torsdag, oktober 19, 2017

Ikke skyt pianisten...

På et skilt i en saloon i Texas sto følgende skrevet: «IKKE SKYT PÅ PIANISTEN - HAN GJØR SÅ GODT HAN KAN». Det var nok en årsak til at skiltet hang over pianoet, pianister vokser ikke på trær. Det er så lett å bruke seksløperen, kanskje rette den mot egen tinning?
Jeg tviler ikke på at våre pastorer og forkynnere forbereder seg. De søker Gud om et ord eller et budskap. Så setter vi oss ned i kirkebenkene, bra tale, interresant budskap, alvorlig - men ikke nå.... Vi kan ikke både høre og gjøre?
Ved et par tilfeller har jeg sett kraftfulle evangelister i virksomhet både ute i "bushen" og her hjemme. Mister de "salvelsen" når de kommer hjem?
Jeg tror ikke det, det er vel heller det kjente "Nasaret-syndromet", det som Jesus opplevde i byen han vokste opp i.
«...Og han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro.» Matteus‬ ‭13:54, 56-58‬.
Så fortvil ikke pastor, alt avhenger ikke av deg.
Av og til importerer vi forkynnerkrefter fra det store utland, mer salvelse, mer kraft, mer åpenbaring og visdom der. Men vokser det noe mer bak deres ploger?
Noen ganger kan forkynnelsen for oss tilhørere bli mer underholdning enn oppbyggelse. Dette var sterkt, dette var herlig! Så kan det hende at for noen av oss blir de beste predikantene våre evangeliske entertainere, de er kvikke i replikken og latteren sitter løst - men ingen forandring.
Det er det som fører til frafall, vi blir bare ordets hørere...
Les hva profeten Esekiel skriver:
«Så kommer de til deg i store skarer. De setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de lever ikke etter dem. Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se, du er for dem som en som synger kjærlighetsviser, en som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter dem.»
‭‭Esekiel‬ ‭33:31-32‬
Min bønn og mitt ønske til alle forkynnere er: Ikke si det jeg liker å høre, men si det jeg behøver (men da kan det jo bli glissent i kirkebenkene da)!

onsdag, oktober 18, 2017

Ulf Ekman i India og barna her hjemme...

Ulf Ekman, India og de små barna.
Igjen noen løse tanker.
Håper jeg ikke plager deg med skrivingen min, men du behøver jo ikke å lese!
Nå tenker jeg på en liten fortsettelse av forrige inserat som handler om tilbedelse og Guds Ånd som fylte huset.
Å teoretisere for mye om dette blir som å tilby et brevkurs i svømming. Men la gå, det må ofte komme en tanke før noe skjer.
Husker for en del år tilbake hvor jeg var deltager på en Livets Ord reise til India. I byen Lucknow, såvidt jeg husker, skulle det avholdes et seminar for predikanter og dette seminaret ble avholdt i et auditorium. Taler var Ulf Ekman og emnet var om å bli fylt med Den Hellige Ånd. Det var stille mens undervisningen pågikk, ikke mye karismatisk ytring høre, men så begynte det å hende noe. Mens Ulf Ekman bad begynte det å bli liv på første benkerad. Ånden begynte å fylle de som satt fremst og nederst og likesom en flodbølge i "slow motion" steg lovprisningen oppover i auditoriet, rekke for rekke ettersom Ånden fylte den enkelte.
Har hørt om noe lignende i Norge også, da begynte "bølgen" å bevege seg fra galleriet og ned i salen. Leste også nylig at et sted i Sverige beveget Guds Ånd seg utenfor en kirke og berørte mennesker som gikk forbi på gaten.
Vi behøver mye mer av dette, våre teorier og kunnskap må omsettes til virkelighet. Alle mennesker er designet for å leve et åndelig liv i Den Hellige Ånd!
Mange sier at det var bra, sterkt og salvet både her og der. Men barna er lakmustesten på hva som er substansen i en gudstjeneste. Barn er faktisk mer åpne for Guds rike en vi voksne forståsegpåere er. Når Ånden fyller et møte blir barna stille, de sanser hva som forgår. Små og store barn med løftede hender og strålende øyne er vel det vakreste vi ser.
Men når barna bråker og er urolige så forteller det også noe, selv i Guds rike er det lov å være årlig. Det har vel hendt vi har sittet eller stått i benkeradene og sunget våre sanger mens tankene har vært helt andre steder? Og om vi i en sådan situasjon skulle ta en titt rundt oss så er ansiktene likesom uten liv. Vi er bare tilstede og gjør det vi skal gjøre.
Men når Guds Ånd senker seg over forsamlingen og berører den enkelte da blir det likesom en indre vårløsning. Alle blir vakrere, øynene stråler, gledestårene renner nedover kinnene, hendene løftes og alle opplever himmelen.
Egentlig kan det alltid være slik....
Hørte om en menighet i London der barna var de første til å lovprise Gud når lokalet ble fylt av Ånden. Deretter kom de voksne igang, de rene barnehjertene er mer følsomme for de himmelske ting.
Tenker i den forbindelse på Jesu inntog i Jerusalem. Hvorfor lovpriste barna Jesus høylydt? Min privat tolkning er at de ble berørt av Guds Ånd.
«Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme.» Matteus‬ ‭21:15‬ ‭Nå er det tid for å søke Gud så alle generasjoner opplever Gud i våre vanlige møter..
«Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Matteus‬ ‭19:14‬ ‭
Skal vi kle barna i lovprisningens klær?
Ikke nødvendig å hysje på barna der Guds rike manifesterer seg.
Jeg vil også omvende meg å bli som et barn!

tirsdag, oktober 17, 2017

Frelst uten egentlig å ville det...

Fra en annen vinkel.
Dere som leser mine skriverier opplever vel at jeg er på leting, leting etter det ultimate svar, men det finnes vel ikke? I Guds rike gjelder ikke teknikker og metoder, det som gjelder er relasjon - ved tro.
Når tro blir teknikk har den opphev seg selv. Jeg tror ikke på helbredelse, for helbredelse er ingen person eller gestalt, helbredelse er resultatet av en relasjon. Men ikke alltid, det kan også være resultatet av en tilstedeværende kraft på grunn av andres tilbedelse.
Leste et vitnesbyrd av en mann som hadde blitt frelst - på en merkelig måte. På en måte blev han frelst mot sin vilje, om vi kan beskrive det slik da, i hvert fall var det ikke planlagt.
Denne mannen var forretningsmann og var et sted i Sydamerika. I en ledig stund var han ute på byen og la merke til en stor folkemengde som strømmet inn på en fotballarena. Han blandet seg av ren nysgjerrighet med mengden og mot sin vilje ble han presset inn på området og havnet på en tribune uten mulighet til retrett. Da oppdaget han at det var en kristen kampanje som han så seg nødt til å overvære.
Men omsider kom han seg ut og satte kursen mot parkeringsplassen.
Da han la den ene hånden på biltaket mens han låste opp bildøra fikk han et sjokk, hånden hadde fem fingre. Saken var den at han tidligere hadde mistet en finger i en ulykke, men nå var fingeren på plass igjen - dog i en lysere utgave.
Mannen tok imot Jesus som et resultat av å være tilstede i Guds manifesterte nærvær.
Det er mange måte å motta helbredelse på. Jesus foreskrev håndspåleggelse og å salve med olje. Det samme foreskriver Jakob sammen med troens bønn, dette gjelder da menighetsmedlemmer. Så var det noen som oppdaget kraften i klærne og svettedukene til Paulus, noe som har gitt oss praksisen med bønneduker. Selvfølgelig fungerer enkel forbønn også....
Men ofte blir gudsnærværet glemt, vi "kjører" i vei i henhold til vår "liturgi" med lovsang, kollekt og tale. Men mange ganger, ja altfor ofte, blir tilbedelsen og opphøyelsen av Jesusnavnet glemt. Jeg har vært på møter med mange ord om tro, men Jesunavnet har enkelte ganger glimret med sitt fravær. Mulig det er bare jeg som har opplevd dette....
Men tro er ikke bare teknikk, som tidligere nevnt er det relasjon - i denne sammenheng med Den Hellige Ånd. Ånden er ikke bare en kraft, Ånden er en person vi må forholde oss til. Tro er ikke bare å handle på et ord, tro er også å kjenne lovmessigheten i den åndelige verden og handle deretter. Slik som høvedsmannen i Matteus 8 som forstod funksjonene i den åndelige verden og fikk Jesu anerkjennelse:
«Da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!». Matteus‬ ‭8:10‬
Av og til kan tro være å vente til den rette vinden kommer, det som gjør at seilbåten heiser seilene eller ørnen letter. Altfor ofte begynner vi å ro vår seilbåt istedenfor og tro.
I GT leser vi at Guds herlighet fylte templet på en slik sterk måte at prestene ikke fikk utført sin tjeneste. I NT har vi Øvresalen og Ånden som falt på samme måte i huset til Kornelius. Du som leser dette forstår sikkert hva jeg mener, tilbedelse som åpner for gudsnærværet. Jeg var med på en merkelig opplevelse i Israel for mange år side.  Var med i en gruppe og da var selvfølgelig Øvresalen et av målene. Som seg hør og bør for pinsefolk så hørte bønn i tunger og tilbedelse med til besøket i dette historiske rommet. Men det var jo ikke bare oss der, men også en gruppe som kom fra den østlige del av kloden. Mens vi priste Gud kom det et sterkt Åndens nærvær og folk i den andre gruppen begynte å falle, husker spesielt en med fotoapparat....
Vi behøver tid til tilbedelse, det åpner himmelen.
«...Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra småbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning?» Matteus‬ ‭21:16‬. Og lovprisningen nedkjemper fienden...

«Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.» Salmene‬ ‭8:3‬ ‭

Lovprisning gjør ikke bare noe med meg, det berører omgivelsene.

Noen ganger synger vi våre sanger, punktum - amen. Så prates det, sikkert bra, punktum - amen. Men for å sitere noe som den kjente pastoren Wynne Lewis i Kensington Temple fortalte engang, omtrent slik husker jeg det.
Det var rett før en gudstjeneste at han hørte Ånden si omtrent følgende: ...og hvilke sanger skal synges, hva kommer så, og hva kommer så - og Wynne Lewis svarte. Og så sa Ånden til ham - og hvor kommer jeg inn hen da?
Ja, det var det da!

«Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jesaja‬ ‭40:31‬.
Og til slutt vil jeg ta med Jesus hjertesukk når han kjempet sammen med disiplene i Getsemane: «Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!» Matteus‬ ‭26:40‬ ‭
Skal vi våkne av søvne å tilbe vår frelser og venn minst en time hver søndag. Han er verd det - og vi behøver det!

søndag, oktober 15, 2017

Det er vekkelse når satan våkner.

Når satan sover.
Når jeg skriver dette så er det med respekt og beundring for alle gudfryktige, kompromissløse og bibeltro forkynnere vi har i vårt land. De står som vektere på muren. Lyttet på en slik forkynner senest i dag....
Men vi (jeg) må gjøre som de sier!
Den som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus skal bli forfulgt. Det er et bibelsk løfte.
Det er ingen grunn til å søke forfølgelse, den kan komme når som helst når vi følger Jesus. Å følge Jesus skaper forfølgelse, også på skole og arbeidsplass. Men det er mange grader av forfølgelse . Dette har vi sett groteske eksempler på i våre dager, for eksempel ISIS som har forfulgt, torturert, drept og utryddet kristne i Midt-Østen eller KGB som forfulgte kristne i game Sovjetunionen. Gjennom alle tider har gudfryktige kristne blitt forfulgt og drept, også fra "kristent" hold. Hadde man ikke samme mening som den offisielle kirken var man ferdig.
Men Guds menighet dreper ikke. Derfor er etter mitt syn mye av kirkehistorien ikke kirkehistorie, det er undertrykkelseshistorie og noe har lite med kristendommen å gjøre. Korstogene var ikke en del av Jesu misjonsbefaling og inkvisisjonen ikke en del av bibelens læretjeneste. Like fullt kalles det kristent.
Selve navnet inkvisisjon (lat. inquisitio, undersøkelse), betegner rettslig forfølgelse av heretikere gjennom en domstol nedsatt av kirken. Slik forfølgelse kunne iverksettes uten at det forelå noen formell anklage. Du kan lese mer om inkvisisjonen på lenken nedenfor.
http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvisis

Ang. vranglære så skal vi med saktmodighet formane de som sier  i mot og vranglærere skal vi ikke engang spise sammen med skriver Paulus. Andre virkemidler mot dette finner vi ikke i bibelen.
Mange kirker og trossamfunn har bøyd av når det gjelder å stå for de grunnleggende sannheter i Guds ord. Enkelt kirker velger mer å bli samtidstilpasset, relevante og kulturelle istedenfor å gjøre det de e r satt til - å forkynne ordet om korset, omvendelse og dåp.
Willam Booths endetidsprofeti er vel kjent for mange, han sier at:
”I de siste dager skal det bli:
* * religion uten Den Hellige Ånd,
*
* * kristendom uten Kristus,
*
* * tilgivelse uten anger og omvendelse,
*
* * frelse uten gjenfødelse,
*
* * politikk uten Gud,
*
* * himmel uten helvete”.
1 Når det er/blir slik som William Booth beskriver kan satan sove. Dere er jordens salt sier Jesus til oss kristne, men nå saltet mister sin kraft duger det ikke til annet enn å bli trådd ned av menneskene.
Men det er først når satan våkner vi kan snakke om en reell vekkelse. Ofte har forsiktigheten og "hensyn" tatt overhånd i kristne miljøer. Hele vekkelseshistorien forteller om dette, men bare for å nevne metodistvekkelsen, Frelsesarmévekkelsen og også pinsevekkelsen. Alle disse driver fremdeles gode arbeider, men kan vel være langt fra originalutgaven.
For å spissformulere litt synges det vel mer "bjørnen sover, bjørnen sover i sitt lune hi, den er ikke farlig om vi vandrer varlig"... (med visdom altså).
Men det er normalt med en vred satan når vi lever normalt med Gud.
«Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.»
‭‭Åpenbaringen‬ ‭12:17‬ ‭
Krigens første fase er striden mot bibelens sannheter, vinner satan denne kampen kan han legge seg ned å sove igjen. Men jeg kan love at han ikke vinner denne kampen, og da ser han seg nødt til å gå inn i fase to - å forfølge. Dette er noe historien viser.
Reinhard Bonnke har et sterkt slagord - Plyndre helvete og befolke himmelen. Dette burde være hele kristenhetens slagord, for vi har egentlig virkemidlene til å gjennomføre dette.
Så la oss derfor fortsette med å gjøre som menighet(er) det vi er kalt til: forkynne evangeliet, drive ut demoner, helbrede de syke og lære dem (Guds menighet) å holde alt jeg (Jesus) har befalt dere.
Når vi gjør dette vil vi lykkes enten det blir gjennom liv eller død.
Og så vil jeg avslutte med en strofe fra en sang av Aril Edvartsen: "... og selv om en djevelen brummer, Gud Fader han allmakten har!"

fredag, oktober 13, 2017

Hersketeknikk

Hersketeknikk.
Jeg liker å dele tanker, forhåpentlig vis meningsfylte eller kanskje meningsløse. Noe deler jeg fordi jeg har lest det eller hørt det. Og noe dukker merkelig nok opp et sted i mitt lille hode. Følgende mening leste jeg i dag som visstnok Berit Ås har formulert og det handler om hersketeknikk:
Usynliggjøring.
Latterliggjøring.
Tilbakeholdelse av informasjon.
Fordømmelse uansett hva du gjør.
Påføring av skyld og skam.

Har du opplevd dette?

Store konserner kan også bedrive skumle ting. For mange år siden var jeg vitne til en utspekulert måte å få folk til å levere inn sin oppsigelse. Firmaet, som hadde vært privat, ble oppkjøpt av er konsern og fikk ny ledelse. Det som hendte var at en av de gamle lederne beholdt sitt kontor, men han fikk ingen arbeidsoppgaver. Til slutt sluttet han....

Et barns behov av å bli elsket, sett, hørt, akseptert, oppmuntrer, gitt tillit, fellesskap og trygghet forsvinner ikke når man blir voksen.

onsdag, oktober 11, 2017

Stopp verden, jeg vil av!

Min kveldsandakt.
Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la skjærene ta deg heter det i et barnerim. Og slik er det å bli en gammel gubbe, men jeg lar ikke skjærene ta meg - det er ettertanken som hele tiden tar meg. Hvorfor har man gjort det man har gjort tenker jeg ofte. Når jeg kom til verden var det mellom 2.5 til 3 milliarder mennesker på kloden. I min levetid har det øket med minst 4 milliarder. Men hvem forstår hva en milliard er?
Og fra den stressede, moderne verden kommer ropet:
Stopp verden, jeg vil av! Det er en musikal som hadde urpremiere den  20. juli 1961. Den har vært fremført mange ganger siden, også i Norge.
Er denne musikalen egentlig menneskehetens rop? Om vi teller to siffer i sekundet vil vi telle til hundre og tyve på ett minutt. Om vi med samme hastighet greier å telle de 7.5 milliardene mennesker som lever i dag vil du bruke ganske lang tid på å telle disse. Det vil faktisk ta ganske lang tid, ja hele 119 år. Prøv selv. Hva betyr da et enkeltmenneske? Ta en titt på  http://www.worldometers.info/no/  og bli redd.
Gud sa til Adam og Eva: «Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.»
‭‭1 Mosebok‬ ‭1:28‬. Dette oppdraget kan vi si er fullført. Et annet oppdrag er ikke fullført:
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»
‭‭Matteus‬ ‭28:19-20‬
T.L.Osborne har skrevet en bok med tittelen Hensikten med pinsekraften. Kanskje ikke så dumt å være opptatt med denne kraften likevel..
Jeg bare lurer jeg...?

mandag, oktober 09, 2017

Har du et kall?

Har du et kall? Det har ikke jeg - jeg er bare en helt alminnelig meg.
Å være i Guds plan, det er vi vel alle, men det er ikke alltid vi forstår det.
Paulus var i Guds plan, egentlig ganske plagsomt. Før Paulus begynte sin tjeneste fikk han dette klare budskapet: «For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» Apostlenes gjerninger‬ ‭9:16‬. Det ble bokstavelig oppfylt.
Josef var i Guds plan og det resulterte i en periode bak lås og slå. Men han bevarte sitt hjerte og sitt personlige forhold til Gud. «Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt.»
‭‭1 Mosebok‬ ‭45:4, 7-8‬ ‭
Om man skulle oppleve å bli fjernet (satt til siden) fra manesjen eller føle seg "forbigått" så gjelder ikke denne verdens tankesett i Guds rike. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Efeserne‬ ‭2:10‬.
Vi må bare tro at Gud leder oss, når vi ikke får beskjed er det dumt å finne på noe selv. Men ingen behøver Guds ledelse for å hjelpe til eller ta seg av behov som en måtte møte.
«Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» For å leve ut sistnevnte vers behøves ikke noe spesielt kall fra himmelen. Og her lever vel også de fleste kristne...
Om ingen ser ditt "kall" så har du vel ikke det da!
Kong Saul fant på noe selv, det ble hans bane. Han handlet i mot Guds vilje og søkte å tekkes folket. «Så tenkte jeg: Nå drar filistrene ned mot meg til Gilgal, og jeg har ennå ikke bønnfalt Herren. Da tok jeg mot til meg og ofret brennofferet. Da sa Samuel til Saul: Du har handlet som en dåre! Du har ikke holdt det bud som Herren din Gud ga deg. Da ville Herren nå ha stadfestet ditt kongedømme over Israel for alle tider. Men nå skal kongdømmet ditt ikke stå ved makt. Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte, og ham har Herren bestemt til fyrste over folket sitt. For du har ikke holdt det Herren bød deg.» 1 Samuel‬ ‭13:12-14‬.
Men noen områder i Guds menighet må vi overlate til Guds direkte ledelse.
«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom.» Jakob‬ ‭3:1‬ ‭Den som Gud kaller til å undervise får også den nødvendige åpenbaring for gjerningen.
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
‭‭Efeserne‬ ‭2:10‬ ‭
Når vi med virketrang går til siden og slipper fram de Gud har kalt vil det uvegerlig resultere i fremgang for Guds rike.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,»
‭‭Efeserne‬ ‭4:11-12‬.
Så må jeg innrømme at dette er et vanskelig område, hvem kan bedømme hvem som er kalt? Ja, dette er ikke lett, men vi har profetene og deres tjeneste da. Vi behøver nemlig profeter som de hadde i Antiokia, der var det både profeter og lærere. Og når profeten taler lystrer man. Det var etter et direktiv fra himmelen at Paulus og Barnabas dro ut på sin første misjonsreise.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger‬ ‭13:2‬.
Det er trygt å reise ut når Gud er arbeidsgiveren.
Men alle tjenester behøver et profetisk vink, det gir personlig trygghet både for tjeneren og menigheten. Timoteus fikk det, og dette er en styrke for alle tjenestegavene i Guds menighet. «Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.» 1 Timoteus‬ ‭4:14‬.
Men summa summarum, menigheten er ikke en institusjon for solister, det er en omsorgsinstitusjon.
Men hvordan er så menighetshierarkiet bygd opp. Jo, den tradisjonelle tanken er vel at på toppen av pyramiden sitter pastoren og soler seg, litt under sitter de eldste og slikker resten av solstrålene og under er de praktiske tjenestene, diakonene som avslører seg med sin svettelukt. Altså, det tilkommer mest ære til de på toppen.
Eller er det slik? Om du dreier pyramiden 180 grader så finner du pastor og lederteamet på bunnen og det er jo slik det er, de bærer dagens byrde og hete. Tjenerene er nederst og får alt til å fungere. Det er derfor vi skal holde de som deler ut ordet og arbeider blant oss høyt i ære.
«....Men Gud satte legemet slik sammen at han ga det ringeste størst ære,»
‭‭1 Korinter‬ ‭12:24‬.
Og om vi er kalt, så er vi i hvert fall kalt til å tjene hverandre.
Og har du lyst til å nå toppen, da vil du om det lykkes havne på bunnen!


lørdag, oktober 07, 2017

Lengsel fører til arbeide... Brev 96

Kan lengsel etter vekkelse føre til svekkelse?
«Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭11:39‬ ‭Man kan dra bibelvers for langt og legge inn andre meninger enn det skriften taler om, men likevel. Bibelverset taler om mennesker som har kjempet til døden for sin tro og det kan vel neppe sies om de fleste av oss.
Men én ting har vel mange av våre hensovede felles med disse fordums helter, de døde uten å oppnå den  vekkelsen de trodde og håpet på. I disse dager flyver man hit og dit når man kjenner den minste eim av røk, ingen røk uten ild. Det oppleves mange sterke gudstjenester og vi lytter til sterke prekener og..... Det forblir med røyklukten og vekkelsesilden var ikke der heller.

Det fortelles fra andre verdenskrig om noen sabotører fra hjemmefronten under 2. verdenskrig som var blitt snuset opp og arrestert av Gestapo. De hadde nettopp rigget til for en sabotasjehandling med tidsinnstilte bomber, men de ble oppdaget mens de var i ferd med å forlate området.
Det var i krigens sluttfase og de ble derfor dømt til døden omgående. Mens de stod der foran eksekusjonspelotongen lyttet de intenst, var oppdraget vellykket?
Så smalt skuddene og de segnet døde om, like etter hørtes noen voldsomme drønn - oppdraget var vellykket, men de fikk ingen del i det.
De oppnådde ikke det som var lovet i sin livstid, men det kom!

Det er mange som har avsluttet livsløpet mens de har lyttet etter vekkelsestonene. Deres arbeide har ikke vært forgjeves, men noen må ta troens stafettpinne og løpe videre.
Jeg vil ikke si at jeg ikke tror på vekkelse, med vekkelse mener jeg at Guds ord trenger inn i den norske befolkningen.
Likevel tror jeg mer på å bygge Guds menighet enn å vente på vekkelse, ikke forsamlinger av lyttere, men ytere eller arbeidere. Altså som bibelen sier - et utrustet  og dyktiggjort Guds folk som utfører sin tjenestegjerning. En tjenestegjerning som er relevant for dagens behov blant dagens befolkning. Alt kan ikke skje fra en prekestol. Vi behøver kvinner som underviser kvinner, menn som underviser menn og forbedere og rådgiver som kan kan hjelpe mennesker i alle livssituasjoner. Vi behøver de som støtter enker og foreldreløse - menigheten har nemlig innebygde muligheter til å takle alt. Det er også fattigdom i vårt gamle fedreland.....
Istedenfor muslim frykt skal vi høste muslim frukt - de kommer når vi et klare!
Mange ber om vekkelse, men jeg lurer på om Gud faktisk tror på våre bønner - han tenker vel omtrent slik - hvis de tror på det de ber om, hvorfor gjør de seg ikke klare?
En menighet betjenes av fler enn én. I Antiokia var det profeter og lærere.
Kjennetegnet på Guds menighet er mangfold - også i tjenestegaver.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,» Efeserne‬ ‭4:11-12‬ ‭
En menighet som lever etter disse prinsippene vil alltid lykkes!


onsdag, oktober 04, 2017

Kan en overgriper forvandles? Brev 95

Kan overgriperen bli frelst, befridd og forvandlet?
Hva med overgriperene, familietyrannene og voldsmennene. Kan de hjelpes?
Ut fra det bibelske perspektivet finnes det ikke umulige tilfeller, der synden er stor er nåden større. Men det er ikke automatikk i alt, det er også noe som heter prosesser.
Den kjente forkynneren og forfatteren  Edin Løvås stiller spørsmålet om psykopaten kan bli frelst.
I en av sine bøker deler forfatteren sin erfaring etter 40 år som sjelesørger, og beskriver hvilke metoder en psykopat benytter seg av i sitt spill med andre mennesker (Maktmennesket i menigheten). En psykopat vet jo egentlig ikke at han er det, empati finnes ikke der. Han er den som "vet" at han er feil- og fri fra synd vil derfor heller ikke komme til erkjennelse av  egen synd og ser heller ikke behovet for omvendelse.
Men noen vet...
Om han ikke direkte var en overgriper så var Paulus farlig nær, og han beskriver seg selv som en torturist. «Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.»
‭Slik beskriver Paulus seg selv i Apostlenes gjerninger‬ ‭26:11‬
Denne Paulus fikk et forvandlende møte med Jesus og ble en av historiens viktigste personer. Det var Paulus som senere beskrev kjærligheten i 1. Kor. kapittel 13.
Men det er Guds kraft er nøkkelen, eller som Ludvig Karlsen sa - den som ikke regner med Gud kan ikke regne!
I 1. Mosebok finner vi noen overgripere som i utgangspunktet var harde og kyniske, men deres gjerninger hadde likevel plaget dem og det avslørte de når de pratet sammen under Josefs påhør, de viste jo ikke at konkammerbestyreren var deres egen bror, Josef. «De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.» 1. Mosebok 42:21.
Dypt der inne hos disse ni brødrene var det anger.
Det er sikkert mange overgripere som opplever det samme som brødrene til Josef. De har også sikkert registrert sjeleangsten til offeret og lengter etter befrielse.
Kan vi som Guds menighet også hjelpe disse? Jeg tror vi kan!
‭‭Men der det ikke er anger er omvendelse umulig. Og der det ikke er omvendelse er heller ikke syndenes forlatelse.
«Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham!» Lukas‬ ‭17:3‬. Det hender at menigheten må ta itu med enkeltmennesker som har gått over streken, det er Jesus som sier det og han sier det for å hjelpe. I kjærligheten så ligger også et ansvar for å hjelpe inn på veien igjen.
Selvfølgelig skal vi hjelpe alle ofrene som ligger langs veien, men har vi som kristne og menigheter ansvar for overgriperne?
Det er så mange slags former for overgrep, fysisk, seksuelt og psykisk. Altså ved makt å utføre noe mot andre for å tilfredsstille seg selv eller ha en utøylet aggresjon.
Og når overgrepet er utført finner har samfunnet to nye aktører, offeret - med sitt nye handlingsmønster og overgriperen som er sulten på mer. Ofte går der år, ja tiår til hendelsene kommer fram i lyset.
Men rett på sak, hva gjøres i den kristne manesjen når et menighetsmedlem blir kjent som overgriper eller overgriperen selv søker hjelp? Har faktisk selv bare én gang hørt undervisning om dette spesielle tema, det var på pastorkurset i Oslo for en del år tilbake. Men om det er noen handlingsplan for dette i norske menigheter tviler jeg på.
Ble selv veldig forbauset over feighet og ansvarsfraskrivelse i de høyere "geistlige" kretser ved et tilfelle. Kjekkest å feie under teppet....
Men Guds menighet som er sannhetens støtte og grunnvoll skulle være best på dette området.
Har sjekker litt med et krisesenter og dette hadde et opplegg, både for å fange opp (søke frivillig hjelp) og hjelpe seksuelle overgripere. Forutsetningen var da at overgriperen var villig gjøre opp med ofrene, men også med myndighetene og ta sin straff for det han hadde gjort. Leste et vitnesbyrd fra en mann som valgte denne veien og fikk hjelp fordi det ble åpnet en dør.

Slik jeg ser det er dette opplegget hos krisesenteret som det mest riktig. En konfrontasjon både med offer og myndigheter. Og i alle tilfeller vil situasjonen til den misbrukte veie tyngst.
Et "å skjære til benet" opplegg vil som regel være best for begge parter.
Jesus sier:
«da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!» Matteus‬ ‭5:24‬ ‭
Dernest  å bekjenne sin synd for Gud:
«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» 1 Johannes‬ ‭1:9‬ ‭

Men det er åndelige spilleregler og disse må følges, og for meg vil den praktiske konsekvens bli som punktene nedenfor om en overgriper skulle søke hjelp:
1. Er du villig til på rett måte å bekjenne/beklage det for den forurettede?
2. Er du villig til å gjøre opp med det for politiet å eventuelt ta din straff?
3. Er du villig til å motta den hjelpen som tilbys?
4. Da vil vi/jeg hjelpe deg så langt vi evner .
Her har jeg bare luftet noen tanker og ikke skrevet en bok, men det er vel nødvendig med bok om misforståelser skal unngås.

Utgangspunktet for mitt innlegg er at ingen ting er umulig for Gud, men skal Guds befriende kjærlighetskraft må vi følge de åndelige lovene...




tirsdag, oktober 03, 2017

Å tilgi, en viljesak? Brev 94

Tilgivelse, en viljesak?
Det er ikke lett å være menneske, prøv den som vil er det sagt. Nå har jeg vært litt innom det med overgrep, et uhyggelig tema. Men vi må ikke lukke øynene å gå forbi selv om det er ubehagelig og gjør vondt.
Et nøkkelord som kommer igjen i denne sammenheng er ordet tilgivelse, et offer kan gå til grunne, ikke på grunn av handlingene de har vært utsatt for, men på grunn av hat og bitterhet. Når mennesker kan hjelpes til, ikke tvinges til, å tilgi - da er mye gjort. De stakkars ofrene har ikke bare sårene og minnene å bære på, men også bitterheten, kanskje et gryende hat, selvforakt og for noen frykten for å møte overgriperen igjen.
Men mange har fått hjelp av dyktige mennesker til befrielse, legedom og en ny frihet. Men minnene kan vi gjøre lite med.... Eller?
Jeg tror Gud kan helbrede alt!!!
Jeg husker en søndagsskolehistorie om guttungen som var så umulig. Og hver gang han hadde gjort noe galt fikk han være med pappaen sin som slo inn en spiker i låvedøra. Men ting endret seg og guttungen ble "snill" igjen. Dette gledet faren som tok med seg gutten til låvedøra og med høytid i blikket sa han - nå trekker vi ut alle spikrene. Gutten så på og så utbrøt han - pappa, hva skal vi gjøre med spikerhullene?
Hva med en ny låvedør?
Mange har fått hjelp, både til å tilgi og å glemme. 
Joyce Meyer er en av dem, hun ikke bare vant sin far for Gud, hun døpte ham også. Hun hadde en svært vanskelig barndom der faren hennes utnyttet henne seksuelt og moren flyktet fra virkeligheten og vek unna fra å konfrontere situasjonen. 
Jesus løste henne.
Og Corrie ten Boom som valgte å tilgi fangevokteren som hadde drept hennes søster. 
Hun møtte denne tidligere Nazioffiseren og fangevokteren som var blitt frelst, men klarte ikke å løfte hånden og hilse på ham. Da tok hun en viljebeslutning og rakte hånden fram som et tegn på tilgivelse. I det øyeblikket rørte Gud ved hennes hjerte og satte henne fri. 
Eller Josef som tilgav sine brødre.
«Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*. For Gud har latt meg glemme alt mitt strev og hele min fars hus, sa han.»
‭‭Når Josef senere møtte sine brødre kunne han tilgi fordi hjertesårene  allerede var helbredet, det var Guds verk i Josef.
Og min bønn er, må Gud gi oss mange, mange som kan hjelpe mennesker tilbake til sitt Eden...

mandag, oktober 02, 2017

Vold og sjelesorg. Brev 93

Vold, overgrep og tyranni.

Noen er kjendiser og står fram. Tenk på at flertallet lider i stillhet. Tenker i den forbindelse på komikeren Rune Andersen som åpnet for innsyn til sin voldsfylte barndom. For noen år tilbake gjorde komikeren Trond Kirkevåg det samme, en vond barndom var det han kunne se tilbake på. Sistnevnte var sønn av den populære programlederen Rolf Kirkevåg. Det var godt for disse å få lufte ut smerten. Men så tenker jeg på et par predikantsønner som også har stått frem med sin historie, deres fedre var "gode" predikanter,  hvorfor preket de?

Tenk på alle historien som ligger begravet på våre kirkegårder.
Men dette med vold og overgrep har skjedd og skjer. Hvert år blir det født 60000 nye nordmenn hvorav sikkert noen blir overgripere og noen offer. Men de aller fleste blir jo heldigvis fine mennesker.
Vi kan da enkelt konkludere med at akkurat nå nå er det mange som har det forferdelig, akkurat nå gjennomlever noen dette som er så vondt, og så står fram med sin historie en gang i framtiden.
Derfor må vi ikke lukke øynene for at akkurat nå er det overgripere som "smyger" seg inn i barnehager, idrettsklubber, søndagsskoler og menigheter med én ting for øye.
Og så har vi alle de som opplever hjemmet som et lite helvete. Og de, både overgripere og offer, prøver å skjule det... Jeg overdriver ikke.
Hvordan kan vi avsløre dette - og hjelpe? Jeg vet ikke, men om vi erkjenner problemet har vi kommet ganske langt.
Dette som vi nå har fått presentert i våre stuer via en skjerm har helt sikkert pågått så lenge det har vært mennesker på jorden. Tenk for eksempel på slaveriet i Amerika. Dere som har lest boken Onkel Toms hytte forstår hva jeg mener.
Har også pratet med eldre mennesker som ikke lever blant oss lenger og som har levd et helt liv uten mulighet til å fortelle noe, det var overgrep og vold før også. Eller alle de som søker forbønn for sjelens smerte, men forbønnen hjalp ikke.
For det hjelper ikke med forbønn når problemet er sten i skoen. Om man ikke skjønner det selv må må vedkommende (med sten i skoen)først  få hjelp til å få av skoen og deretter fjerne stenen. Så kan man be om helbredelse for såret som er oppstått. Enkelt forklart er det det som er sjelesorg. Du har vel hørt Molbohistorien om innbyggeren i Molbolandet som fikk så vondt i ryggen at han så seg nødt til å gå til legen. Glad og fornøyd kom han ut igjen helt frisk og en venn spurte hva problemet var. Ja, det var en fin doktor sa Molboen, han kalte det "vridde bukseseler"! 
Først når man forstår problemet kan man hjelpe.
Jesus må hjelpe oss til å se det han ser:
«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»
‭‭Matteus‬ ‭9:36, 38‬ ‭
Jeg tror ikke Jesus bare tenkte på evangelisering her, det han så var var nok også de syke, sultne, fattige, ensomme menneskene som trengte å få dekket de mest elementære behov og ei hånd å holde i, både åndelig, sjelelig og fysisk. Hvordan ville vi ha hatt det uten våre supermarkeder, skoler og helsetjeneste?
Men tilbake til Jesu ord - behovet er arbeidere. Om vi som kristne og menigheter skal klare å ta hånd om alle disse herjede og forkomne, da behøves det mobilisering.
Jeg tror Gud bare sender oss de sjelen vi er i stand til å ta hånd om...
Og til slutt, vi ønsker menighetsvekst. Om dette har det vist seg at det er de som ikke klarer å takle livet som kommer først til våre kirkerom. Men takler vi disse når de kommer, de har jo så mye i ryggsekken? Når jeg gikk på Arken bibelskole for en del år tilbake så jeg tilfeldigvis på et program om hvordan hjelpe tidligere prostituerte tilbake til et normalt liv. Det viste seg ifølge programmet at de fleste menigheter ikke taklet dette. Disse kvinnene følte seg ofte så skitne og urene blant oss "hellige". Men det er en kirke i Stockholm som klarer dette nå. Du har vel hørt om Elise Marie Lindqvist, som arbeider i Klara kirken i Stockholm. Etter et liv med vold og misbruk hjelper hun nå prostituerte på gaten. Vi behøver mange som henne. Ikke uten grunn at hun blir kalt Ängeln på Malmskillnadsgatan.
Men jeg kan ikke skrive utfyllende på denne bloggen, det blir bare tankedrypp. Så tilgi meg for det som mangler og det jeg ikke skrev... Eller der jeg tar feil... Eller om jeg ripper opp sår - vanskelig tema det her.
Håper noen som kan mer enn meg kommer på banen.
Senere vil jeg skrive om overgriperen, kan denne hjelpes!

lørdag, august 26, 2017

De fleste fortjener mer lønn, de holder jo liv i meg! Brev 92

Lønn som fortjent kan koste oss dyrt!
«Når vi har sådd de åndelige goder hos dere, er det da for mye om vi høster timelige goder fra dere? Har andre slike rettigheter hos dere, skulle da ikke vi ha enda mer....»
‭‭1 Korinter‬ ‭9:11-12‬ ‭
Om vi skulle betale våre predikanter og pastorer etter "prestasjon" skulle vel mange ha mye mer. Men det er nå en gang slik at pengene avslører vår (menighetenes) tro.
Jeg har hørt mange og lange kollektprekener gjennom mitt korte liv. De prekenene som slo alle rekorder ble levert av en utenlandsk predikant som besøkte Fredrikstad for en del år side, kollektprekenene hans varte ca en hel time(!). Bibelen sier tydelig at den som gir han får, men 1. Kor. kap. 13 sier at om jeg gir uten kjærlighet så gagner det meg intet.
Selvfølgelig skal det undervises mye om å gi, det er absolutt påkrevet, men om man elsker den menighet og sammenheng man er med i gir man mye uansett.
Tilbake til verset på toppen, jeg har aldri hørt noen brukt Paulus argument i sine offertaler for å få folket til å ofre mer - jeg preker så bra så gi meg mer! Men jeg tror mange kunne ha sagt det....
Om vi setter dette med å gi under lupen så er det etter mitt syn ubibelsk å la våre forkynnere leve på lusekost. De skal heller ikke leve mer i tro enn oss benkesittere (unnskyld, ikke noe pent ord) og givere. I mine altfor unge år som eldste la jeg fort merke til at disse eldstemøtene stort sett gikk med til kalenderarbeide og å svare predikanter som ønsket å besøke oss. Praten dreide seg ofte om hvor mye (les hvor lite) skal de få. En av disse gamle brødrene nevnte med forundring for meg at hvorfor skal så mange ha lønnen utbetalt som reiseutgifter. Er overbevist om at det er slutt på denslags økonomiske i disse dager.

«Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter?» sier Jesus i Lukas‬ ‭16:11‬
Med andre ord, om det er misligheter og uryddigheter på det personlige plan eller i menigheten kan man se langt etter "de sanne skatter" som er Guds rike åpenbart i kjærlighet med tegn under og mirakler...

Hørte en historie en gang (skal være sann) om en påtroppende forstander som satt sammen med eldsterådet, som ofte består av forretningsfolk, og pratet om lønnen. Hva kunne du tenke deg i lønn ble det spurt. Han tittet rundt på eldsterådet og svarte - jeg vil nok klare meg om jeg fikk gjennomsnittslønna deres!

Og til slutt dette med å så og høste da som er mye brukt argument i offertaler. Så inn og få ut fra gudsrikets pengemaskin. Jeg som har vokst opp på en bondegård lærte at det å så korn hadde en maksimum mengde per arealenhet. Sådde man for mye vokste det for tett, da ble det mindre avling og det ble også problemer med modningen. Om man skal så mer må arealet (arbeidsoppdraget) utvides.
En venn av meg fortalte at han så seg nødt til å forlate sin sammenheng fordi han oppdaget at mesteparten av gavene ble brukt opp i unødvendig administrasjon!
Misjonspenger skal ikke lønne kontorister..

Paulus førte nøye regnskap med gitt og mottatt, det samme bør vi alle gjøre i våre sammenhenger.

Men la oss være rause mot våre forkynnere......

søndag, august 20, 2017

Brev 91 - Kjenner du tegningen?

Bygg sjeler, bygg kirken.
Gode forberedelser fører til varige resultater. Å ville noe forteller om et dypt ønske og besluttsomhet. For eksempel kan valg av yrke innebære å godta år av hardt arbeide og forsakelse. Å nå et mål krever alltid en plan for gjennomføring, enten hensikten er god eller dårlig. Målet er premien for innsatsen.
     Ikke minst gjelder dette våre menigheter. Mange proklamerer visjoner, men handlingsprogrammer mangler. Ofte er visjoner bare ønsker. Et klart definert mål krever en klart definert handlingsplan, som for eksempel å bygge et hus. Det er for sent å legge inn vann og avløp når huset er bygd, dessuten blir det ubeboelig...
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
‭‭1 Korinter‬ ‭3:10‬ ‭
Grunnvollen er Jesus Kristus, materialvalget og planen for det videre bygget er vårt eget. Uten planer bygger vi kråkeslott. Noen ganger har jeg lurt på hva vi kristne driver med når det gjelder menighetsbygging. Innfallsmetoden, det vil si at hver enkelt bidrar etter eget forgodtbefinnende og gode hjerte, behøver nødvendigvis ikke bety at resultatet blir bra. Gode ledere må først vise hva oss tegningen, så kan vi vanlige bidra med det som byggingen og fullførelsen krever.
    Det ser vi klart i GT hvor Moses bygde Tabernaklet og David/Salomo bygde templet. Felles for disse var at de bygde etter tegninger gitt fra himmelen.
Menigheten er ikke et åndelig spleiselag, menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll. Det er den fremste institusjon i denne verden.
Derfor er menigheten(e) og ordningene der er forbilde for all annen virksomhet.
«Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett å lese det!»
‭‭Habakkuk‬ ‭2:2‬ ‭
Tydelighet gir trygghet. Tydelighet gir også enhet, alle vet hva som gjelder og bare de som vil være med på fullførelsen forblir. Da blir det også liten plass for egne motiver og egen agenda. Gode leder vet hva de vil og hvordan de kommuniserer det.
Gode ledere forener.
«Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke.»
‭‭1 Korinter‬ ‭1:10‬ ‭
Hvem har ansvaret for å formidle disse "samme tanker"?
Å lede en menighet er å lytte til Gud for deretter å sette det ut i live.
Jeg hverken kan eller vil foreslå for noen leder hva denne skal gjøre eller ikke. Men jeg er hundre prosent ansvarlig for hvilken sammenheng jeg slutter meg til og hvordan jeg lever ut mitt kristenliv på plassen jeg velger. Der jeg er må jeg være en bidragsyter til den plan, oppgave og visjon som gjelder, men et åpent miljø er forutsetningen. Der det er åpenhet er det frihet og trygghet.
Når alt dette er nevnt anser jeg at menigheten har to oppgaver, forkynne evangeliet for all skapning og fø og vokte fårene. Klarere vi ikke det siste kan vi plystre etter det første.
Hva er tegningen for din menighet?
«?..Dere er Guds åkerland, Guds bygning.»
‭‭1 Korinter‬ ‭3:9‬ b

mandag, juli 10, 2017

Finn tilbedelsens hvile - Brev 90

Å hvile sammen med Jesus, det er å leve i troens hvile.
«Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise.»
‭‭Markus‬ ‭6:31‬ Det øde stedet kan være hvor som helst, bare det er der omgivelsene ikke får tak i oss. Gode ledere (som Jesus) sørger for at alle står ut hele løpet.
«Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» Lukas‬ ‭10:42‬.
Før alt annet "nødvendig" vi gjør er den gode del det mest nødvendige, har vi ikke rom for den personlige stunden med Jesus er det best å legge ned alt annet, bønnemøter uten intimitet kan da lett bare bli ord og innlærte fraser. Noe lignende kan oppleves i alle andre virkegrener også.
Det har hendt at mennesker blir utslitt av "pliktene" i menighetsvirksomheten, da burde den røde lampen lyse. Vi er jo kommet til hvilen.....

En liten stund med Jesus,
o, vad den jämnar allt
och ger åt hela livet
en ny och ljus gestalt.
När jag är trött av vägen
och allt som möter mig,
en liten stund med Jesus,
och allt förändrar sig.

Jeg har vært på mange bønnemøter hvor man har gått tyngre ut enn inn - hvorfor?
Fordi tilbedelsen har manglet - Jesusintimiteten er sjelden kost, etter min oppfatning særlig i pinsekarismstiske kretser. Her skal det bryte gjennom, danse på ormens hode og det serveres proklamasjoner og visjoner. Men hvor er så resultatene? Det vakreste jeg hører er tilbedelse, sang i Ånden og lovprisning i tunger og selvfølgelig på eget morsmål.
Men alle har vel hørt den tomme klangen med de samme ord uten Åndens nærvær?
Har erfart at når vi legger vår "pinsekarismatiske" bønnestil til siden og begynner å tilbe - da forandres atmosfæren. Da blir det bønnen som driver oss og ikke omvendt.
Bare den som har funnet hvilen kan tilbe, likevel må vi gi tilbedelsen tid for å komme til den virkelige hvilen.
«Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?»
‭‭Legg merke til at bokstaven å i ånd er liten, en minuskel og ikke versal, Gud vil ha din ånd, din gjenfødte ånd. Gud vil rett og slett ha tid sammen med deg. Tilbedelsen er veien dit....
Encounter og retrett er viktige hendelser i en menighetsvirksomhet. Men elementer av dette kan vi jo også ta med oss i det daglige. Å komme "avsides" med Jesus hver dag har vi faktisk alle behov for. Om vi ikke "får det til" slik vi ønsker får vi ikke prikker i vårt himmelske førerkort av den grunn, det er bare så inderlig godt for oss selv om vi lykkes. Alt for mange har dårlig samvittighet fordi de føler at de ikke leser eller ber tilstrekkelig.
Og vi må også ta med Jesu ord at vi blir ikke bønnhørt om vi bruker mange ord...
Om følgende kommer fra ditt hjerte hver dag er du på rett vei:

Takk kjære Gud at du er min far.
Takk Jesus at du døde for meg.
Takk at du bar mine synder på korset.
Takk at jeg har legedom ved dine sår.
Takk Hellige Ånd at du er min hjelper.
Takk Gud at du ser i nåde til meg.
Amen...

Og mens vi jobber, kjører bil og sysler med dagliglivets gjøremål ber vårt hjerte - takk kjære Jesus, takk Jesus. For om vi tenker etter så ber de fleste av oss uavlatelig.
«Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.»
‭‭Romerne‬ ‭8:26-27‬
La tilbedelsen innhente deg - da slipper du den aldri!
«Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.»
‭‭Salmene‬ ‭23:2‬ ‭
Når jeg ble kristen kom jeg til hvilen, gjorde du?
God sommer!

søndag, juli 02, 2017

Pride - brev 89

Nå er der pridemarsjer både her og der. Mennesker velger det livet de selv ønsker å leve - og det må vi leve med. Egentlig er det åpent for alle å "pride" sine overbevisninger i fargerike marsjer. Homoseksuelle har gjennom alle tider blitt forfulgt og trakassert, det har også sigøynere, tatere, de svarte i Sør-Afrika og de kristne i to tusen år. Men én ting er det å bli forfulgt for sin  tro, din overbevisning og livsstil. En annen ting er å kalle det trakassering når man ikke får utfolde sin livsstil i andre miljøer, som for eksempel å kreve å få være homofilt praktiserende og samtidig være et kirkemedlem. Det blir som å kreve å forbli håndballspiller når man er med i et fotballag. Når et menneske velger å følge Jesus betinger det omvendelse og tro. Slik har det vært i to tusen år og slik vil det forbli. Omvendelse er å omvende seg til Jesus og den sunne lære og å vende synden ryggen.
Det kom en ung mann til Jesus og sa at han ville følge ham. Jesus fikk mannen kjær og presenterte betingelsene for ham. Det ble for tungt for mannen og han gikk bedrøvet bort kan vi lese. Jesus ropte ham ikke tilbake...

tirsdag, juni 20, 2017

Når hyrdene ønsker ulvene velkommen - Brev 88

 

Vassula Rydén, en falsk profet?

 

Boken True Life in God

Var i Danmark forleden og fikk lese en artikkel om profetinnen Vassula Rydén som nylig besøkte en av Danmarks største pinsemenigheter. Når damen oppgir og ha en personlig skytsengel ved navn Daniel som gir henne personlige budskap ble jeg litt nysgjerrig. Når det i tillegg opplyses at hun i en av sine bøker hevder at livet ikke har to, men tre utganger ble jeg virkelig interessert. Det siste kan ennå ikke verifiseres av meg, men jeg er i siget.

Skal bestille bøkene hennes på Amazon, men var så heldig å finne en PDF fil som jeg skal lese nøye. Når dama også er sterkt forankret i Romersk Katolsk tro og geistlighet er jo dette veldig spesielt. Så lang jeg kan se er Romersk Katolsk åndelighet ”godkjenningsstemplet” for å slippe den katolske lære inn i den evangeliske kirkeverden.

Men jeg undres storlig over hva Danske pinseledere slipper til på plattformen. Står det så dårlig til at man spiser hva som helst?

Om det er slik jeg oppfatter det så slipper nå noen hyrder ulven inn i fåreflokken, hvilken naivitet.

I boken True Life in God står det innledningsvis følgende:

True Life in God is to remain faithful to MotherChurch

and the Tradition. It is to offer God prayers

from the heart, sacrifices, penance and fasting.

 

 True Life in God is to become the child of the Mother

of God since Her Immaculate Heart is never separated

from the Sacred Heart of Jesus, but is in Perfect

union with His.

 

Tro ikke enhver ånd sier Guds ord. Når menighetsledere faller nesegrus for karismatisk åndelighet og profettjenester uten å sjekke kilden er det livsfarlig.

Hva er den åndelige  kilden til Vassula Rydén?

Hvem er egentlig hennes skytsengel som gir henne personlige budskap?

Taler bibelen om personlige skytsengler?

Mye å finne ut av nå…..

tirsdag, juni 13, 2017

Pastor og evangelist?? - Brev 87


Den gode pastoren.....
Selvfølgelig finnes det supermennesker, men jeg kjenner ingen. Noen prøver å dekke alle behov, ofte knekker de nakken. Jeg tenker på den umulige dobbeltrollen mange har både som ærverdig pastor og fyrig evangelist.
Mange setter pris på en høy evangelistfaktor i gudstjenestene, men etter mitt syn fører pastorfaktoren lengst.
«Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre! Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!»
‭‭1 Tessaloniker‬ ‭5:12-14‬
Forutsetningen for vekst er tilførsel av næring. Det gjelder både planteriket, dyreriket og gudsriket. Derfor sa Jesus til Peter at han skulle fø både lammene og fårene, dessuten skulle de voktes også. Men det Jesus sier til Peter sier han til alle med hyrdeansvar.
I Guds rike er det Guds ord som er næringen.
Denne næringen må tilføres fårene av de som er skikket til å gjøre det - først og fremst hyrdene og lærerne, selvfølgelig når de er innsatt av Gud.
Læren er viktig, det er gjerdet som holder oss i fårefolden, men læren er også næring.
Noen kaller lære for loviskhet, men da spørs det selvfølgelig på hva som læres.
Det viktigste er å vite på hvem vi tror, men det springer jo ut i fra at vi også vet på hva vi tror. Viktigheten av å vite på hva vi tror kom skremmende nær når Ulf Ekman konverterte til katolisismen. Når vi vet på hva vi tror blir jomfru Maria ganske fort plassert til der bibelen plasserer henne.
Derfor er hyrdens oppgave mer enn alt annet dette å bygge trygge kristne.
Når jeg har betraktet mennesker som gjentatte ganger søker forbønn (ikke feil det) så lurer jeg på om "å legge Guds ord nøyere ut" muligens er en bedre medisin.
Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft sier Jesus...

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.»
‭‭1 Timoteus‬ ‭4:6‬
Vekkelsesmøter kan gi en økning i medlemstallet, men bør nødvendigvis ikke gi vekst på det personlige plan. Og uteblir det siste så stagnerer enhver tilsynelatende fremgang.
Om pastorer forsøker å ha vekkelsesstil i sine møter så kan det nok en tid oppleves herlig og spennende, men det er den dype undervisningen om Jesus Kristus som til syvende og sist bygger en menighet.
Pastorens oppgave er å føre mennesker til kristen modenhet, ikke først og fremst åndelige opplevelser.
«at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.»
‭‭Efeserne‬ ‭3:18-19.
Mulig at pastoroppgaven munner ut i Paulus hjertesukk:
«Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭20:31‬
(Og så har jeg med dette ikke utelukket evangelisten, profeten og apostelen, men jeg skriver blogg - ikke bok)

mandag, juni 12, 2017

La det strømme - brev 86

La det strømme!
Er det bare for møtene og husgruppene, eller er det alltid, over alt for alt Guds folk?
«Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse».
‭‭1 Korinter‬ ‭14:26
Må si jeg gjennom alle år har savnet den gode flora av tunger, tydning, profeti og lovprisning. Verset ovenfor er nok ment til gudstjenestebruk, men er det ikke alltid gudstjeneste når Guds barn møtes? Eller må det være en annonsert ramme der nådegavelivet får utfolde seg?
Vi som er Guds barn er jo fylt med gledens olje...
«En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode oljen på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg - den flyter ned på kanten av hans kledning. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.»
‭‭Salmene‬ ‭133:1-3‬
Uansett hvor "sterke" møter det blir på lokalet - med tegn, under og mirakler - og om det bare forblir der, da kan det vel ikke kalles vekkelse. Det er først når det "bobler" over av glede i kjøkken og stuer eller hvor som helst kristne møtes at ordet vekkelse kan brukes. Og "boble" over i kristen mening kan bare være et resultat av Åndens strømmer. Og hvordan blir man så fylt av ånden? Skal Åndens liv leves ut må denne koden knekkes. Selvfølgelig kan vi teorien....
«Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.»
‭‭Efeserne‬ ‭5:18-20‬
Det er jo "bare" å bli fylt, uten anstrengelse. Vi har ikke trelldommens ånd og lever ikke som slaver i Egypt. Der var hver et slit.
«For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere dro ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten* når du vannet jorden - som i en kjøkkenhage. Men det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn.»
‭‭5 Mosebok‬ ‭11:10-11‬
Det er dette landet vi er kommet inn i, et land der overfloden praktisk talt regner over oss. Om man må streve for å bli fylt med Ånden er det muligens noe galt et sted. Fra Guds side er Ånden utgytt over alt kjød....
Og nå kommer sommeren med Oase, stevner og konferanser..
Da gjelder det å ta imot fra dem som har noe å gi. For det er bare den som har som kan gi.
«Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!»
Ser frem i mot en livsforvandlende konferansesommer!

tirsdag, mai 30, 2017

Brev 85 - Bladet fra munnen...

Bladet fra munnen.
Mye er ufyselig, noe er så ufyselig at vi hverken orker å høre eller se det (vi slipper heldigvis å se det selv), bestilte overgrep mot barn helt ned i spedbarnsalderen.
Hva vil du ha - en fjortenåring, femåring eller et spedbarn?
Hørte om dette på nyhetene i dag. Tenker på de stakkars etterforskerne, sover de om natta med alle disse bildene på netthinnen?
Skal man bære våpen i Norge må man ha bæretillatelse. Men med bæretillatelse følger det strenge vilkår for bruken av våpenet, er det brudd her blir våpenet konfiskert og bæretillatelsen inndratt.
Dette burde også gjelde for disse grovkalibrede overgriperne. Vår medfølelse må gå til ofrene som hvis kropper blir totalt ødelagt av denne torturerende sexpraksisen til disse sadistene.
Som ung gutt lærte jeg å kastrere grisunger. Grisungene virket helt uanfektet av inngrepet, de smågryntet og gikk rett bort  koset seg med maten i grisetroa etter inngrepet. Hingster og okser som er kastrert ble også mer omgjengelige og rolige.
Jeg vet det har vært en offentlig debatt om kastrering  og kjemisk kastrering av overgripere, men etter hva som har fremkommet av dette er at kjemisk kastrering er en høyst usikker metode.
For å beskytte spedbarn og småjenter mot disse etter min mening sadistgrisene bør myndighetene etter min mening overveie å kastrere disse mennene som bedriver denne motbydelige praksisen.
Men ingen skal selvfølgelig tvangskastreres, det er jo høyst usivilisert.
De burde få et valg etter fullført soning, forbli bak gitteret eller la seg kastrere.
Det det egentlig dreiet seg om er jo avvæpning eller isolering.
Og kanskje mange vil være takknemlige for den hjelpen, noen må jo være redde for seg selv?
Og når selvbestemt abort er lovfestet må det vel også være enkelt å lovfeste selvbestemt kastrering for de som ønsker å bevege seg utenfor fengselsmurene etter endt soning.
Jeg vemmes og gråter når jeg tenker på disse barna...

torsdag, mai 25, 2017

Ellinor Gimmark - Brev 84

Ellinor Gimmark.
Apartheid og rasediskriminering og abortdiskriminering. Det er forbausende at søta brors rettsapparat utøver apartheidpolitikk. Jeg tenker på de som ikke ønsker å ta liv i sin yrkesutøvelse. Om noen år tror jeg svenskene vil skamme seg mer over sin rettspraksis ovenfor de som ikke ønsker å være med på abortinngrep enn USA skammer seg over sin rasediskriminering.
I 1964 kom en lov i USA som forbød diskriminering basert på «rase, hudfarge, religion, eller nasjonal opprinnelse» i ansettelsesprosesser og offentlige bekvemmeligheter (transport, skole, etc);.
Sverige trenger en ny lov som benytter enkeltmenneskers samvittighet!
Dette med ordet ansettelsesprosesser i denne amerikanske loven peker direkte på situasjonen til den svenske jordmoren Ellinor Gimmark. Hun minner meg mye om menneskerettighetsforkjemperen Rosa Parks som ble arrestert den 1. desember 1955 for ikke å ha avgitt sitt sete på bussen til en hvit person. Hun stod opp (satt seg ned) mot en hel nasjon og vant - Ellinor Gimmark skal også vinne.
Rosa Parks "ikkeavgiplassennekt" resulterte i at millioner fikk rett til å beholde sine sitteplasser i bussene.
Den eneste forskjellen mellom den amerikanske borgerrettsbevegelsen og abortmotstandererenes kamp er at de ufødte ikke kan gå i borgerrettsmarsjer...
Vi støtter Ellinor og hennes sak i våre bønner!

mandag, mai 22, 2017

Jomfru Maria - Brev 83

Mitt nye syn på jomfru Maria.
Utenfor en martyrkirke vi besøkte stod det en gruppe mennesker. Noen hadde instrumenter i hendene og det var en talerstol og plakater der. Det lignet veldig på et evangeliseringsopplegg. Og helt riktig, etterhvert kom sangen i gang og det var riktige pinsekarismatiske hallelujasanger med rytme og glede. I tillegg var det ringdans til rytmene - en overraskende gledesfylte opplevelse.
Mens vi, May-Britt og jeg stod der kom en kvinne bort til oss og begynte å prate til oss på italiensk. Det språket forstod jo ikke vi, men hun kunne også prate engelsk. Det ble da slik at det ble jeg som ledet samtalen og etterhvert begynte å spørre henne ut. Hvorfor gjør dere dette og hva har hend med deg ettersom du går ut på gatene og samtaler med folk?
Helt kort vil jeg beskrive hennes svar slik. Etter at hun ble gift og stiftet familie følte hun en maktesløshet ovenfor denne oppgaven og begynte å søke Gud. Gud besvarte hennes bønner og gav henne et nytt liv. Det var ikke noe jomfru Maria i denne samtalen. En av talerene (engelsk) hadde også et "før og nå" vitnesbyrd om hvordan han hadde levd i umoral og utroskap, men hadde fått et møte med Gud og et gjenopprettet ekteskap.
Men hvorfor ble så dette friluftsmøtet avhold? På spørsmål om dette svarte kvinnen at det var på oppfordring fra paven. Han hadde bedt sine underståtter om å gå ut på gater og torg i hele Europa fem søndager på rad etter påske for å forkynne og vitne.
Denne hendelsen gav meg ettertanker. Kan jeg uttale meg om hvem som kommer til himmelen, enten det er lutheranere, katolikker eller det norske bedehusfolket? Renlærighet i seg selv frelser jo ikke. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav han rett til å bli Guds barn sier bibelen. Fromhet frelser ikke...
Da blir jo mariadyrkelsen en effektiv blokkering for mennesker som søker Gud - tragisk.

I Roma er det mye som fanger blikket, både utenfor og innenfor kirkene. Mye historikk i denne byen også, ruiner som forteller om livet helt fra tiden før Kristus. Og over alt så man prester og nonner, mens munkene var i mindretall så lang jeg kunne se denne uken jeg var i denne byen. Og Maria støtter og bilder var dominerende, i kirkene og utenfor.
Jeg tenkte faktisk på hva Paulus opplevde den gangen han vandret omkring som "turist" i Aten. Det er jo lov å reagere på det en ser, det gjorde Paulus også.
«Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭17:16‬ ‭
For å omskrive det litt kan jeg forme det omtrent slik:
«Mens nå Johan vandret om i Roma ble han opprørt i sin ånd da han så at kirkene og også spisestedene var full av Mariabilder og statuer.»
Mulig alle kirkelige bygninger og statuer var innviet til bildet av denne kvinnen, og det gikk faktisk så langt at på en restaurant vi besøkte at ble vi betjent med sang og musikk av noen nonner. Og hva sang de? Jo, en hyllest og takk til madonnaen som både hjelper, trøster og støtter gjennom livets problematikk. Der i restauranten var det både  pave og Maria.
Kan man ha økumenikk med en religion som kalles kristen og bytter Jesus ut med en himmeldronning? Jeg er bare åpen for økumenikk som bekjenner seg treenigheten - Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd.
Jesus pratet om noen som hadde himmelrikets nøkler og stengte folket utenfor. Gjøres det i Den Romersk Katolske kirken?
Det er bare én mellommann mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Jesus Kristus. Hvor finner man vel en «mellomkvinne»?
‭På en restaurant vi besøkte som var drevet av noen nonner fikk vi servert førsteklasses mat og i tillegg sang og musikk. De tilhørte en evangeliserende gren av den Romersk Katolske kirken og deres visjon er følgende: "Re-establishing and carrying on the dialogue between God and humanity: that is what missionary apostolate is about." Men det jeg opplevde der i deres sang var ren Maria-dyrkelse noe versene de sang forteller oss:
Ave, Ave, Ave Maria!
In grief and temptation
In joy and in pain.
We'll seek thee our Mother
Nor seek thee in vain.
Ave, Ave, Ave Maria!
Jeg er døren til fårene sier Jesus, men den døren er sperret av læren om jomfru Maria. Derfor er det viktig å alltid fremholde at det bare er Jesus som er veien, sannheten og livet....
Når dette er skrevet så er det ikke min hensikt å forsøke å rive ned Den Romersk Katolske kirke, det blir som å prøve å rive ned Dovre med en knappenål.
Men det er jo unødvendig å spotte eller harselere....

Guds ord forteller oss at vi ikke skal spotte høyere makter, erkeengelen Gabriel torde heller ikke å refse satan. Derfor skal heller ikke vi spotte eller henge ut noen, hverken Islam, Den  Romersk Katolske Kirken eller noen andre for den saks skyld.
Det er umulig å vinne de man spotter!
Derimot skal vi alltid hevde det vi oppfatter som rett og riktig og advare mot det som vi mener skader og fører på avveier. Vi strider for sannheten med kjærlighet...
Jeg fikk vitnet for kvinnen jeg møtte om dåpen i Den Hellige Ånd og hun lyttet og var så åpen, det var en underbar samtale, mulig det var Herren som ledet henne i min veg? Tenk om jeg hadde møtte henne med å fortelle om hvor ille den katolske læren er?

onsdag, mai 10, 2017

Mitt (manglende) kall - Brev 82

En bønn fra en kvinnelig evangelist for mange år siden - «Herre, driv ut arbeidere til din høst, og send mange hjem igjen»!
Litt av en bønn det, men er man ikke utsendt, så har man ikke mandat. Vi kan ikke i alle tilfeller fastslå hvilke som er utsendt eller ikke, men er det bare virketrang som er drivkraften så er det best å slippe andre (med kall) fram på arenaen.
Hvordan kan de forkynne om de ikke er utsendt (Rom.10:15) sier bibelen, og det lurer jeg på også. Men når det er sagt så vil ikke jeg engang prøve å vurdere hvem som har forkynnerkall eller ikke. Det gjorde faktisk kong Davids brødre og far, David ble ikke engang regnet med når Samuel skulle salve én av Isai's sønner til konge.
For Gud ser til hjertet...

.. men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme,  28og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, 29forat intet kjød skal rose sig for Gud. … 1. Kor. 1:27-29.

Hvordan finner vi så ut hvem som har forkynnerkall og hvem som har virketrang? Til det vil jeg svare - aner ikke.
Men jeg er vel ikke dummere (og det er vel heller du) enn at det må vel i alle fall være en anelse .himmelsk duft der de med kall opptrer?

Selv har jeg aldri opplevd noe direkt kall (trodde det engang), har stort sett bare gjort det jeg har blitt bedt om. Og det er vel det som er mitt egentlige kall. Ellers er bibelen og troen min store interesse, men der skiller jeg meg ikke noe særlig ut fra den stor kristne masse. I gamle dager ble de kristne kalt for lesere, det betyr å lese ordet for deretter så langt man evner gjøre det ordet sier.

Kall ja, hvordan fanger menighetene opp de med kall. Skal man grunnlegge en ny menighet om ingen ser «mitt» kall i min menighet. Skal man gå veien om en bibelskole eller et teologisk studium for å bli «sett» eller rett og slett være trofast i det lille. Det sistnevnte er i hvert fall riktig.

Gud satte nemlig i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og med én hensikt. Å gjøre slike som meg brukbar.
Men når jeg tenker etter så har jeg vel veldig sjelden møtt noen av disse i mine mange år som menighetsmedlem. Jeg opplevde aldri systematisk bibelundervisning før jeg som 55 åring tok ett år på Livets Ord. Jeg har aldri opplevd noe profetisk som har veiledet meg i mine viktige unge år, hyrdene i min ungdomsmenighet forsvant etter ett til fire års tjeneste - de holdt fine prekener, men i mitt liv var de høyst fraværende. Hadde aldri noen mentor.
Likevel var jeg optimist, glad og full av virketrang. Det siste tok litt overhånd, ser det nå, og er glad for at barna mine er frelst tross dette.

Jeg lærte heller ikke å be, men deltok stort sett på bønnemøtene. Der lå vi på kne i bønnerommet og hver enkelt ba sin personlige bønn og så gikk vi hjem, ja -ja.

Jeg trodde i min pure ungdom at jeg hadde et kall, men det trodde ingen andre på. Jeg tror de hadde rett.
Og min bønn er - Herre, spar din menighet for de forkynnere som bare har virketrang og slike som meg. Det er ett ord som er viktig for meg - hold dere gjerne til det lave...

Menighetene har et stort ansvar, mens de fastet og ba sa Den Hellige Ånd, ta ut for meg.....
Det er nok her skoen trykker!

(Jeg har funnet mitt kall, det er siste benk og alle de andre)


lørdag, april 22, 2017

Brev 81 - kald som døden...

Fra død til liv...
En enke gikk bak en båre, hun bodde i Nain.
På båren lå hennes eneste sønn...
Det har vel hendt at noen enkelte ganger at man har følt seg liggende på en båre, eller i en kiste - død, inntil Jesus kom.
Den som er død sanser ingen ting - det er bare kaldt.
Jesus vekket opp tre døde som vi vet om, det var Lasarus, enkens sønn og Jairus datter. Jesus talte eller berørte....
I blant kan troen være likesom død, den er ikke det, men det kjennes bare slik.
Frykt ikke, bare tro sier Jesus.
Men når berøringen kommer fra Jesu finger, fra Jesu tale eller bare fra hans nærvær, da kommer de varmende solstrålen inn i det frosne hjertet.
Av og til kan jeg oppleve denne nærheten, eller glimt fra himmelen.
Men jeg vil ha det hele tiden.
Min hjelp kommer fra Herren, derfor er mitt liv en stadig lengsel etter Ham.
Jeg er tilfreds, men samtidig full av lengsel etter Ham - mitt liv.
Oppover er det alltid åpent, den veien kan ingen stenge.
Om veien for øyeblikket synes blokkert og føttene mine sitter fast, da venter jeg på Herren.
Med Ham kan jeg springe over murer.
Mennesker kan ikke stenge meg, det kan bare virke sånn.
Herren har kalt oss til frihet, men denne friheten er bare til å følge Ham.
De mest dyrebare stunder jeg har er når han banker på min hjertedør og jeg får lukke opp. Da har vi nattverd sammen - fantastisk.
Paulus og Silas opplevde dette i Filippi fengsel - med oppflengte rygger og bena i gapestokken priste de himmelens Gud.
Men de begynte ikke lovprisningen der, de bare fortsatte med noe de alltid hadde gjort. Den som ikke har intimt samfunn med Jesus hjemme bør tenke seg nøye om før en deler ut til andre. Vi deler nemlig ut mere enn ordene vi sier, vi overfører det vårt hjerte er fylt av.
Noen ganger er det beste er å legge hånd på sin munn.
T.B.Barratt gikk en gang sammen med sin kone Laura til en gudstjeneste. I dag skal jeg tale om hellighet, kan jeg det? Klokt spørsmål av en klok mann.
Jesus talte livet inn i meg en gang - det er bare det livet jeg vil ha.
Hvordan komme ut av sin "kiste"?
En ting er å holde seg nær til de som er berørt av Jesus.


mandag, april 17, 2017

Brev 80 - Puh, nå er påsken over - eller?

Forplikter Golgata eller gir den nåde in blanco?
Vi taler om vekkelser, Åndens kraft, tegn under og mirakler, men burde vi ikke titte litt nærmer på hva Jesus sier til de syv menighetene i Lilleasia først?
Les Åpenbaringsboken kapittel 2 og 3.
Om Gud taler til din (min) menighet, hva ville han si da?
I Johannes åpenbaring leser vi hva Jesus meddelte syv menigheter, det var både ris og ros. Men grunntonen var kjærlighet, også der han mante til omvendelse. Saken er jo enkelt den at selv om vi er frelst uforskyldt av nåde, så er det et også liv å leve ut i henhold til det nye livet vi har fått. Jeg gjør ikke lenger som jeg selv vil når Jesus er min Herre.
Om det hadde vært slik at nåden dekker alt hadde det ikke vært nødvendig for vår Herre Jesus å gi disse alvorlige kunngjøringene til disse syv menighetene.
Eller kunne disse menighetene bare si - vi bryr oss egentlig ikke om å gjøre som du sier Jesus - for din nåde er likevel så stor!
Eller om vi stiller et spørsmål, er budskapet til de syv menighetene også et budskap til alle menigheter gjennom alle tide? Noen av disse får bare oppmuntring, andre står nesten på eksekusjonspelotongen. Om du ikke omvender deg.....
Kan man leve som aktiv kristen og likevel gå fortapt?

«Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler». (‭Åpenbaringen‬ ‭3‬:‭4-5‬ NB)

Hva vil det si å søle til klærne, er det rettferdighetsdrakten vi ikledde oss i dåpen som tilsøles - da er det alvorlig. En side er rettferdighetsgaven som gir adgang gjennom perleporten, en annen side er at "tilsølte klær" også blokkerer Åndens liv i menighetene. Spurgeon sa en gang at der det ikke er åpenbaring er det død!
Vær ikke lunkne i deres iver, vær brennende i Ånden sier Paulus. Budskapet til Laodikeamenigheten er enda sterkere, men hva er der å være lunken?

«Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken,» (Åpenbaringen‬ ‭3‬:‭4-5, 14-17‬ NB)

Vi gjør faktisk ikke som vi selv vil. Nå etter påske hvor vi har fulgt Jesu lidelse forplikter denne kunnskapen. Der er et kors å bære.
«Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud»! (‭1 Korinter‬ ‭6‬:‭20‬ NB)

Påsken er ingen minnestund om det Jesus gorde, den er vår seiersgrunn - når vi gjør Jesus til virkelig Herre ved å gjøre det han sier!

Jeg mener ikke at vi blir frelst av våre gjerninger, jeg mener at vi gjør gjerninger fordi vi er frelst.
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». (‭Efeserne‬ ‭2‬:‭8-10‬ NB)

God etterpåske...

søndag, april 16, 2017

Brev 79 - På apostolisk eller menneskelig grunn?

Menighetsordninger eller uordninger.
Dette innlegget er vel mer et spørsmål enn en konklusjon.
Påsken er feiret, Jesus lever og har reist til himmelen. På pinsefestens dag ble menigheten født og den begynte etterhvert å ordne seg. Vi finner vel egentlig ikke noen bibelsk mal for hvordan menigheten skal organiseres, men jeg husker fra min ungdom at vår menighet den var den bibelske for den var ledet av Ånden og hadde ikke liturgi.
Det er vel slik at de fleste trossamfunn ble tilpasset de lokale behov i sin startfase og så har det blitt malen for den videre virksomhet uansett forandringene i samfunnet utenfor.
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre». (‭1 Korinter‬ ‭3‬:‭10‬ NB)
Her taler Paulus tydelig om menighetsbyggere og menighetsbygging. Selv med rett grunnvoll kan det gå feil. Det Paulus taler om er at det kan bygges med feil materiale.
For eksempel at det bygges på menneskelig visdom istedenfor åpenbaring og Guds kraft osv.
Men uansett ordninger og kirkestrukturer, en menighet vokser bare ved Den Hellige Ånds hjelp. Men Ånden virker ikke gjennom lufta, han virker gjennom mennesker han selv har innsatt og utrustet.
De fem tjenestegavene er virkemidlene for en praktisk menighetsbygging, selvfølgelig sammen med lede- og styregavene.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme», (‭Efeserne‬ ‭4‬:‭11-12‬ NB)
Så kommer det ufravikelige spørsmålet, finnes disse gaven i dag og hvor finnes de?
Om de fremdeles finnes, kan de være på det lokale plan og i små menigheter eller er de bare tilstede i store menigheter eller er de overordnede tjenester for alle menighetene.
Aposteltjenesten kan jeg ikke uttale meg om her, jeg bare spør hvem er det nå?
Derimot vil jeg etterlyse profetene, altså embetet mex tyngde, slike som var i menighetene Paulus besøkte på sin vei til Jerusalem. Alle kan tale profetisk sier bibelen uten derved å innsette alle som profeter.
Evangelistene vokser heller ikke på trær - hvor er de?
Hyrder og lærere er en tjeneste i flertall, med tiden burde alle bli lærere sier bibelen.
Men angående det å være selvbestaltet lærer kommenterer Paulus sarkastisk at - dere har mange læremestere, men ikke mange fedre. Altså ledere med det varme hjerte.
Etter det jeg kan se i Bibelen er dette at menigheter ledes av eldste og av disse skiller Bibelen ut de som arbeider i tale og lære. Inn i denne strukturen skal altså de fem tjenestegavene finnes, for hensikten er jo å bygge Guds menighet.
Hvordan finner man så lederne og tjenestegavene? Det er bare én måte å gjøre det på, nemlig å gi Ånden mulighet til å uttale seg.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» (Apostlenes gjerninger‬ ‭13‬:‭2‬ NB)
Min bønn er - la det Jesus gjorde på Golgata virkeliggjøres gjennom velfungerende menigheter over hele vårt land!

lørdag, april 15, 2017

Andakt 15.4.2017

Jesus døde og fór ned til dødsriket, vi dør med ham og farer til himmelen...
Jesus ble på korset gjort til det jeg er - en synder. Derfor blir jeg det han er - ren.
Jeg forstår det ikke - men tror det.
Gud skapte mennesker i sitt bilde, så skapte han seg selv i et menneskes bilde, inkarnasjonen. Et legeme laget du for meg...
Jesus ble kjøtt og tok bolig i blant oss, han ble hundre prosent menneske, men er likevel helt og holdent Gud. Gud skapte mennesket med evnen til å kjenne smerte, en dag fikk han kjenne den selv. Gud sa at det er ikke godt for mannen å være alene, en dag opplevde Jesus å bli forlatt av sin far, på korset.
Gud sa at den som synder skal dø, men en dag døde den eneste rene, for meg.
Den som ikke kunne dø døde, derfor kan alle som må dø for sin synd nå få leve, om de erkjenner Jesus som Herre.
Golgata er justis på høyeste plan.
Alle som synder må dø, det finnes ikke unntak.
Men fordi vi blir forent med Jesu død blir vi forent med Jesu oppstandelse.
Såfremt vi forblir i Ham.
Da er vi nye skapninger som er født ovenfra, fra himmelen.
Når kroppen vår dør kommer vår gjenfødte ånd dit den hører hjemme - til de evige boliger.
Derfor er vår lengsel og hu alltid vendt mot himmelen - vårt rette hjem.

«Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem. Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik. Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt». (2 Korinter‬ ‭5‬:‭15-17‬ NB)

Hvorfor ikke være mer opptatt med himmelen?

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet». (‭Kolosserne‬ ‭3‬:‭1-2, 4‬ NB)

Hensikten med Golgata er himmelen!

søndag, april 09, 2017

Andakt 9.4.2017

Det er det med Jesu oppstandelse da.
Er ikke Jesus oppstanden da er vår tro unyttig, da var vi ennå i våre synder.
Det var denne sannheten som plaget jødene og skaffet Paulus alle problemene som endte i arrestasjon.
Landshøvdingen Festus hadde også fått med seg dette da han prøvde å forklare problemet med fangen Paulus for kong Agrippa. Det var noen stridsspørsmål om deres egen religion, og om en som hette Jesus som var død, men som Paulus sier var i live.
Det blir alltid problemer når det forkynnes at Jesus er oppstått fra de døde, satan skjelver for denne sannheten og han står i mot og vil gjerne utrydde de som forkynner den. Men det er korset og oppstandelsen som er kraftpakka i all forkynnelse.
Ordet om korset er Guds kraft til frelse...
Apostlene forkynte i Jesu oppstandelse....
Vi får ikke Åndens kraft ved å forkynne Ånden, men Gud stadfester med Åndens kraft, tegn, under og mirakler der korset forkynnes.
Det er et bibelsk begrep som heter Korsets kraft.
Det er der utfrielsen ligger.

lørdag, april 08, 2017

Andakt 8.4.2017

Nå er påsken her og navnet Pontius Pilatus blir nevnt i prekener og betraktninger, men så dukker navnet Festus opp i forbindelse med arrestasjonen av Paulus, han bøyde ikke av.....

Ser du alternativene?
Paulus kunne velge mellom romersk lov eller jødisk mordermobb. Han valgte keiseren. «For keiseren har du innanket din sak, til keiseren skal du fare» sier Festus til Paulus. «Jeg (Festus) svarte dem da (jødene) at det ikke er skikk og bruk hos romerne å overgi et menneske til noen for å gjøre dem til lags».
Det var ikke romersk skikk å bøye seg for folkekravet.

Jesus valgte bevisst å gå i døden for å sone våre synder. Han fikk "hjelp" av en forræder, Judas, og en feiging, Pontius Pilatus.
Pilatus praktiserte ikke romersk skikk, bibelen forteller om hvordan han bøyde av - «men de (jødene) trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes, og deres skrik fikk overtaket!»

På en måte kan vi lære av hedningen Festus, sannheten først uansett hva omgivelsene roper. Når omdømmet blir viktigere enn sannheten heter det hykleri.
Det å tie når man burde tale er også.....

fredag, april 07, 2017

Andakt 7.4.2017

Andakt 7. april 2017
Apg. 24:22-27
Paulus talte til Felix som faktisk kjente godt til de kristne sannheter. Jeg tror Paulus gav ham evangeliet i et konsentrat da han talte om rettferdighet, avhold og den kommende dom (v 25).
I rettferdighet finner vi rettferdighetsgaven som gis den hver som tror.
I avholdenhet finner vi omvendelse fra alt som hører til syndelivet og verdslige lyster. Og samtidig å vende seg til Jesus og forbli der.
I dom finner vi at en gang skal denne verden dømmes, men den som følger Jesus kommer ikke til dom!
Jeg tror disse tre områdene er grunnpilarene for oppbyggelse og kirkevekst!
Herlig?
Amen

mandag, april 03, 2017

Tankens frihet og frihet fra tanken - Brev 78

Tankens frihet og frihet fra tanken!
Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. Salme107‬:‭20‬
Evangeliets teori og praksis.
Teoretisk sett er alle kristne frie og glade mennesker, fulle av kjærlighet og frie fra sykdom og plager. Men hvem kan påberope seg å inneha alt dette?
Vi er alle underveis og vi må som Josva innta "landet" bit for bit. Med andre ord så strider vi alle troens gode strid.
    Og det er ikke alltid slik at stor tro gir store resultater og liten tro gir små resultater. Og vi må ikke gi oss ut på analysens marker for å prøve og komme til bunns i hvorfor ting hender eller ikke hender.
En forkynner fortalte at han ba for to nybakte mødre som hadde fått brystbetennelse hvorav den ene var kona hans. Det var ho andre som ble helbredet sa han, men jeg ba vel mer inntrengende for kona mi...
    Vår oppgave er vel bare å tro og praktisere, ikke analysere. T.L.Osborne forteller at han alltid leste løftene om helbredelse fra bibelen før han la hendene på de syke og ofte skjedde miraklet før jeg rakk å be skriver han.
    Men en ting er ufravikelig i denne sammenheng, vi må praktisere. Tale tro til hverandre, minne hverandre om Guds løfter og salve og be for hverandre. Vi må heller ikke trekke oss tilbake for det umulige, sykdommer og plager som noen har båret et helt liv. Her gjelder det å bli som barn... For eksempel som tjenestejente til den Syriske hærføreren Naaman.
    Derfor er det viktig med åpne miljøer hvor vi tør være ekte og ærlige. Det er jo ikke bare kroppen mange sliter med, vi har også et sinn. Sinnet, vårt mentale liv er det vanskeligste å prate om, og det kan ofte plage mer enn en vond rygg.
    Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov sier bibelen. Byrdene mange bærer på er ikke alltid sykdommer og skrøpeligheter i kroppen, det er tankene. Tankene kan være som store stener, et ekko som aldri tar slutt eller hakk i (grammofon)plata som vi sa i gamle dager.
    Å sitte å høre på de som sliter med sitt tankeliv kan mange ganger kreve mer av en venn en å høre om kroppslige plager. Men er vi tilstede hos disse vil vi alltid få det forløsende vinket fra himmelen.
    Noen sliter med fantasier og føler seg urene, andre sliter med tvangstanker og tvangshandlinger og føler seg i ei felle.
Heradstveit og Retterstøl hadde for mange år siden en serie på fjernsynet om menneskesinnet og sinnslidelser. Det ble også besvart spørsmål. Et av spørsmålene som kom var fra et menneske som fryktet for at hun ville bruke knivene i kjøkkenskuffen på en av sine kjære. De som tenker slik gjør aldri dette sa Retterstøl.
Med et slikt svar faller tvangstanken ut....
Takk Gud for at du er normal sa forstanderen til en unggutt med en spirende seksualdrift. Gutten ble fri, ikke fra driften, men tanken.
  Vi driver ikke med psykologi eller psykiatri i Guds menighet, vi praktiserer ordets og bønnens tjeneste. Vi kan ta enhver tanke til fange sier bibelen, da er også tvangstanker inkludert, for bibelen taler om sinnets fornyelse.
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. (‭Romerne‬ ‭12‬:‭2‬ NB)
Når vi ikke vet hva vi skal gjøre kan vi be om et ord..
Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. (‭Salmene‬ ‭107‬:‭20‬ NB)
Det kom en gang et stille ord gang til en søster: "du behøver ikke ha dette mer!"
Problemet datt av.
Jeg tror på den alminnelige prestetjeneste, vi kan alle hjelpe hverandre med noe - med Herrens hjelp.
"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus". (‭2 Korinter‬ ‭10‬:‭4-5‬ NB)
Tanken er fri - også din!
For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (‭Jeremia‬ ‭29‬:‭11‬ NB)

fredag, mars 31, 2017

Helbredelse og ærlighet - Brev 77

Det er viktig å være ærlig, også for kristne.
Av og til hører man om vitterlige helbredelser. Den siste helbredelsen jeg hørte om var en arm som hadde vokst sammen skjevt etter en ulykke. Armen rettet seg ut etter et inngrep fra Herren på Himmelpuls nå nylig. Det var Daniel Kolenda som frembar et kunnskapsord.
Fra tid til annen hører man om mennesker som har blitt friske ved håndspåleggelse, men dessverre ikke for ofte. Og det er ikke bare eldre mennesker som sliter med skrøpeligheter..  Det er mange yngre som sliter med skavanker også. De fleste mennesker har faktisk en eller annen diagnose.
Det skulle vært av stor interesse å vite om den faktiske tilstanden i kirker og bedehus.
Dette kunne gjøres med et enkelt anonymt spørreskjema (dette vil heldigvis aldri bli utført. Men hva tror du svarene ville bli på en slik undersøkelse.

1. Har du noengang blitt helbredet for sykdom ved håndspåleggelse eller på annen måte.
2. Sliter du med sykdommer nå tross gjentatt håndspåleggelse og forbønn.
3. Bærer du på sykdommer nå?
4. Ønsker du at noen legger hendene på deg og ber troens bønn?
5. Vil du helst ikke ha forbønn.
6. Går du med en skade som ikke er sykdom og som plager deg?
7. Er du helt frisk nå?
Mulig en slik undersøkelse ville vise at hundre prosent av medlemmene i en lokal menighet ble helbredet ved forbønn, eller ti prosent?
Ja, det kunne vært veldig interessant å faktisk vite noe om dette. Hva er den faktiske situasjonen? Det er jo slik at i alle andre sammenhenger så undersøkes det for å bedre på svakheter. Lukker vi bare øynene for virkeligheten og "tror" blindt?
Skal noe teknisk fungere så må også de fysiske lovene oppfylles. Man kan ikke steke juleribba med effekten fra et lommelyktbatteri.
Det står skrevet at Guds kraft var hos Jesus til å helbrede.
På samme måten i Guds rike, det er kriterier og åndelige lover.
Har vært øyenvitne til mye sterkt på mine temareiser i Georgia.
I Gori vitnet en kvinne om sin helbredelse fra siste stadium i kreft. Hun ble bedt for av Carl-Gustaf Severin og i Gori (Stalins fødeby) vitnet hun med det resultat at rundt tusen ble frelst. I disse møtene stod jeg ved siden av en kvinne som utbrøt - nå kan jeg se klart! Et mirakel uten noen form for forbønn.
Noen år senere var jeg med i et team som hadde husmøte rett ved grensen til Sør-Ossetia og tilhørerne besto vesentlig av ufrelste. Flere tok i mot Jesus der og blant dem var det en kvinne med lammelse på den ene siden av ansiktet, hun så ut som en månesigd. Dagen etter dukket hun opp i Gori med et vakkert ansikt. Og til slutt var det min avdøde venn Tormod som ble budsendt til en kvinne som lå lam.  Este gang vi kom tilbake fikk vinhøsten at hun var frisk - vi tror på helbredelser.
Men det går an å være ærlig uten å være vantro - eller?
Det kalles stadig fram til forbønn - over alt. Og vi burde da også få høre vitnesbyrdene om bønnesvarene.
Jesus helbredet ti spedalske, bare én kom tilbake og takket ham.
Men, hvorfor ikke i gudstjenestene også be fram alle de som har fått forbønn og fremdeles er syke? Ikke for å henge ut, men trøste og oppmuntre. Om det kan sies slik så er disse menneskene bare i venteværelset.
Og for å være helt ærlig, jeg kjenner mange som skal legges inn for alvorlige kirurgiske inngrep, og vi er jo alle takknemlig for tjenestene i norsk helsevesen.
Men faktum er jo at mange av disse har søkt Guds rike først - søkt forbønn.
Men noen med de alvorligste diagnoser har gjennom årene hatt sin siste reise - troen likesom glipper?
Vi blir så stille om dette.
Jesus helbredet alle, slipper vi ikke ham til?
Og til slutt, jeg tror ikke problemet ligger i troen hos de forbønnsøkende, det ligger muligens på et høyere nivå.
Og med en liten vri - det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen som sprang opp, mulig jeg må si - det jeg ikke har kan jeg ikke gi deg!
Men kan ikke jeg så kan du......




onsdag, mars 29, 2017

Menigheten - mareritt eller drøm - Brev 76

Det er vel det vi alle vil, skape velfungerende menigheter hvor generasjonene lever sammen. Ikke menigheter hvor aktivitetene tar knekken på familielivet og hvor pappa og mamma "alltid" er opptatt med Guds rike. Som ung familiemann levde jeg litt på den måten. Var med i det "høye råd", var eneste pianist i strengekören, var med i juniorarbeidet osv. I hine hårde dager var det på søndagene først søndagsskole, så formiddagsmøte, så en kort middagsrast hjemme, så til gamlehjemmet og andakt og etter en pust i bakken var det vekkelsesmøte på kvelde. Deretter hviledag på mandag, så onsdagsmøtet, så sangøvelse, så eldstemøte, så bønnemøte, deretter kone, barn hus og hjem.
Ikke rart vi sang mye om himmelen.
Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile sier Jesus.
Behøver vi alle øvelser, planleggingsmøter, ledersamlinger og alt annet som må til for å "smøre" maskineriet?
For når jeg ser meg tilbake helt til 1961 var  det mye av virksomheten som kunne lukes vekk. Min gamle svigermor var i sin ungdom hushjelp og barnepike for en familie som stod i spissen for menighetsarbeidet et sted i distriktet. En gang fikk hun høre fra barneflokken at de ønsket at menighetslokalet brente ned. Det var vel 9-10 barn i denne familien og så vidt jeg vet er vel bare ett av dem frelst!
I denne verden flyr barnefamiliene bena av seg for å rekke alle "nødvendige" aktiviteter. I Guds menighet skal det være en hvilens plass. Det vi ikke har resurser til skal vi heller ikke gjøre. Jeg vet faktisk at mennesker kan gå til gudstjeneste med dårlig samvittighet fordi de ikke orker å stille opp.
Å være ledet av Guds Ånd et ikke bare få det store kallet, få kunnskapsord og profetier i møtene, det er også å få et vink i fra himmelen om hvordan vi skal takle de daglige utfordringer.
Og en liten hemmelighet til slutt, folk forblir der det er godt å være - og de tar gjerne med seg fler....
Den gode menighet er ikke stedet man må gå til, det er stedet man lengter til og har vanskelig for å sitte hjemme....
Husker fra 80 tallet, det var vanskelig å holde barna hjemme fra Borg Kristne Senter.