Ulf Ekman i India og barna her hjemme...

Ulf Ekman, India og de små barna.
Igjen noen løse tanker.
Håper jeg ikke plager deg med skrivingen min, men du behøver jo ikke å lese!
Nå tenker jeg på en liten fortsettelse av forrige inserat som handler om tilbedelse og Guds Ånd som fylte huset.
Å teoretisere for mye om dette blir som å tilby et brevkurs i svømming. Men la gå, det må ofte komme en tanke før noe skjer.
Husker for en del år tilbake hvor jeg var deltager på en Livets Ord reise til India. I byen Lucknow, såvidt jeg husker, skulle det avholdes et seminar for predikanter og dette seminaret ble avholdt i et auditorium. Taler var Ulf Ekman og emnet var om å bli fylt med Den Hellige Ånd. Det var stille mens undervisningen pågikk, ikke mye karismatisk ytring høre, men så begynte det å hende noe. Mens Ulf Ekman bad begynte det å bli liv på første benkerad. Ånden begynte å fylle de som satt fremst og nederst og likesom en flodbølge i "slow motion" steg lovprisningen oppover i auditoriet, rekke for rekke ettersom Ånden fylte den enkelte.
Har hørt om noe lignende i Norge også, da begynte "bølgen" å bevege seg fra galleriet og ned i salen. Leste også nylig at et sted i Sverige beveget Guds Ånd seg utenfor en kirke og berørte mennesker som gikk forbi på gaten.
Vi behøver mye mer av dette, våre teorier og kunnskap må omsettes til virkelighet. Alle mennesker er designet for å leve et åndelig liv i Den Hellige Ånd!
Mange sier at det var bra, sterkt og salvet både her og der. Men barna er lakmustesten på hva som er substansen i en gudstjeneste. Barn er faktisk mer åpne for Guds rike en vi voksne forståsegpåere er. Når Ånden fyller et møte blir barna stille, de sanser hva som forgår. Små og store barn med løftede hender og strålende øyne er vel det vakreste vi ser.
Men når barna bråker og er urolige så forteller det også noe, selv i Guds rike er det lov å være årlig. Det har vel hendt vi har sittet eller stått i benkeradene og sunget våre sanger mens tankene har vært helt andre steder? Og om vi i en sådan situasjon skulle ta en titt rundt oss så er ansiktene likesom uten liv. Vi er bare tilstede og gjør det vi skal gjøre.
Men når Guds Ånd senker seg over forsamlingen og berører den enkelte da blir det likesom en indre vårløsning. Alle blir vakrere, øynene stråler, gledestårene renner nedover kinnene, hendene løftes og alle opplever himmelen.
Egentlig kan det alltid være slik....
Hørte om en menighet i London der barna var de første til å lovprise Gud når lokalet ble fylt av Ånden. Deretter kom de voksne igang, de rene barnehjertene er mer følsomme for de himmelske ting.
Tenker i den forbindelse på Jesu inntog i Jerusalem. Hvorfor lovpriste barna Jesus høylydt? Min privat tolkning er at de ble berørt av Guds Ånd.
«Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme.» Matteus‬ ‭21:15‬ ‭Nå er det tid for å søke Gud så alle generasjoner opplever Gud i våre vanlige møter..
«Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Matteus‬ ‭19:14‬ ‭
Skal vi kle barna i lovprisningens klær?
Ikke nødvendig å hysje på barna der Guds rike manifesterer seg.
Jeg vil også omvende meg å bli som et barn!