Grav opp de gamle brønnene - ikke pynt dem!

Å se seg tilbake på rett måte. Vi kan minnes Herrens gjerninger og be Herren gjøre det på nytt. Men Herren kan også gjøre alle ting nye. Når vi tenker på vekkelse tenker vi alltid tilbake på det som vi vet og ber om en reprise, men Gud er ikke reprisenes Gud. Når Israels folk vandret omkring i ørkenen oppreiste Moses en kobberslange som folket kunne se på når de ble bitt av serafslangene. Da ble de helbredet. Men så ble folket bitt igjen av noe farligere, de begynte å dyrke tidligere tiders gudsåpenbaring. Men Gud er nuets Gud, vi skal ikke akte på fortiden, men likevel minnes Herrens gjerninger.
I 2. Kongebok kan vi lese at Judas befolkning i tiden før fangeskapet i Babylon dyrket kobberslangen som Moses oppreiste i ørkenen. De brente røkelse for den og hadde gjort den til en avgud. Kong Hisikia så seg nødt til å brenne denne avguden.
Samtidig finner vi den igjen i Johannes evangelium. Ikke som en avgud, der er kobberslangen blitt et talende forbilde på Jesus.
Vi kan ikke leve "på minner som dukker frem", men på å ha øynene festet på den korsfestede og oppstandne Jesus. Når jeg begynner å dyrke min gudsdyrkelse lever jeg farlig.
Det går an å dra skriftsteder for langt og ut av sin sammenheng, men Jesus advarte oss mot å være for mye opptatt med tidligere tiders gudsmenn:
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige", (‭Matteus‬ ‭23‬:‭29‬ NB)
Jeg kan ikke pynte og holde minnestunder ved gamle, igjenfylte brønner. Bedre å hente spaden å grave dem opp igjen, drikke det levende vannet som er der.
Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han ga dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. (‭1 Mosebok‬ ‭26‬:‭18‬ NB)