Bønnemøter eller stønnemøter?

Bønnemøter - over og ut eller fremover og opp?
Bønnens vesen.
Litt om min erfaring, eller rettere sagt mangel på det.
Som nykristen tenåring havnet jeg snart på menighetens bønnemøter. Disse ble avhold i bønnekjelleren. Der lå vi på kne og ba hver våre bønner - etter tur. Ofte ble det bare de enkeltes private ønsker og begjæringer som kom frem. Så gikk vi hjem...
Hørte ofte at vi skulle be mer, men lite om hvordan...
Selvfølgelig kan jeg ha gått glipp av en del, men ingen har noensinne  (i mine første tyve år som kristen) lært meg noe om bønn.
Det eneste jeg lærte var at en av lederne hadde fått klage på meg, jeg ba for mye slik at de andre ikke slapp til! Dette ble en klamp om foten for meg senere og gjorde meg tilbakeholde og usikker, men korrigeringen var kanskje på sin plass?
Dette var faktisk det eneste jeg lærte om bønn i denne sammenhengen...
Nå er jeg glad for at jeg har fått friheten tilbake!
I løpet av noen dager kommer jeg til å skrive om mine erfaringer fra bønnemøter, litt av hvert og mye og lære.
Jeg er fremdeles en læregutt ...

En drøm om bønn

En drøm om bønn.

All bønn betyr noe, så er det sagt.

Jeg hadde en drøm i natt, den tok meg virkelig og jeg vil dele noen tanker om innholdet. Vil også unngå å bruke skriftsteder for å «bevis» noe som helst, jeg bare deler det jeg så og tankene jeg fikk omkring det. Denne drømmen var annerledes…
Menigheten er en festning bak murer, ingen går inn og ingen går ut. Men om livet fortsetter som «vanlig» vil det etter hver bli ganske stille i gatene.

Da så jeg i drømmen kvartaler, arealer som Guds menighet skulle innta. Jeg så spesifikke, kvadratiske områder. Der levde mennesker sitt eget liv uten noen innflytelse fra oss bak murene.

Så gikk vi ut med vår bønn, til et bestemt område, og vi omringet dette området med våre bønner. Vi ba i menigheten, hjemme og vi gikk i gatene der og ba. Inntil ting begynte å skje. Vi ba så folks hjerter ble berørt og vi ba slik at ondskapens åndehær i dette området ble nedkjempet. Så kom de, menneskene, én etter en inn i Guds rike. Men her gjelder det bare tro og utholdenhet. Det behøves bønn i uker, måneder og kanskje flere år, men bønnen var alltid målrettet. Menighetens medlemmer og bønnekrigere støttet hverandre i denne kampen med profetiske ord og de løftet hverandres hender på samme måten som Aron og Hur løftet Mose´hender når kampen var på det hardeste.

Menighetens bønn er som når Israel inntok Jeriko under ledelse av Josva, vi behøver mange slike bønneledere. Kriger behøver generaler!
Jeg ser det ennå, hvordan Guds menighet(er) inntar hver sine områder. Det nytter ikke bare å be om vekkelse, det må konkretiseres. Lovprisningen og takken kommer samtidig med innhøstningen.

Så langt denne drømmen …

Så fra en annen side. For mange år siden, på 60 tallet en gang ble det avholdt en karismatisk samling i Metodistkirken i Fredrikstad. Temaet var bl.a. informasjon fra noen som hadde vært i Amerika og overvært Kathryn Kuhlmans møter og fortalte fra dette. I tillegg delte én av disse deltagerne et vitnesbyrd om en menighet han hadde vært innom. Denne menighetens bønneliv var målrettet og konkret. Der ba de for familie etter familie, én av gangen. Når én familie ble frelst begynte de og be for den neste og opplevde derved en kontinuerlig innhøstning.

En venn av meg som nå er i himmelen hadde noe tilsvarende å fortelle. Han hadde familie, men var alkoholiker og avhengig av flaska. Men den lokale pastoren (Deila) begynte å be for denne mannen som til slutt ble frelst. Men bønn berører ikke bare Guds hjerte, den berører også de vi ber for og ondskapens makter som holder dem fanget. «Jeg kjente det på meg hver gang Deila ba for meg» sa denne mannen.

Nå skal vi be så folk kjenner det!
Alle Guds barn ber. I menighetssammenheng ber vi fram det som ledelsen bestemmer, og vi ber inntil det skjer. Da blir vi hærer som alltid går framover og inntar nytt land.