søndag, oktober 14, 2018

Mitt kristenliv fra vrangsiden - min bønn!

Om kristenlivets ingredienser fra en som ikke får det til.
Vi har sangen, talen og bønnen.
Så har vi misjon, nødhjelp og evangelisering.
Deretter kommer mitt personlige Gudsforhold, forholdet til familie og forholdet til verden utenfor.
Mye å holde styr på i kristenlivet. Må jeg holde orden på alt dette for å være en fullverdig kristen?
Jesus sa bare følg meg, så....
Paulus og brevene sier hvordan...
Pastoren og menigheten guider meg inn i praktiseringen...
Men hva opplevde jeg da som 17 åring?
Jeg skal dvele litt med de forskjellige områdene som er nevnt ovenfor og vil samtidig prøve å ikke være belærende.
Bønnen.
Mitt første møte med dette området var i bønnekjelleren. Et lite og trangt kjellerkott med plass til rundt tyve personer. Grei størrelse, for det var sjeldent fullt.
Som ungdom kjente jeg bare dette miljøet jeg kom inn i, og jeg prøvde da å ligne de rundt meg. Vi lå på kne i en slags ring med albuene i benken og ansiktet mot veggen. Så vidt jeg husker var det ikke lovprisning, bare kjæææære Jesus...
Når alle hadde bedt hver sin bønn var ringen sluttet og vi gikk hjem. Etterhvert oppdager jeg at alle hadde hver sin måte å be på og at vi gjentok oss alle sammen. Noen bad heftig og herlig og andre ba tråkig og lenge, jeg representerte nok de sistnevnte for en dag tok forstanderen tak i meg med følgende formaning; Johan, du ber alt for lenge - folk klager over at de ikke kommer til!
Denne formaningen preger meg ennå, sikkert til glede for mange.
Men noe hjelp har jeg fått underveis, det var i form av en bok jeg fikk på min fødselsdag for omlag 20 år siden og het Bønneeksplosjon og var forfattet av Colin Dye. Jeg lånte den bort og har dessverre ikke fått den igjen.
Så vakler jeg vider på bønnens veg - vil gjerne lære mer!
Om jeg får det til skriver jeg litt om sang på min neste blogg...

lørdag, september 29, 2018

Ledere

Lederskap og ledere...
Ledere vet lite om lederskap av den enkle grunn at de bare leder seg selv. Og jo dårligere ledere de er jo mindre vet de om seg selv fordi ingen tør si ifra eller si imot. Vi derimot som ikke er ledere vet det meste om dette emnet fordi de fleste av oss har hatt flere ledere og kan sammenligne.
Leste engang om motivasjonskonferanser for toppledere i næringslivet at de fleste som møtte opp ikke egentlig var så interesserte i å lære noe, derimot var det et større behov for å vise seg fram for andre.
Det er mange typer ledere. De siste ukene har det vært brukt mye trykksverte på å beskrive lederprobkematikken i toppledelsen iOsloskolene...
Og for noen år siden kom det fram at et ledende firma i bedriftsrådgivning hadde så store problemer at de kommuniserte med gule lapper...
Jeg er ikke leder, sikkert gode grunner for det.
Det er også noe som heter naturlig lederskap. I den engelske hæren skulle de plukke ut noen ledere blant offisersaspirantene. Det ble gjort enkelt ved å gi disse noen oppgaver som skulle løses. Snart viste det seg hvilke av disse som var de naturlige ledere.
På den annen side,  der ingen tar leder stepper ofte selvvalgte ledere inn. Det har noen ganger gjort stor skade i kirkelivet. Å bare bære leder av "ånden" er ikke alltid så lurt! Og den som må bruke sin autoritet for å få gjennomført noe har den egentlig ikke...
Og så er det ledertypene da. ”Jeg alene kan best" lederen er en slitsom type. Ofte har de hauger av ugjort arbeide som de ikke betror noen. I kirkelivet har de vanskelig for å slippe andre til.
Og så har vi "kontrolløren" da, som alltid skal sjekke og måle og vurdere. De har lett for å få en medarbeiderstab hvis hovedmål er å sikre seg - prøve å finne ut hva
sjefen ville ha gjort og sjekke ut de usynlige grensene. I slike miljøer er kreativiteten skrinlagt. Kontroll er heller ikke ukjent i kirkelivet...
Og en ikke ukjent type leder lider av "konfliktallergi" og ofrer gjerne sannheten for husfredens skyld. Vedkommende leder har også synsproblemer og "vet ofte ikke" hva som foregår. Han lar konflikter "løse seg selv" og på grunn av sitt dårlige syn ser han ikke de som ligger sårede igjen på slagmarken...
Videre har vi "favorittsøkeren" som omgir seg med en gruppe smigrere. Det lønner seg å være inne med sjefen. I slike miljøer trives mennesker med ambisjoner, viktig å klappe hverandre på skuldra. Veien til fremgang er å bli likt... I miljøer der mennesker med ambisjoner kommer i sentrum forteller det om svak ledelse...
Så har vi "du er bedre enn jeg" lederen. De ser potensialet i sine medarbeidere og er ikke redde for konkurranse. I kirkelivet lønnes de ofte med tilvekst..
"Jeg tror på deg" lederen kjennes ofte ved at de er trygge personer. Og som kjent, trygge personer føder trygghet i andre. Trygghet gir kreativitet og kreativitet gir vekst...
Om nakkemusklene dine spenner seg når lederen kommer forteller det mye om denne...
Og om noen tror at jeg med dette taler for galleriet så kan jeg meddele at jeg bare har hatt gode leder - har vært heldig i så måte!

Har du normal puls når du prater med lederen din?

Men det finnes masse god litteratur om lederskap, les...


fredag, september 21, 2018

Kjell Magne Bondevik

Kjell Magne Bondevik og (u)klar tale!
Kjell Magne Bondevik er en klok og dyktig politiker, mulig en av de beste Norge har hatt. Men er det klokt å tie med hva man er overbevist om? En hyggelig kar er han også!
Men på TV2 idag ble han intervjuet om litt av hvert og han er et takknemlig intervjuobjekt for TV-kanalene med et vell av tanker, erfaringer og meninger - unntatt én. Og det er selvfølgelig en menneskerett og la vær å svare på hypotetiske spørsmål, som Bondevik parerte med når han ikke ønsket å svare.
Når intervjueren spurte den tidligere statsministeren, som også er prest, om han ville vie homofile eller lesbiske svarte han med en øredøvende taushet.
Da tenkte jeg - du vil sikkert ikke provosere de homofile. Men så tenkte jeg igjen - kanskje han ikke ville provosere den siste rest av bibeltro KrF velgere?
Hvorfor går kristne så lett rundt den varme grøten?

onsdag, september 19, 2018

De ufornybare grå gubber...

«...Og her må jeg si noe som det gjør meg vondt å måtte si: I løpet av de seks årtier jeg har virket som evangelist har jeg fått være med på mange vekkelser, men jeg har aldri fått se at den gamle kjernen i en forsamling har blitt så fornyer ag den kunne bli et levende instrument for en fortsatt vekkelse. Jeg har sett de nyomvendte og nytente har blitt en dominerende majoritet. Og så lenge denne dominansen varte, har også vekkelsen fortsatt. Men så snart dette nye flertallet ikke lenger hadde hovedinnflytelse av en eller annen ulykkelig grunn, stilnet også vekkelsen av.
    Jeg husker tydelig hvordan jeg en gang satt og grøsset og frøs på plattformen, da jeg så utover en fullsatt kirke der hele midtfeltet var fullt av nyomvendte som nå skulle opptas i menigheten.
   Det var ikke synet av disse som skapte den triste følelsen i meg. Men det var synet av rammen om de unge og levende ansiktene som gjorde at jeg grøsset. Rammen var for en stor del alt for grå.»
Så langt Frank Mangs, en grøssende betraktning.
Litt lengre ut i kapitlet spør Mangs kirkens pastor under en nattverdsgudtjeneste - Hvem er disse (grå) gubbene?
Nå har jeg igjen gitt et drypp fra boka Høyst personlig II av Frank Mangs. Er jeg også en slik vekkelseshindrende grå gubbe? Må Gud hjelpe meg...

torsdag, september 13, 2018

Skriket!

Rop det ut - ikke skrik det ut!
«Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!»
‭‭Lukas‬ ‭19:40‬
Du skal ikke tie, du skal rope, rope ut din hyllest til Jesus. For din røst blir hørt i himmelen, på jorden og av ondskapens åndehær. Men vi skriker ikke, det betyr alarm og hører ikke hjemme i det offentlig bønne- og menighetslivet.
Men i vårt lønnkammer hører skriket hjemme. Der kan alle rope og skrike ut hjertets smerte og begjær.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭5:7‬ ‭
Her beskrives Jesu private bønneliv. Det var kanskje derfor vi kan lese at Jesus dro til ensomme plasser når han skulle be..
Men i det offentlige gudstjenestelivet med bønn, tilbedelse, lovsang og forkynnelse hører ikke skriket hjemme. Det rekker med rop det ut!
«Derfor, mine brødre, søk med iver å tale profetisk, og hindre ikke noen i å tale med tunger. Men la alt skje sømmelig og med orden!»
‭‭1 Korinter‬ ‭14:39-40‬.
Skrik er ikke sømmelig.
Du har sikkert som jeg gjennom årene hørt mye vakker og åndsmettet bønn, vakker og myk tungetale, tydning og profeti. Det er som balsam i våre gudstjenester.
Men dessverre hender det noen skriker ut sin tungetale og bønn, det gjør vondt i både sjel og sinn. Og de får fortsette, år etter år uten at de blir tatt til siden for en samtale...
Noen ganger opplever jeg det som (jeg er ganske subjektiv nå) at skriket blir som å hugge møtet i to med en øks. Og denne foreteelsen har jeg opplevd i alle år og på mange steder både fra søstre og brødre.
Men igjen, la alt skje med sømmelighet og orden, og som det står skrevet et sted - la skrik være langt borte fra dere...
Og som den kjente gudsmannen Aril Edvardsen sa engang når han talte i et møte på Sellebakk og ble avbrutt av en tungetalende kvinne - Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv!
Ja, dette var bare et hjertesukk...

søndag, september 09, 2018

Vin

Fra Aftenposten har jeg sakset dette innlegget! Noe å tenke på for oss kristne?

Kjære foreldre: Er det ikke på tide med en pause fra vindrikkingen og venneturene?
Vær der for barna dine - helt til de er klare for å flytte for seg selv.Er det ikke på tide å lytte til dem som er yngre i huset? De som kanskje ikke har de største planene om å dra på fest i helgen. De som heller ønsker å kose seg hjemme med foreldrene sine, foran TV-en med tente stearinlys, en god film og brus i glasset? Det er faktisk noen som ikke bryr seg om hvor mange de «hooker» med på fest eller hvor mange de matcher med på Tinder.
Å være der for barna sine handler ikke kun om å ta del gjennom barneskolen. Det handler om å følge og støtte de nydelige barna du selv har skapt, helt til de er klare for å flytte for seg selv. Vis at du bryr deg. Ikke legg deg om kvelden uten å fortelle dem hvor glad du er i dem. Ikke dra fra dem en helg uten å vite at de har noen å tilbringe den med. Blås i hvor mange vinglass vennene dine skal drikke. Blås i hvor mye sladder som blir slengt. Vær der for barna dine - vis at du er til stede i øyeblikkene.
Vis omsorg og trygghet
Du mener kanskje at barna dine skal være i stand til å ta vare på seg selv når de begynner på videregående. Du mener kanskje det er et godt argument, før du reiser av gårde sammen med fem andre venner på tur til Italia for vinsmaking. Men det handler ikke om hva barna dine burde være i stand til og ikke. Det handler om å vise kjærlighet og varme. Det handler om å vise omsorg og trygghet. Du som mor burde gå frem som et godt eksempel og vise at du kan være verdens beste venninne med din egen datter. Vis at man ikke trenger alkohol for å bli populær og elsket av andre. Og du som far, du burde vise og lære sønnen din alt du kan om respekt og omsorg. Kanskje du lærer noe tilbake?
Vær en rollemodell
Det finnes faktisk foreldre som er flinke til å være til stede. Det finnes foreldre som ikke drikker vin gjennom uken, eller som ikke drar på alle disse venneturene. Tenk på det. Tenk at noen er så heldig at de kan sitte hjemme foran peisen eller TV-en og ha en ordentlig fin helg sammen med familien. Sammen med dem som bryr seg mest. Dem du kan være helt ærlige med. Dem du kan være deg selv med, helt ut.
Ikke sammenlign deg selv med de andre foreldrene rundt deg. For alle familier har sine behov. Ingen er like. Alle har sine svakheter. Men ikke la det gå for langt. Les ungdommen - vit når det er ok å dra, ikke ta det at vi passer på oss selv for gitt. Selv om vi klarer det, betyr det ikke at vi ikke trenger en mor og far hjemme. Alle trenger kjærlighet og omsorg. Det er du som forelder som har ansvaret. Vis at du ikke har fått barn bare for å få det. Vis at du er en rollemodell, en trygg havn.
Det er det vi ungdommer trenger, fester kommer det masse av. En trygg kveld hos sine kjæreste foreldre derimot - det vet du aldri når du vil miste

fredag, september 07, 2018

Velkommen Hellige Ånd

Det tragiske er at min hjerne er full av kunnskap, men hjertet er sultefôret!
Jeg plasserer åndelige sannheter som glass i et glassmaleri i et kirkevindu.
Det kan hende det er vakkert, men det skjuler sollyset som prøver å trenge gjennom.
Ser bare min versjon - ikke sannheten.
Noe slik opplevde jeg når jeg leste boken VELKOMMEN HELLIGE ÅND av Larry Christenson.
Side for side avslørte den det livet jeg trodde jeg levde i, men som for meg egentlig var teori. Jeg bare holdt for sant....
Den avslørte meg som en super teoretiker (men det har du vel allerede forstått?).
Om du vil ha det som før - ikke les boken.
Jeg MÅ lese den én gang til - og be!!!