tirsdag, april 26, 2016

Likestilt lederskap eller pastoren som sjef?

Likestilt lederteam eller pastor som sjef?
Om ledere, lederstil eller mangel på dette. En gang for lenge, lenge siden  gikk det en serie på fjernsynet med tittelen "Her er ditt liv". Nå dukker en annen serie opp som vi kan kalle "Slik var vårt mislykkede lederliv" eller noe sånt. Det er egentlig modig og prisverdig når ledere står fram og bekjenner i full offentlighet hva de burde ha gjort annerledes som ledere.

Når man leser og får informasjon fra hist og pist så blir man jo litt forbauset. Har det virkelig vært slike tilstander? Det er ledere som har ledet for mye og brennende hjerter som har brent for lenge. Svakhet har vært regnet en defekt og lederstil har vært full seier over omstendighetene uten å se etter hva som ligger i kjølvannet. Når det er sagt er nok det meste gjort i beste mening. Men ordet skjønnsomhet har vært sterkt fraværende. Man skal jo lyde sine veiledere sier bibelen, men til hvilken pris?
Å varsle er "kritikk" og uenighet og knurr kan være opprør. Men å knurre kan faktisk være
bibelsk, for det kan vi lese om i Apostlenes gjetninger. De store apostlene så ikke urettferdigheten i matutdelingen før lekfolket knurret og gjorde opprør. Da forstod de hvor alvorlig problemet og de (apostlene) satte inn, etter menighetens valg, de aller beste og åndsfylte i forsamlingen til å ta hånd om dette. Visdommen seiret her. Og det interresante i dette tilfelle var at det var "folket" som valgte disse syv diakonene. At det var hele flokken som valgte kan vi lese i kapittel seks i Apostlenes gjerninger. Å knurre på rett sted til rett tid kan faktisk være en bibelsk dyd, det førte til i dette tilfellet til at mange fikk det bedre.

Har faktisk tenkt på dette med ledelse og lederskap lenge, så når jeg leste linjene du kan lese nedenfor (fra KS) så bestemte jeg meg for å blogge litt igjen, og jeg gjengir følgende:
«UNNSKYLD»: Intensjonene var gode, men det er ikke nok, sier Sentermenigheten i Asker på forsiden i KS. Nå ønsker menigheten å si unnskyld for å tråkke inn på menneskers private territorium og for å detaljstyre deres liv.
De siste årene har Raymond Urne satt igang en prosess for å skape større åpenhet i Sentermenigheten i Asker. For å kunne bla om til et nytt kapittel i menighetens historie, ønsker han nå sammen med sin far, Ole Bjørn Urne, å be om tilgivelse til alle som har blitt såret. Daniel Egeli er med og hjelper Sentermenigheten i deres prosess.

Så langt KS, de rørte ved noe her i sin artikkel. Og jeg vil legge til at det er bare de ekstra modige som sier unnskyld. Det skal stort mot til å være sann ydmyk.
Men hvordan kan så mange menigheter over så lang tid opprettholde en slik ukultur. Det kan være mange grunner til det. Et spørsmål jeg ofte hørte tidligere var dette - hva er menighetens visjon? Og det neste var - er pastoren salvet. Man var lite opptatt med ordninger og struktur, var det usjenert og salvet gikk det bra. Ofte hadde pastoren i nye menigheter valgt ut sitt eget lederskap osv. En årsak til dette kan i noen tilfeller ha vært en reaksjon mot kjedelige og endeløse menighetsmøter i etablerte forsamlinger. Jeg har selv opplevd mye merkelig der, men av mange "dårlige" alternativer er nok menighetsmøtevalgt lederskap det beste. Bra mennesker kommer alltid på rett plass og om det velges feil så er det større sannsynlighet for feil når pastoren eller en liten gruppe velger ledere alene enn når hele menigheten velger.
http://korsetsseier.no/2016/04/17/lederskap-legger-seg-flat
Hvor mye skal pastorer lede og er de pr. definisjon bedriftsledere?  I bibelen omtales menigheten som en kropp med lemmer som betjener hverandre. Og om det finnes et hierarki er det helt motsatt av det som verden byr på. Den som vil være stor, han er alles tjener er Jesu ord.
Men alle menigheter består av vanlige mennesker - og da kan det gå galt. Ikke noe å bli forbauset over. Selv de som i bibelen kalles for de hellige kan gjøre dumme ting. Og er det noe kristne etter min mening er gode på så er det å IKKE RYDDE OPP når noe brister.
Fins det overhode noen kagenevnd eller lignende i den "frie" pinsekarismatiske delen av kristenheten, finns det et sted et vanlig medlem kan henvende seg når noe ikke er bra i ens egen menighet? Jeg tror ikke det. Tenk om alle de som fikk personlige problemer med menighetsledelsen i overnevnte menighet hadde hatt noen å henvende seg til da?
I følge bibelen er det gitt rom for å klage. "Ta ikke imot noen klage mot en eldste uten ved to eller tre vitners ord" sier Paulus til Timoteus. Her ser vi at Timoteus representerer den overordnede åndelige instans. Og dette gjelder tydeligvis for alle menighetene Timoteus hadde overoppsyn med. For det første ser vi her at Paulus medgir at det også kan oppstå problemer med ledere. For det andre ser vi menighetene var underordnet ett overoppsyn. For det tredje ser vi ut fra dette enkle bibelverset at det her også ligger en garanti mot overgrep fra ledelsens side. Paulus sier jo at lederne ikke skal herske over sine menigheter,  men om dette likevel skjer kan ingen i nåværende menighetsstrukturer gjøre noe som helst med det. Er det bibelsk? Jeg skrev noe om dette i et tidligere blogginnlegg med overskriften BISKOP.
Men tilbake til ledere og lederskap. Hvordan bygge sunne og gode strukturer? Grunnleggende så tror jeg at ikke bare én skal være sjefen. Menigheter kan ledes av et likestilt lederskap. Selvfølgelig må det være struktur med daglig ledelse osv, men ingen skal styre skuta etter formelen "Gud sa til meg"! Det er å blokkere andres oppfatninger og meninger. Videre tror jeg at Gud meddeler seg til fler enn bare én utvalgt. Der det er MANGE rådgivere er det frelse kan vi lese i Guds ord.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.»
‭‭1 Timoteus‬ ‭5:17‬ ‭NB‬‬
Her leser vi om ett felles lederskap - en gruppe av forstandere og eldste. Og verset viser også at det er både forkynnende ledere og ledere med andre oppgaver. Viser dette verset den bibelske modellen? Det kan ikke jeg avgjøre, men det er absolutt noe å tenke på. Trosmenighetsmodellen er vel ikke den beste som er oppfunnet?

Vel, vel. Dette er igjen noen tanker fra en gammel pensjonist hvis skjebne har blitt å sitte for seg selv å fundere. Har ikke skrevet dette for å provosere, men jeg begynner å se saker fra en annen vinkel - spennende!


Sendt fra min iPhone

3 kommentarer:

Helge Groth sa...

Det er veldig bra det du skriver her Johan og jeg tror att ett lederteam som samarbeider å er valgt av menighet, fungerer absolutt best. For det første er det ett for stort ansvar å bære for ett menneske og det er veldi lett å ta feil valg, for om vi er kalt av Gud til tjeneste, er vi fortsatt mennesker og mennesker har begrensninger. Jeg ser ett samarbeidende lederteam som veldig viktig, ikke minst ett dyptgående samarbeide når det gjelder teologi og Bibelens tolkninger.

Wifee sa...

Hei Johan!
Tankevekkende og gode refleksjoner preger det du skriver. Min oppfattelse av dette temaet er at vi oftest ser dette i etterpåklokskapens lys. I stedet for å bygge gjerder foran stupet i fredstid, - bygger vi sykehus under stupet etter slaget har stått. Vi har en tendens til å vekte argumenter for og imot ut fra skadene som har oppstått. Dette er riktig og viktig. Samtidig tror jeg vi må se på beveg-grunnene til at dette oppstår. I arbeidslivet rammes vi inn av prosedyrer og stillingsinstrukser. Disse er nedfelt for at en rekke funksjoner skal samspille mot et felles mål. Disse funksjonene og prosedyrene evalueres fortløpende, og justeringer samt små endringer skjer hele veien. Nå er det slik at det alltid vil være ufullkomne mennesker som fyller disse funksjonene, men hvis det er riktig person i utgangspunktet, får du person i funksjon. Her tror jeg vi kan lære noe.
Jeg opplever at mange frimenigheter har vært sårbare for sterke personligheter, emosjoner, retorikk og en lav teologisk selvforståelse. Hvis man i tillegg ikke har levd i nær samhandling med sine statutter, står man svært dårlig rustet når stormen kommer. Jeg er personlig i mot trenden innen kristenkarismatisk sammenheng som har utspilt seg de 10-15 siste årene innen lederskap, hvor man bruker copy/paiste-metoden. Allikevel var det slik at Moses`stav (2. Mos.4:2) ble til Guds stav (2.Mos.4:20). Slik tror jeg også at Gud har satt i menigheten mennesker som jfr. 1. Kor.12 har utrustning til styringsoppgaver. Denne (kanskje i utgangspunktet) naturlige utrustning må skilles fra personen, slik at Gud kan ta det opp som et redskap i Hans rike.

En frimenighet av i dag har som oftest en visjon. Hvis man i tillegg grundig gjennomarbeider og definerer organisasjon og ansvar, og dernest ledelse og styring, har man et godt utgangspunkt for et organisasjonssystem som er dynamisk, lett identifiserbart, og tydelig tilstede til enhver tid. Fordelen med dette er at avvik fra en nedfelt felles forståelse blir tydelig veldig fort, og kan dermed korrigeres på et tidlig tidspunkt.

Min tanke med dette svaret var ikke å debattere om menighetsfelleskapet skal styres av mange eller få, men å fokusere på at det kanskje er viktig med et strukturelt arbeid opp mot den ledelsesmodell man eventuelt måtte velge.
Så vil jeg avslutningsvis sitere min beste venn: "Det ene skal gjøres, og det andre ikke unnlates.

Johan Høidahl sa...

Gode tanker Wifee. Vi har vel et problem i våre forsamlinger med å benytte erfaringer som gode virkemidler. Tradisjon i negativ betydning er å gjøre det vi alltid har gjort, for det kjenner man og det er tryggest. Når det det gjelder det misbrukte ordet visjon så dekker det, slik jeg har sett det, mere egne ønsker enn Guds tiltale.
Og. Igjen tilbake til mine siste innlegg, kunne mange enkeltmennesker, pastorer og forsamlinger vært reddet om det hadde vært et (demokratisk valgt) overstyrende organ med rett til å gripe inn?