lørdag, mai 28, 2016

Gjør moskéene til kirker!

Vi kan gjøre moskéene til kirker!
Hva skjer når en IS offiser blir frelst.
Mohammad kjører i sin tanks, full av vrede mot de vantro kristne. Hans stor mål er å utrydde disse krekene, han vil fjerne dem fra planeten. For ham er det en vemmelse å bare høre Jesunavnet nevnes. Han fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler.
Han hadde "fullmakt" fra sin leder til å oppsøke kirkene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til nærmeste avrettingsplass. ISIL skal ta kontroll over kloden. (*de kristne)
Den militante islamistgruppen ISIL erklærte nylig sin egen stat, IS (Islamsk stat), også kalt kalifat.
- Kalifatet er en betegnelse på det styret som Muhammeds etterfølgere stod for, der man styrte på vegne av profeten og Gud. En kalif regnes som Muhammeds etterfølger, og et kalifat er den ideelle styreformen i den muslimske verden. Det har vært fire kalifater, og det fjerde og siste var det osmanske kalifatet som endte i 1923. Etter dette har det ikke vært noen kalif med et skinn av troverdighet. Vi har sett i retorikken til flere islamister, deriblant Osama bin Laden, at den muslimske verden har manglet en leder med religiøs legitimitet.
De kristne som har vært i Midt-Østen helt siden Jesu tid står i veien. Utrydd dem, målet helliger midlet!
ISIL har ikke status som en selvstendig stat, men kontrollerer territorier i Irak, Syria og Libya. Den definerer seg selv som et nytt kalifat med religiøs autoritet over alle muslimer i verden, og har som mål å opprette et islamsk imperium som skal omfatte Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnidominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. Noen inkluderer også Kypros i begrepet.
Så langt ISIL.
ISIL-offiseren ruller videre i sin tanks. Han er full av djevelen og vrede.
Da han nå var underveis strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han hopper ut av tanksen og falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Mohammad, Mohammad, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre!
Mohammad følger instruksen og går inn byen. Der oppsøkte han noen kristne og ble døpt.
Og straks forkynte han Jesus i moskėene, at Jesus er Guds Sønn. Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Syria og Irak ville utrydde alle som påkaller dette navnet? Og var han ikke kommet hit for å legge dem i lenker og og halshugge dem? Men Mohammad fikk stadig større kraft, og han brakte muslimene som bodde i områdene, til taushet ved å bevise at Jesus er Guds sønn. Det er vekkelse i Midtøsten.
Ja dette er en tenkt story.
Og når vi tenker vekkelse tenker vi en salvet predikant, en kirke eller bedehus hvor folket strømmer inn og overlater sitt liv til Jesus.
Men la oss snu litt på det, en ledende imam kan også bli frelst, på "paulinsk" vis. (Imam, arabisk ord med betydning «leder», «anfører» eller ”den som står først i rekken”). Når det skjer, hva blir da følgende? Jeg tror mye av vår kristendomspraksis vil blekne. De ber flere ganger hver dag, hvilke av oss kristne gjør det? I Fredrikstad bes det kl. 03:25 04.16 13:24 17:42 17:47 19:03 22:12 23:03. Hva vil denne bønnen utrette?
Dette vil de sikkert forsette med. Før underkastet de seg en falsk Gud, hva skjer når de bøyer seg for den levende guden? Og når Ramadan blir forvandlet til en kristen fastemåned? Hvilken revolusjon det vil skape!
Jeg er overbevist om at Gud har én eller flere Pauluser i den islamske verden. Jødene som forfulgte de kristne på Paulus tid har visse likhetstrekk med den islamske forfølgelsen av kristen i dag. Gud i sin visdom tok den verste av dem og gjorde ham til den beste kristne forkynner verden noensinne har sett.
Gud gjør det igjen.
Det hersker en frykt for islamisering i blant oss.
Når jeg ber, ber jeg alltid om at den muslimske gruppen i Norge skal bli frelst...
Vi tror vel at Gud er mektig....!(?)
Mange steder i Europa har kirker og bedehus blitt moskéer, våre bønner skal gjøre moskéene til kristne kirker - halleluja!

torsdag, mai 26, 2016

Gud, tilfeldigheter eller egne tanker?

Gud, egne tanker eller tilfeldigheter.
En uhøytidelig betraktning om meg selv.
Hvem hører hva fra Gud, og hva er egne tanker eller tilfeldigheter. I min ungdoms menighet opplevde jeg hele min kristenverden. Gudstjenesten var like forutsigbare som det fremdeles er i alle kirker og bedehus. Det såkalte frie lever også i båndtvang - og det forutsigbare er absolutt bra. Også i den den menigheten hvor jeg varmet opp mitt stolsete - i begynnelsen var det benker der - var det også en uskreven liturgi. Det startet med strengemusikken og deretter sang fra sangboka. Så var det såkalt innledning der en eller annen ble spurt om han (av og til hun) kunne dele et ord og lede i bønn. Så var det mer sang og preken. Deretter sang igjen og muligens "frie" vitnesbyrd.
Det er om innledningsfasen og vitnesbyrdfasen jeg vil dele noen tanker. Det var der vi "menige" fikk operere. De som deltok i denne delen av gudstjenesten begynte ofte med "jeg fikk et ord", "dette ble levende for meg" og "da jeg opplevde dette og hint kom jeg til å tenke på" osv, osv.
De som innledet gudstjenestene ble som regel spurt på forhånd. Om møtelederen, ofte en eldstebroder, ikke hadde fått til en avtale med en innleder på forhånd ble som regel en møtedeltager spurt. Da galdt det, som bibelen sier, å være rede i tide og utide. De som virkelig lykkes med innledningen ble, som jeg leste i en bok engang for lenge siden, kalt for "møtetennere". Noe slikt ble aldri jeg.
Likevel opplevde jeg Gud i det jeg fikk bidra med. Etterhvert oppdaget jeg nemlig at jeg sjelden ble spurt  å si noe fra Guds ord uten at jeg på forhånd hadde fatt noe å si. Etterhvert lærte erfaringen meg at "i kveld skal du innlede og si det og det"! Tilfeldig? Tror ikke det, jeg tror at Gud ledet meg på denne måten slik jeg ser det....
Med årene har jeg ved Guds nåde fått dele ut ordet i mange sammenhenger og på mange måter. Men det må leve og brenne i meg først....
Likevel har jeg aldri, så langt jeg husker, spurt om å få ordet....
Men fremdeles kan jeg av og til oppleve en tale i mitt indre slik som i den første tide.... Fata morgana Johan?




søndag, mai 22, 2016

Sorg

Sorg....
«Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.»
‭‭Romerne‬ ‭9:1-2‬ ‭NB‬‬
Dette sier mannen som også sier følgende:
«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær!»
‭‭Filipperne‬ ‭4:4-5‬ ‭NB‬‬
Det går altså an å bære sorg og leve med glede samtidig, men det er ikke enkelt! Man gleder seg i de glades krets, men sørger samtidig over de som ikke er der eller vi savner.'
Vi skal ikke neglisjere sorgen, men la den få ha sin tid. Det er en tid for alt sier bibelen.
Når venner en er glad i forsvinner ut av synsfeltet oppleves sorg. Adskillelse medfører sorg, mild eller dyp. Det sies at sorgens dybder er lik opplevd lykke. Samuel sørget over kong Saul.
Sorg er reaksjonen på det uopprettelige, det som aldri vil komme tilbake. Det sies også at om et menneske mistet er lem eller for den saks skyld en finger - så reagerer sinnet med sorg. Og er det sorg må det sørges.
Når man forlater en sosial krets kan sorg oppleves. Når jeg for mange år siden forlot min ungdoms menighet fikk jeg i ettertid en sterk sorgopplevelse - uventet. Selv om jeg i dag er glad og trygg på dette valget og ikke angrer på det, så hadde det sin pris.
En tapt visjon eller et tapt mål kan også medføre sorg, men det er man ikke alltid klar over. Den levende drømmen begraves. Man tror man er deprimert, men er i realiteten i sorg.
Sorg må deles, den må ikke bæres ensom. Sorg er en byrde, noen ganger mer enn man tror man er i stand til å bære. Derfor skal vi bære hverandres byrder sier Guds ord.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»
‭‭Galaterne‬ ‭6:2‬ ‭NB‬‬
Disiplene sørget over Jesu død. De trodde at.....
Da kom den de sørget over og gikk sammen med dem på veien. Hos Jesus er det også utganger fra sorgen.
«Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!»
‭‭Salmene‬ ‭30:12-13‬ ‭NB‬‬
Bare Jesus kan det....

fredag, mai 20, 2016

Dyktiggjort - tanker om min manglende utvikling...

Hørte på nyhetene mens jeg var ute og kjørte i bilen i dag. I et referat fra arbeidsmiljøene ble ordet "dyktiggjøring" poengtert. Mine tanker gikk da som vanlig til mitt eget liv og spesielt til min religiøse verden. Og før jeg skriver videre så vil jeg understreke at jeg er jeg en glad person, en glad kristen og glad for livet jeg har levd så langt. Men det er jo lov til å reflektere også?
Og det Gud sier fungerer ikke alltid automatisk, det må i mange tilfeller iverksettes av noen. Og hvis ingen gjør det blir det ikke gjort...
«Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere.»
‭‭1 Peter‬ ‭5:10‬ ‭NB‬‬
Greit det som står skrevet her, men går det av seg selv? Tror ikke det, noen MÅ gjøre jobben. Nedenfor ser du Guds oppskrift, nemlig.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
‭‭Efeserne‬ ‭4:11-13‬ ‭NB‬‬
Men her har jeg støtt på et problem, hvor er disse tjenestegavene som skulle ha utrustet meg? Tja, en og annen har jeg nok hørt, men for å være helt ærlig så har ingen fostret meg da. Og da har det blitt det det har blitt. I mine første år som kristen hørte jeg mange "fine" prekener, men det var ingen personer/ledere som tok tak i meg (mulig jeg er et unntak da). Jeg ble en ordets hører, og der er jeg for det meste ennå. Og når man er 71 er det kanskje litt for sent... Selv om jeg har lest en bok med tittelen Aldri for gammel for Gud. Mener den boken ble skrevet av en 85 åring.
Ble jeg dyktiggjort? Ikke som jeg vet. Gjorde jeg fremgang? Ikke målbart. Lærte noen meg å holde det Jesus sa i Mat. 28? Hørte bare at noen fikk misjonskall - det fikk ikke jeg. Bare piano, gitar og trekkspill. Gå ut i all verden og lær folk å spille..(?).
Ingen lærte meg å leve som kristen, jeg famlet fram på egenhånd. Likevel, ved Guds stor nåde er jeg det jeg er.
Stadfeste da? Jeg har vel vært en god tilskuer til Guds stadfestelser rundt forbi. Likevel er jeg veldig glad for og gleder meg over alt Gud gjør over hele kloden.
Styrke da? Som dagen er skal styrken være. Hadde ikke Gud styrket meg i mange vanskelige situasjoner så....
Grunnfestelsen har vært det greieste for meg. Jeg begynte å studere bibelen omgående etter jeg ble frelst. Og en nabo gav meg to bøker som åpnet øynene mine. Det var "Fra evighet til evighet" og "Evighetens morgenrøde" av Erik Sauer. Ellers var det ikke lett å oppdrive bøker med tyngde i miljøet den unge gutten levde i. Teologi var også litt "uglesett" i dette miljøet, hørte at man ble "tørr" eller frafallen av slike studier.
Men Teologien oppdaget meg for noen få år siden, den grep meg og hjalp meg - men bare til nytte for meg selv.
Teologi er ikke farlig, ikke farlig å lære om Gud. Men noen teologer kan være farlige - "har Gud virkelig sagt?"
Jesus sa i sine siste ord her på jorden at "vi skal lære dem (de nye disiplene) å holde alt jeg har befalt dere!" Med andre ord så skal menighetene i sin grunnstruktur også være læreinstitusjoner. For enhver som er fullført blir som sin mester og med tiden burde jo alle være lærere?
Å bli opplært er ikke bare å sitte å høre, hvem orker det et helt liv?
Paulus tok med seg Silas og Timoteus. Barnabas tok med seg Markus. Timoteus skulle ta seg ut unge menn som var dugelige til å lære andre. De eldre kvinnene skulle lære opp de yngre osv. Og for ikke å glemme at Jesus lærte opp de tolv, både i teori og praksis. De fikk praktisere og ble så evaluert etterpå.
Men vi har jo bibelskoler vil du kanskje bemerke. Helt riktig, våre bibelskoler er uerstattelige. Men egentlig, etter mitt syn, så burde bibelskolene være tilgjengelige for alle og til enhver tid.
Målet er, som Paulus skriver, å fremstille hver enkelt fullkommen i Kristus.
Vel kjære blogglesere, igjen har jeg bare skrapet på overflaten, men når/om jeg får tid...
Og når dette skrives så er det mange virksomheter som gjør en fremragende jobb. Tenker på alle som jobber med barn og ungdom. Tenker likevel på Korsets Seier som for en tid tilbake kunngjorde VÅRRENGJØRING... Bra å rydde ut gammelt skrot, men det skal jo også bygges nytt.
Til slutt, tross våre svakheter går evangeliet frem over hele jorden!

fredag, mai 13, 2016

Pinsen og jeg....

Hva er bare interessant og hva forandrer. Det er det jeg lurer på i min streben etter å se i hvilken retning jeg egentlig har gått. For jeg er jo der jeg er på grunn av alle mine egne valg gjennom livet. For eksempel ekteskapet er et godt eksempel på det. Det er ingen andre enn min kjære kone som kunne klart oppgaven å lage et menneske av meg. Takker Gud for henne. Et eksempel på det gode valg. Når det gjaldt yrkesvalg hadde jeg ingen planer. Det var lett å få seg jobb når jeg var ung, så derfor ble jeg den jeg ble. Men det har også vært et bra liv tross at jeg drev med strømmen.
Så var det kristenlivet mitt da, har jeg drevet med strømmen der også eller gjort egne valg?
Noen få ganger har jeg sett meg nødt til å velge. To ganger har jeg satt av ett år på bibelskoler, veldig nyttig for meg, men jeg vet egentlig ikke om jeg har tjent omgivelsene med det. Det finner jeg vel ut i himmelen? Tror mine valg har vært riktige så langt jeg kan se, men det vil evigheten vise...
Så var det pinse da. Jeg har lest mye herlig, hørt veldig mye  interessent, givende  og oppbyggende om dette emnet. Men har det bare vært interessant for meg eller har det forandret meg? Jeg vil vel ikke påstå at min kraft på dette området er synonymt med det jeg vet eller har hørt og lest.  Det skremmer meg veldig. Egentlig vil jeg ikke "høre" mer om pinsen, jeg vil leve i den....
Har jeg søkt kraften, virkningene og ikke Ham?
Vi kan lese følgende historie som hendte for 110 år siden.
I Bonnie Brae Street, sentalt i Los Angeles lå et eldre trehus. Her bodde Richard og Ruth Asberry. De åpnet hjemmet sitt for Seymour. Mennesker strømmet til stedet. Den 9. april 1906, falt Den Hellige Ånd på de som var til stede. Det fortelles at mennesker ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var en kilometer fra stedet. Andre kunne sitte timevis å spille på pianoet uten før å ha lært å spille piano. Den 12. april 1906 fikk Seymour selv oppleve åndsdåpen og talte i tunger for første gang. Det som skjedde i Det lille huset i Bonnie Brae Street ble snart kjent om mennesker strømmet til for å ta del i møtene. Huset var overfylt.
Ja, dette er historie nå. Jeg taler i tunger, men den gjennomtrengende, rensende, rene, mirakelgjørende og brennende ilden, den venter jeg på fremdeles.
Og Herren selv virket med sier bibelen...
God pinse...




lørdag, mai 07, 2016

Hadia Tajik ny statsminister?

Chamberlainist eller Mitchellist? Nå nytter det ikke å si som Ole Brumm sa da han ble spurt om han ville ha honning eller melk. Han sa ja takk. Og som det senere er tillagt ham - ja takk, begge deler. Hvor vil jeg hen? Jo, du har sikkert fått med deg at London har fått en muslimsk borgermester, valgt av Londons innbyggere. Det er visstnok bare 4% muslimer i denne byen så det var nok den nye borgermesterens egenskaper som gjorde at han fikk folkets gunst. Og jeg tror heller ikke det blir muslimsk "vekkelse" i London på grunn av dette. Men noe hender, noe presser på. Så vil du muligens på grunn av dette skriveriet så langt stemple meg som islamofobist eller at jeg lider av fremmedfrykt.
Mulig Hege Storhaug som skrev boken Islam - Den 11. Landeplage også lider av Islamofobi også da. Og at alle som fornemmer at noe mindre bra er på vei får diagnosen fobi?
Har Human Rights Service som anbefaler Hege Stordahls bok også islamofobi? Les utdrag fra deres anmeldelse nedenfor:
"Storhaug tar et radikalt oppgjør med det som er blitt Norges og Europas viktigste religion, islam.

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:

Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid".

Les nedenfor om flykonstruktøren som reddet England. Han så, forstod og handlet.

Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».
Samtidig var det (heldigvis) noen som så lenger og forstod virkeligheten.
En av dem var flykonstruktøren
Reginald Joseph Mitchell. Han var veldig bekymret for utviklingen i Tyskland på 30 tallet og forutså Hitlers planer. Da konstruerte han og begynte å produsere det ypperste kampfly som verden noensinne har sett, nemlig Supermarine Spitfire.
Kombinert med Rolls-Royce Merlin motoren som var en 12-sylindret V12 type. Merlin-motorene regnes som noen av de mest vellykkede flymotorer fra andre verdenskrig, og som noen av de mest vellykkede stempelmotorer noensinne.
Led Mitchell av nazifobi?
Men tilbake til saken. Chamberlain og Mitchell hadde hvert sitt diametralt motsatte syn på den tyske faren. Det påstås at uten Mitchells forutseenhet hadde England tapt luftkrigen.
Det er mange som er urolige for den økende muslimske innflytelsen i Europa. Nå har London fått muslimsk borgermester... Hva er det neste?
Kan på samme måten Hadia Tajik bli statsminister i Norge?
I Norge kalles Hadia Tajik av noen for landets mest innflytelsesrike politiker. Tror hun går Støre en høy gang. Nå er hun nestleder i AP, er hun også statsministerkandidat ved neste stortingsvalg? Om så skjer har det hendt noe med Norge. Vi vet at statsministeren utpeker sine ministere.
Mitchell forstod at Nazismen ikke kunne forhandles bort, den måtte bekjempes med makt.
Hva har så Mitchell og Chamberlain med Islam å gjøre? Egentlig ingen ting. Jeg ville bare påpeke at den ene var politisk korrekt, den andre en handlingens mann. Vebjørn Selbekk er også en handlingens mann, hans våpen er pennen. Hans bok, Fryktens makt har hatt en sterk innflytelse, det bevises av stillheten omkring den. Stillheten beviser at det er makt i frykten. Interresant at boken er innkjøpt av Kulturrådet.
Er du Chamberlainist eller Mitchellist? Eller ja takk, begge deler....
Avslutning.
Vi kristne bruker ikke våpen eller makt, våre våpen er åndelige. Vi ber om at den muslimske befolkningen i Norge skal møte Jesus!

onsdag, mai 04, 2016

Grav opp de gamle brønnene - ikke pynt dem!

Å se seg tilbake på rett måte. Vi kan minnes Herrens gjerninger og be Herren gjøre det på nytt. Men Herren kan også gjøre alle ting nye. Når vi tenker på vekkelse tenker vi alltid tilbake på det som vi vet og ber om en reprise, men Gud er ikke reprisenes Gud. Når Israels folk vandret omkring i ørkenen oppreiste Moses en kobberslange som folket kunne se på når de ble bitt av serafslangene. Da ble de helbredet. Men så ble folket bitt igjen av noe farligere, de begynte å dyrke tidligere tiders gudsåpenbaring. Men Gud er nuets Gud, vi skal ikke akte på fortiden, men likevel minnes Herrens gjerninger.
I 2. Kongebok kan vi lese at Judas befolkning i tiden før fangeskapet i Babylon dyrket kobberslangen som Moses oppreiste i ørkenen. De brente røkelse for den og hadde gjort den til en avgud. Kong Hisikia så seg nødt til å brenne denne avguden.
Samtidig finner vi den igjen i Johannes evangelium. Ikke som en avgud, der er kobberslangen blitt et talende forbilde på Jesus.
Vi kan ikke leve "på minner som dukker frem", men på å ha øynene festet på den korsfestede og oppstandne Jesus. Når jeg begynner å dyrke min gudsdyrkelse lever jeg farlig.
Det går an å dra skriftsteder for langt og ut av sin sammenheng, men Jesus advarte oss mot å være for mye opptatt med tidligere tiders gudsmenn:
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige", (‭Matteus‬ ‭23‬:‭29‬ NB)
Jeg kan ikke pynte og holde minnestunder ved gamle, igjenfylte brønner. Bedre å hente spaden å grave dem opp igjen, drikke det levende vannet som er der.
Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han ga dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. (‭1 Mosebok‬ ‭26‬:‭18‬ NB)

tirsdag, mai 03, 2016

Nødvendig å se seg tilbake?

Er det nødvendig å se seg tilbake?
I temaet frikirker dukker spørsmålet opp, hva var årsaken til at de oppstod og hadde Gud noe med dette å gjøre? Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet skal rykkes opp med rot sa Jesus. Har vi et frikirkekompleks?
Det kommer mange tanker når jeg leser innlegget til Magnus Persson i det nye nummeret av TEOLOGI & LEDARSKAP. Han skriver bra og utfordrende. Han skriver bl.a.
"De historiska liturgiska formerna är noggrant gjennomtänkta, er bärare av och rotar oss i hela den bibliska frälsninghistorien. Den gör oss alla delaktiga til både kropp och sinne, när vi färenas i dess gemensamma böner, handlingar och bekännelser".
Når jeg leser dette, fra hvilken tidsperiode var liturgien best? Hvem bestemmer dette...?
For meg er egentlig liturgien (gudstjenestens ytringsform) revnende likegyldig bare den inneholder bønnen(e), skriftlesingen, forkynnelse med undervisning, sang/salmer og nattverd (alle elementene en gudstjeneste skal inneholde). Om det synges A capella, eller sangen ledsages av orgel eller gitar er mindre viktig for meg. Det jeg frykter er når salmesang/lovsang heller minner om en konsert.
Men uansett liturgi og gudstjenestens ytringsform, Paulus peker på noe viktig og avgjørende og han skriver: For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭20‬ NB)

Når frykten for sannheten råder...

Frykten for den sunne sannhet!
Det jeg frykter er frykten for for å finne sannheten. Kritisk journalistikk har aldri fryktet å se nærmere på noe som helst, unntatt islam - hvorfor?

Fra tv2 i reportasje fra Danielsen Barneskole på Sotra:
"STILT OPP MOT HVERANDRE: I kristendomsfaget ble syvendeklassingen på Danielsen barneskole presentert denne «virkeligheten», altså ulikhetene ved kristendommen og islam" (uthevelsen gjort av tv2).

Når jeg hørte og så nyhetene i dag var etter min oppfatning spørsmålene TV2 stilte elevene ang. saken om Islam og Kristendommen veldig ledende. Ja, som ofte i dette media, spørsmålene bar preg av forhåndsdom og "vi alene vite best".
Men det er jo bare å lese historiebøkene om Muhammeds liv og levnet, har ikke TV2s journalister gjort det kanskje.  Eller er det feil å sitere historiebøkene???? Eller må historiebøkene skrives om for å tilfredsstille visse grupper....
Og her er noen setninger sakset fra TV2.no hjemmeside:
"For et par uker siden kom sønnen til Lill-Christine Onstad (32) hjem fra skolen og fortalte at han hadde blitt lært at islam bare handlet om krig, og at muslimer hatet alle som trodde på noe annet.
– Jeg fikk jo sjokk (sa mora). Da han senere tok med seg et ark hjem hvor jeg fikk se svart på hvitt hva barna hadde lært, ble jeg veldig bekymret, forteller Onstad til TV 2".

http://www.tv2.no/a/8279486/

Men skal ikke skolebarn lære historisk fakta? Jeg vil ikke her poengtere måten informasjonen er gitt på, men historieforfalskning kan ikke forenes med god pedagogikk.  Fra Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE LEKSIKON utgave 4, utgitt i 2005 kan bl.a. følgende leses om Islam og Muhammed:

"I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy".

Og så kommer spørsmålet, var det med blomster og sukkertøy denne "snille" hærføreren  fant "Liebestraum" for sin selvpåfunnene religion, eller fløt det litt blod også? Den som vil vite mer om Muhammed  fra et mer akademisk nivå kan bare lese boken MUHAMMED slik samtiden så ham av Galvor Tjønn eller boka til Vebjørn Selbekk med tittelen Fryktens makt.
Verden er redd for islamske ekstremister og terrorister med god grunn. Men hvorfor slik frykt for å se nærmere på islam og dens historie. Det er dette jeg frykter!

mandag, mai 02, 2016

Har frimenighetene noen berettigelse?

Har frimenighetene noen berettigelse?
Har fått siste nummer av Teologi & Ledarskap, et blad som tvinger en til å tenke. Temaet denne gang er Frikyrkan, altså selvstendige menigheter som ikke er kontrollert av noen annen instans.
I grove trekk kan det vel sies at ingen egentlig har bestemt seg for å lage noen form for frimenighet. Hverken John Wesley, William Booth eller for den saks skyld T.B.Barratt hadde egentlig noe ønske om å grunnlegge en ny sekt. De tørstet bare etter sjeler og ønsket ganske enkelt å formidle til andre de velsignelser Gud hadde skjenket dem. De kan ikke anses som utbrytere, men heller som de utstøtte.
Og man kan også saktens spørre om den godeste Luther i sin villeste fantasi kunne tenke seg hva han stelte til. Han bare sa det han tenkte.
Men han traff vel en dyp hunger i folkesjelen kanskje? Hvem vet.....
Min pappa og mamma fikk også smertelig erfare prisen da de lot seg døpe. Min pappa var egentlig en skarpskodd teolog og ingen kunne utlegge barnedåp som han. Tross dette ble ha ut fra skriften overbevist om troende dåp ved full neddykkelse. Når han så døpte seg kom den kalde skulderen fra familien. På samme måten har vel metodistene, Frelsesarmeen og pinsevennene måtte tåle mye fra sin kristne samtid.
Innledningsvis skriver Joakim Lundqvist at det stilles spørsmål om frikirkesamfunnenes berettigelse. Til det vil jeg svare at alt som er født av Gud har livets rett!
Men det hender at Gud flytter lysestaken!