Sangen, lovsangen, lovsangskrigen!

Sangen. Jeg skriver ikke om hvordan den var, men hvordan jeg opplevde den.
Kristenhetens hjerte, oppkomme og utløp.
Det er mange slags syn på kristen sang og musikk. Som 16 åring tok jeg gitartimer hos en av Fredrikstads mer kjente musikere. Jeg fortalte dette med gitarspilling til en noe eldre nabo. Har du begynt med sånn "jesusknepping" var hans syrlige kommentar, men jeg var jo ikke frelst da, ble det litt senere.
Fra barndommen av ble jeg flasket opp med kirke og indremisjon. Opplevde orglet og salmer som ubeskrivelig kjedelig, det samme med korsangen i Betania.
Som 17 åring havnet jeg på Sion. Der var det strengemusikk, Maran Ata sangbok og solosang (men Maran Ata menigheten og sangstilen der ble holdt på armlengdes avstand). Jeg vil ikke analysere stil og innhold i sangfremførelsen den gangen, man gjorde det beste man kunne med de beste man hadde. Men glemmer ikke én av gitarsøstrene som hadde en helt spesiell teknikk. På en eller annen måte klarte hun å få tommelen under strengene når hun spilte så lyden som kom minnet mer om geværskudd.
Geværskudd ja, det måtte et eget menighetsmøte til før det ble lovlig å spille trommer på Sion. Og formaningen kom til trommisten  utble ikke - vær så snill å bruk vispene da!
Men lenge leve amatørmusikere, var kanskje på mange måter bedre enn den nå finjustere lovsangen.
Men én ting gikk igjen, spesielt i solosangene - himmellengselen og den bedrøvelige verden vi levde i. Å jeg lengter hjem til himlenes lyse saler ble sunget av barnemusikken. Modnes for himmelen var en solosang og Ovan där randas morgonen var for små sanggrupper. Gyllne morgen var strengemusikkens favoritt. (jeg mener ikke at det er feil å synge om frelsens mål, men det lå en melankolsk sordin over sangene - det er så trist å leve her, det er bedre i himmelen der) Solosangene ble hovedsakelig sunget av søstrene, og duetter av to søstre (damer). Må heller ikke glemme sangevangelistene med fruen da. Men mannlige solosangere var ytterst sjelden, bortsett fra noen svensker som slang innom da.
Jeg ble også involvert i den musikalske utfoldelsen. Begynte tidlig med el-gitar, men da ungdomsmusikkgruppen jeg ledet slet med å holde tonen byttet jeg til pianotrekkspill, det virket. Men som så mange andre ble jeg forfremmet til mitt inkompetansenivå - jeg ble menighetspianist, eller rettere sagt nødpianist. Tror jeg var den eneste der og da som visste forskjellen på hvite og svarte tagenter. Jeg var nok god på skomakertakt og menighetssangen overlevde. Det som ikke overlevde var sangboken Maran Ata, til manges sorg fikk den sin død og ble i 1979 erstattet av Evangelietoner. For mange av oss ble det oppfattet som å havne ut i mørket.
I 1977 kom lyset, da trådte Pelle Carlsson inn på scenen med skiven När du vender hem... med När du går øver floden går du ensam.
Etter min oppfatning kom et nytt "trøkk" og en ny salvelse inn i den kristne sangen.
Pelle Carlsson hadde noe med seg som vi i dag kanskje kaller salvelse.
Men før det (såvidt jeg husker) kom et annet trøkk som gav oss pinsevenner et "whiplash" midt under et forutsigbart fellesmøte på Sion. Den gangen var det kun én mikrofon som var skrudd trygt og godt fast på prekestolen. Møtenes bidragsytere var da også tvunget til å holde seg på plass.
Men denne gangen var det Metodistene som hadde ansvar for fellesmøtene og de hadde engasjert en av sine yngre sangere til dette arrangementet - Thorbjørn Baksvær. Denne modig og frimodige sangeren gjorde noe som aldri hadde hendt i et pinselokale før - mens han akkompagnert av sin gitar sang På en høy langt herfra, spaserende fram og tilbake på plattformen gikk han også ned i midtgangen og sang der også. Ikke rart at vi stivnet. Jeg husker ansiktene...
Stivne ja, klapp i deres hender sier bibelen, men å klappe var ganske ufint på møtene. Om det kom inn en glad Maran Ata venn og klappet i hendene til vår glade strengemusikksang kom en underlig atmosfære inn i møtet. Denslags oppførsel vil vi ikke ha her!
Men fornyelsens tider kom og lovsangen trengte seg på. Noen prøvde å snikinnføre lovsangen i møtene, men det ble ikke sett på med blide øyne. Lovsang, hva er det ble det sagt.
Fornyelse er ikke lett nei. I en menighet introduserte dirigenten sangen med strofen; med løftede hender innfor ditt navn. Det gikk bra inntil en av sangerne kom med spørsmålet: "når skal vi løfte hendene?" Etter litt fram og tilbake kom forslaget - dirigenten gir et signal når hendene skal løftes (hands up).
Litt senere var nevnte musikklag på besøk i en annen forsamling og sang overnevnte sang - den med løftede hender. Det ble ikke helt godt mottatt kunne man høre etterpå.
Vi kan vel le av det nå, men denne kampen lever faktisk videre i disse dager. Det er dessverre fremdeles helspenn mange steder ennå og jeg ble virkelig forbauset når jeg for et par tre år siden leste ordet "lovsangskrigen" i en artikkel i KS skrevet av en velkjent lovsangsleder
(ifølge KS var lovsangskrigen beskrevet som kampen mellom strengemusikktilhengerne og lovsangstilhengerne).
Men kristen sang kan også gi kultursjokk. I 1979 begynte jeg å jobbe i et firma som var drevet at to kristne brødre. Det var traktordeler det dreide seg om, men evangeliseringen var heller ikke glemt, så i butikken var det satt opp et stativ med kristne grammofonplater. Det var en pensjonist som jobbet som pakker der, han tilhørte indremisjonen i nærheten. Gudfryktig som han var så han seg ut en plate med teksten Jerusalem på coveret og kjøpte den. Resten kan du tenke deg selv...
Men jeg tror ikke det er sangen som er problemet, det er de harde hjertene. Alt hører jo oss til. Korsang, salmer med orgelmusikk, strengemusikk, sangboksangene og lovsangen og Hillsong.
Lovsangskrigen er vel over nå?

«Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»
‭‭Salmene‬ ‭103:1-2‬ ‭