søndag, mars 26, 2017

Når vi dyrker gudsdyrkelsen - Brev 75

Dyrker jeg gudsdyrkelsen? Når "møtestilen" blir hellig og ikke tåler avvikelser da er vi vel på gyngende grunn. Hvor kommer jeg inn hen da? Dette spørsmålet fikk Kensington Temple pastoren Wynne Lewis av Den Hellige Ånd. Pastoren omvendte seg, mennesker fikk hjelp og forsamlingen ble fornyet.
     Selvfølgelig må gudstjenestene ha rammer - det gir trygghet - men når rammen hindrer manøvreringen, da blir det farlig.
Jeg har veltet med sykkelen fler enn én gang fordi det har hengt for mye bagasje på sykkelstyret. Du vet, når kneet treffer pakkene og pakkene vrir styret - du ser vel bildet? For mye "nødvendig" drass kan ofte bli rene ulykken.
    Dette forstod de gamle pinsevennene når ilden brant. Og som et ekko fra fortiden dukker en linje fra gamle Maran Ata opp: «Ubunden av form og ramme, fremveller den himmelske flod»!
    Men jeg vil også rette blikket mot meg selv og min egen gudstjeneste. Er min personlige gudstjeneste ubunden av form og ramme? Og hva med din?
Det kan jo bli et paradoks at jeg forventer strømmer av salighet fra alle andre og lever som en kritisk nyter istedenfor å være en salver yter?
    Det er nemlig bare når jeg er fri selv at jeg kan føre andre ut i frihet. Bli mine etterfølgere slik som jeg har etterfulgt Kristus sier Paulus.
   Jeg har tro på den kontrollerte friheten i gudstjenesten, for man kan bare improvisere når man kan musikkverket. Frihet er ikke egoets selviske utfoldelse, frihet er å være løste fra egne tvangs- og primadonnanykker og underordne seg den store symfonien.
Først da kan Guds fulle kraft åpenbares i blant oss.
Som det står skrevet - den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene...
Konsertene (gudstjenestene) blir aldri like når vi adlyder den største dirigenten...

mandag, mars 20, 2017

Brev 74 - Da jeg ble «oppmuntret» til å gå!

Oppmuntring...
Bare en liten oppmuntring skiller mellom katastrofe og seier. Det kan Tiril Eckhoff fortelles.  - På det mørkeste har jeg ligget i sengen og bare ønsket å bli der sier hun.
Kjæresten sa: «Du kan enten ligge der og synes synd på deg selv, eller du kan bli sterkere av dette». Det var bra sagt, sier Eckhoff. Det ble vendepunktet som fikk henne opp på seierspallen igjen.
Alle, selv de «sterkeste» behøver noen som oppmuntrer i tunge stunder. Men ikke alltid bør rådet være å stå på - av og til kan en «stoppordre» være bedre. Da er det også viktig å være omgitt av kloke og trofaste venner som sier sannheten.
Det opplevde jeg en gang i de grønne unge år. Jeg hadde fått oppdraget å lede menighetens ungdomsmusikk og sto på etter beste evne.
Etter en tid fikk jeg besøk av en delegasjon av ungdommer som bad meg - Johan, vær så snill og slutt. Jeg sluttet - og alle ble glade. Men tenk om jeg hadde fortsatt i "tro" og stått på jeg var nedbrutt og ungdomsmusikken nedlagt? Nå ble begge spart.
Det er et uttrykk som heter - å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå? Mange dyktige arbeidstakere har opplevd dette, de forfremmes og forfremmes helt til de blir sjefer, så knekker de.
Det er ikke greit å gå over fra å være en dyktig evangelist til å bli en stedfast pastor heller. Om dette er det mye som kan sies, men ikke her...
Likevel har vi alle oppmuntringens tjeneste - livet er kampfullt for de fleste og et godt ord og et vennlig blikk kan skille mellom liv og død.

Min farfar og en venn av ham (etternavn Slettevoll) gikk og ruslet på vollene i Gamlebyen. Begge var kristne. De pratet ikke mye, begge gikk i egne tanker. «Nå orker jeg ikke mer» sa Slettevoll mens de gikk videre. Da svarte min farfar «sier du det»!
Historien slutter ikke der. Slettevoll var deprimert og hadde tenkt å gi opp sitt kristenliv. Men han ombestemte seg der på denne turen på vollene. Han fortalte senere at det var ikke de tre ordene fra min farfar som gjorde utslaget, men måten de ble uttalt på.

Og tilbake til ting jeg ofte prøver å berøre, våre hjerter taler høyere enn vår munn.
Min farfar elsket både Jesus og mennesker, det er det som er den lille forskjellen.
(Det er min pappa som fortalte meg denne vakre historien)
«Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn». (‭1 Johannes‬ ‭3‬:‭18-19‬ NB)

Og en sluttkommentar. Oppfatt ikke mitt innlegg slik at når det er vekst og fremgang  så er pastoren på plass og når det minker så burde han slutte. Det som teller er også om han hjelper sine medlemmer til full lønn i himmelen. Da kan det jo hende noen sier at sistnevnte pastor er for lovisk og hard og at de derfor søker seg til et mer nådefullt sted. At enkelt går kan også være et sunnhetstegn.

Dette var en hard tale sa folket til Jesus.... og de forlot ham.
Vil også dere gå bort sa Jesus til sine disipler som han elsket...
Den rike unge mannen som kom til Jesus gikk også bedrøvet bort og Jesus lot ham bare  gå - for han ville ikke omvende seg..... Men det står at Jesus fikk ham kjær.
Vi skal ikke oppmuntre de som ikke vil omvende seg!

torsdag, mars 16, 2017

Levi Fragell - Brev 73

Fatter ikke at Human-Etisk Forbund ikke ekskluderer Levi Fragell? På en måte er jeg litt skadefro da, for med sine innspill mot de kristen i Norge så avslører han en fiendtlighet som ikke er HEF verdig. Han gjør HEF til latter, og hvem vil melde seg inn i et latterlig forbund. Fortsett Fragell - mange ler...
Som kristen må jeg akseptere at mange huser et annet livssyn enn det jeg har. Og da forventer jeg også at andre respekterer mitt syn og overbevisning.
Men Fragell motarbeider grunntanken i HEF som skriver dette om seg selv:
«Ved å bli medlem hos oss bidrar du til en sterkere stemme for et samfunn som har plass til alle, uavhengig av livssyn.»
Så får enhver tenke videre selv, men slik jeg tolker det så vredes Fragell på de kristne for å skjule egne personlige problemer.
Jeg har sett og opplevd mye gjennom livet så dette med Fragell kvalifiserer til en sjelesorgsamtale for ham....
Noen ganger er jeg på sporet, hva mener du?

mandag, mars 13, 2017

Daniel Kolenda, hva kommer etter? - Brev 72

After Daniel Kolenda.
Er det over? Jeg tror ikke det, i hvert fall ikke for min del.
I den forbindelsen tenker jeg på kvinnen med blødninger som rørte ved Jesu kappe bakfra. Jesus kjente at det gikk en kraft ut fra ham og inn i kvinnen som ble helbredet.
Det er det det dreier seg om, men alt skjer i tro.
Det var engang i pinsevekkelsens yngre dager at en mann søkte forbønn. Og slik det var den gangen bøyde de forbønssøkende kne ved første benkerad og fikk håndspåleggelse på skuldrene bakfra. Ofte var det ikke noe å si på lydnivået heller og det spiller i og for seg ingen rolle heller bare de skjer noe. Men det er ikke alltid at bønnene er synkroniset. Denne personen fikk forbønn av to personer så vidt jeg husker, den ene ropte tøm ham - tøm ham og den andre ropte fyll ham - fyll ham!
Hva bønnesvaret ble vet jeg ingen ting om.
Men Bibelen taler mer om håndspåleggelse enn bønn for syke. Egentlig står det ingen ting om bønn for syke så er det i forbindelse med de eldste som salver og så ber troens bønn. Altså et kriterie for eldstetjenesten er å kunne praktisere troens bønn.
Når vi tenker på bilbatterier så kan de faktisk under visse omstendigheter lades og lades helt til de går tørre. Bare input og ikke output.
Det er jo kjekt med en start i ny og ne også, da er hensikten oppnådd og batteriet blir lykkelig. Det står om Jesus at Herrens kraft var over ham til å helbrede. Den samme kraften har Jesus overgitt til sin menighet. Da er det bare å etablere kontakt der det er behov.
Det demonstrerte Daniel Kolenda på en glimrende måte under Himmelpuls sist søndag. Alle fikk legge hendene på noen og alle som gav tegn fikk håndspåleggelse - egentlig ikke forbønn. Kolenda sa klart at hendene skulle legges på pannen til de som var syke og så skulle håndspåleggerne byde sykdommen å vike.
Det var det Jesus gjorde med Peters svigermor og det er eksemplet for oss.
Jeg har den oppfatning at våre forstandere og ledere alltid skal være frimodige i helbredelsestjenesten. Desto mer skal vi vanlig lekfolk være enda mer frimodige. I cellegrupper, husgrupper og hvor vi enn møtes. Og også i vårevoffentlige møter, slipp folket løs - hele tiden!
Når du legger hånden på en syk og befaler sykdommen å vike i Jesu navn så viker den. Og skulle det være tregt så gjør vi det igjen og igjen og igjen.
For ofte har satan hvisket i vårt øre - tenk om det ikke skjer? Det har hindret mange.
Men vi stopper vi munnen på satan ved en ny håndspåleggelse. Det blir vår livsstil.
Etter det jeg forstår la Kolenda igjen en profetisk hilsen til oss - la hele menigheten hele tiden legge hendene på alle syke til alle er friske.
Det var mye annet som kom fram i disse dagene, den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene.

søndag, mars 12, 2017

Brev 71 - Størst av alt er ikke kjærligheten

Ettertanker om vigselsrituale for homofile og troen på Guds ord.
Kan noen tro på de som ikke tror på det de selv «tror» på. For eksempel prester som ikke tror at bibelen er Guds ord. Som tilpasser seg folkets og politikernes mening og ikke tåler forfølgelse for ordets skyld.
Menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll sier bibelen. Men når sannhetens søyler, for eksempel om ekteskapet,  byttes ut mot aksept av umoral, kollapser sannhetssøylene og folk inviteres inn i en kirkeruin. Hva er da vitsen å invitere noen til noe som egentlig ikke eksisterer. Jeg vet at mange med smerte forblir i Den norske kirke - de vet ikke noe annet alternativ. Og bibelen sier jo at troen kommer av hørelsen og hørelsen  av Kristi ord. Og når noe annet forkynnes - som ikke er Kristi ord,  da vil det også frembringe en slags variant tro - eller heller vantro. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann sier Jesus. Det er jo slik at bare en dråpe gift i vannglasset kan drepe, mens en dråpe friskt vann i giften gjør den ikke ufarlig. Det kan være grader av giftighet, men ikke grader av renhet. Intet urent kommer inn i himmelen.
Heldigvis har vi Jesu blod.
En Salme sier at Kirken den er er gammelt hus, står enn om tårnene faller. Ja, den står om tårnene faller, men ikke om sannheten faller!

«.....Vi har unnfanget løgnens ord i våre hjerter og sagt dem ut. Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte. Sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang». (‭Jesaja‬ ‭59‬:‭13-14‬ NB)

«Døde fluer får salveblanderens salve til å lukte ille og gjære. Et lite grann dårskap veier mer enn visdom og ære». (‭Forkynneren‬ ‭10‬:‭1‬ NB)

Kirkens oppgave er ikke å vie homofile, oppgaven er ved forkynnelsen å føre mennesker til omvendelse så de vinner den evige salighet. Man kan jo få færre trafikkbøter i rettsapparatet ved å fjerne fartsgrensene, men muligheten ligger da åpen for at fler vil omkomme.

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene». (‭Matteus‬ ‭5‬:‭13‬ NB)

Skriftstedet ovenfor er etter mitt syn det neste nivå for Den norske kirke, å bli tråkket ned. Hvem har respekt for noen som jukser med egne regler? Slik som Samson som forrådte og tuklet med sin egen innvielse til Herren. Resultatet var at han ble fanget, blindet og brukt som et leketøy for sine fiender.

Kjærlighet er også å si sannheten når det er nødvendig og selv om det smerter. Jesus ble oppsøkt av en ung mann som ville følge ham, men når Jesus stilte betingelsene leser vi at mannen gikk bedrøvet bort... Han ble elsket av Jesus, men gikk ut i mørket.

«Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom». (‭Matteus‬ ‭19‬:‭21-22‬ NB)

Det første som gjelder i Guds rike er den betingelsesløse overgivelsen til Jesus uansett prisen. Det er bare den som dør med Ham som lever med Ham! Håper du har oppfattet at det er ikke vår oppgave å peke på den ene syndeforteelsen framfor den andre. Verden har nok med sine plager. Det jeg har satt lyset på her er hvordan presteskapet tar hånd om mennesker som behøver frelse - enten de er autofile eller homofile. Følg din kjærlighet sies det, alt er lov bare det er riktig for deg. I den forbindelse feilsiteres bibelen og det sies ofte at størst av alt er kjærligheten. Men det som står skrevet er dette:
"Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten". (‭1 Korinter‬ ‭13‬:‭13‬ NB)
Kjærligheten står altså over tro og håp, men erstatter ikke dette. Jeg mener den største kjærlighet er den som rettleder og advarer.
Men hvorfor refse andre, jeg tror aldri jeg noen gang et vanlig møte har hørt noen som har kommet inn på hva som er rett levemåte, for det er jo loviskhet og hvem vil ha et slikt stempel?

fredag, mars 03, 2017

Brev 70 - Er kvinnens plass på kjøkkenet?

Hvorfor skal kvinner preke og lede - de hører hjemme på kjøkkenet!
I 2015 var 9 prosent av ansatte i barnehager menn. Og så kan vi uten på noen måte å mene noe om disse mennene spørre, hvorfor velger disse nettopp barnehage? Men 9 prosent er bedre enn 0 prosent. Og mens jeg surfer rundt med mine uvitenskapelige undersøkelser så står det faktisk at lærere er viktige for gutter, mens det på den andre siden viser undersøkelser at elever med kvinnelige lærere scorer høyere. Fra Utdanningsnytt kan det også leses at 25 prosent av lærerne i grunnskolen er menn, dette viser tall fra GSI. For ti år siden utgjorde mennene nærmere 30 prosent. Sosiolog Ole Bredesen Nordfjell er bekymret over den mannsfattige skolen.
Og så vet vi at gutter behøver skikkelig, stabile, trofaste og trygge menn som forbilder. Om vi sånt grovt regnet vet at rundt 40 prosent av inngåtte ekteskap går i oppløsning (oppløste samboerforhold vet jeg ingen ting om) så kan vi se det slik at vel halvparten av norske gutter har en trygg og trofast pappa til forbilde. Dette må vel skape noe i jentene og guttene som vokser opp i dag?
Jenter gjør det også stort sett bedre enn guttene når det gjelder utdanning og da vil de vel også etterhvert fylle de beste jobbene....
Jeg er imot kjønnskvotering, men for «skjønnskvotering» - altså at de som skjønner best leder best.
Men hvordan er det i vår kristenverden?
Der har vi også to kjønn - det svake kjønn og det feige kjønn (min tolkning). Når vi leser misjonshistorien finner vi ofte de tøffeste og sterkeste representantene finnes blant det "svake" kjønn. De går inn i de mørkeste områdene, lever som kvinner i fare hver eneste dag, jobber som menn, graver snekrer og bygger, har apostolisk styrke, er bibellærere, pastorer og menighetsbyggere. Når de kommer hjem blir de plassert på tørkehylla. Når de så slipper til på prekestolene er det som regel på misjonsmøtene. Hvorfor blir de ikke bibellærere og predikanter i våre forsamlinger?
Når Paulus skriver at kvinnene skal tie i menighetssamlingene så er det etter mitt syn noe annet enn forkynnelse han mener.
For hvis Paulus mente forkynnelse så burde alle søstre reise hjem fra misjonsmarken eller gå over til bandasjering og sosialhjelp.
Og så til våre menigheter og kjønnsfordelingen der. Stort sett står mennene for undervisning og forkynnelse, mens kvinnene bærer den daglige byrden. Har jo gjennom årene sett at kvinner gjør alt bortsett fra dette å forkynne.
Jeg har noen ganger hatt det privilegium å reise på team til andre land i blandede grupper og opplevd hvilken resurs våre søstre er. De forkynner, underviser og ber for syke. Trygt å ha dem i utlandet!
Menn har kall, kvinner har hjerter.
Enkelt ganger kan man tro at kristendommen er en kvinnebevegelse. På bønnemøtene er som oftest flertallet, ja gjett.....
Ofte fyller kvinner de viktigste "institusjonene" I våre menigheter. De leder bibelskoler, de leder bønn, de leder omsorg, de leder sjelesorg, de leder barnearbeidet osv. De holder det hele i gang - og takk og lov for det.
Men gudstjenestene og prekestolene er ofte forbeholdt mann - for mannen kan.
Men i Herren er det ingen forskjell på mann og kvinne.
Vi behøver flere menn i søndagsskolen, guttene behøver å se at menighetslivet er noe mer enn en tantebevegelse. Jeg har selv vært søndagsskolelærer i mange år så jeg kjenner dette viktige arbeidet.
En annen side er at menn med drømmer og visjoner om å tjene Herren ofte slipper til på prekestolene - de får trening og erfaring. De får preke hjemme. Jentene må trene på misjonsmarken.
Ja, mår jeg ser på dette merkelige menighetsmønsteret, årsak og virkning - hvem, hva og hvorfor så må nok nye tenkes igjennom.
Men først og fremst etterlyser jeg de sanne lederne - mannfolka!
Er kvinnen det sterke kjønn og mannen det svake kjønn.
Når mannen våkner er det vekkelse!
Vil avslutte med en historie fra gamle tiders vekkelse, da var det også kvinnekamp i menighetene. Historien forteller at det var rydding på boklageret og T.B.Barratt ryddet sammen med noen brødre. Og historien forteller at Barratt hadde et mere fritt syn på kvinnen som forkynner enn sine brødre. Denne Barratt hadde skrevet en bok med tittelen "Kvinnens plass". Plutselig spurte Barratt - hvor er boka Kvinnens plass. Ikke uventet kom svaret fra en av brødrene - på kjøkkenet!
Mann - hvor er du?

torsdag, mars 02, 2017

Brev 69 - Er jeg rede når han kommer (inn på bedehuset?)

Brudgommen kommer - gå ham imøte i bedehusdøra!
Ordet aktivitet er ikke noe negativt i vår kristne sammenheng. Aktivitet er jo en nødvendighet når vi skal ta vare på hverandre. Men kan den aktiviteten som Jesus er årsaken til  i hindre ham i å komme inn til oss? Altså kristen aktivitet som kveler Åndens frihet.
Kan liturgien kastes over bord for en stund og velge å tørre å gå på vannet isteden.
Det jeg mener med dette innlegget er å fokusere på om vi er villige til å sleppe det vi har i hendene når fornyelsens vind begynner å blåse?
Når møtene blir lange, når ingen vil gå hjem og det plutselig dukker ufrelste opp i våre lokaler - er vi villige til å la Herren råde så lenge dette varer?
Når mennesker blir åndsdøpt, når det som skjer ikke alltid er helt kontrollerbart, når synder blir oppgjort og kanskje noen blir sittende hjemme fordi ting ikke lenger er som før - vil vi ha det?
For mange år siden ble det sunget: Er du rede når han kommer - ja jeg er rede. Men om vi endrer litt på teksten til: Er vi rede når DET kommer - ja vi er rede?
«Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker. Hvem er da den tro og kloke tjener som hans herre har satt over tjenestefolkene sine for at han skal gi dem mat i rett tid»? (‭Matteus‬ ‭24‬:‭44-45‬ NB)
Dette skriftsteder handler jo om Jesu gjenkomst, men det kan like godt brukes i forbindelse med Jesu «innkomst»! Altså det ubibelsk ordet vekkelse, når Jesus "bryter" inn i menigheten.
Men Jesus bryter seg ikke inn, han står og banker. Han trenger seg ikke på, men han sier:
«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler». (‭Matteus‬ ‭11‬:‭29‬ NB)
Så står Jesus der utenfor bedehusdøra og banker. Samtidig som han ser i ukeprogrammet hvor det står bønn om vekkelse og lurer på - er det plass for meg?
Men han banker videre, på bønnemøtene har de jo bedt ham komme!
Så skjer det, ilden tennes og folk møter Gud sterkt. Det er søndags kveld og menigheten har besøk av evangelist K. Suverén - skal vi fortsette på mandag?
Fint med vekkelse, men det passer ikke inn i programmet akkurat nå.
Jesus, du må kultivere deg, ellers skremmer du bort folket!
Og du må tilpasse deg programmer vårt også.
På mandag er det lederkonferanse.... På tirsdag sangøvelse.... På onsdag....
Vi kaller evangelist Suverén til høsten, det passer bedre. Jesus går videre, kanskje de har tid for meg et annet sted tenker han.
For tid er noe som må fylles med innhold. Der er som enken som bar fram tomme kar til profeten Elisja, oljen fløt så lenge det var tomme kar. Om Guds Ånd begynner å manifestere seg i bedehuset på søndag kan vi ikke bare si velkommen til neste søndag, da må vi forstå vår besøkelsestid.
"Da karene var fulle, sa hun til sønnen sin: Bær fram enda et kar til meg! Men han svarte: Det er ikke flere kar. Da stanset oljen". (‭2 Kongebok‬ ‭4‬:‭6‬ NB)
Når våre kar er fulle av "egne aktiviteter" kan det hende at oljen, vekkelsen, stanser.
Igjen, jeg sier ikke at aktiviteter er feil, men alt har sin tid!
Vel, muligens litt fantasi og overdrivelse her - men du forstår tanken.
Noen ganger lurer jeg på om han går forbi mine øyne mens jeg ser etter ham, for han er ikke alltid slik jeg tenker at han er. Jødene venter på Elias, men forstod ikke at det var døperen Johannes, Jesus sier:
«Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke.... (Matteus‬ ‭17‬:‭12‬ NB)
Mange vekkelser har ikke blitt godkjent av det etablerte - ofte under mottoet «jeg alene vite best». Dette på samme måten som med døperen Johannes, Jesus og den godeste Paulus ikke fikk godkjentstemplet av den etablerte religiøse klasse. Jesus nevnte noe om ny vin i gamle skinnsekker.
Og så ser jeg på meg selv, gamle skinnsekken, sitte for meg selv i et hjørne mens vekkelsen seiler forbi meg. Kanskje det er bra for meg, vil jeg egentlig tåle det?