Kan en overgriper forvandles? Brev 95

Kan overgriperen bli frelst, befridd og forvandlet?
Hva med overgriperene, familietyrannene og voldsmennene. Kan de hjelpes?
Ut fra det bibelske perspektivet finnes det ikke umulige tilfeller, der synden er stor er nåden større. Men det er ikke automatikk i alt, det er også noe som heter prosesser.
Den kjente forkynneren og forfatteren  Edin Løvås stiller spørsmålet om psykopaten kan bli frelst.
I en av sine bøker deler forfatteren sin erfaring etter 40 år som sjelesørger, og beskriver hvilke metoder en psykopat benytter seg av i sitt spill med andre mennesker (Maktmennesket i menigheten). En psykopat vet jo egentlig ikke at han er det, empati finnes ikke der. Han er den som "vet" at han er feil- og fri fra synd vil derfor heller ikke komme til erkjennelse av  egen synd og ser heller ikke behovet for omvendelse.
Men noen vet...
Om han ikke direkte var en overgriper så var Paulus farlig nær, og han beskriver seg selv som en torturist. «Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.»
‭Slik beskriver Paulus seg selv i Apostlenes gjerninger‬ ‭26:11‬
Denne Paulus fikk et forvandlende møte med Jesus og ble en av historiens viktigste personer. Det var Paulus som senere beskrev kjærligheten i 1. Kor. kapittel 13.
Men det er Guds kraft er nøkkelen, eller som Ludvig Karlsen sa - den som ikke regner med Gud kan ikke regne!
I 1. Mosebok finner vi noen overgripere som i utgangspunktet var harde og kyniske, men deres gjerninger hadde likevel plaget dem og det avslørte de når de pratet sammen under Josefs påhør, de viste jo ikke at konkammerbestyreren var deres egen bror, Josef. «De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.» 1. Mosebok 42:21.
Dypt der inne hos disse ni brødrene var det anger.
Det er sikkert mange overgripere som opplever det samme som brødrene til Josef. De har også sikkert registrert sjeleangsten til offeret og lengter etter befrielse.
Kan vi som Guds menighet også hjelpe disse? Jeg tror vi kan!
‭‭Men der det ikke er anger er omvendelse umulig. Og der det ikke er omvendelse er heller ikke syndenes forlatelse.
«Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham!» Lukas‬ ‭17:3‬. Det hender at menigheten må ta itu med enkeltmennesker som har gått over streken, det er Jesus som sier det og han sier det for å hjelpe. I kjærligheten så ligger også et ansvar for å hjelpe inn på veien igjen.
Selvfølgelig skal vi hjelpe alle ofrene som ligger langs veien, men har vi som kristne og menigheter ansvar for overgriperne?
Det er så mange slags former for overgrep, fysisk, seksuelt og psykisk. Altså ved makt å utføre noe mot andre for å tilfredsstille seg selv eller ha en utøylet aggresjon.
Og når overgrepet er utført finner har samfunnet to nye aktører, offeret - med sitt nye handlingsmønster og overgriperen som er sulten på mer. Ofte går der år, ja tiår til hendelsene kommer fram i lyset.
Men rett på sak, hva gjøres i den kristne manesjen når et menighetsmedlem blir kjent som overgriper eller overgriperen selv søker hjelp? Har faktisk selv bare én gang hørt undervisning om dette spesielle tema, det var på pastorkurset i Oslo for en del år tilbake. Men om det er noen handlingsplan for dette i norske menigheter tviler jeg på.
Ble selv veldig forbauset over feighet og ansvarsfraskrivelse i de høyere "geistlige" kretser ved et tilfelle. Kjekkest å feie under teppet....
Men Guds menighet som er sannhetens støtte og grunnvoll skulle være best på dette området.
Har sjekker litt med et krisesenter og dette hadde et opplegg, både for å fange opp (søke frivillig hjelp) og hjelpe seksuelle overgripere. Forutsetningen var da at overgriperen var villig gjøre opp med ofrene, men også med myndighetene og ta sin straff for det han hadde gjort. Leste et vitnesbyrd fra en mann som valgte denne veien og fikk hjelp fordi det ble åpnet en dør.

Slik jeg ser det er dette opplegget hos krisesenteret som det mest riktig. En konfrontasjon både med offer og myndigheter. Og i alle tilfeller vil situasjonen til den misbrukte veie tyngst.
Et "å skjære til benet" opplegg vil som regel være best for begge parter.
Jesus sier:
«da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!» Matteus‬ ‭5:24‬ ‭
Dernest  å bekjenne sin synd for Gud:
«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» 1 Johannes‬ ‭1:9‬ ‭

Men det er åndelige spilleregler og disse må følges, og for meg vil den praktiske konsekvens bli som punktene nedenfor om en overgriper skulle søke hjelp:
1. Er du villig til på rett måte å bekjenne/beklage det for den forurettede?
2. Er du villig til å gjøre opp med det for politiet å eventuelt ta din straff?
3. Er du villig til å motta den hjelpen som tilbys?
4. Da vil vi/jeg hjelpe deg så langt vi evner .
Her har jeg bare luftet noen tanker og ikke skrevet en bok, men det er vel nødvendig med bok om misforståelser skal unngås.

Utgangspunktet for mitt innlegg er at ingen ting er umulig for Gud, men skal Guds befriende kjærlighetskraft må vi følge de åndelige lovene...