fredag, desember 14, 2018

Pastoral mislykkethet, eller?


Skyt ikke pianisten, han gjør så godt han kan stod det på et skilt i en bar i gamle Texas.

De mislykkede og de vellykkede. I bibelsk forstand kan bare vellykkethet defineres som trofasthet mer enn resultater. Om dette har jeg nedtegnet noen tanker…
I Guds rike regnes det på andre måter enn i dette jordiske. Her er vellykkethet for eksempel å tjene mer enn andre, prestere mer enn andre og å ha kontroll på alt en gjør. Økonomisk suksess er ofte synonymt med vellykkethet, men samtidig kan den vellykkede ha et dysfunksjonelt privat- og familieliv. Bak gardinene leves en helt annen verden…

Og i Guds rike er det andre verdier som teller – trofasthet er et nøkkelord. Når kan en pastor beskrives som vellykket og på den andre siden – hva er å være mislykket? Det er i alle fall godt at Gud ikke dømmer etter resultater!
«Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» Mat. 25:23

Intet menneske kan i egen kraft fremkalle menighetsvekst. Paulus sier det slik;
«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;» 1. Kor. 3:6 og han fortsetter; «Hva er så vår ros? Den er utelukket!» Rom. 3:6.

Et annet viktig ord i denne forbindelsen er tålmodighet. Eller som bibelen sier- være tro inntil døden. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk 8:15.

Men å være tålmodig når alt går imot er ikke lett. Når mennesker svikter, forråder og kanskje motarbeider kan det for pastoren være snublende nær å gi opp, kapitulere og legge ned.
For det er ikke alltid at alle i menigheten er «on line» med pastoren, mange har nok slitt med en eller annen Diotrefes og etter hvert gitt opp.

 «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» 3. Joh. v/9.

Her beskriver Bibelen skikkelige problemer, men heldigvis kommer autoriteten Johannes inn for å rydde opp i kontroverset. Men som regel må pastorer leve med problemer ute av stand til å hjelpe seg selv. Og vi vet at alle konflikter er ødeleggende – i generasjoner. For eksempel den ikke ukjente striden mellom redaktøren eldste Sven Lidman og pastoren Lewi Pethrus i Filadefiakyrkan i Stockholm. Det kan fortelles at på menighetsmøtene sang Lidmanfløyen og Pethrusfløyen hver sin sang samtidig. Ikke eksempel til etterfølgelse.

Om dette sakset jeg følgende fra svenske Dagen; «Den 23 januari 1948 läste Sven Lidman upp ett aktstycke i Filadelfias äldstekår i Stockholm som kom at skaka om församlingen och bli startskottet till den svåraste strid som utspelats inom pingströrelsen. Det var hans avskedsansökan efter 26 år som redaktör för tidningen Evangelii Härold och förkunnare och den var fyld av anklagelser mot Lewi Pethrus. Flere av deltagarna trodde att han var blivit galen. Fem dagar senare kunde hela Sverige läsa hans attack mot sin förestandare i en stor uppslagen artikel i Afonbladet.»

Det jeg refererer ovenfor var selvfølgelig stygge greier, men lignende har nok forekommet i større eller mindre grad i kirkehistorien. Og i kjølvannet av slike hendelser flyter «likene» av mange fine menighetsledere, de gir opp og drukner. Jeg var nok ikke egnet…

Man skal ikke på noen måte gå til angrep på sine ledere, på den andre siden skal heller ikke alt forties. Paulus refset for eksempel Peter åpenlyst. Og er det saker som ikke er bra er det nødvendig å gjøre noe med det – men på en seriøs måte. Ta ikke imot en klage mot en eldste uten etter to eller tre vitners ord sier Bibelen – det er med andre ord åpning for å rydde opp!

Guds menighet skal kunne klare å rydde opp i egne saker, men da må det finnes verktøy for dette.
«finnes det da ikke nogen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6:3. Om vi ikke akkurat innsetter biskoper og overordnede tilsynsråd burde hver menighet han en mentormenighet med rett til å gå inn oppfordret eller uoppfordret om det skulle bli knuter på tråden.

Men dette er jo ikke mitt tema, temaet er egentlig hva er mislykket og hva er vellykket i menighetslederperspektivet.

Hvem var mislykket?
Var John Osteen det når han fikk beskjed om å slutte som pastor fordi han forkynte helbredelse?
Var Paulus det når han sa; alle forlot meg?
Var Jesus det når han sa; vil også dere gå bort?

Om jeg skal definere det å være mislykket så er det vel det å bøye av fra sannheten for å vinne folkets gunst, slik som kong Saul gjorde;  «Da sa Saul til Samuel:….for jeg var redd folket og gav efter for dem.» 1. Sam. 15;24. Menneskefrykt fører i snare sier bibelen. Men så har vi eksempler på de som har stått for sin overbevisning og av den grunn har vært tvunget til å gi opp sin tjeneste for øyeblikket – slik som John Osteen måtte gjøre. Å stride for sannheten betyr nødvendigvis å stride mot mennesker. Det kan også bety å overgi seg selv og saken til sin trofaste skaper.

Hva er da det å være mislykket og det og være vellykket? Etter min mening måles ikke pastoralt vellykkethet etter menighetsvekst og et velsmurt menighets-apparat. Ei heller etter fine prekener. Vellykkethet er trofasthet mot kallet.

Å være mislykket er rett og slett å følge egne ideer, for i Guds rike er lydighet nøkkelen…
Det gjelder å ha tyngde i livet; «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene!» Ordspr. 16:2. Det er bare de med tyngde som står i stormen, agnene blåser bort. Kompromiss og menneskefrykt fører i snare;  «Veid er du på vektskål og funnet for lett.» 2 Dan. 5:27.

Målet er å stå etter å ha overvunnet alt, det gjør bare de med åndelig tyngde, de som har underlagt seg ordet!
Og glem ikke at det som synes stort i menneskers øyne kan være en vederstyggelighet for Gud…
Men Herren sa «jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.»

Og derfor: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.»

torsdag, november 22, 2018

Slik er det for meg

Litt om min lønnkammerbønn...

Alle kristne ber, kanskje mer enn de tror selv.
Be uavlatelig skrev Paulus, det betyr at det er mulig - når vi arbeider, kjører bil og uansett situasjon vi befinner oss i. Samtidig har jeg forstått at noen føler at de kommer til kort i dette. 
I mine yngre år som kristen hadde vi det som ble kalt vitnemøter. Det var stort sett aldri vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort, men heller miniprekener eller litt frustrasjonsdeling. Ikke sjelden kunne man høre noe slikt som at - jeg skulle ha lest mer og bedt mer...
Jeg har også hatt en reise i så måte...
Men noe har jeg landet på da, og Herrens bønn eller Fader vår er et fungerende mønster - for meg.
Denne praksisen jeg beskriver her hjelper meg gjennom bønnen på 15 minutter eller én time. Og blir jeg avbrutt kan jeg fortsette på et senere tidspunkt. Og jeg mener ikke at dette er noe for deg, men det fungerer for meg,
Hvordan? Jeg har delt bønnen inn i syv områder;

* Fader vår, du som er i himmelen. Jeg begynner med lovprisning og tilbedelse. Jeg gir Gud min tilbedelse og kun det. Kommer ikke med bønnebegjær og forbønner her, bare tilber. Faren her er at det kan ta lengre tid enn du tror...

* Komme ditt rike. Hva ber jeg om da? Jo, jeg konsentrere min tanke, begjæring og bønn på at Gudsnærværet skal manifesteres og åpenbares i mitt liv, i våre hjem, våre menigheter og våre lokalsamfunn. Der Guds rike manifesteres råder kjærlighet, glede og fred...

* Skje din vilje... Her konkretiserer jeg min bønn mot Guds løfter som er hans vilje. Unn dere ingen ro dere som minner Gud om hans løfter. Her har jeg gitt plass til bønn for menigheter, misjon, tjenestegaver og alt som dreier seg om Guds rikes utbredelse.
Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær...

* Gi oss i dag vårt daglige brød. Brødet er alle behov som livet krever. Her kommer forbønnen inn, helbredelse er for eksempel barnas brød. Alle har en "behovskrets", altså mennesker i våre omgivelser som behøver forbønn.

* Og forlat oss vår skyld. Her er det plass for personlig ransakelse - helt nødvendig.

* Led oss ikke inn i fristelse. Vi vet at Gud frister ingen, men ingen usårbare. Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. Gud, fri meg fra hovmod og stolthet...

* For ditt er riket, makten og æren i evighet, amen! Jeg slutter som jeg startet - med lovprisning....

Her har jeg altså satt opp syv stasjoner, det er min måte.
Når jeg bruker 3 min. på hvert område blir det 20 minutter.
Med 4 min. blir det en halv time, med 8 min. én time osv.
Selvfølgelig ser jeg ikke på "stoppeklokka", men bruker nødvendig tid på hvert område.
Faren er vel at jeg bruker for lang tid på den innledende lovprisningen.
Hva synes du?
For min del må jeg ha alt i ordnede former, da har jeg frihet.

lørdag, november 17, 2018

Senabort

Refleksjoner og litt informasjon om probelamtikken rundt senabort.
Om du kopierer og limer inn lenken i søkerfeltet finner du et gripende innlegg om tanker og erfaringer rundt senabort. Ingen ting er enkelt, men.... les og reflekter.

https://detskrevneorddotcom.files.wordpress.com/2013/04/senaborter.pdf


lørdag, november 03, 2018

Knut Arild Hareide

Knut Arild Hareide og veien videre.
Det røde eller blå rom. Jeg vil leve i det blå rommet, med alle de ufullkommenhetene som finnes der, for det røde rommet med "staten alene vite best" passer ikke meg.  Den røde formynderstaten har jo også sjefer som dikterer i demokratiets navn. Jeg kan ikke leve i det røde rommet.
Jeg vil leve i det blå rommet, for jeg har tro på et demokrati som justerer bare når friheten går for langt, på samme måten som foreldre lar sin barn utfolde seg inntil de ser de blir en fare for seg selv og omgivelsene.
Derfor ser jeg det slik at KrF er på riktig plass i det blå rommet. Uansett politisk tankegods i disse blå eller røde rommene kan det være letter å korrigere en liberalistisk (blå) tanke enn en rød militærtanks. KrF vil aldri få det helt som vi vil, det får heller ikke de andre partiene. Men vi i KrF kan være en lanterne som skaper kursendring.
KrF er ingen kirke eller menighet, men er likevel bygd på verdiene som bekjennes der. Ser det derfor slik at de ledende figurene der må ha en bekjennelse, praksis og livsstil som ikke skaper uro i enkeltmennesker (velgerne).
Har stor tillit til at Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad vil lede partiet tilbake til gamle høyder fordi de - med sin personlighet - vil gjenvinne tilliten til oss vanlige bedehusfolk.
For det som er like viktig som partiprogrammet er de som skal håndheve og utføre programmet. 
Jeg må vel innrømme at Knut Arild Hareide var en dyktig mann. Samtidig følte jeg meg aldri helt bekvem med ham som leder, tross dette stemte jeg på KrF i 2017 selv om min stemmegivning gav meg en bismak. Følelser kan du si, men et det ikke slik at alle har en eller annen form for magefølelse i sine valg?
Og magefølelsen hadde vel gått over til kolikk om KrF skulle regjert sammen med Støre!
Historikerne skrivet om det som var, vi KrF velgere må nå - som bibelen sier - glemme det som er bak og strekke oss etter det som er foran. Ett KrF som enda tydeligere støtter Israel og tør stå for upopulariteten rundt dette, som frenetisk fortsette kampen mot abort og få igjennom en lovendring som forbyr tvillingabort og etter mitt syn i tillegg vil gi dobbelt barnebidrag til alle som bærer fram sine tvillinger og trillinger...
Håper ingen nå går inn i furtebua, men fortsetter den kampen KrF har kjempet siden 1933...
Jeg er glad for at KrF fortsetter i det blå rom med utfordringen det blir å tøyle  Siv...

mandag, oktober 29, 2018

Sjelesorg

Bare en liten betraktning om sjelesorg.
Sjelesorgens hemmelighet er Guds nærhet.
Noen behøver hjelp, andre behøver nærhet. Noen behøver å bli sett, andre behøver å bli elsket. Noen behøver formaning, andre behøver irettesettelse. Noen behøver å vite at de er elsket, andre behøver å oppleve det i praktisk hjelp.
Noen behøver å bekjenne, andre behøver å tømme sitt hjerte.
Alle har behov av å dele noe med noen... og alle kan på noen måte hjelpe noen.
Likevel skal ikke alle hjelpe alle med alt, i mange tilfeller kreves det modenhet og ryggrad hos hjelperen...
Det gjelder å forstå hva vi mestrer og hva vi skal overlate til andre!
Det kan spenne fra et vennlig ord til å lappe sammen overgrepsofre.
Men i fellesskapet av Guds menigheter finnes alltid hjelpen den enkelt behøver.

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»
‭‭Galaterne‬ ‭6:1-2

Når dette er skrevet så må vi ikke glemme at Den hellige Ånd er vår hjelper.
For å hjelpe en søster eller bror kreves tre aktive elementer; hjelperen, Ånden og bønnen.
1. Hjelperen (du) er en ganske alminnelig kristen som vandrer i lyset, har gjort opp med sin synd og har sin personlige relasjon med Jesus i andakt og bønn og gudstjenestene.
2. Ånden vet alt, den ransaker alle ting og kjenner hjertenes dyp. Ånden gir åpenbaringen, ordne, innsikten, visdommen og helbredelseskraften.
3. Bønnen gir Gud handlefrihet og løser ut det som er bundet.

Sjelesorg begynner med den gode samtalen, men noen ganger fører den gode samtalen til betroelser og sjelesorg. Gudsnærværet skaper trygghet som igjen, ved Den Hellige Ånds hjelp, en person til å åpne seg... Dette kan skje hvor som helst hvor to eller fler kristne møtes, i hjemmet, ved cafébordet eller i kirkebenken. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn (der er jeg midt i blant...) Men på samme måten som man ikke foretar et kirurgisk inngrep før bedøvelsen virker er det lite lurt å gjøre noe i en sjelesorgsituasjon før gudsnærværet er tilstede. Derfor er et godt utgangspunkt dette å ha erfaring fra en varm, fungerende bibelgruppe hvor nådegavene fungerer på en normal måte. Forstå når Guds Ånd beveger seg. Her vil  jeg legge til, selv om jeg motsier meg selv litt, alle bør ikke bli sjelesørgere på samme måte som bibelen sier at ikke alle skal bli lærere. 
Hjelperen (du) er altså et menneske som er vant til å omgås Gud i det personlige, i grupper og i gudstjenester.
Tilbake til den gode samtalen. Den er frukten av gudsnærværet (uansett hvor man befinner seg) som gjør at den som betror seg virkelig tør å åpne de innerste gjemmer. Og under ligger håpet, kan jeg bli fri?
«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
‭‭Johannes‬ ‭1:9‬. 
Jesu lys inneholder varme, kjærlighet, forståelse og tilgivelse.
Jesus er aldri teoretisk til stede, han er nær hos dem som søker ham. Og så kommer ordene fra den som søke hjelp; dette har jeg aldri fortalt til noen. Når denne betroelse kommer forteller det at Ånden har gjort sitt verk. Da er det tid for bønnen, befrielsen, tilgivelsen.
Sjelesorg behøver ikke alltid å bety at det er synd i bildet. For ganske mange år siden betrodde en eldre, pensjonert pastor meg; dette har jeg aldri fortalt til noe menneske før. Som pastor følte han seg alene og gjennom mange år bar han på noe han omsider fikk lagt ved Jesu føtter. Hvor mange pastorer går ensomme i dag?
Bønn er ikke bare å be kjære Jesus, gjør ditt og datt. Det er nødvendig, men det er også å proklamere frihet, seier og Guds plan videre ettersom Guds Ånd leder...
«Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!»
‭‭1. Tessaloniker‬ ‭5:14‬ 
Som en sjelesørger sa en gang; sjelesorgens mål er å føre personen tilbake til sitt eden!
Dette var bare en betraktning, du finner sikkert mye bra litteratur om emnet..

lørdag, oktober 20, 2018

La pastoren gjøre det han er betalt for!

Slipp pastoren fri til å be - det fortjener vi.
Morgan Kornmo kom med et hjertesukk i Korsets Seier for mange år siden; det lukter svette av den vekkelsen! Og så beskrev han alt kontorarbeidet som hindret ham i å gjøre det han egentlig var kalt til - ordet og bønnen. Tragisk, ikke for pastoren, men for de pastoren skal betjene - deg og meg.
Derfor må vi sørge for at pastoren får tid til å gjøre det Gud har kalt ham til. En pastor er en hyrde, ikke kontorist eller administrator.
«Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3-4‬
En pastors oppgave er ikke først å fremst alene å betjene menigheten, men å gjøre den selvbetjenende, som Paulus skriver i Efeserbrevet - ...hyrden skal gjøre de hellige fullkomne  til tjenestegjerning.
Oppgaven er altså å sørge for at menigheten klarer seg selv, for i et sunt menighetsliv hjelper og betjener alle hverandre.
Jeg har arbeidet på steder hvor sjefen gjorde alt selv, han visste best, men det lå hauger med ugjort arbeide bak ham. Hva forteller det? Jo, enten er han veldig usikker på sine medarbeidere eller så klarer han ikke å ansette riktige medarbeidere - eller utvikle de han har.
Gode ledere kan unne seg fri når de vil.
Om en menighetsleder sukker under arbeidsbyrden fortelle det bare noe om hans lederegenskaper.
For bønnen er også forumet der Gud taler (til lederne), om de praktiske ting, om situasjonen blant "fårene", om hva som skal gjøres og alt annet som bønnen innbefatter.
Pastorer, forstandere og eldste som alle er likestilte er ansatt av Herren, ikke av menigheten. De er der for å formidle Guds ord og Guds vilje. Vi kan vel si at deres tjeneste er profetisk - en åpenbaringstjeneste.
Om noen er ansatt som sjåfør i et transportfirma og bilen stopper fordi tanken er tom, så er det dumt å skylde på at det ikke var tid til å fylle tanken fordi det var så mye å gjøre? Logisk det! Og det er det samme med tiden i bønn.
Våre eldste, forstandere, hyrder og pastorer må få tid til å frigjøre seg selv - til ordets og bønnens tjeneste. De likestilte lederskapet må få tid til å være i himmelen, innfor Guds og nådens trone. Ut fra dette springer alt menighetsliv ut.
Og så må vi ikke glemme at bibelen taler om to former for eldstetjeneste - den ene er de som arbeider i tale og lære.
La det ikke lukte svette av vekkelsen - det er bedre med Kristi vellukt.
Spør ikke din pastor om hva han gjør - ber han så vet du det...
Sett ham fri!
Ja, det er mange måter å avlaste pastoren på - om han vil.
Alle kan formane hverandre og hjelpe hverandre. Noe sjelesorg kan også være unødvendig eller overflødig. Behovet kan mer være nærhet...
En pastor fortalte at han var overarbeidet av all alle samtalene og sjelesorgarbeidet. Det ble da bestemt at menn med samtalebehov gikk til pastoren og kvinnene med lignende behov gikk til pastorfruen. Etter dette sank antall sjelesorgsamtaler dramatisk (!). Mange har mer behov for oppmerksomhet en hjelp, men dette belaster sjelesorgapparatet og stjeler tiden for de som virkelig har behov.
Går det an å bygge fungerende, selvbetjenende menigheter?
Slipp pastor'n fri så går det!

mandag, oktober 15, 2018

Sangen, lovsangen, lovsangskrigen!

Sangen. Jeg skriver ikke om hvordan den var, men hvordan jeg opplevde den.
Kristenhetens hjerte, oppkomme og utløp.
Det er mange slags syn på kristen sang og musikk. Som 16 åring tok jeg gitartimer hos en av Fredrikstads mer kjente musikere. Jeg fortalte dette med gitarspilling til en noe eldre nabo. Har du begynt med sånn "jesusknepping" var hans syrlige kommentar, men jeg var jo ikke frelst da, ble det litt senere.
Fra barndommen av ble jeg flasket opp med kirke og indremisjon. Opplevde orglet og salmer som ubeskrivelig kjedelig, det samme med korsangen i Betania.
Som 17 åring havnet jeg på Sion. Der var det strengemusikk, Maran Ata sangbok og solosang (men Maran Ata menigheten og sangstilen der ble holdt på armlengdes avstand). Jeg vil ikke analysere stil og innhold i sangfremførelsen den gangen, man gjorde det beste man kunne med de beste man hadde. Men glemmer ikke én av gitarsøstrene som hadde en helt spesiell teknikk. På en eller annen måte klarte hun å få tommelen under strengene når hun spilte så lyden som kom minnet mer om geværskudd.
Geværskudd ja, det måtte et eget menighetsmøte til før det ble lovlig å spille trommer på Sion. Og formaningen kom til trommisten  utble ikke - vær så snill å bruk vispene da!
Men lenge leve amatørmusikere, var kanskje på mange måter bedre enn den nå finjustere lovsangen.
Men én ting gikk igjen, spesielt i solosangene - himmellengselen og den bedrøvelige verden vi levde i. Å jeg lengter hjem til himlenes lyse saler ble sunget av barnemusikken. Modnes for himmelen var en solosang og Ovan där randas morgonen var for små sanggrupper. Gyllne morgen var strengemusikkens favoritt. (jeg mener ikke at det er feil å synge om frelsens mål, men det lå en melankolsk sordin over sangene - det er så trist å leve her, det er bedre i himmelen der) Solosangene ble hovedsakelig sunget av søstrene, og duetter av to søstre (damer). Må heller ikke glemme sangevangelistene med fruen da. Men mannlige solosangere var ytterst sjelden, bortsett fra noen svensker som slang innom da.
Jeg ble også involvert i den musikalske utfoldelsen. Begynte tidlig med el-gitar, men da ungdomsmusikkgruppen jeg ledet slet med å holde tonen byttet jeg til pianotrekkspill, det virket. Men som så mange andre ble jeg forfremmet til mitt inkompetansenivå - jeg ble menighetspianist, eller rettere sagt nødpianist. Tror jeg var den eneste der og da som visste forskjellen på hvite og svarte tagenter. Jeg var nok god på skomakertakt og menighetssangen overlevde. Det som ikke overlevde var sangboken Maran Ata, til manges sorg fikk den sin død og ble i 1979 erstattet av Evangelietoner. For mange av oss ble det oppfattet som å havne ut i mørket.
I 1977 kom lyset, da trådte Pelle Carlsson inn på scenen med skiven När du vender hem... med När du går øver floden går du ensam.
Etter min oppfatning kom et nytt "trøkk" og en ny salvelse inn i den kristne sangen.
Pelle Carlsson hadde noe med seg som vi i dag kanskje kaller salvelse.
Men før det (såvidt jeg husker) kom et annet trøkk som gav oss pinsevenner et "whiplash" midt under et forutsigbart fellesmøte på Sion. Den gangen var det kun én mikrofon som var skrudd trygt og godt fast på prekestolen. Møtenes bidragsytere var da også tvunget til å holde seg på plass.
Men denne gangen var det Metodistene som hadde ansvar for fellesmøtene og de hadde engasjert en av sine yngre sangere til dette arrangementet - Thorbjørn Baksvær. Denne modig og frimodige sangeren gjorde noe som aldri hadde hendt i et pinselokale før - mens han akkompagnert av sin gitar sang På en høy langt herfra, spaserende fram og tilbake på plattformen gikk han også ned i midtgangen og sang der også. Ikke rart at vi stivnet. Jeg husker ansiktene...
Stivne ja, klapp i deres hender sier bibelen, men å klappe var ganske ufint på møtene. Om det kom inn en glad Maran Ata venn og klappet i hendene til vår glade strengemusikksang kom en underlig atmosfære inn i møtet. Denslags oppførsel vil vi ikke ha her!
Men fornyelsens tider kom og lovsangen trengte seg på. Noen prøvde å snikinnføre lovsangen i møtene, men det ble ikke sett på med blide øyne. Lovsang, hva er det ble det sagt.
Fornyelse er ikke lett nei. I en menighet introduserte dirigenten sangen med strofen; med løftede hender innfor ditt navn. Det gikk bra inntil en av sangerne kom med spørsmålet: "når skal vi løfte hendene?" Etter litt fram og tilbake kom forslaget - dirigenten gir et signal når hendene skal løftes (hands up).
Litt senere var nevnte musikklag på besøk i en annen forsamling og sang overnevnte sang - den med løftede hender. Det ble ikke helt godt mottatt kunne man høre etterpå.
Vi kan vel le av det nå, men denne kampen lever faktisk videre i disse dager. Det er dessverre fremdeles helspenn mange steder ennå og jeg ble virkelig forbauset når jeg for et par tre år siden leste ordet "lovsangskrigen" i en artikkel i KS skrevet av en velkjent lovsangsleder
(ifølge KS var lovsangskrigen beskrevet som kampen mellom strengemusikktilhengerne og lovsangstilhengerne).
Men kristen sang kan også gi kultursjokk. I 1979 begynte jeg å jobbe i et firma som var drevet at to kristne brødre. Det var traktordeler det dreide seg om, men evangeliseringen var heller ikke glemt, så i butikken var det satt opp et stativ med kristne grammofonplater. Det var en pensjonist som jobbet som pakker der, han tilhørte indremisjonen i nærheten. Gudfryktig som han var så han seg ut en plate med teksten Jerusalem på coveret og kjøpte den. Resten kan du tenke deg selv...
Men jeg tror ikke det er sangen som er problemet, det er de harde hjertene. Alt hører jo oss til. Korsang, salmer med orgelmusikk, strengemusikk, sangboksangene og lovsangen og Hillsong.
Lovsangskrigen er vel over nå?

«Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»
‭‭Salmene‬ ‭103:1-2‬ ‭