torsdag, april 25, 2019

IS - mødrene og barna...

Hvorfor jeg er usikker på om det er riktig å la IS-kvinner med barn få vende hjem.
Alle handlinger begynner med ideér. Nazismen lever videre selv om Hitler er død. Selv om det er ytringsfrihet betyr ikke det at det derved er frihet til å ytre alt hvor som helst og når som helst. Om noen roper brann i et overfylt teater er dette for eksempel noe som ikke faller inn under ytringsfriheten.
På samme måten faller ytinger som radikaliserer under samme dom.

IS barna og tyskerbarna.
Ingen kan noe for at de er født. Likevel fikk tyskerbarna gjennomgå etter 2. verdenskrig. Disse barna var frukten av romanser mellom norske jenter og tyske soldater. De fleste av disse jentene hadde nok ikke nazisympatier.
Jeg hadde selv ei jente som lekekamerat i barndommen som hadde en tysk far. Heldigvis hørte jeg ikke noe om dette da.
Foreldre overfører sine verdier til sine barn, både på godt og ondt. Tenker i den forbindelse på IS barna. Forskjellen på de norske jentene som ble forelsket i tyskere og norskmuslimske jenter som reiste til IS-områder er etter mitt syn vesentlig forskjellig. Sistnevntes hjertesak var jo å være med på å opprette et muslimsk kalifat. Heldigvis lyktes ikke dette, men lever drømmen videre i disse kvinnehjertene?
Vet disse mødrene om alle henrettelsene, torturen og vilkårlige drap? Det er etter min oppfatning store muligheter for det.
Det er etter mitt syn ikke feil å ta foreldreløse IS-barn hjem til Norge. Jeg har litt større problem med å ta hjem barna sammen mødrene.
Er litt bekymret for at disse IS-enkene nødvendigvis ikke har bytter ideologi selv om slaget er tapt.
Om vi tar et tankeeksperiment og tenker oss at kalifatet hadde levd i beste velgående og så hadde spurt disse mødrene om deres oppfatning om IS og deres avskyelige praksis - hva hadde svarene da blitt?
Tenk om Norge tar tilbake disse dobbelt forsmådde kvinnene, hva ville de da fortelle barna? Pappa døde for Islam, han var en martyr, en helt. Pappas drøm skal leve videre i deg osv.
Slik jeg ser det må vi alle ta ansvar for egne valg og handlinger. Som det står skrevet: «fedrene åt sure druer og barnas tenner ble såre».
Barna høster alltid frukten av foreldrenes valg. Vi må heller ikke blande kjærlighet med snillisme. Vi må ikke bli gode mot det onde.
I Norge har vi religionsfrihet, det er det ikke i deler av den muslimske verden. Og selv om det skulle være på papiret er det i virkeligheten livsfarlig for en muslim å konvertere, det sørger omgivelsene for.
Vi har gjennom mange år sett teveprogrammer der mennesker søker sitt opphav, deres liv og verdier. Tore på sporet og i disse dager programmet Sporløst er eksempler på hvorfor dette er så viktig for så mange. Det samme vil nok IS-barna gjøre også. Tenker i den forbindelse på våre gode norske muslimske medborgere som vil få overbrakt tankegods fra disse barna når de vokser opp. Disse avdøde fedrene vil nok ha heltestatus i disse barnas øyne, det vil jo være helt normalt.
Derfor er jeg nok enig med Ernas beslutning i denne saken. Hun vil bare ta hjem til Norge disse foreldreløse barna.
Godhet er ikke å være snill mot ondskap.
Det er ikke klokskap å ta hjem til Norge personer som det er stor mulighet for at vil radikalisere norske muslimer...
Og slutter med spørsmålene: Er det riktig i barmhjertighetens navn å ta hjem til Norge disse IS-mødrene med barna for derved etter hvert å muliggjøre radikalisering av vanlige muslimske ungdommer og jeg har sett lite til hva den muslimske befolkningen mener om dette...

torsdag, mars 07, 2019

Danielle Strickland og noen pinsevennledere...


Danielle Strickland og pinsevennLEDerne.

Jeg lærte på en bibelskole at når man ble kontaktet av hjelpsøkende mennesker med plager i sinnet på den ene og andre måten, så skulle man spørre om de tidligere hadde involvert seg i den okkulte verden med alternativ medisin, krystaller, akupunktur, yoga og alt det der, oftest  lå hunden begravet i nettopp dette.

Hvordan dette ble praktiert er ikke tema her, men at okkultisme, som yoga går under, var en medvirkende årsak til problemene skal ikke stikkes under stolen.

At Danielle Strickland mener å mestrer sitt eget liv vil jeg ikke sette i tvil. Men at hun forstår seg på sjelesorg og befrielse er mer tvilsomt,  slik jeg ser det. Nyfrelste (og gammelfrelste for den saks skyld) har ofte et spinkelt åndelig og bibelske fundament å stå på. Danielle Strickland påberoper seg Den Hellige Ånd som veileder, men mange trenger faktisk også mennesker rundt seg som veiledere.

Den Hellige Ånd leder oss ikke inn i mørkets rike.

På spørsmål i et intervju fra Korsets Seier utbryter hun: - Hva er vi så redde for? – Vi kristne må være mer åpne og nysgjerrige! Jeg skjønner, fortsetter hun, at mange kristne er redde for å bli ført bak lyset, men vi har Den Hellige Ånd. Han lærer oss. VI trenger aldri å være redd for å bli ført bak lyset, så lenge vi er tett på Den Hellige Ånd -.

Yogatimer.

Og Strickland forteller at det også har vært tilfeller hvor hun har gått på yogatime, for deretter å ha forlatt timen fordi det opplevdes feil. –

Og så sier dama at hun også har gått på yogatimer hvor det opplevdes feil og andre der det oppleves riktig.

(hun går altså på yogatimer, hva har hun i bagasjen?)

Her burde lampene blinke for de norske pinselederne.

1.     Hun går på yogatimer, finner hun Jesus der? Når hun er godtatt av pinsebevegelsen kan hun da også selvfølgelig ta med seg en hel menighet til yogatimer, eller ta med en guru på bønnemøte.

2.     Å legalisere hedenskap i kraft av sin åndelighet og å bruke Den Hellige Ånd som garantist for sin synkretisme er jo gudsbespottelse.

De fleste kristne forstår (håper jeg) at man ikke skal blande yoga, meditasjon og annet fra den okkulte verden inn i kristen bønn!

Danielle Strickland forstår ikke det! Derimot åpner hun døra for en allmenn kristen yogapraksis.

Fristelse er å gjøre noe, ta imot noe eller godta noe som i stunden synes å smake eller være et supplement til noe for å gjøre noen en har bedre. Det er ikke så farlig for de andre gjør det også sier vår felles samvittighet. Kan pastorn´ så kan jeg.

Fristelse er eller kan være å bli lokket til å gå en annen vei enn det Gud har sagt. Det er å si ja, eller gå den «lettere» vei selv om hjertet sier nei, fordi lederne godtar det.

Danielle Strickland har lagt ut en gedigen fristelse – pinsevenner på vei til yogatime!

Paulus advarer mot å komme i kontakt med demoner eller onde ånder. Og det er noe av dette mitt lille inserat handler om. Bibelen taler om flere former for synder. Det skrives om den «generelle» synd som kan være et utslag av en skrøpelighet, for eksempel vrede, dårlige holdninger, hva munnen sier m.m. Så det litt mer spesielle og heldigvis ikke så vanlig, men som likevel hender – når noen kryper opp i feil seng – altså å synde mot sitt eget legeme (som er Kristi legeme) ved å bedrive hor eller utukt. Og så har vi dette med å forholde seg til andre åndsmakter.

Demoner eller onde ånder har faktisk tilgang til mennesker når visse betingelser er til stede. Når for eksempel kristne menn begynner å lese porno så åpner de samtidig for dører inn i sin sjel som igjen gir demonene adgang. I slike tilfeller hjelper det ikke bare med bekjennelse og omvendelse, men ondskapen må faktisk kastes ut.

    Demonene skrek når de kom i nærheten av Jesus og de gjør det samme når de kommer i nærheten av brennende og Åndsfylte kristne. Demoner er en virkelighet, også i det 21 århundre.

«Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med de onde ånder.» 1. Kor. 10:20.

«Men se til at ikke denne deres frihet blir til anstøt for de skrøpelige! For dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død! Men når dere således synder mot deres brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder dere mot Kristus.» 1.Kor. 8:9-11. (avgudshuset – tenk new age)

Paulus skriver altså her at det er mulig selv for kristne å komme i kontakt med eller bli plaget av onde ånder.

Ofte er de nyfrelste uvitende om den åndelige verden og er derved mest utsatt. Kloke kristne avholder seg fra ting de selv takler når de vet det fører til fristelser og fall for andre. For eksempel å avholde seg fra vin for ikke å belaste tørrlagte alkoholikere.

 Paulus bruker avgudsoffer som eksempel, men det kan også overføres til mye annet. Og vi vet at vi kristne blir iakttatt og fulgt med øynene av andre, spesielt de nyfrelste som ser på de gamle «helgenene» (oss andre) som forbilder. De gjør det de ser vi gjør.

For det jeg gjør kan de små barna mine gjøre også. Man legger ikke fyrstikkesken foran en tre-åring når denne har sett hvordan mor og ar tente lyset. Men når enkelte forkynnere og kristenledere ikke forstår dette prinsippet blir det blodig alvor.


Vi må først og fremst tenke på de som kommer ut av New Age, yoga, ny-åndelighet og alternativ medisin.

Av og til hører vi vitnesbyrd fra enkeltmennesker som har blitt frelst og kommet ut av den okkulte verden. Det er gripende, men også alvorlige og skremmende opplevelser de kan fortelle om. Den frihet og selvrealisering de håpet på ble for noen til plager og mareritt, onde opplevelser og depressive tanker. De kom inn i dette onde gjennom yoga, meditasjon og annen okkult praksis.

Men en dag blir de satt av fri av Jesus for han var kommet for å befri alle som var undertrykt av satan. Men om noe henger igjen nødvendig blir forbønn og befrielse verktøyet til å lukke døra til den mørke og okkulte verden.

Om jeg skal dra dette videre så vil jeg ta et eksempel. Det kommer et menneske inn i en menighet og tar imot Jesus som sin personlige frelser. Dette er vel og bra, men det forholder seg slik at denne personen tidligere har drevet med yoga og meditasjon etter New Age-prinsippene – gitt seg i den åndelige verden. Eller kanskje også for eksempel sjamanisme og astralreiser, egentlig samme slekt samme yoga. Og vi vet jo at det er to riker, satans og mørkets rike og Jesus og Guds rike. Om denne personen gjennom denne praksisen har kommet i forbindelse med fremmede åndsmakter behøves rett og slett forbønn eller befrielse. Befrielse er en herlig sak, hvem vil ikke bli kvitt unødige byrder eller plager?

Om vi drar tanken videre og et forsamlingsmedlem forteller denne nyfrelste at «jeg praktiserer kristenyoga eller holy yoga som noen kaller det, og det er en bra måte å be på», da er det snublende nær å tenke på hva som hender med denne nyfrelste. Plutselig dukker den gamle verden opp i den nyfrelstes bevissthet og hva banker på døren da? Det blir som å servere vin til en nyfrelst alkoholiker…

Og når Danielle Strickland sier at hun fremdeles oppsøker slike yogasentrer?

Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet sier vår bibel. Hva skjer så med vår nyfrelste venn når den gamle verdenen lukker opp sine porter igjen?

«Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. 25 Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet. Så går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.» Luk- 11:24-26.

Med andre ord så kan ikke den åndelige verden ignoreres, i hvert fall ikke for kristenledere og forkynnere.

Når Danielle Strickland og pinseledere godkjenner og forsvarer denne praksisen forteller det meg om inkompetanse, til tross for en strålende kristen CV.

Håper noen besinner seg – hvor er kristenhøvdingene!








torsdag, januar 10, 2019

Det profetiske 2019

Nytt år og nye grep...
Om å gjøre å høre. 
Når jeg var guttunge husker jeg min mor vasket tøyet med vaskebrett. Det var slitsomt å vaske for syv personer. Men en dag dukket det opp en vaskemaskin av typen Evalet. Det var spennende for en guttunge å se på tøyet som gikk rundt og rundt i vannet, for mamma var det nesten himmelen.
I den forbindelse husker jeg en tegning av en kone med denne nyervervelsen, hun vasket ja, på samme måten som før, med vaskebrettet godt plantet oppi vaskemaskinen.
Ny stil og samme slit, dama forstod ikke vitsen med fornyelsen.
Det er noe som heter å ta nye grep.
Jeg har faktisk tatt spilletimer på flere instrumenter. Violin, piano, orgel og gitar. Det gjennomgående i alt dette var fingersetningen. Orgel og piano hadde hver sin helt spesielle måte å fremføre musikken på. Men om jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort ble det ingen musikalsk fremgang. Å lære er også å utvikle nye vaner.
Ofte er det lett å høre hvem som er selvlærte...
Hvem vil hele livet lese ABC til førerprøven uten noen gang å sette seg bak et ratt?
Jeg kan sitte et helt liv under de beste bibellærere uten at det gir meg et fnugg av forandring i mitt liv. Og ved å snu et skriftsted på hodet kan det bli slik;

«som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.»
‭‭2 Timoteus‬ ‭3:7‬

For mange år siden var Ludvig Karlsen på besøk i en menighet. Jeg husker veldig godt hans profeti og hvor han stod når han profeterte. Budskapet var; "om ett år har dere vekkelse!" Vekkelsen kom aldri, vi trodde egentlig ikke på det, det var bare et hyggelig innslag i møtet.
Når man tror noe skal komme, da forbereder man seg. Men de fleste profetier blir nok glemt...
Husker for mange år siden det ble profetert om en ungdomsvekkelse i Østfold. Har ikke sett noen vekkelse og de som var ungdommer den gangen er nå besteforeldre.
Likevel tror jeg at profetien var ekte, det var bare det at vi som hørte den var så uforbederlig religiøse - altså pinsekarismatisk religiøse. Vantro på et høyere plan?
Hvordan skal så profetord behandles? Jo, slik som det beskrives i Daniels bok.
Les dette og tenk etter;
«i det første året av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.»
‭‭Daniel‬ ‭9:2-6‬ 
Når Gud taler så er det ofte for at vi skal forandre på noe, måten å leve på, hva vi vet om osv. Dersom vi tror på profeten og den profetiske tale må vi lytte og lyde. Om vi ikke tror på det bør vi kaste ut profeten. Profeti et ikke pinsekarismatisk underholdning, som vi ofte sier; dette var sterkt.
Når vi hører må vi handle, pastorer på vegne av menigheten og jeg på vegne av meg selv - lytte og lyde. Og selvfølgelig skal alt profetisk prøves.

«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13:2-3‬ 
«La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.»
‭‭1 Korinter‬ ‭14:29‬ ‭
Å prøve betyr ikke bare å sjekke sannhetsgehaltet, men også hvordan vi skal forholde oss til profetien. Den profetiske uttalelsen til Barnabas og Paulus ble også prøvd og resulterte i at de pakket koffertene.
Må bare bekjenne at det jeg har hørt av profetier i de årene jeg har levd sjelden har ført til noen radikal forandring, selvfølgelig har enkeltmennesker fått stadfestet kall de har båret på.
Og til slutt, nå litt inn i det nye året. Hva har Gud gitt deg og meg personlig? Hva har enkeltmenigheter fått fra Herren?
Overhørte en preken av en kjent menighetsleder i en ikke ukjent menighet litt sør for oss. Han nevnte i forbindelse med åpningen av et nytt kirkebygg at de hadde skrevet ned profetien som kom for detter å be ut det profetiske ordet.
Eksempel til etterfølgelse?
Ny vaskemaskin og nye grep...

fredag, desember 14, 2018

Pastoral mislykkethet, eller?


Skyt ikke pianisten, han gjør så godt han kan stod det på et skilt i en bar i gamle Texas.

De mislykkede og de vellykkede. I bibelsk forstand kan bare vellykkethet defineres som trofasthet mer enn resultater. Om dette har jeg nedtegnet noen tanker…
I Guds rike regnes det på andre måter enn i dette jordiske. Her er vellykkethet for eksempel å tjene mer enn andre, prestere mer enn andre og å ha kontroll på alt en gjør. Økonomisk suksess er ofte synonymt med vellykkethet, men samtidig kan den vellykkede ha et dysfunksjonelt privat- og familieliv. Bak gardinene leves en helt annen verden…

Og i Guds rike er det andre verdier som teller – trofasthet er et nøkkelord. Når kan en pastor beskrives som vellykket og på den andre siden – hva er å være mislykket? Det er i alle fall godt at Gud ikke dømmer etter resultater!
«Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» Mat. 25:23

Intet menneske kan i egen kraft fremkalle menighetsvekst. Paulus sier det slik;
«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;» 1. Kor. 3:6 og han fortsetter; «Hva er så vår ros? Den er utelukket!» Rom. 3:6.

Et annet viktig ord i denne forbindelsen er tålmodighet. Eller som bibelen sier- være tro inntil døden. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk 8:15.

Men å være tålmodig når alt går imot er ikke lett. Når mennesker svikter, forråder og kanskje motarbeider kan det for pastoren være snublende nær å gi opp, kapitulere og legge ned.
For det er ikke alltid at alle i menigheten er «on line» med pastoren, mange har nok slitt med en eller annen Diotrefes og etter hvert gitt opp.

 «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» 3. Joh. v/9.

Her beskriver Bibelen skikkelige problemer, men heldigvis kommer autoriteten Johannes inn for å rydde opp i kontroverset. Men som regel må pastorer leve med problemer ute av stand til å hjelpe seg selv. Og vi vet at alle konflikter er ødeleggende – i generasjoner. For eksempel den ikke ukjente striden mellom redaktøren eldste Sven Lidman og pastoren Lewi Pethrus i Filadefiakyrkan i Stockholm. Det kan fortelles at på menighetsmøtene sang Lidmanfløyen og Pethrusfløyen hver sin sang samtidig. Ikke eksempel til etterfølgelse.

Om dette sakset jeg følgende fra svenske Dagen; «Den 23 januari 1948 läste Sven Lidman upp ett aktstycke i Filadelfias äldstekår i Stockholm som kom at skaka om församlingen och bli startskottet till den svåraste strid som utspelats inom pingströrelsen. Det var hans avskedsansökan efter 26 år som redaktör för tidningen Evangelii Härold och förkunnare och den var fyld av anklagelser mot Lewi Pethrus. Flere av deltagarna trodde att han var blivit galen. Fem dagar senare kunde hela Sverige läsa hans attack mot sin förestandare i en stor uppslagen artikel i Afonbladet.»

Det jeg refererer ovenfor var selvfølgelig stygge greier, men lignende har nok forekommet i større eller mindre grad i kirkehistorien. Og i kjølvannet av slike hendelser flyter «likene» av mange fine menighetsledere, de gir opp og drukner. Jeg var nok ikke egnet…

Man skal ikke på noen måte gå til angrep på sine ledere, på den andre siden skal heller ikke alt forties. Paulus refset for eksempel Peter åpenlyst. Og er det saker som ikke er bra er det nødvendig å gjøre noe med det – men på en seriøs måte. Ta ikke imot en klage mot en eldste uten etter to eller tre vitners ord sier Bibelen – det er med andre ord åpning for å rydde opp!

Guds menighet skal kunne klare å rydde opp i egne saker, men da må det finnes verktøy for dette.
«finnes det da ikke nogen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6:3. Om vi ikke akkurat innsetter biskoper og overordnede tilsynsråd burde hver menighet han en mentormenighet med rett til å gå inn oppfordret eller uoppfordret om det skulle bli knuter på tråden.

Men dette er jo ikke mitt tema, temaet er egentlig hva er mislykket og hva er vellykket i menighetslederperspektivet.

Hvem var mislykket?
Var John Osteen det når han fikk beskjed om å slutte som pastor fordi han forkynte helbredelse?
Var Paulus det når han sa; alle forlot meg?
Var Jesus det når han sa; vil også dere gå bort?

Om jeg skal definere det å være mislykket så er det vel det å bøye av fra sannheten for å vinne folkets gunst, slik som kong Saul gjorde;  «Da sa Saul til Samuel:….for jeg var redd folket og gav efter for dem.» 1. Sam. 15;24. Menneskefrykt fører i snare sier bibelen. Men så har vi eksempler på de som har stått for sin overbevisning og av den grunn har vært tvunget til å gi opp sin tjeneste for øyeblikket – slik som John Osteen måtte gjøre. Å stride for sannheten betyr nødvendigvis å stride mot mennesker. Det kan også bety å overgi seg selv og saken til sin trofaste skaper.

Hva er da det å være mislykket og det og være vellykket? Etter min mening måles ikke pastoralt vellykkethet etter menighetsvekst og et velsmurt menighets-apparat. Ei heller etter fine prekener. Vellykkethet er trofasthet mot kallet.

Å være mislykket er rett og slett å følge egne ideer, for i Guds rike er lydighet nøkkelen…
Det gjelder å ha tyngde i livet; «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene!» Ordspr. 16:2. Det er bare de med tyngde som står i stormen, agnene blåser bort. Kompromiss og menneskefrykt fører i snare;  «Veid er du på vektskål og funnet for lett.» 2 Dan. 5:27.

Målet er å stå etter å ha overvunnet alt, det gjør bare de med åndelig tyngde, de som har underlagt seg ordet!
Og glem ikke at det som synes stort i menneskers øyne kan være en vederstyggelighet for Gud…
Men Herren sa «jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.»

Og derfor: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.»

torsdag, november 22, 2018

Slik er det for meg

Litt om min lønnkammerbønn...

Alle kristne ber, kanskje mer enn de tror selv.
Be uavlatelig skrev Paulus, det betyr at det er mulig - når vi arbeider, kjører bil og uansett situasjon vi befinner oss i. Samtidig har jeg forstått at noen føler at de kommer til kort i dette. 
I mine yngre år som kristen hadde vi det som ble kalt vitnemøter. Det var stort sett aldri vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort, men heller miniprekener eller litt frustrasjonsdeling. Ikke sjelden kunne man høre noe slikt som at - jeg skulle ha lest mer og bedt mer...
Jeg har også hatt en reise i så måte...
Men noe har jeg landet på da, og Herrens bønn eller Fader vår er et fungerende mønster - for meg.
Denne praksisen jeg beskriver her hjelper meg gjennom bønnen på 15 minutter eller én time. Og blir jeg avbrutt kan jeg fortsette på et senere tidspunkt. Og jeg mener ikke at dette er noe for deg, men det fungerer for meg,
Hvordan? Jeg har delt bønnen inn i syv områder;

* Fader vår, du som er i himmelen. Jeg begynner med lovprisning og tilbedelse. Jeg gir Gud min tilbedelse og kun det. Kommer ikke med bønnebegjær og forbønner her, bare tilber. Faren her er at det kan ta lengre tid enn du tror...

* Komme ditt rike. Hva ber jeg om da? Jo, jeg konsentrere min tanke, begjæring og bønn på at Gudsnærværet skal manifesteres og åpenbares i mitt liv, i våre hjem, våre menigheter og våre lokalsamfunn. Der Guds rike manifesteres råder kjærlighet, glede og fred...

* Skje din vilje... Her konkretiserer jeg min bønn mot Guds løfter som er hans vilje. Unn dere ingen ro dere som minner Gud om hans løfter. Her har jeg gitt plass til bønn for menigheter, misjon, tjenestegaver og alt som dreier seg om Guds rikes utbredelse.
Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær...

* Gi oss i dag vårt daglige brød. Brødet er alle behov som livet krever. Her kommer forbønnen inn, helbredelse er for eksempel barnas brød. Alle har en "behovskrets", altså mennesker i våre omgivelser som behøver forbønn.

* Og forlat oss vår skyld. Her er det plass for personlig ransakelse - helt nødvendig.

* Led oss ikke inn i fristelse. Vi vet at Gud frister ingen, men ingen usårbare. Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. Gud, fri meg fra hovmod og stolthet...

* For ditt er riket, makten og æren i evighet, amen! Jeg slutter som jeg startet - med lovprisning....

Her har jeg altså satt opp syv stasjoner, det er min måte.
Når jeg bruker 3 min. på hvert område blir det 20 minutter.
Med 4 min. blir det en halv time, med 8 min. én time osv.
Selvfølgelig ser jeg ikke på "stoppeklokka", men bruker nødvendig tid på hvert område.
Faren er vel at jeg bruker for lang tid på den innledende lovprisningen.
Hva synes du?
For min del må jeg ha alt i ordnede former, da har jeg frihet.

lørdag, november 17, 2018

Senabort

Refleksjoner og litt informasjon om probelamtikken rundt senabort.
Om du kopierer og limer inn lenken i søkerfeltet finner du et gripende innlegg om tanker og erfaringer rundt senabort. Ingen ting er enkelt, men.... les og reflekter.

https://detskrevneorddotcom.files.wordpress.com/2013/04/senaborter.pdf


lørdag, november 03, 2018

Knut Arild Hareide

Knut Arild Hareide og veien videre.
Det røde eller blå rom. Jeg vil leve i det blå rommet, med alle de ufullkommenhetene som finnes der, for det røde rommet med "staten alene vite best" passer ikke meg.  Den røde formynderstaten har jo også sjefer som dikterer i demokratiets navn. Jeg kan ikke leve i det røde rommet.
Jeg vil leve i det blå rommet, for jeg har tro på et demokrati som justerer bare når friheten går for langt, på samme måten som foreldre lar sin barn utfolde seg inntil de ser de blir en fare for seg selv og omgivelsene.
Derfor ser jeg det slik at KrF er på riktig plass i det blå rommet. Uansett politisk tankegods i disse blå eller røde rommene kan det være letter å korrigere en liberalistisk (blå) tanke enn en rød militærtanks. KrF vil aldri få det helt som vi vil, det får heller ikke de andre partiene. Men vi i KrF kan være en lanterne som skaper kursendring.
KrF er ingen kirke eller menighet, men er likevel bygd på verdiene som bekjennes der. Ser det derfor slik at de ledende figurene der må ha en bekjennelse, praksis og livsstil som ikke skaper uro i enkeltmennesker (velgerne).
Har stor tillit til at Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad vil lede partiet tilbake til gamle høyder fordi de - med sin personlighet - vil gjenvinne tilliten til oss vanlige bedehusfolk.
For det som er like viktig som partiprogrammet er de som skal håndheve og utføre programmet. 
Jeg må vel innrømme at Knut Arild Hareide var en dyktig mann. Samtidig følte jeg meg aldri helt bekvem med ham som leder, tross dette stemte jeg på KrF i 2017 selv om min stemmegivning gav meg en bismak. Følelser kan du si, men et det ikke slik at alle har en eller annen form for magefølelse i sine valg?
Og magefølelsen hadde vel gått over til kolikk om KrF skulle regjert sammen med Støre!
Historikerne skrivet om det som var, vi KrF velgere må nå - som bibelen sier - glemme det som er bak og strekke oss etter det som er foran. Ett KrF som enda tydeligere støtter Israel og tør stå for upopulariteten rundt dette, som frenetisk fortsette kampen mot abort og få igjennom en lovendring som forbyr tvillingabort og etter mitt syn i tillegg vil gi dobbelt barnebidrag til alle som bærer fram sine tvillinger og trillinger...
Håper ingen nå går inn i furtebua, men fortsetter den kampen KrF har kjempet siden 1933...
Jeg er glad for at KrF fortsetter i det blå rom med utfordringen det blir å tøyle  Siv...