BISKOP

BISKOP

Tilsynsmenn eller biskop eller ingen av delene. Hvem skal bry seg med mine anliggender? Derfor har jeg skrevet noen høyst uteologiske og historieløse tanker som faktisk er tuftet på litt erfaring og informasjon gjennom livet. Jeg slår ikke fast verken det ene eller det andre. Men det er jo tråkig om noen skriker om hjelp og redningsbøyen ikke er der. Man er liksom uskyldig vitne da, jeg kunne jo ikke gjøre noe likevel…. Eller?
Jeg kan ha sovet i timen, men så vidt jeg husker har jeg aldri noensinne hørt undervisning om biskopembetet. Mulig er det fordi det er et ikkeeksisterende faktum i min pinsekarismatiske verden. Men blir noen menighet noen gang opphøyet til et nivå av ufeilbarlighet? "Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!" skriver Paulus i 1. Kor. 10:12.

De fleste av oss behøver en gang i blant støtte fra omgivelsene. Da må dette også gjelde kirker og menighetsledere. Det er jo en kjent sak at gjennom historien har enkelt menigheter gått til grunne og blitt helt bort grunnet feiltrinn og indre strider. Med riktig helhetsstruktur kunne dette i mange tilfeller vært unngått. Og saken kan belyses fra flere sider. Hva skjer for eksempel når lederen må ta en vanskelig sak og menigheten er splittet i synet på løsningen? Ved ett tilfelle jeg kjenner til var det nettopp en slik sak hvor det hele kjørte seg fast. Da henvendte ledelsen seg til en større menighet med respekterte ledere og ba om råd. Det fikk de og svaret som kom bøyde begge parter seg for. Det var et eksempel på "biskopfunksjon". Et annet eksempel viser det motsatte. Her var det pastoren som hadde levd ganske uryddig og overskredet lovverkets grenser. Men fordi denne menigheten var "fri" kunne ingen gå inn og hjelpe. Flertallet i menigheten der støttet lederen selv om denne burde vært fratatt "prekensertifikatet" for alltid. Så av og til dukker det opp situasjoner som kunne vært løst om det hadde vært en overordnet funksjon med rett til å gripe inn. Vi har jo et eksempel fra en menighet på den norske vestkysten. Når noen omsider fikk adgang til å hjelpe var det for sent. Hva om det på daværende tidspunkt hadde vært et overordnet tilsyn med rett til å gripe inn?

Alle liker vel å kalle seg bibelske. Det "vi" tror og praktisere menes å ha full dekning i Guds ord. Men et ord som nesten er et banneord i mange frikirkelige ører er ordet biskop. Det ordet minner nok mange om høykirkelighet, ufrihet og åndsfravær. Og så tenker man kanskje på hva noen av biskopene i Den Norske Kirke har åpnet for, og så kommer spørsmålet om det egentlig noen trygghet med tilsyn og en overordnet hyrdetjeneste?
Slik jeg forstår det er det egentlig lite konkret i bibelen om biskop-embetet når det gjelder slik det praktiseres i dag. Og slik som Den norske kirke for tiden (vill)ledes av sine biskoper i dag er nok bare selv ordet biskop skremmende for mange. Det har jo blitt slik at de (biskopene)stenger døren for de bibeltro og slipper ulvene inn bakveien. Likevel vil jeg, tross dette, innrømme at enkeltmenigheter (frimenigheter) behøver et overoppsyn. Hadde kollapsen i Levende Ord i Bergen kunne vært unngått? Hender det at pastorer eller menigheter behøver hjelp fra utsiden? Her vil jeg svare et ubetinget ja. Selv vet jeg om flere tilfeller hvor hjelp har uteblitt fordi et hjelpeapparat med innsyns- og handlingsrett ikke var integrert i bevegelsens struktur(er).

Pinsevennene har et organ som skal ta seg av vanskelige saker, det kalles for tilsynsrådet. Fra pinsevennenes hjemmeside kan følgende leses:
"Tilsynsrådet er et rådgivende organ for Pinsebevegelsens menigheter, forkynnere og menighetsledere som har behov for hjelp i konfliktsituasjoner. Rådet består av fem medlemmer som oppnevnes av Samtaleforum. Det vises til egne vedtekter.
Etisk råd er et rådgivende organ for menigheter og fellestiltak og behandler saker der forkynnere/ledere er involvert i grenseoverskridende seksuell atferd eller er anklaget for annen moralsk og etisk svikt".
Hvorvidt disse rådene kan gripe inn og korrigere/avsette kom ikke fram på hjemmesiden. Men etter det jeg erfarer kan disse rådene kun assistere når de blir invitert inn. Hver enkelt pinsemenighet er jo suveren og selvstyrt og ingen fra utsiden har overordnet myndighet til å gripe inn eller hjelpe (og det er vel heldigvis veldig sjelden noe slikt kunne vært påkrevd). Denne "oversuvereniteten" hos den enkelte pinsemenighet ser jeg egentlig som en svakhet.
Slik jeg forstår det gjelder ordet tilsynsmann (episkopos) som ordet biskop er utledet av kun er et lokalt overoppsyn i den enkelte menighet. Utover det lokale overoppsynet hadde Paulus også overoppsyn for mange menigheter som han selv skiver. "Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene". 2. Kor. 11:28Det samme overoppsyn hadde vel menigheten i Jerusalem inntil år 70. Det interessante er at Paulus, tross sin apostelstatus, også underla seg "biskopatet" i Jerusalem.

Paulus skriver i første brev til Timoteus, Kapittel 3 og vers 2: "Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre".
Og i sitt brev til Titus, Kapittel 1 og vers 7 skriver Paulus:
"For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning". Altså tilsynsmenn på det lokale plan.

Episkopon - tilsynsmann. Det kan både være en lokal forstander og en overordnet biskop over et større område menes det. Vi må huske på at i begynnelsen hadde folket stort sett"en sjel" og var ett. Det var ikke separate kirker og trossamfunn som nå (selv om det ganske tidlig oppstod fraksjoner).

Tilsynsmannen skulle vokte hjorden.
I versene 6 og 7 blir ordet eldste og tilsynsmann slått sammen. Tydelig her at tilsynsmann er en lokal Herrens tjener som det stilles strenge krav til. Vi finner en annen betegnelse i Efeserbrevet, her er ordet hyrde anvendt. Men tilsynsmann og hyrde er jo synonyme begreper.
Når Paulus i 1. Tim. skriver om tilsynsembetet så er det også her tydelig at begrepet gjelder den lokale virksomheten. I kapittel 3 beskrives tilsynsembetet (episkopon) og menighetstjeneren (diakónus). Altså lokale tjener i den lokale menigheten. At det er noen overordnet institusjon eller biskoptjeneste kan, så langt jeg ser, ikke utledes av disse skriftstedene.
Derimot var det en fungerende overordnet institusjon i Jerusalem og den synes å være veldig viktig.

Det var jo mange biskoper i urkirken, skal vi følge denne tradisjonen? Tja, men det de gjorde var designet for deres samtid. Det de gjorde var sikkert nødvendig da. Men det vi må gjøre er å etterfølge disse ved ikke å etterligne funksjon, men deres intensjon, de gjorde det som er riktig der og da og vi på samme måte her og nå. For eksempel tilsyn, det behøves. Men hvordan må tilpasses våre menighetsstrukturer. Vi må ikke være så naive og tro at problemer vil aldri vil komme. Men er en biskop svaret.? Det tror ikke jeg, vil heller foretrekke et valgt overoppsyn som fungerer etter visse kriterier, men ikke biskoper slik vi kjenner det i dag.
For å ta et eksempel. Jeg leste en gang at vegvesenets standard for helling/dosering i kurver var basert på hestekjøretøyer lenge etter at hestekjøretøyene hadde forlatt den vanlige ferdsel på vegene. Dette ble oppdaget og rette på. Nå er det nye regler for dette basert på dagens trafikkbilde.

Fungerte Paulus som biskop for de menigheter han grunnla? Det virker slik når vi leser hans brev. Han oppmuntrer, formaner og irettesetter. Samtidig kan vi lese om at han holder seg innenfor sitt eget geografiske område. Skriftstedene nedenfor viser at han også hadde respekt for- og holdt seg utenfor områdene til andre Herrens tjenere. Derimot var Paulus opptatt med at noen andre måtte ta opp hans (biskop?)tjeneste når han gikk bort. Det var altså viktig for Paulus at menighetene skulle ha et overoppsyn.

Paulus skriver at han har et geografisk mandatområde i sitt 2. brev til Korinterne,
kapittel 10 og vers 13: "vi derimot vil ikke rose oss over all måte, men etter målet av det område Gud har tildelt oss som mål: at vi skulle nå frem like til dere".
Og videre fra vers 16 "så vi kan føre evangeliet frem til de land som ligger på hin side av dere, og ikke innenfor andres område rose oss av det som alt er virket".

Her kan vi forstå at det dreide seg om geografiske områder, slik det også praktiseres bl.a. av Den norske kirke i dag. Innom våre frikirkelige rekker så holder det vel bra med et landsdekkende "biskopat" eller tilsynsembete.

Og jeg har et spørsmål, hvorfor være redd for innsyn når det er nødvendig. Om en menigheter ikke ønsker innsyn så kan vel det være for at det nettopp er noe å skjule – eller jeg alene vite best.

Og til slutt, hva blir så mitt svar på spørsmålet om biskop. Ganske enkelt – ser ikke behovet for noe biskopembete. Derimot ser jeg behovet for en overordnet og valgt hjelpe- eller tilsynstjeneste. Hvordan få dette til? De impliserte forsamlinger velger på åremål en gruppe med leder og medarbeidere. Det settes da selvfølgelig opp statutter for denne funksjonen. Men dette er utenfor temaet.

Hva kirkefedrene mente og praktiserte vedr. dette temaet har jeg ikke studert så nøye, men det er sikkert noen som har noe fornuftig å si om dette også!

Hvor finner vi biskopen? Vet ikke! Hvor finnes kloke kvinner og menn? Overalt i alle menigheter. Velg dem inn, de behøves nok om vi er ærlige…..
Vil avslutte med skriftstedet fra Salomos ordspråk 11:14 Hvor det intet styre er, faller folket; men hvor det er mange rådgivere, der er frelse.

Hvilke ordninger har andre trossamfunn:
Metodistkirken i Norge har felles biskop med Danmark, Finland og de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen.

Baptistkirken. Hver menighet er en selvstendig enhet der menighetsmøtet med alle medlemmene utnevner den religiøse lederen – pastoren. Ingen over menigheten kan bestemme over den enkelte menighet eller føre tilsyn med den. (I mange andre kirkesamfunn er det gjerne en biskop.)

Frikirken. Foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosessen som foregikk i andre del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner mot presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier.

De Frie Evangeliske Forsamling står teologisk sett nær pinsebevegelsen, men har historisk skilt seg ut ved å være motstandere av medlemsregistre. DFEF er (derfor) heller ikke registrert som eget trossamfunn i Norge.