Har frimenighetene noen berettigelse?

Har frimenighetene noen berettigelse?
Har fått siste nummer av Teologi & Ledarskap, et blad som tvinger en til å tenke. Temaet denne gang er Frikyrkan, altså selvstendige menigheter som ikke er kontrollert av noen annen instans.
I grove trekk kan det vel sies at ingen egentlig har bestemt seg for å lage noen form for frimenighet. Hverken John Wesley, William Booth eller for den saks skyld T.B.Barratt hadde egentlig noe ønske om å grunnlegge en ny sekt. De tørstet bare etter sjeler og ønsket ganske enkelt å formidle til andre de velsignelser Gud hadde skjenket dem. De kan ikke anses som utbrytere, men heller som de utstøtte.
Og man kan også saktens spørre om den godeste Luther i sin villeste fantasi kunne tenke seg hva han stelte til. Han bare sa det han tenkte.
Men han traff vel en dyp hunger i folkesjelen kanskje? Hvem vet.....
Min pappa og mamma fikk også smertelig erfare prisen da de lot seg døpe. Min pappa var egentlig en skarpskodd teolog og ingen kunne utlegge barnedåp som han. Tross dette ble ha ut fra skriften overbevist om troende dåp ved full neddykkelse. Når han så døpte seg kom den kalde skulderen fra familien. På samme måten har vel metodistene, Frelsesarmeen og pinsevennene måtte tåle mye fra sin kristne samtid.
Innledningsvis skriver Joakim Lundqvist at det stilles spørsmål om frikirkesamfunnenes berettigelse. Til det vil jeg svare at alt som er født av Gud har livets rett!
Men det hender at Gud flytter lysestaken!