mandag, oktober 02, 2017

Vold og sjelesorg. Brev 93

Vold, overgrep og tyranni.

Noen er kjendiser og står fram. Tenk på at flertallet lider i stillhet. Tenker i den forbindelse på komikeren Rune Andersen som åpnet for innsyn til sin voldsfylte barndom. For noen år tilbake gjorde komikeren Trond Kirkevåg det samme, en vond barndom var det han kunne se tilbake på. Sistnevnte var sønn av den populære programlederen Rolf Kirkevåg. Det var godt for disse å få lufte ut smerten. Men så tenker jeg på et par predikantsønner som også har stått frem med sin historie, deres fedre var "gode" predikanter,  hvorfor preket de?

Tenk på alle historien som ligger begravet på våre kirkegårder.
Men dette med vold og overgrep har skjedd og skjer. Hvert år blir det født 60000 nye nordmenn hvorav sikkert noen blir overgripere og noen offer. Men de aller fleste blir jo heldigvis fine mennesker.
Vi kan da enkelt konkludere med at akkurat nå nå er det mange som har det forferdelig, akkurat nå gjennomlever noen dette som er så vondt, og så står fram med sin historie en gang i framtiden.
Derfor må vi ikke lukke øynene for at akkurat nå er det overgripere som "smyger" seg inn i barnehager, idrettsklubber, søndagsskoler og menigheter med én ting for øye.
Og så har vi alle de som opplever hjemmet som et lite helvete. Og de, både overgripere og offer, prøver å skjule det... Jeg overdriver ikke.
Hvordan kan vi avsløre dette - og hjelpe? Jeg vet ikke, men om vi erkjenner problemet har vi kommet ganske langt.
Dette som vi nå har fått presentert i våre stuer via en skjerm har helt sikkert pågått så lenge det har vært mennesker på jorden. Tenk for eksempel på slaveriet i Amerika. Dere som har lest boken Onkel Toms hytte forstår hva jeg mener.
Har også pratet med eldre mennesker som ikke lever blant oss lenger og som har levd et helt liv uten mulighet til å fortelle noe, det var overgrep og vold før også. Eller alle de som søker forbønn for sjelens smerte, men forbønnen hjalp ikke.
For det hjelper ikke med forbønn når problemet er sten i skoen. Om man ikke skjønner det selv må må vedkommende (med sten i skoen)først  få hjelp til å få av skoen og deretter fjerne stenen. Så kan man be om helbredelse for såret som er oppstått. Enkelt forklart er det det som er sjelesorg. Du har vel hørt Molbohistorien om innbyggeren i Molbolandet som fikk så vondt i ryggen at han så seg nødt til å gå til legen. Glad og fornøyd kom han ut igjen helt frisk og en venn spurte hva problemet var. Ja, det var en fin doktor sa Molboen, han kalte det "vridde bukseseler"! 
Først når man forstår problemet kan man hjelpe.
Jesus må hjelpe oss til å se det han ser:
«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»
‭‭Matteus‬ ‭9:36, 38‬ ‭
Jeg tror ikke Jesus bare tenkte på evangelisering her, det han så var var nok også de syke, sultne, fattige, ensomme menneskene som trengte å få dekket de mest elementære behov og ei hånd å holde i, både åndelig, sjelelig og fysisk. Hvordan ville vi ha hatt det uten våre supermarkeder, skoler og helsetjeneste?
Men tilbake til Jesu ord - behovet er arbeidere. Om vi som kristne og menigheter skal klare å ta hånd om alle disse herjede og forkomne, da behøves det mobilisering.
Jeg tror Gud bare sender oss de sjelen vi er i stand til å ta hånd om...
Og til slutt, vi ønsker menighetsvekst. Om dette har det vist seg at det er de som ikke klarer å takle livet som kommer først til våre kirkerom. Men takler vi disse når de kommer, de har jo så mye i ryggsekken? Når jeg gikk på Arken bibelskole for en del år tilbake så jeg tilfeldigvis på et program om hvordan hjelpe tidligere prostituerte tilbake til et normalt liv. Det viste seg ifølge programmet at de fleste menigheter ikke taklet dette. Disse kvinnene følte seg ofte så skitne og urene blant oss "hellige". Men det er en kirke i Stockholm som klarer dette nå. Du har vel hørt om Elise Marie Lindqvist, som arbeider i Klara kirken i Stockholm. Etter et liv med vold og misbruk hjelper hun nå prostituerte på gaten. Vi behøver mange som henne. Ikke uten grunn at hun blir kalt Ängeln på Malmskillnadsgatan.
Men jeg kan ikke skrive utfyllende på denne bloggen, det blir bare tankedrypp. Så tilgi meg for det som mangler og det jeg ikke skrev... Eller der jeg tar feil... Eller om jeg ripper opp sår - vanskelig tema det her.
Håper noen som kan mer enn meg kommer på banen.
Senere vil jeg skrive om overgriperen, kan denne hjelpes!

Ingen kommentarer: