torsdag, september 28, 2006

Tilbake til fortiden


I dag besøkte May-Britt og jeg en slektning på 83 år. Anledningen for besøket var at hun hadde bilder og minner fra tiden min pappa Ole Andreas Høidahl var liten og vokste opp på Grafslund
på Byens Marker. Hun kunne fortelle levende om livet på Grafslund, Løkkeberg og Huseby.
Min bestemor, Lagertha, som døde 14 dager før jeg ble født var en dyktig kokk og flink til å bake. Hun spilte piano og var flink til å arrangere familiesammenkomster og var selv en stor gledesspreder og humorist. Min farfar, hennes mann, døde nemlig når min pappa var bare 15 år gammle, derfor kjørte hun også hest når de skar åkeren. Vår slektning "tjente" både på Grafslund, mitt barndomshjem, og på Huseby der min farfar Johan Maren(t)sius Dahl Høidahl kommer fra. Lagertha var også en meget dyktig kunstner. S e dette maleriet! Allerede som barn mestret hun blyanten og motivene på en særdeles dyktig måte. Se selv....

onsdag, september 27, 2006

Konkuranse...

Behøver din hjelp for å løse trafikkproblemene i Fredrikstad. Fikk idag en mail med følgende innhold: Fredrikstad Industriforening inviterer til et møte i Handelens og Industriens Hus, (ikke lang fra Kråkerøybrua), ikveld klokken 1900.
Vil presentere 3 av mine egne ideer og så håper jeg på forslag fra deg. Forslag grunnet på bomfinansiering regnes ikke med, heller ikke forslag om kjønnskvotert kjøring.
Mine forslag:
1. Kjøpe tilbake de gamle fergene fra vestlandet. "Godvakkermaren" m.fl. For der har de fått tuneller av Opseth. Da kan en del av trafikken ledes gjennom Gamlebyen og forbi Den Gule Anstalt på vestsiden. Køkjørerene får kulturopplevelser på begge sider.

2. Engasjer ingeniørtroppene i forsvaret til å byggen pongtongbruer over Glomma på egnede steder. Da blir militærtjeneste meningsfyllt og våre skattepenger blir brukt til noe konstruktivt.

3. Fornebuideen. I gamledager når det var flyplass på Fornebu var det store problemer å få
sydgående trafikk over Drammensveien mot til Fornebu. Noen kreative hjerner fra det
priavet næringsliv spanderte en stålbru over Drammensveien.
Derfor kan vi gjøre noe lignende i Fredrikstad og innvitere næringslivet til
å spandere en midlertidig stålbru fra Kapellfjellet til rundkjøringen ved yrkesskolen.
Om morenen ledes trafikken over denne brua fra øst til vest. Og om kvelden ledes trafikken
motsatt veg.... (glimrende)
4. Din ide..

Nå er det snart høsteferie og jeg tar en ukes bloggfri. (HAR TYVERIALARM)
Men ekstra gode ideer kan sendes til Haabet.

mandag, september 25, 2006

Den som ber bestemmer

Jeg var på bussreise gjennom Sverige og satt og pratet med en broder. Han var godt kjent i det åndelige landskapet og innimellom praten kunne han peke mens han sa: "der borte var det engang et bedehus--- og der borte----".
Det samme kunne sies om vi hadde reist gjennom Norges bygder. Eller i London:"den moskeen var engang en kirke og den m....". Hva er det som hender?
Når et fotballag gjør det dårlig blir som oftest treneren byttet ut, hvorfor ikke spillerne? Nei, fordi de er et resultat av timer og år sammen med sin trener! Det er annerledes med kristne forsamlinger. Når treneren (pastoren) gjør det dårlig blir det mer og mer glissent
i benkeradene. Spillerne (menighetsmedlemmene) går og treneren (pastoren) blir igjen. Han er trofast. Men tilslutt er det så få "spillere" igjen at "treneren" ikke lenger kan lønnes. Da trener "spillerne" hverandre med vitnemøter. Ære være de trofaste! Tilslutt er det bare et "old boys" lag igjen. Det ender med at sistemann slukker lyset. BEDEHUS TILSALGS. Om det ikke alltid er slik som jeg beskriver, så må det være en "story" bak min svenske broders bemerkninger. Der var det engang et bedehus... For det som Den Hellige Ånd ikke sanksjonerer vil alltid dø. Men Gud kan vekke opp døde.
Jeg tror egentlig ikke vi vinner på å bytte ut våre "trenere". Vi har bedre metoder. Vi ber.
Der det er effektiv og utholdende bønn er det alltid framgang. Med bønn følger oppgjør, syndserkjennelse, renselse, overgivelse, et hellig liv, tro, rette metoder og Åndens ledelse.
Når Israel tapte for Amalekittene i Refidim (2.Mos. 17;8-16) var det fordi Moses sviktet.
Ja, han sviktet - ikke med vilje, men kreftene tok slutt. Han orket rett og slett ikke mer. Men det var noen som forstod situasjonen og tok hånd om Moses. Han var ikke bare trett i armene, men i bena også. Det var Aron og Hur som så dette, og de handlet. De lot ham få sitte og løftet hans hender. Da vant Israel en stor seier - for kampen var egentlig åndelig. Det hadde vært til liten hjelp å oppegge Israels krigere - stå på!
Først må vi ta ondskapens åndehær....
Nå vil vi "tvinge" våre lederes hender opp i været med våre bønner. Vi ber om at Herrens ord
får fremgang og makt. Vi ber om at de fem tjenestegaven igjen oprettes i sin fulle styrke.
Vi ber for vår pastor..
Vi skal igjen fylle Norge med bedehus.
Jesus lever!

søndag, september 24, 2006

Barndomsminner




LILLEBY

Jeg husker turene over Brakkesletta på hjemveien fra Lilleby. Det var mørkt og ofte stjerneklart. Jeg var vel 6-7 år på den tiden. Nå er Lilleby til salgs. Hvilket Lilleby?
Jo, det er huset med det spisse taket til venstre i bakken etter Begby Besin & Auto.
Det var annonsert visning sist onsdag og jeg måtte bare innom huset som mye av min første barndom var knyttet til. (rundt 1950) Jeg husker det var mye prat om onkel Karl. Han var bokbinder. Men jeg kan ikke huske
å ha sett ham. Han var vel død på den tiden. Men bokpressa kan du se på ett av bildene.
Men Kjell og Per husker jeg godt, mine to eldre tremeninger som bodde der. De fant på mye rart. De var kreative på sin egen måte. Og så var det Ass (eller onkel Andreas)da, han lå alltid og sov middag på en sofa i dagligstuen. Onkel Joss (Johannes) lever ennå og er over 90 år.
Så var det tante Grethe, mor til Kjell og Per. Hun smurte mat til meg på kjøkkenet når jeg kom på besøk. Og så var det disse koselige familiekveldene da, med onkler, tanter og tremeninger og andre fra fjernt og nær. Husker det ennå. Det var solosang og klassisk musikk. Fiolin og piano. Husker ei lita jente som sang ”Barnatro”. Hun hadde røde roser i kinnene (av nervøsitet)
Nå var det annonsert visning og jeg måtte bare dit. Minnene satt i veggene. Alt var urørt
helt fra mine guttedager. Det var til og med ”tvinnede” ledninger i taket. Tante Grethe
(hun døde for ikke lenge siden) må ha hatt en utrolig evne til å overbevise inspektørene fra E-verket om at husets ledningsnett var ”up to date”. Så det var en merkelig opplevelse for meg
Å se de samme rommene stå slik de var for over 50 år siden. De gamle tapetene, takmaleriene, sengene og ikke minst sveivetelefonene og bokpressa til onkel Karl. Bare
kjøleskapet var av nyere dato.
Huset ble bygd i 1850 og ombygd i år 1900. Siden da har alt stått urørt. Det er ikke ofte man ser over 100 år gamle tapeter! Det fortelles at en gang bodde det 3 familier i dette
huset og at det tidligere var eid av et bryggeri. Huset er på 342 kvm, har 4 soverom og 4 stuer. Det er herskapelig i stil og de rette (formuende) kjøperne har en perle i sine hender.
Dette er vel en sak for Fredrikstad Museum. Det er sikkert ikke mange bygg her i byen med over 106 år gammelt interiør?

For øvrig er det meste i denne blogg skrevet etter hukommelsen og jeg regner med en del
irettesettelse. (eller mer fakta)

torsdag, september 21, 2006

Flere Lillebybilder





Her er flere bilder fra Lilleby.

Øverst til venstre er en fantastisk spisestue.

Til høyre denrøde mellomstuen

og nederst stue mot syd/øst.

Til venstre er døren til spisestuen.

Forsøksrunde

Det går bedre og bedre og bedre dag for dag for dag
---------------------------------------------------
---------------------------------------------------
---------------------------------------------------
---------------------------------------------------
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx