre øyne rettet mot barna og overgrepene på Internett. Ingen øyne er rettet mot de gamle av dage. Mange av disse ble aldri hva de skulle bli, det var for mange mørke skygger.
Om man går omkring som en trykkoker uten mulighet til avlastning er det tryggest å holde seg unna varmekilder, eller slippe mennesker for nær. Det er skummelt å være redd for egne følelser.
    Ved en tilfeldig prat ett sted fortalte en kvinne om sin "lykkelige" skilsmisse. Å bli skilt kan være som et dødsfall uten kondolanser svarte jeg. Da brast demningen...
Sorgen hadde vært hermetisert og bare et ørlite trykk skapte en liten eksplosjon.
     Overgrep, incest og voldtekter er ikke noe nytt og moderne. Forskjellen på før og nå er at før ble alt fortiet. Vi må ikke være blinde for at blant den gråhårede generasjon går det mange med åpne sår.
Leste engang at mange med skygger fra fortiden klarte seg bra helt til barna flyttet ut av hjemmet - da våknet fortidstrollet som de trodde var borte opp igjen.
    Jeg hadde en klok pappa. Jeg var ikke så år gammel før jeg skulle foreta  min første togreise helt alene. Det var via Oslo til Fetsund. Før reisen forklarte pappa meg med tydelig tale hva enkelte menn var ute etter og hva de gjorde. Jeg ble ikke utsatt for noen tilnærming på denne turen, ikke senere heller, heldigvis, men er uendelig glad for denne samtalen.
Det er ikke alle som har hatt en pappa lik min, for mange har det vært det motsatte.
    Når vi møter trusler, fare eller noen form for antastelse melder angsten og frykten seg. Den naturlig følgen er da sinne og vrede. Men når vreden ikke får utløp, hvor går den da?
    Jeg skal ikke utdype dette videre og det er jo skrevet hyllemeter av bøker om dette emnet. Likevel er jeg spørrende, hvorfor må så mange gå uhjulpne gjennom livet når det er hjelp å få. Husker også all skrivingen og omtalen om detter forskjellige kristne fora i 2016.
Blir det bare med pratet?
    Jeg er overbevist om at det er tusenvis av menighetsmedlemmer som kan hjelpe hverandre i våre forsamlinger - hvordan få disse på banen?
    Når kristne brødre og søstre likevel (burde) omgås, hvorfor ikke lære opp hele menigheten til åndelig førstehjelp? Alle er hverken kirurger eller pastorer, men dette hindrer ikke at alle bør kunne grunnleggende (åndelig) førstehjelp.
Men tilbake til vreden, hva gjør vi med våre medvandrere med akkumulert vrede - finns det en plass hvor den kan slippes ut under trygge forhold?
Under en sjelesorgsamtale ble spørsmålet stilt - hva har du gjort med din vrede? Spørsmålet ble stilt fordi sjelesørgeren forstod hva som trykket på, og reaksjonen kom.... heldigvis.
"Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren". (‭Romerne‬ ‭12‬:‭19‬ NB)
Vi behøver "vrederom" i våre menigheter, et trygt sted blant trygge mennesker der vi kan tømme ut den gamle verken og få legedom.
Jeg har tro på regelmessig undervisning om dette i alle menigheter. Da kan flere hjelpe flere og man kan jo i det minste få kunnskap til å hjelpe seg selv.


fredag, februar 17, 2017

Om tilknytning, trygg eller utrygg - Brev 62


Om trygghet og tilknytning.
Tilknytningen til mine nære relasjoner, er jeg trygg, engstelig eller unnvikende. Hvilke signaler sender jeg ut?
Igjen noen tanker om dette som gjelder oss alle. Dette er jo områder de fleste har vært innom eller fremdeles er på - hvor befinner jeg meg i forhold til deg?

De fleste er vel det de er fordi de fikk sitt stempel eller preg fra fra barnsben av. Og så må vi leve med det resten av livet, hjemme, på skolen, på arbeidsplassen, i foreningen eller i menigheten for den saks skyld. I arbeidslivet må vi som regel tilpasse oss kulturen der og noen ganger blir det et vinn eller forsvinn, men i menigheten...
I menigheten har vi den mulighet at det vi mistet eller ble påført i barndommen kan vi få gjenopprettet og mer enn det. Likevel kan noen i ett miljø leve et helt liv uten forandring og hjelp mens i et annet miljø kan oppleve befrielse og gjenoppbygging. Om du lurer på hvorfor denne forskjellen så vil jeg gi dette svaret som Peter og Johannes sa til den lamme mannen - det jeg har gir jeg deg. Det er ikke bare det vi sier som hjelper mennesker til frihet, det er også det vi har og er!
Og det er bare det vi har vi kan gi. Lykkelig den som er der hvor det er noe å få...

Vi mennesker har en tilbøyelighet til å kategorisere alt, og til en viss grad er det også nødvendig. Førskolelærere og lærere generelt bør forstå hvilen kategori et barn tilhører for derved å forstå barnet og som følge gi den riktige støtten.
Alle har en eller annen form for tilknytning til sin familie eller ett nærmiljø. Men hvordan livet leves ut der styres av de indre kvaliteter - trygg, engstelig eller unnvikende. Dette styrer igjen handlingene eller mangel på sådanne. Leves voksenlivet ut fra det som er tatt med som medbragt ballast, altså for eksempel de samme typer sjelsevner eller tilknytningsevner som man kan inndele barn i?
Om tilknytning hevdet  Mary Ainsworth at småbarn i hovedsak har en av tre typer tilknytning til sine omsorgspersoner: trygg, engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende. Men legger også til et fjerde type / desorientert, ofte vært utsatt for omsorgssvikt. 
Noen ganger påtar enkelte seg lederansvar uten samtidig å representere det trygge. De kan være brennende for Guds rike, ha bibelkunnskap, men likevel mangle det viktigste - den personlige tryggheten. Så blir bekreftelse viktigere enn å beskytte... Og det er til syvende og sist lederne som skaper miljøet, det er derfor de er ledere. 
Jeg er verken pedagog, psykolog eller på noen måte kyndig i dette jeg belyser nå, men vil likevel sette søkelyset på våre indre miljøer i kristenverdenen. Bibelen taler om både fedre og småbarn i Kristus. 
Altså på den ene siden har vi foreldrene/lederne  (leverandørene) og på den andre siden barna/medlemmene (mottakerne). Helt forenklet er det slik at det foreldrene leverer avgjør kvaliteten og utviklingen hos barna. Og våkne personer merker fort på barna om det skulle være noe dysfunksjonelt i et hjem. Egentlig sender vi alle ut signaler om våre indre egenskaper! Det kan være det vi sier og ikke minst det vi unngår å nevne fordi det gjør vondt. 
Hva har menighetsmedlemmer fått overlevert i sine miljøer? Vi kan også si det slik at meningen med all kristen forkynnelse og undervisning er å påvirke (til det bedre). Forkynnelse er ikke i underholdnings- og informasjonsbransjen, det er forvandlings og oppbyggelsesbransjen. Men på samme måten som utrygge, usikre og ustabile forhold bygges inn i barna vil det samme kunne skje med oss som påvirkes i kirker og bedehus. Derfor er trygghet et særs viktig element i forkynnerenes personlige utrustning. Alle forkynnere jeg kjenner til tilhører kategorien "trygge" så langt jeg vet. Men jeg har opplevd eksempler på det motsatte. En predikant innledet sin preken med følgene uttalelse - si at dere elsker meg, for jeg preker ikke bra før jeg vet dere elsker meg. Han gav seg ikke før forsamlingen ropte ut - vi elsker deg! Hvor dumme kan man bli? En røst manglet i dette kjærlighetens hylekor, min.
Det ble engang sagt til meg at trygge barn er glade barn. Trygghet kan bare overleveres over tid, og med gitte normer og grenser. Trygghet henger også sammen med åpenhet, ærlighet og ikke minst ydmykhet. Trygghet er noe som sprer seg i atmosfæren om likevel udefinerbart. Der det er trygt setter man seg ned. I bibelen leser vi at Jakob avpasset farten etter forholdene når han ledet feet framover. Selvfølgelig skal vi alle som bibelen sier «vokse til manns modenhet», men tiden for dette er vel forskjellig for oss alle. Noen ganger blir barn vurdert kun etter fremtreden og utseende og uten å bli verdsatt for det de er, og jeg kjente en familie med både gullgutt og hoggestabbe. Våre menigheter skal være frie for slike ting, der skal vi bære hverandres byrder.
Og vi må vel innrømme det, menigheter er også ulike. De kan være varme og inkluderende eller kalde og formelle. Frank Mangs beskriver dette så treffende i en av sine bøker. Som vanlig ble folk frelst der han prekte og han beskriver sin opplevelse av en menighet slik der han sto på prekestolen og så på forsamlingen og de nyfrelste - «jeg synes synd på disse som skal komme inn i dette ishus av en menighet». Mulig isen kom fra ledergruppen - jeg vet ikke. Selv har jeg aldri vært inne i et slikt ishus, heldigvis, men varmenivået kan vel saktens være ulikt.
Det er den gode, kontinuerlige tilstedeværelse som skaper trygghet hos barna. Og det er også nærheten og relasjonen til «de gamle» som skaper trygghet hos de nyfrelste, barna. De blir rett og slett som oss - på godt og ondt. Men når mødrene og fedrene selv er utrygge, hva da? For jeg vil jo forbli der det er trygt.
Og trygghet bygges alltid på en trygg relasjon, «Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke». (‭Markus‬ ‭6‬:‭50‬ NB)
Jesu blotte nærvær skape den nødvendige tryggheten. Mulig noen behøver en trygg hånd å holde framfor å høre mer om Guds nåde - for om diagnosen er feil blir behandlingen feil også! Det hjelper jo ikke med mer nåde når man likevel er trygg i Gud, bare er utrygg på seg selv. Da behøves oppmuntring og bekreftelse fra trygge venner. Dette har jeg erfart selv også.
Og til slutt, vi er alle mennesker med vår styrke og våre svakheter. Det gjelder den største leder til det "minste" menighetsmedlem. Men uansett status, hos Gud er det befrielse. Enten det gjelder å være engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende eller rett og slett desorientert eller hva det nå er. Gud har innsatt i sin menighet hjelp for deg. Tenk også på sangen - jeg er trygg hos deg...

onsdag, februar 15, 2017

Vekkelse? - Brev 60

Den blokkerte vekkelsen!
Det er lett å ta alle over en kam, men når ting ikke fungerer begynner ettertanken. Det opplevde jeg ofte i mitt yrkesaktive liv hvor jeg bl.a. jobbet med hydraulikk. Når ting ikke fungerte ble det som oftest jeg som måtte stille diagnosen. Det var da ytterst sjelden produktfeil, som regel kunne feilen tilbakeføres til mennesket. Og når feilen i opplegget ble rettet opp fløt (hydraulikk)oljen igjen. Det nytter lite med trykkøkning når det var blokkeringer.
     Ofte tenkte jeg da på kristen virksomhet der ting synes å fungere dårlig. For som i den fysiske verden slik er det i den åndelige verden, det er en lovmessighet på begge sider.
«Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter»? (‭Lukas‬ ‭16‬:‭11‬ NB) 
Jeg har jo registrert sånn nå og da at vekkelser har stoppet opp eller uteblitt fordi det har vært "uregelmessigheter" i disposisjoner og transaksjoner i ledelseskretser.
I ettertid har dette kommet fram i vitnesbyrd og bøker. Leste for eksempel mye om dette under Pensacolavekkelsen for en del år tilbake.
De sanne skatter er jo Åndens gaver og liv som skal flyte inn i menighetene og den enkeltes liv. Å bruke utgiftsførte midler til egen disposisjon kan jo være en kraftig propp i oljerørledningen.
Å erstatte mangel på hellighet med kraftfulle predikanter holder heller ikke i lengden. 
Det er ikke alltid at bønnemøter er hele løsningen, men de kan føre til løsningen. For eksempel at Herren stiller diagnosen. Resultatet bør da bli omvendelse og syndsbekjennelse. For i utgangspunktet skal ikke Guds menighet tape på noen områder, dødsrikets porter skal ikke overvinne Guds menighet. Men når dødsriket likevel vinner da må jo noen ha sluppet fienden inn på innsiden.
    Den seierssikre Josva opplevde dette da de led nederlag ved byen AI. Han ble veldig forundret og faktisk anklaget Gud og ropte ut:
«Når kana’aneerne og alle som bor her i landet får høre om dette, vil de omringe oss og utrydde vårt navn fra jorden. Hva vil da du gjøre med ditt store navn?»
Men Gud fikk slutt på bønnemøtet og sa til Josva: «Reis deg opp! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt?» (‭Josva‬ ‭7‬:‭9-10‬ NB)
Og så kommer meldingen fra Gud som lyder slik:
«Det finnes bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste.» (‭Josva‬ ‭7‬:‭9-10, 13‬ NB)
Poenget mitt med det jeg skriver er ikke å ha det forløsende ordet når det gjelder å forklare hvorfor ikke...
Men det jeg mener er at når vi i våre bønnemøter søker Guds ansikt så er det ikke bare fortelle hva Gud bør gjøre, slik som Josva prøvde. Men det er å be ledet av Ånden slik at alt som hindrer flyter opp og kan handteres.
Det er mye mer enn penger og bannlyste skatter som kan hindre. Uforsonlighet, vantro, feil motiver, selvhevdelse, urenhet, maktsyke eller alt annet som strider mot den sunne lære. Blokkering er blokkering.
Når Guds Ånd ikke virker med sin åpenbaring, kraft og nærhet er det jo noe som hindrer for Gud gir jo ikke Ånden etter mål?
«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (‭Salmene‬ ‭139‬:‭23-24‬ NB)
Ønsker alle en god vekkelse...

mandag, februar 13, 2017

Brev 59 - den vekkelse som er tilpasset meg

Både Paulus og Peter måtte forklare seg for sine brødre, ikke feil det. Vi må vokte på den sunne læren og aldri kompromisse med læren om Jesus, Guds enbårne sønn, frelsen og dåpen og troen på ekteskapet mellom kvinne og mann osv, osv. På den andre siden har en frenetisk frykt for alt som ikke ligner nøyaktig på det vi driver med hindret den sårt tiltrengte strømmen av levende vann inn i vår kristenhet.
Anklager kan føles lettere enn samtaler, men konsekvensene kan bli fryktelige!
 Nevner noen navn nedenfor som ble støtt ut i kulden, men senere er tatt inn i varmen. Det tragiske etter mitt syn er at de kunne ha vært inne i varmen hele tiden.
Husker når Aril Edvardsen entret offentligheten på 60 tallet. Husker fra innvielsen av Sarons Dal hvor en kjent kristenprofil profeterte om den videre fremgangen. Etterpå ble det skrevet en hvitbok og mannen ble forsøkt styrtet ut i det ytterste mørke....
Men tross dette er det vel en kjent sak at stedet Kvinesdal har betydd veldig mye for veldig mange - i hvert fall for meg.
Så dukket fenomenet Åge Åleskjær opp, og historien gjentok seg dessverre. Denne gudsmannen fikk ikke betré alle prekestoler nei..
Men tiden på Borg Kristne Senter med Åge Åleskjær i Sarpsborg var så viktig for så mange.. Husker han underviste om å gå over fra melk til fast føde.
Og det hadde vel også i sin tid vært bedre å hatt Aage Samulsen innenfor...
Hva gjør vi med nestemann?
For Gud sender sikkert fler. 
Og det er jo en skremmende for min del at mens jeg ligger på knea og ber om vekkelse så kanskje jeg nekter jeg å lukke opp døra når den banker på - for jeg vet jo hvordan vekkelsen skal være!
Skal historien gjenta seg?

søndag, februar 12, 2017

Joakim Lundqvist 50 år - et forbilde - Brev 58

Når dyktighet og klokskap bor sammen!
Dyktighet og klokskap behøver nødvendigvis ikke gå hånd i hånd. Men når dette virkelig forenes kan det umulige bli mulig. Men til det andre ytterpunktet så kan bare litt dårskap ødelegge de beste forutsetninger. Jeg husker et veletablert og gammelt firma som jeg hadde daglig kontakt med. Dette firmaet hadde en høy kompetanse på sitt leveringsområde og de ansatte hadde jobbet der i generasjoner, for å si det på denne måten - "de kunne alt"!
Men så kom ulykken, det ble ansatt en ny disponent som tidligere hadde vært sjef i et bemanningsforetak. Det ble straks foretatt omorganisering ned det resultat at nøkkelpersonene forsvant som skremte høns. De ble selvfølgelig headhuntet av tidligere konkurrerende firmaer. Etter en kort periode var firmaet gått over i historien...
Men bibelen sier at der det er mange rådgivere er det megen frelse... Problemet med ledergrupper er jo at ting kan ta for lang tid, men det motsatte alternativet er verre.

Jeg tenker på dette i forbindelse med svenske Dagens 50 års intervju med Joakim Lundqvist hvor følgende uttalelse fremkommer når intervjueren kommer inn på Ulf Ekmans konvertering:
«Direkt efter Ulfs besked valde ledningen att hålla kyrkan öppen flera timmar varje kväll för alla som ville komma och prata. Joakim såg också till att finnas närvarande på Facebook för att där svara på frågor. Han gjorde vad han kunde för att stilla stormen. Men han önskar att Ulf Ekman skulle ha handlat annorlunda.
– Om jag hade befunnit mig i den situationen skulle jag nog, i respekt för den rörelse jag grundat, först ha försvunnit under radarn och gjort min personliga förändring i skuggan. Jag skulle heller inte ha skrivit en bok som propagerar för att alla borde ta samma steg som jag».
Kloke ord av Joakim dette, og han har etter mitt syn klart å handtere dette saklig og ryddig uten samtidig å drive personforfølgelse. Et eksempel for kristenheten!
Nå har også Ulf twitret at boken «Den stora uptäcten» kommer ut på Engelsk. Og det har jeg ingen innvendinger i mot, det er akseptabelt og fullt lovlig å fremme det man tror på. Og da vil jeg tilføye, den samme retten har jeg også og den tar jeg - og da må jeg selvfølgelig også tåle litt pepper!
Kristenhet er åpenhet, eller det burde være det. Å vandre i lyset betyr at man alltid på alle områder kan være åpen og ærlig uten å frykte for omgivelsenes dom. Om utfallet blir som det mellom Abraham og Lot som gikk hver sin vei så er det likevel det beste. Å bli enige om at man er uenige er i seg selv ingen katastrofe. For bibelen sier - la alt skje i kjærlighet!!!
Der jeg ikke på en god måte kan snakke med alle om det meste, der vil jeg ikke være.
Takk Joakim for at du ved din tale og handling har vist kristenheten at selv det vanskeligste kan takles på en god måte!
Og så fraber jeg meg en debatt om Den Romersk Katolske Kirken....

fredag, februar 10, 2017

Jeg ser over skuldra - Brev 57

Tilbakeblikk framover.
Lørdagsnostalgi om meg selv.
Den som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake er ikke skikket for Guds rike sier Jesus. Men det Jesus mener er at når du begynner med pløyingen er best best å se forover, da blir furene rette. Men når pløyingen er over er greit å se på "verket"!
Refleksjoner. Hvordan ble livet når jeg ble Pensjonist? Vet egentlig  ikke, det ble bare tut og kjør på en annen måte. Fikk lov til å jobbe "overtid" på min gamle arbeidsplass noen år ekstra og det dempet kræsjet noe. Nei, det ble ikke noe kræsj, det ble heller en sporveksling med samme hastighet.
Det som har preget mye av tiden de siste årene var menighet og bibelskole. Fikk lov til å være med fra starten av for sistnevnte, administrere og etterhvert undervise litt også.
Husker at det var 153 påmeldte første året - en knallstart.  Er glad for at bibelskolen er i bedre hender nå, det er jo noe som heter å bli forfremmet (eller forsette i) til sitt inkompetansenivå. Derfor er det lurt å slutte før en blir bedt om det. På min gamle arbeidsplass som begynte på i 1969 og hvor jeg var den første heltidsansatte begynte jeg å lage katalog etter lim og klipp metoden. Med årene ble den produsert elektronisk og jeg begynte å bruke Photoshop og InDesign, noe jeg aldri helt behersket. Derfor har jeg gledet meg over at mine "arvtagere" der førte denne publikasjonen til et mye bedre og høyere nivå. Det hender det er lurt at gubber forstår at de har gått ut på dato. Men folk er høflige og forståelsesfulle og hjelper til med en myk overgang.
     Men det er én gruppe som ikke bryr seg om alder og gråhåret inkompetanse - barnebarna, de herlige barnebarna - og oldebarnet. Her finnes det ikke kvalifikasjonstester, jo gamlere jo bedre. Det er bare vi som kan fortelle fra gamledager hvor man kjørte med hest, det var mye snø og TV'n ikke var oppfunnet. Alle syklet og man kunne ligge midt på veien og leke. Kom det tilfeldigvis en bil så hørte vi skranglingen på langt hold så det var lett å komme seg unna og hvor det ikke var sikkerhetsseler i bilene.
Alt har sin tid sier Bibelen. I mine yngre dager var jeg med på ALT for mye i menigheten slik jeg ser det nå. Men barna og ekteskapet har vel klart seg mer på tross av enn grunn av. Jeg likte jo dette livet, men manglet nok litt forstand. Det var to møter hver søndag pluss søndagsskole og andakt på gamlehjemmet. Så var det sang og musikkøvelser, jeg satt på pianokrakken, bønnemøter og eldstemøter og barnekorøvelser og dugnader og søndagsskolelærermøter. Alt dette var jeg med på. Rart familien overlevde?
Men vi hadde alle ferieturene da, med Nidelven og Hiacen, på sjø og fjell og langt ned i Europa. Har heldigvis mye på film...
Alt har sin tid (sier Forkynneren)....og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.... en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, (‭Forkynneren‬ ‭3‬:‭1, 3-5‬ NB)
En tid for menigheten og en tid for familien....
I disse etterpåkloke tider må man også tenke på hva tiden brukes til. Menighetsarbeidet er skrudd ned til husgruppe én gang i uken, til gjengjeld er dette veldig givende. Så får (eller tar meg) jeg tid til litt personlige interesser, men ikke mye. Det er mange bøker i bokhyllene som roper på meg. 
Når februar har passert begynner båtpussen. Det var deilig å levere gamle Lina på 27 fot og gå over til Skibsplast på 20 fot. Også båtlivet har sine livssesonger.
Og den l ille hageflekken da, i år skal det plantes flere roser og det blir også litt mer kjøkkenhage. Det er nok billigere å kjøpe tomater på Rema 1000, men den gode smaken kommer bare fra egen hage.
Skrivekunsten oppdaget jeg når min yngste sønn introduserte bloggen for meg, det var i 2006,  senere kom Facebook og da ble det ikke bedre. Synes det er godt å få "tømt' seg litt selv om jeg ikke får noen litteraturpris - vet at min skriving ikke alltid har gledet alle. 
Før eller siden takker jeg for meg, og så er man glemt - slik er livet.
Men det kommer en oppstandelse - det gleder jeg meg til. Som det ble sagt en gang, det ligger mange 'uunnværlige" på kirkegården!!!
Hva har betydd mest for meg da, foruten det gode ekteskapet, familie og barn?
Det som skapte noe "nytt" var vel året 1988-1989 på Arken i Kungsängen. Der fikk jeg lys over- og del i mye som har preget resten av mitt liv. Vil også nevne leseåret 1999-2000 på Livets Ord, en fantastisk bibelskole, men det ble heller mer en repetisjon for meg. Det beste ved dette var vel muligheten det gav til pastorkurset i Oslo og påfølgende diplomastudier i teologi, ville ikke vært foruten.
Høydepunktene var vel reisene inn i Georgia, tror det var 6 -7 ganger. Jeg reiste med forskjellige team rundt om i dette landet. Og bilene vi kjørt i hang nesten ikke sammen, man måtte bare velge å ikke være redd. Forbikjøringer var et kapittel for seg selv. Men jeg har mange sterke minner fra turene hvor Carl-Gustaf forkynte Ordet med åndens kraft og også reisene sammen med min gode venn Tormod som dessverre forlot oss alt for tidlig. Har sterke og gode minner fra Tblisi, Kutaisi, Gori, Rustavi, Telavi, Zugdidi og Batumi for å nevne noen plasser. 
Egentlig veldig godt med et tilbakeblikk!