Nødvendig å se seg tilbake?

Er det nødvendig å se seg tilbake?
I temaet frikirker dukker spørsmålet opp, hva var årsaken til at de oppstod og hadde Gud noe med dette å gjøre? Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet skal rykkes opp med rot sa Jesus. Har vi et frikirkekompleks?
Det kommer mange tanker når jeg leser innlegget til Magnus Persson i det nye nummeret av TEOLOGI & LEDARSKAP. Han skriver bra og utfordrende. Han skriver bl.a.
"De historiska liturgiska formerna är noggrant gjennomtänkta, er bärare av och rotar oss i hela den bibliska frälsninghistorien. Den gör oss alla delaktiga til både kropp och sinne, när vi färenas i dess gemensamma böner, handlingar och bekännelser".
Når jeg leser dette, fra hvilken tidsperiode var liturgien best? Hvem bestemmer dette...?
For meg er egentlig liturgien (gudstjenestens ytringsform) revnende likegyldig bare den inneholder bønnen(e), skriftlesingen, forkynnelse med undervisning, sang/salmer og nattverd (alle elementene en gudstjeneste skal inneholde). Om det synges A capella, eller sangen ledsages av orgel eller gitar er mindre viktig for meg. Det jeg frykter er når salmesang/lovsang heller minner om en konsert.
Men uansett liturgi og gudstjenestens ytringsform, Paulus peker på noe viktig og avgjørende og han skriver: For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭20‬ NB)