Snåsamannens bakgrunn...

Om Snåsamannen og alternativ behandling.
Tar også med sitater fra boken Snåsamannen - Kraften som helbreder.
Joralf Gjerstad beskriver i boken hvordan en spåkvinne kalte på ham og "profeterte" over hans framtidige healertjeneste. Det minner om Paulus og Silas som ble tilropt av en spåkvinne som var besatt av en Phytondemon. Kvinnene uttalte faktisk sannheten om Paulus og Silas, og det samme gjorde demonene om Jesu når de kom i Jesu nærhet. Les fra bibelen:
"Men det skjedde en gang da vi dro ut til bønnestedet, at vi møtte en slavepike som hadde en spådomsånd. Hun skaffet herrene sine stor inntekt ved å spå. Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte: Disse menneskene er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei! Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! - Og den for ut av henne i samme stund." (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭16‬:‭16-18‬ NB)
Fra boken Snåsamannens forord:
- Det er ti år siden et regjeringsoppnevnt utvalg la fram fra NOU 1998:21. Alternativ medisin. Utvalget, som bestod av blant annet fem leger og fire professorer, anbefalte en rekke tiltak for å gi det norske folk større reell valgfrihet mellom skolemedisinen og alternativ medisin. Og det har sannelig skjedd: Annenhver voksen nordmann bruker nå alternative behandlingsmåtet eller helsemidler, en femdobling i løpet av ti år. Mer enn hundre skoler utdanner akupunktører, soneterapeuter, homeopater, healere, osteopater, massører... Det er nå trolig flere alternative behandlere enn det er leger i Norge. Bransjen omsetter for mer enn seks milliarder kroner og vokser hurtig. -

Ja, dette er bildet av dagens alternativmedisinnorge i 2008. I tillegg har nå Jorulf Gjerstad fått en formidabel reklame gjennom filmen Snåsamannen som hadde premiere 22. januar 2016. Men jeg skal ta deg med til bokens beskrivelse om hva som gjorde snåsamannen til den han ble og er, et møte med en spåkvinne. Dette hendte i Tyskland hvor han deltok i Tysklandbrigaden der han ble stasjonert i Northeim og Göttingen mot den russiske sonen.

- Under arrangementet ropte plutselig en norsk medsoldat til Gjerstad at han måtte komme bort til en teltbod bak et lite bord der det satt en eldre dame og stirret intenst på ham. En spådame, skjønte han. Den andre soldaten, som kunne tysk, forklarte at hun hadde noe å si Gjerstad.
«Dette var da en underlig måte å rekruttere kunder på, tenkte jeg, og var i ferd med å gå, men rakk ikke før hun begynte å gjengi livshistorien min. Oversetteren ble også mer og mer forundret, da han så hvor forbløffet jeg ble.»
Hun kunne fortelle hvor Gjerstad var fra i Norge, hva han hadde arbeidet med, skolegang og detaljer fra fortiden hans. Deretter begynte hun å redegjøre for livet hans framover. -

Så langt boken. Synes bare du skal vite om Gjerstads bakgrunn. Helbredelser, tegn og mirakler å behøver ikke alltid bety at det er Gud som står bak. Tenker i den forbindelse på Moses og trollmennene i Egypt. Jeg har faktisk av og til vært litt fungerende over "profetisk" forbønn hvor det tidligere liv løftes opp. Lett å bli lurt. Derfor sier Guds ord at vi skal prøveåndend om de er av Gud. Dette bare til ettertanke. Jeg har faktisk tre ganger møtt okkultister og newagere som med hallelujarop og prisskjegud har forsøkt å blande seg inn i møtevirkomheten...
Snåsamannens evner, energier og krefter kan umulig være fra lysets rike hvor Jesus regjerer, fra hvilket rike kommer de da......?

Fryktens makt i vår hverdag

Fryktens makt.
Når det gjelder denne boktittelen til Vebjørn Selbekk så er jo "Fryktens makt" noe veldig mange mennesker lever med daglig. Det er ikke bare terror, Islam og muslimer. Mulig du kjenner igjen noe?
Denne makt som kalles frykt har vel alltid regjert over alt. På arbeidsplasser, i hjem, i foreninger og for den saks skyld i kirker og bedehus. Paulus visste dette og skriver at menighetsledelsen "ikke skal herske over sine menigheter".  På arbeidsplasser kan det være frykt for represalier om man turde forsøke seg på dyneløfting eller å melde fra om ukulturer.

Arbeidsplasser:
Varslere er i fare. Konsekvensene av å varsle i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsku. [har hentet dette klippet fra Aftenposten]
(Denne kronikken ble først publisert 19. august 2009 i Aftenposten på papir og nett.)
 [har hentet dette klippet fra Aftenposten]
"Konsekvensene av å varsle i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsku. Det må advares mot å ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen i det hele tatt, og særlig for dem som er ansatt i statlige og politisk styrte organisasjoner, som kommuner og fylker. Disse tilbyr landets dårligste arbeidsmiljø, og om du tar opp et negativt forhold med noen, kan ditt liv som du kjente det være over".

Våre hjem:
Ikke alle opplever den gode, lune og trygge hjemmeatmosfære. Kan man prate med hverandre om alt alltid, er man alltid trygg på hverandre osv. Føler man seg "stukket" av stadig gjentatte kommentarer. Blir man glad når enkelt forlater rommet?
Kommer en skyldfølelse når man mener noe annet enn visse personer osv. Overgrep og kontroll bør ikke alltid være fysisk og mennesker som ikke orker et samliv på grunn av overnevnte saker blir ofte sett på som den "skyldige" part. Jeg vet dette er sprengstoff, men jeg nevner det likevel.

Fryktens makt gjennom mobbing:
Arbeidstilsynet anslår at mellom fem og ni prosent av arbeidstagere utsettes for mobbing på arbeidsplassen. Leymann viste i 1996 tall på 14 prosent i skole og helsevesen. Dette gjelder også i Norge. De som utsettes for det dårligste arbeidsmiljøet i Norge, er kvinner i skole og helsevesen.
Det innebærer at de dårligste lederne i landet finnes i det offentlige. I bare én sektor, f.eks. skole, blir minimum 3650 lærere i dag mobbet av kolleger og/eller rektor. Med ti prosent, som også er et optimistisk tall, blir 7300 lærere rammet. Tall viser også at det er lærerne med høyest utdannelse som hyppigst blir utsatt for konflikt av skoleledelsen.

Våre kirker og bedehus er heller ikke fritatt:
Jeg kjenner faktisk ikke til noen kirker eller bedehus hvor frykt og kontroll har vært fremherskende. Men likevel beskriver Edin Løvås fenomenet i sin bok Maktmennesket i menigheten. I denne boka deler forfatteren sin erfaring etter 40 år som sjelesørger, og beskriver hvilke metoder en psykopat benytter seg av i sitt spill med andre mennesker.

Konklusjon:
En klasse kan ha en fremragende lærer, men blandt elevene kan enkelte praktisere fryktens terror ovenfor medelever.
En arbeidsplass kan ha den beste struktur og ledelse, men blandt de ansatte kan det praktiseres utspekulerte hersketeknikker.
Og det samme mønsteret finner man igjen i foreninger og andre grupperinger.

Tillegg fra nevnte innledende kilde Aftenposten:
Psykisk terror. Pioneren i mobbeforskningen, Heinz Leymann, beskriver mobbing som psykisk terror. Gjengjeldelser starter med at alt fokus flyttes fra varselet til varsleren: man blir møtt med usanne beskyldninger og fremstilles som selve problemet. Den ansatte blir fryst ut av kolleger og utsettes for bakvaskelse, med sjefen som passiv tilskuer. Senere overtar sjefen trakasseringen med det som Leymann kaller administrative overgrep. Man blir fysisk flyttet og isolert fra andre, arbeidsoppgavene blir endret. Lønn og stilling blir redusert, en blir gitt ydmykende eller umulige oppgaver.

Den som blir utsatt har ingen mulighet til å forsvare seg, mot rykter, beskyldninger og tiltak; alle overgrep begrunnes med at den ansatte er skyld i det selv. Det topper seg med at den ansatte blir fratatt alle arbeidsoppgaver, brått, uten forvarsel og begrunnelse. Når sjefen trakasserer, hjelper ingen gode systemer: Tillitsvalgte, verneombud, AMU-utvalg, HMS, avviksmeldinger, kontrollutvalg, Nav og IA-avtale. Grov trakassering stoppes ikke av noen, og man er i realiteten rettsløs.

Maktesløst Arbeidstilsyn. Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med at arbeidsmiljøloven overholdes, og hindre utstøting fra arbeidslivet. Likevel blir mange avvist med at tilsynet ikke går inn i enkeltsaker. Tilsynet har fortsatt hovedfokus på fysisk arbeidsmiljø, til tross for at trakassering er langt farligere. Den mest traumatiske og helseskadelige enkelthendelse er en akutt utstøting fra jobben. Da har tilsynet til alt overmål intet mandat til å gripe inn. Dette er et godt kjent faktum blant arbeidsgivere. Ikke rent få arbeidstagere har opplevd at når de varsler Arbeidstilsynet om trakassering, reagerer arbeidsgiver straks med å ta den ansatte ut av stillingen. Med det er tilsynet spilt ut over sidelinjen.

DEN STORA UPPTÄCKTEN av Ulf og Birgitta Ekman

DEN STORA UPPTÄCKTEN  - VÅR VÄG till KATOLSKA KYRKAN
av Ulf och Birgitta Ekman.

Mitt lille forsøk på en bokanmeldelse.
Nå er boken lest, en 189 siders reise som jeg skal forsøke å beskrive. Ulf og Birgitta kan virkelig skrive, de er dyktige på å penneføre sine tanker. Men når man legger ut sine tanker på denne, som jeg oppfatter ærlige måte,  så stiller de seg også åpne for analyser og funderinger fra utsiden, noe jeg har valgt å gjøre i denne kronikken. Det som slår meg ganske tidlig i lesingen er ikke at de forteller om hvordan de ble "overbevist" om den katolske kirken er den ene riktige kirken, men heller at de ganske tidlig var overbeviste katolikker og bare summerer opp alle "bekreftelsene" i løpet av en 15 års periode. Ekteparet visste jo hele tiden at de "tilhørte" den romersk katolske kirken. Derfor blir da boken bare en reise langs en landeveien hvor Rom, det overordnede målet, blinker i det fjerne og alle "veiskiltene" de møter bare bekrefter at de er på rett vei. For eksempel fugleflokken som dannet et utropstegn over Peterskirken er bare ett av dem. Dette nevnes to ganger i boken.
Det som slår meg er også den utstrakte reisevirksomheten til utallige katolske destinasjoner og også alle katolske prominenser og legfolk de møtet. Tydelig at det var blandt disse Ulf og Birgitta følte seg hjemme. Og like barn leker best, derfor må jeg bare erkjenne og godta at mennesker velger og finner sin tilhørighet, noe også Ulf og Birgitta har gjort.  Men det er jo mennesker som går den motsatte veien. Jeg har en bok hjemme (nå på loftet) som heter "Hvorfor jeg forlot den katolske kirken" og er skrevet av en prest (og teolog).
Når det gjelder boken til Ulf og Birgitta så vil jeg beskrive den som en bekreftelsesreise og en forsvarsprosedyre. Kanskje mye mindre teologisk enn boken til tidligere Livets Ord medlem (tror jeg) Henrik Engholm hvor han beskriver og rettferdiggjør sin konvertering.
Når det gjelder teologi er Ulf Ekman en skarpskodd sådan. Han har en skarp analytisk evne og slik jeg forstår det, en enorm kunnskap. Likevel ligner han litt på Tjorven i tv-serien Vi på Saltkråken som "ber" om et kakestykke  og hvor svaret kommer (fra Gud) "ja det kan du". Ønsket var der og hun fikk sin "bekreftelse".
Opplever i boken at Ulf er på leting etter en pappa eller øvre autoritet. Han hadde jo en mentor og farsskikkelse i Lester Sumrall som døde i 1996. De fleste vet jo hvor mye denne mannen betydde for Ulf personlig. Når Sumrall så døde stod Ulf igjen alene, har paven etter hvert erstattet Sumrall? Vel, det er bare mine høyst personlige fundering.
Tilbake til teologen Ulf. Det forundrer meg veldig om han i begynnelsen  egentlig var så totalt uvitende om den katolske kirken og dogmene der. Så når han ganske tidlig fornemmet kallet kom tilbake til "Kyrkan" da var valget egentlig gjort. Dette ser vi også ut i fra boken hvor han beskriver sin nye retning i sine publikasjoner. Dette har jo mange registrert ganske tidlig, men disse blir da av Ulf karakterisert som kritiske med negativt fortegn.
Når jeg leste boken opplevde jeg en dobbelthet i Ulfs tidligere fremtreden, han visste hvor han var på veg, men sa noe annet. Slik var ikke Paulus.
Men å skrive kan dette ekteparet og jeg tror boken er ærlig. Birgittas kapitler er varme, fargerike og beskrivende. Og man tviler ikke på hennes kjærlighet til jomfru Maria og hellige Birgitta. Kjærlighet kan ikke skjules. Ulf har en annen vinkling, jeg oppfatter den som mer som relasjon- og opplevelsesbasert. Han beskriver hele tiden om sine personlige opplevelse, bekreftelser og personer han opplever fellesskap med og tilhørighet til. For meg oppleves boken lik den fortapte sønn (blant protestanter) som kommer til seg selv, reiser seg opp og finner Faderhuset, den katolske kirken. Bra for Ulf å endelig være hjemme.
Hvordan opplevde jeg så boken? Egentlig litt kjedelig og veldig forutsigbar. Det jeg møter er en ramse med personlige bekreftelser og subjektive opplevelser, ikke feil det, for en personlig reisebeskrivelse må være slik. Det er jo lov å beskrive sine personlige opplevelser. Men agendaen og undertonen opplever jeg slik at dere har feil, jeg har sannheten.... Derfor er ikke boken i mine øyne bare en reisebeskrivelse, den er en prosedyre eller et forsvarsskrift!
Tror ikke dette er siste ord fra Ulf om sin konvertering og den katolske kirken.

Sitater fra boken:
(jeg skriver sidetall, så du kan lese selv. Jeg vil ikke trekke noe ut av sammenhengen)

S. 32 -  (Ulf) Det var ved denna tid - lite före milleneiskiftet - som jag vid ett tilfälle fikk en tanke som sedan inte lemnade mig. Den steg upp i mitt inre som en uppmaning: "Lär känna Kyrkans väsen."

S. 34 - (de er i Rom og ser paven kjører forbi) En yngre man som kommit til Rom från Australien stod bredvid oss i folkemassan. Kanske märkte han vår lilla diskussion, för han vende seg om och tittade på mig och frågade vänligt vem jag trodde att påven egentligen var. Jag svarade diplomatiskt att han ju var Roms biskop. Då såg han på mig allvarligt och sade: "Är det Allt han är?" Frågan traffade mig med oväntad styrka. Jag frågade honom vad han menade med sin fråga. "Är han inta hela Kyrkans herse, dess universelle pastor?" svarade han mig. Någon Annan, något större är den unge mannen från Australien, talade i den stunden till mig. Jag var fullkomligt träffad och kände mig helt överbevisad på ett sätt jag inte alls hadde väntat mig. Det han sade rörde om i mitt samvete.


S. 66 - helt plötslig, under några få få sekunder, samlades alla dessa fåglar uppe i skyn och formades til ett gigantiskt utropstecken, med ett langt streck och en perfekt rundad punkt inunder! ...... och blev for mig en stor bekräftelse...


Det er mange lignende sitater og punkter i boken. Og den gir vel en forklaring på ekteparets vandring mot den katolske kirken. Og det er jo det de ville med denne boken. Men slik jeg ser det forteller ikke boken egentlig om vandringen mot den katolske kirken, men heller hvordan de forsøkte å tilpasse seg noe de hadde vært overbevist om siden 1999. Mulig jeg tar feil?

Vestbredden, egentlig Judea og Samaria

Hamas og litt historikk!

Fra boken Islamismen av  Bjørn Olav Utvik
”Da PLO i 1993 inngikk den såkalte Oslo-avtalen med Israel, som innebar at den palestinske siden anerkjente Israel i bytte mot en gradvis innføring av palestinsk selvstyre innenfor avgrensede deler av de okkuperte områdene og på spesifiserte ansvarsfelt, protesterte Hamas mot dette og så det som et svik mot palestinske nasjonale interesser. Qassam-brigadene var involvert i flere terroraksjoner som hadde til hensikt å forpurre fredsprosessen. Politisk inntok Hamas i praksis det standpunkt Fatah og PLO hadde forlatt, nemlig at palestinernes krav gjaldt hele det opprinnelige mandatområdet Palestina, og at Israel i sin helhet var en illegitim stat”.

Bjørn Olav Utvik er førsteamanuensis i Midtøstenstudierog leder av The Gulf Research Unit ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (UiO).

Mer om Vestbredden:
Området Vestbredden består av de områdene som i Bibelen var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina.
Før dette var det Det Osmanske Riket som besittet Israel (Palestina). Det Osmanske riket brøt sammen etter Balkankrigene 1911-13 og første verdenskrig. Under første verdenskrig utførte tyrkerne folkemord på om lag én million armenere. I 1920 måtte landet undertegne den harde fredstraktaten i Sévres der Tyrkia tapte besittelsene i Syria, PALESTINA og de arabiske land
Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia, Irak og Pakistan, ikke internasjonalt anerkjent. Navnet «Vestbredden» stammer fra denne tiden under jordansk styre. Men Jordan" mistet" vestbredden i 1967 da de ble kastet ut av den Israelske armè.
Den 30 mai 1967, en uke før krigen brøt ut, erklærte Egypts president Gamal Abdul Nasser, den arabiske verdenens leder, at Israel skulle tilintetgjøres. Men dette gikk i vasken for angriperne og hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren. Israel har da rett til å beholde områder de har tatt fra angriperen, dog er Sinaihalvøya "tilbakelevert".
Så Judea og Samaria har vel aldri være Palestinsk. Store Norske Leksikon forteller at den Palestinske nasjonalforsamlingen likevel proklamerte en selvstendig palestinsk stat i Judea og Samaria (Vestbredden) først i 1988.
Så kan de lærde strides, men Judea og Samaria er jo Israelske områder!

Ulf Ekman og tradisjonen.

Leser videre i Ulf og Birgittas bok og jeg må innrømme at jeg ikke henger helt med i svingene.
Når fortid blir fremtid...
Noen ganger motbeviser argumentet seg selv. Ulf prøver å bevise at den katolske tradisjonen er rett måte å formidle Guds vilje og åpenbaring på. Altså at de katolske dogmene som kom til etter kanoniseringen av vår bibel var satt er lik bibelsk tradisjon [...?]. Og til det bruker han 2. Tess. 2:15. Følgende sitat finner du på bokens side 63:

Enkelt uttryckt är traditionen den andeliga erfarenhet som Kyrkan förmedlat. Den är alt det som Kyrkan av Anden letts att ta mot, praktisera och ge vidare. 2. Tessalonikerbrevet 2:15 ságer: "Stå altså faste och håll er till de lärdomar [på grekiska paradosis, “traditioner”, "det som är överfört"; min (Ulf's) kommentar] ni har fått, muntlig eller genom brev”.
Så langt Ulf Ekman.
Om vi med andre ord holder oss til bibelens "traderte" lærdommer så er den katolske tradisjonen utelukket.
Så 2. Tess. 2:15 beskriver preteritum/fortid. Vi skal altså ifølge dette skriftstedet ikke ta vare på og tradere det fremtiden eventuelt bringer, men ta vare på det som allerede er gitt og anerkjent som rett apostolisk lære.
"Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss." (‭2 Tessaloniker‬ ‭2‬:‭15‬ NB)
Altså igjen med teskje, det vi ALLEREDE er opplært i og som nødvendigvis er på apostolisk grunn! Føler at Ulf her bruker skriftstedet på en vridd måte.

Fra Studiebibelen kan vi lese om parádosis - overlevering, tradisjon: I Det Nye Testamente er termen parádosis brukt om overlevering av en tradisjon eller et læreinnhold....
Så når Ulf Ekman i sin bok om hvorfor han konverterte så prøver han å bevise at den katolske tradisjonen er bibelsk, jeg mener bibelen sier det motsatte.
Har jeg forstått dette rett? Hva mener du.....
Ikke lett å møte de store teologer.

Hijab, Niqāb og Burka - hvem, hva hvorfor...

Sakset dette fra siden til hedningesamfunnet og det er Lily Bandehy som skriver dette. Lily Bandehy er født i Iran og flyttet til Norge i 1988. Hun er utdannet lærer i Iran og psykiatrisk sykepleier i Norge, men jobber nå mye som forfatter og foredragsholder. Hun er en muslimsk kvinne fra Iran og kjenner hver maske i sin religion.

Hvis vi ser på bilder fra den islamske verden før 1950-tallet, så bruker ingen muslimske kvinner denne spesifikke hijaben. Den ble oppfunnet av Muslimbrødrene som ble opprettet av Hassan al-Banna i 1928. På 1950-tallet ble denne brukt. Men det var ikke en mote akkurat som nå. Men etter Khomeinis maktovertakelse, ble den en uniform for islamisme. Etter Mohammad-karikaturene skulle islamistene markere seg sterkere og hijab ble deres offentlige uniform spesielt i Europa. Etter Muhammad-karikaturene har Norge gått inn i en selvsensurerende rolle for ikke å provosere muslimer. Denne usikkerheten, naiviteten og snillismen er det som gir næring til islamistene, og de vokser enormt. De kveler alle debatter og neglisjere de sekulære muslimer slik at de kan styre samfunnet og praktisere islam som den var for 1300 år siden. Islam for islamistene stopper der og forandres ikke med tid eller sted.
Mer om hijab.
Professor i sosialantropologi Unni Wikan sier: «Ordet hijab er ikke brukt i Koranen i betydningen vi bruker det i dag. Hijab nevnes flere steder, og omtaler forheng, gardin, skille, men uten referanse til kvinners klesdrakt. Hodeplagg er ikke nevnt spesielt. I hadith og fiqh er det kommet til tekster om hvordan de skal dekke til hele kroppen, bortsett fra hender, føtter og ansikt, men reglene varierer fra kultur til kultur.»

Niqāb, eller Nikab,[1] er et hodeplagg som dekker ansiktet helt. Plagget bæres av noen muslimske kvinner som en del av en heldekkende hijab. Plagget brukes mye i Midtøsten, men kan også finnes brukt i Nord-Afrika, Sørøst-Asia og det Indiske subkontinent.

Burka, burkha eller burqa er en ankellang, heldekkende kvinnedrakt med heklet gitter foran øynene, slik at det er mulig å se uten selv å bli sett. Burka forbindes ofte med islam og forveksles av mange med niqab og hodeskautet hijab. Både normen om bruk av niqab, burka og hijab har en sømmelighetsverdi. Om dette plagget har noen plass innenfor religionen eller ikke, er omdiskutert.

Min konklusjon er da: Vi tråkker ikke på religiøse liktær om det håndheves Nikab eller Burkaforbud. Dette er jo egentlig tradisjons- og moteklær.

Enhet - teori og praksis

 Hørt så mye om kristen enhet. På tide å sette det ut i praksis. Da mener jeg ikke geistelig kristen enhet, nei enhet blandt folket for de er det flest av. Og da kommer jeg med en frimodig ytring, så får folk og pastorer ta det som de vil. Men Piet Heine eller Kumbel skriver at den som tar spøker kun for spøk og alvoret kun som alvor har forstått begge deler like dårlig.
Og så var det saken da, hva vil den gamle gubben nå? Kan man i gavnet være ett uten aldri å møtes, aldri vite noe om hverandre og være fulle av fordommer på grunn av uvitenhet?
Og da går jeg bare til meg selv. Den eneste gang i livet hvor jeg virkelig hadde fellesskap på tvers av dåps- og menighetsgjerder var de årene jeg var med i Full Gospel Businessmen. Det var en berikende tid for mange av oss da. Nå vet jeg ingen ting eller svært lite om mine trosfeller i Sarpsborg og Fredrikstaddistriktet. Men jeg kan gjøre noe med det. Jeg kan begynne å besøke andre menigheter for for eksempel en gang i måneden. Og så kan medlemmer i andre menigheter gjøre det samme.
Jeg har aldri vært på gudstjenester i Fredrikstad i menighetene C3, 3:16, Baptistkirken, Kristi Menighet, Betel og det er en mannsalder siden jeg var på en gudstjeneste i Filadelfia. Har heller aldri satt mine ben i Metodistkirken. Har heller ikke den ringeste anelse om hva de foretar seg på Bless eller i Den Levende Kilde. Dette ønsker jeg å gjøre noe med!
Helt fra min tidligste ungdom har jeg tilbrakt det meste av min fritid i menigheten jeg tilhørte. Og det vil jeg fortsatt gjøre.
Men det blir jo morsomt da om pastoren spør meg - hvor var du hen på søndagen og jeg svarer Frikirken i Sarpsborg. Og enda morsommere blir det når det iblant dukker opp en gjeng fra Metodistkirken på våre gudstjenester.
Sprengstoff og farlig dette her? Absolutt ikke, fellesskap og variasjon er bare berikende. Av og til kommer man litt nærmere mennesker enn det man vanligvis gjør, for eksempel i begravelser o.l. Og man oppdager fort når det er kristne fra andre leire hvilke gudsmennesker det er.
Men alt må settes i system, det er pastorenes oppgave. Alle pastorer oppfordrer alle sine medlemmer til å besøke en annen menighet minst to ganger i året. Da skal det ikke bare være å delta i gudstjenesten, men også få fellesskap og en kaffekopp etterpå. Og jeg for tror ikke noen medlemmer flyttet og bytter menighet av den grunn, da får de se at gresset ikke er grønnere på andre siden av gjerdet.
Her er det også snakk om pastoral romslighet...

Snåsamannen

Snåsamannen Joralf Gjerstad og Hanne Kristin Rohde. Sistnevnte kunne vitne om en sterk helbredelse fra en plage på TV2 i dag tidlig. Hvem kan tro at denne tidligere politijuristen lyver eller er manipulert? Hun var tildels alvorlig syk og erfarte "helbredelse", om det var det da fra denne snåsamannen. Hanne Kristin tror ikke på Gud, men forklarte det hele med ordet energier. Og ordet energier er et kjent ord innen New Age.
Jeg tenker da på ordet fra Bibelen om at hverken engler eller KREFTER skal skille oss fra Guds kjærlighet.
Og apostlene ble i et forhør spurt: "ved hvilket navn eller kraft gjorde dere dette"? Vi må ikke være blinde for at okkulte foreteelser kan blande seg inn i kristne kretser. For eksempel Watchman Nee som ble frelst i 17 års alderen forteller at han hadde "arvet" evnen til å lese tanker fra sine foreldre, noe han tok et oppgjør med og ble befridd fra.
I boken om snåsamannen forteller han at han fikk denne evnen fra en spåkvinne i Danmark så vidt jeg husker. Dette forteller jo mye.
Det er kun gitt ett navn som gir frelse og helbredelse. La oss bringe dette navnet fram i lyset - Jesunavnet!
Fra Bibelen:
"De stilte dem fram midt iblant seg og spurte: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette? Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: Folkets rådsherrer og Israels eldste! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot et sykt menneske, og skal svare for hva han er blitt helbredet ved, så la det være kunngjort for dere alle og for hele Israels folk, at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud reiste opp fra de døde - ved ham står denne mannen helbredet for øynene deres". Apostlenes gjerninger‬ ‭4‬:‭7-10‬ NB)

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (‭Romerne‬ ‭8‬:‭38-39‬ NB)
Og til slutt, det som ikke er fra Jesus er noe annet. Jeg vil ikke bruke blåpapir fra trollmannen Simon til snåsamannen, men les og tenk...

Men en mann som hette Simon, hadde fra før av vært i byen og drevet trolldom, og han hadde satt folket i Samaria i stor undring. Han utga seg selv for å være noe stort. Og alle, både små og store, lyttet til ham, og de sa: Han er Guds kraft som kalles den store. (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭8‬:‭9-10‬ NB)

Og les hele dette kapitlet også.....

Anders Amborelius i forordet til Ekmans bok.

Jeg leser med undring at bare den katolske kirken defineres som Kristi legeme av katolikker. Bibelen taler jo om et bygg (som er Kristi legeme) som består av LEVENDE stener. Altså av pånyfødte mennesker. Hverken Metodistkirken eller en Fialdefiamenighet for den saks skyld er Kristi legeme. Men alle gjenfødte kristne i alle leire er tilsammen Kriste legeme, selvfølgelig da også katolikker. Bibelen omtaler også alle oss kristne som de hellige. Vi er Kristi legeme og Jesus er hodet forteller bibelen oss. Det kan ikke være flere "legemer", de som er utenfor den Romersk Katolske kirken og de som er innenfor. Det blir en brytning og inkonsekvens i dette. Om det katolske synet på seg selv som den eneste veg til frelse skriver biskop Anders Aborelius i forordet til Ulf og Birgittas bok:
«Hur gjör man då när man har kommitfram til at man velklingende tror att den katolska tron är den fulle sanning som Jesus har efterlämnat till sin Kyrka? Jo, enslige katolsk tro är man då förpliktad att ta steget in den fulla synliga gemenskapen med den Katolske kyrkan. Tron är en sanninga- och frälsningsfråga. En av det Andra Vaticankonciliets strängaste utsagor bekräftar dette: "Man kan därför INTE (uthevet av av meg) bli frälst, om man vet att den Katolska kyrkan är instiftad av Gud gjennom Jesus Kristus som något nödvendigt men endå vägrar att innträda eller i den eller stå kvar i den" (Lumen Gentium, nr 14).
Her ser vi det grunnleggende katolske synet på den "ekte- og eneste" Guds menighet etter mitt syn.
Jeg gikk inn og leste Lumen Gentium, forøvrig meget interresant og lærerik og fant følgende:
'This is the one Church of Christ which in the Creed is professed as one, holy, catholic and apostolic, (12*) which our Saviour, after His Resurrection, commissioned Peter to shepherd,(74) and him and the other apostles to extend and direct with authority,(75) which He erected for all ages as "the pillar and mainstay of the truth".(76) This Church constituted and organized in the world as a society, subsists in the Catholic Church, which is governed by the successor of Peter and by the Bishops in communion with him,(13*) although many elements of sanctification and of truth are found outside of its visible structure. These elements, as gifts belonging to the Church of Christ, are forces impelling toward catholic unity.'
Tross alle gode bibelske bekjennelser i denne proklamasjonen (les den selv) så hevder de enerett på sannheten og at pavdeømmet er rettmessig og bibelsk.
Og her er punkt 14 som Aborelius henviser til gjengitt korrekt:
"14. This Sacred Council wishes to turn its attention firstly to the Catholic faithful. Basing itself upon Sacred Scripture and Tradition, it teaches that the Church, now sojourning on earth as an exile, is necessary for salvation. Christ, present to us in His Body, which is the Church, is the one Mediator and the unique way of salvation. In explicit terms He Himself affirmed the necessity of faith and baptism(124) and thereby affirmed also the necessity of the Church, for through baptism as through a door men enter the Church. Whosoever, therefore, knowing that the Catholic Church was made necessary by Christ, would refuse to enter or to remain in it, could not be saved."
Altså ingen frelse utenfor den katolske kirken! Har jeg forstått dette rett? Så når protestanter går over dørtreskelen må de nødvendigvis finne gode argumenter for dette som at:
1. Det må "bevises" at den katolske tradisjonen er rett og Sola scriptura er feil (Henrik Engholm vektlegger også dette).
2. Ha en riktig kirkehistorisk kunnskap og forståelse.
3. Ut fra punkt 2. bevise at den Romersk Katolske kirken er den eneste sanne og rette kirke.
Og til slutt - synes du jeg skal skrive mer om dette "from My Corner"?

Muhammed kontra Jesus - den store forskjellen!

«Mens Jesus ble drept av sine fiender, drepte Muhammed sine fiender».

Fra boken Islam - Den 11. Landeplage av Hege Storhaug.

Mein Kampf

Fra Hege Storhaugs bok - Islam, Den 11. Landeplage.
«Nettopp derfor er Mein Kampf den dag i dag en bestselger i Midtøstens baserer....»
(side 278)

Ulf Ekman og frikirkeligheten

Ulf: Hur ska man se på Kyrkan och påven? Dette er overskriften på kapittel 9 i boken Den Stora Upptäckten - vår väg til Katolske Kyrkan av Ulf Ekman.
Innledningsvis så vet mine lesere at jeg ikke er teolog, men en vanlig mann av folket. Men da boken også er tiltenkt oss vanlige mennesker drister jeg meg til å servere mine tanker som kommer til meg når jeg leser boken.
Det første som slår meg når jeg leser sidene 127 og 128 er påstandene at "sånn tenker frikirkeligheten",men "sånn er det" [sånn tenker jeg (Ulf)]. Ulf begynner side 127 med påstanden om at han ble kritisert både fra utsiden og fra innsiden ( medlemmer av Livets Ord). Men er det ikke naturlig å bedømme ukjente ting som dukker opp, og advare mot det når man er uenig? I selve ordet "kritikk" kan det være både positivt og negativt lading. Den som har lest denne siden i boken forstår klart hvilken lading dette ordet har i denne sammenheng. Men det å prøve alt og holde fast ved det gode som Guds ord sier, det kan jo også føre til rettmessig kritikk! Vi skal ikke tro ethvert lærdommen vær...!
Og en annen ting jeg lurer på er at når Ulf tilbakeviser påstanden om at han var i ferd med å "smygkonvertera" forsamlingen Livets Ord, noe jeg ikke vil beskylde ham for, hadde det likevel gledet ham om menighetsledelsen og hele forsamlingen hadde konvertert? Det ble jo fler og fler katolske innslag på Livets Ord.
Ulf skriver videre at frikirkeligheten var bygd på at den var i mot noe annet [...?], og at de levde i psykologiske og teologiske reaksjoner mot det som hadde skjedd tidligere. Jeg vil heller kalle disse reaksjonene sunt teologisk bondevett.
Jeg vil ikke påstå at jeg vet alt om katolsk tro, men jeg er stadig inne på katolsk.no der jeg leser i deres katekisme og finner mange sprik der med det som står i min bibel. "Hade vi rätt information om katolsk tro eller var den färgad av åhundraden av teologiska og politiska dispyter..... " skrives det videre. Ja, som nevnt, det er bare å gå inn på katolsk.no. Der finner alle "rett" informasjon.
Så påstanden om at den "protestantiske og frikirkelighetens identitet er bygd på at den er imot noe annet" er etter mitt syn helt absurd... Jeg kjenner ikke bildet igjen. Selv har jeg levd som kristen i det pinsekarismatiske miljøet siden 1961 og mener å ha en relativt bra kunnskap om dette. (Jeg kom tidlig med i felleskristelig arbeide gjennom Full Gospel Businessmen's Fellowship International hvor jeg opplevde broderfellesskap og kristen enhet. ‎Der ble alle kristne akseptert, også katolikker.)
På nevnte sider (127 og 128) tar Ulf også et oppgjør med det han kaller "elitisme" og "historieløshet".
 Jeg vil kalle dette en dårlig karakteristikk av andre kristne fra Ulfs side. Kan man stemple kristne som ønsker å leve ut det de tror er Guds vilje for å lide av "elitisme"? Bare disse to sidene jeg har lest om Ulfs syn på frikirkeligheten gjør meg redd!
Og videre, er alt det gode Gud har gjort gjennom historien splittelse bare fordi det har vært utenfor den katolske favnen? Vil bare nevne et et par foreteelser fra nyere kirkehistorie, var Metodistvekkelsen, Frelsesarmeen og pinsevekkelsen som resulterte i pinsemenigheten over hele kloden splittelse og elitisme?
Videre blir frikirkeligheten også i boken dømt for å ha overmot og et litt merkelig kirkesyn på grunn av deres historieløshet [...?]. Er frikirkene dumme og historieløse?
Og hva med historieløsheten til den katolske kirken, hva vet en katolikk om sin kirke?
Og hvordan vet Ulf at frikirkene er negative mot kirkehistorien?

Ordet splittelse kommer også inn i bedømmelsen av livet utenfor den såkalte moderkirken. De fleste trossamfunn er grunnleggende et resultat av den Hellige Ånds virksomhet. Ofte har pionerene og grunnleggerne betalt en høy pris for sin lydighet. Ytterst sett er da den Hellige Ånd årsaken - eller?
Slik jeg ser ordet splittelse er det noe som oppstår mellom mennesker som er uenige om sin religiøse (eller annen) utførelse og angriper hverandre på grunn av dette. T.B.Barrat var ingen splitter, han var Guds gave til hele kristenheten. Han sørget for fritt rom for åndens liv, noe som etter hvert har velsignet hele den norske kristenheten. "Ubunden av form og ramme, fremveller den himmelske flod" er vel verselinjen som beskriver dette.
Og til slutt, er noens valg mer åndelige og riktige enn andres? Vi må jo alle følge samvittighetens lydighet mot det vi oppfatter som Guds vilje. Og når det gjøres så betales en pris.
Det er nettopp dette også Ulf Ekman har gjort. Han forlater også sin sammenheng for å gå den veien han er overbevist om, men da er vel det også splittelse? Eller avgjør retningen man går om ordet splittelse skal brukes eller ikke - og hvem er den høye dommer i det?
Som sagt innledningsvis, dette er bare noen amatørtanker - snart møtet jeg paven i dette kapitlet i boken.
Og har du et annet syn er du velkommen inn i debatten.
 ... som Voltaire sa det så elegant: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til ...

Forbi med homofobi.

Forbi med homofobi - vi elsker alle!
Å stemple mennesker som mener noe annet enn den offisielt godtatte oppfatningen stemples av og til med ordet fobi. For eksempel blir mennesker som ikke synes homofilt samliv er riktig stemplet som homofober. Berthold Grünfeld beskriver begrepet slik:
«Homofobi, frykt for homoseksualitet og homoseksuelle. Homofobien kan være preget av fordommer og aggressivitet»
Og da dukker uvegerlig spørsmålet opp, skal kristne som ut fra bibelen ser at det eneste riktige samliv mellom to mennesker er ekteskapet mellom mann og kvinne stemples med ordet homofobi? Blir ikke det da å trakassere gudfryktige kristne...
En annen side er lovverket, hvem kan dømme i forskjellen mellom fobier som ovenfor beskrevet og en personlig oppfatning om samliv ut i fra forståelsen og lydighet mot Guds ord?
Og til ytterste konsekvens, kan til slutt de som trakasserer på grunn av sin overbevisning om at homofilt samliv er feil til slutt havne i minoritetsgrupper og derved lovbeskyttes?
Definisjon på fobi:
"En fobi (fra phóbos, som betyr «frykt» eller «sykelig frykt») er en irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker. Det viktigste symptomet på denne lidelsen er et overdrevent og urimelig ønske om å unngå det fryktede stimulus. Når frykten er utenfor egen kontroll, og hvis frykten forstyrrer dagliglivet, kan kriteriene for en diagnose på en av angstlidelsene være oppfylt."
Dette forteller at de som har den oppfattelsen om at noe er feil nødvendigvis ikke kan stemples med diagnosen fobi!
Fra lovverket:
I Norge har homofile, lesbiske, bifile og transpersoner de samme rettighetene som "alle andre og kan leve åpent. Det er forbudt å diskriminere, trakassere, true eller utøve vold mot dem fordi de tilhører en seksuell minoritet.
Hvem regnes som seksuelle minoriteter?
Homofile: menn som er tiltrukket av andre menn
Lesbiske: kvinner som er tiltrukket av andre kvinner
Bifile: menn eller kvinner som blir tiltrukket av både menn og kvinner
Transpersoner: personer som har et utseende eller en identitet som er ulik det kjønnet de ble født med".
Vi lever i en verden hvor alle slags mennesker lever ut alle former for samliv. En ting er at man selvfølgelig ikke skal mobbe, trakassere eller eller på noen måte henge ut våre medmennesker. En annen side er kriteriet for hva som kan være eller er kriteriet for dette. Er det for eksempel trakassering å nekte noen som praktisere homofilt /lesbisk samliv medlemskap i en menighet?
Her er det mye å forholde seg til, samboerskap for eksempel, altså å leve sammen ugift vil normalt føre til at man mister medlemskapet i en menighet. Eller også for gifte å ha flere partnere enn sin ektefelle vil føre til det samme. Jeg tror ikke noen menighet vil støte ut eller nekte mennesker medlemskap på grunn av en eller annen legning, det er jo bare slik at i omvendelse (til Jesus) så er det visse ting man omvender seg fra. Og her har vi alle blitt truffet. Guds ord sier for eksempel at den som stjal, den stjeler ikke lenger. Det faller jo på sin egen urimelighet å akseptere praktiserende kleptomaner?
Her kan jeg fortsette å utdype dette mer grundig, men da får det heller bli en bok... Jeg føler det unødvendig å "helgardere" mine refleksjoner.
Men grunntanken i mitt lille skrivere er dette at vår oppgave som kristne er å hjelpe mennesker lengre enn bare gjennom kirkedøra, kirkens oppgave er å hjelpe enkeltmennesker til å vinne det evige livet i himmelen. Guds ord taler nemlig om noen som vil forbli utenfor den himmelske herligheten. Her tror jeg noen biskoper i den Norske Kirke får forklaringsproblemer på hin dag. Å dømme hvem som er utenfor og hvem som er innenfor vil til syvende og sist være vår herre Jesus Kristus. Vår oppgave er så langt vi forstår er å hjelpe mennesker til omvendelse og et liv i gudsfrykt. Derfor har vi bibelen.
Ifølge det Jesus sier i Matteus kap. 28 har menigheten en to-trinns oppgave: 1. Å føre mennesker til omvendelse. 2. Å lære dem å leve det livet Guds ord viser oss.
Derfor er det ikke homofobi å hevde hva Guds ord sier om denne saken.
Vil slutte med en uttalelse av Ed Cole - "Gud elsker deg slik som du er, men han elsker deg for mye til å la deg forbli som du er".

Første benkerad og frafallsbenken....

En tankevekkende artikkel i Korsets Seier - Velsignelser på første rad.
Forfatter: Stine Wikanes Hansen, pastor i Filadelfia, Arendal har skrevet et innlegg hvor jeg sakset følgende ordlyd:
«Hvorfor er det sånn at hvis folk skal på konsert eller på fotballkamp, så løper de inn for å komme seg lengst mulig fram, for å få de beste plassene og den beste opplevelsen, mens vi i kirkene våre fyller opp møtesalen bakfra?
Hvorfor er ikke menigheten et sted hvor folk strømmer fram? Et sted hvor vi er sultne, vil være der det skjer og være med og oppmuntre dem som er med og tjener fra scenen?»

Dette er noen linjer fra en artikkel i Korsets Seier, og det er et viktig innlegg. Men jeg synes vinklingen er litt feil, er det tilhørerne som skal forandre seg? Blir prekenene bedre når folket sitter nærmere prekestolen. Skal fårene mate hyrden?
"Det vi har gir vi deg" sa Peter og Johannes til den lamme mannen. Noe å fundere på ja!
På åttitallet var det en liten/stor vekkelse i Sarpsborgdistriktet. Arne Lund m/fl. hadde dratt igang tirsdagsundervisning med hovedsakelig Åge Åleskjær som taler, men andre kjente gudsmennesker var også der og underviste. Det var trengsel og kamp om de første plassene og lokalet som rommet 600 mennesker var stort sett fullt. Ungdommene kapret de beste plassene.
Vekkelsen i Brownsville Assembly of God, Pensacola forteller også at der hvor det er noe å få, dit søker folket. Glemmer ikke den "endeløse" køen foran kirkedøra der. Folk sto i kø hele dagen for å lytte til Steve Hill.
Så jeg spør, hvorfor skal bare "folket" omvende seg?
En annen sak jeg har fundert på uten å få et tilfredsstillende svar er -  hvorfor skal ledere og prominensen sitte på den første benkeraden?
Hvor viktige er det at lederne har de beste plassene?
Husker fra menigheten jeg tilhørte i min ungdomstid at eldste og forstander satt på scenen/plattformen. Derved var første benk ledig og der satt barna! Guds rike hører jo sådanne til. Når det gjelder det åndelige hierarkiet så er det vel ikke nødvendig at det for enhver pris synliggjøres? Jesus hadde jo en oppfatning om disse som søkte de beste.....
Selvfølgelig skal vi holde våre ledere høyt i ære for deres gjernings skyld, men av den grunn bør de ikke ha de beste plassene?
Sett nå at det kommer inn i forsamlingen en mann med gullring på fingeren og i praktfulle klær, og at det også kommer inn en fattig mann i skitne klær, og så ser dere på ham i de praktfulle klærne og sier til ham: Sett deg her på en god plass! Men til den fattige: Du kan stå der, eller sett deg her ved fotskammelen min! Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker? (‭Jakob‬ ‭2‬:‭2-4‬ NB)
Vel, dette var et sidesprang om de første plassene. Men det er en annen sak ved å sitte langt framme og samtidig ha ledere på første benk. Ut fra min beskjedne natur vil jeg helst ikke sitte på andre benk (men jeg hører dårlig) bak pastor og lederskap - ønsker jeg å oppnå noe?
Litt spekulativt vil du kanskje si? Mulig, men noen har øyer også.
Men tilbake til de siste benkene. En kjent nålevende pastor har ofte sagt (på spøk) at siste benk er frafallsbenken (?).
Mulig han har rett, jeg kan ikke dømme mer i dette enn at jeg ofte satt akkurat der.

Folket strømmer dit hvor det er noe å få slik de strømmet til Klondike. Nyheten om gullfunnet nådde USA i juli 1897, da de første gulljegerne ankom San Francisco den 15. juli og i Seattle den 17. juli, som førte til at rushet tok av på alvor. I 1898 hadde innbyggertallet rundt Klondike nådd 40 000.... kan det leses.
Folk kommer dit hvor det er noe å få....

Helt til slutt, jeg vet lite om hva som skjer i enkeltmenigheter. Men når artikkelen jeg sikter til har fått spalteplass så er nok beskrivelsen riktig. Det viktige ved slike artikler er at det belyser ett problem og gir mulighet til å rette opp det som er mindre bra!

Radikaliserte kristne....

Radikaliserte kristne er
fulle av kjærlighet, er glade, fredsommelige, veldig tålmodige, så milde, så gode, de er tofaste, saktmodige og avholder seg fra dumheter. De er velvillige, de misunner ikke og skryter ikke. De er ikke oppblåste og er ikke usømmelige og er ikke egoister.
Bitterhet kjenner de ikke og gjemmer ikke på det onde. De blir ikke gled over urett, men gleder seg ved sannheten.
De er ikke noe i seg selv, men fattige i ånden. De hungrer og tørster etter rettferdighet, de er barmhjertige. De er rene av hjertet og stifter fred. De er forfulgt ov er hele jorden, spesielt i Syria og Midtøsten. De blir spottet, de lyver på all slags på dem, men de tier og overlater alt til Gud.
Når jeg skriver dette vet jeg at jeg ikke (ennå) er en radikalisert kristen, men håper å bli det i noen grad. Moder Theresa var det.....
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet - da er jeg intet...

Fra 1. Kor. 13, Galaterbrevet 5:13 og Matteus 5.

Allah - er han vår Gud?

Noen blir vel litt forvirret når muslimenes Allah omtales som Gud i media. Og jeg forstår det sekulariserte menneske som putter muslimenes Allah og vår kristne Gud i samme boks. Men ifølge den islamske tro så fjerner de seg selv fra vår Gud med sin egen bekjennelse: ”Ikke har Han avlet noen”!

Vi kristne tror på en Gud som har avlet noen, nemlig sin sønn og vår frelser Jesus Kristus. Vi som bekjenner oss til bibelen kan også faktisk danne oss et bilde av vår Gud, for den som har sett Sønnen har sett Faderen! Nedenfor i den islamske bekjennelsen kan det leses at vi ikke kan tenke hvordan han ser ut osv. Og til slutt vil jeg tilføye at selv om noe i islamsk tro kan ligne den kristne bekjennelsen så er den grunnleggende noe diametralt motsett.

Har sakset noen meninger nedenfor fra islam.no.

(De islamske) Trosartiklene er:

Å tro på Allah (Gud), hans engler, bøker, sendebud, dommens dag og Al-qadar (Guds makt og styrelse over alle ting). Disse blir også kalt for troens søyler. Allah (Gud) er Den første og Den siste. Det er Han som har skapt alt. Både tid og sted er skapt av Ham. Han trenger ingen, mens alt annet trenger Ham. Vi kan ikke tenke hvordan han ser ut, men vi kan tenke på Hans egenskaper. Han likner på ingenting.

Koranen forteller oss:           Si, Han er Gud, Én, den éne Omsorgskilde. Ikke har han avlet noen, ei heller er han selv blitt avlet. Ingen er hans like.   Så langt islam.no

Derfor er fellesarven, den kristne trosbekjennelsen viktigere enn noensinne. Nedenfor kan du lese den Nikenske trosbekjennelser fra år 325 og Konstantinopel år 381: Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende. Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Vi tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen.

 

Samvittigheten - vår hjelper og plager.

Når samvittigheten bedrar. Samvittigheten er en fin innretning. Samvittigheten er vår hjelper når vi manøvrerer i livets farlige skjærgård. Paulus skriver i Rom. 2:15 - deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem
Men hva når samvittigheten er "feiljustert"?
Gordon Hamilton Johnsen, som var en norsk lege og psykiater og grunnlegger av Modum Bad kan fortelle om dette. Det ble innlagt en kvinne som hadde følgende historie (slik jeg husker den). Denne kvinnen var yngst i søskenflokken og da de andre etterhvert flyttet ut ble hun igjen for å ta seg av sin gamle mor. Omsider døde moren og kvinne ble fylt av en glede - da slo samvittigheten til. Du skal ikke glede deg over en annens død. Dette ble en jernklo rundt hennes sjel som igjen førte henne til Modum Bad der hun fikk hjelp.
Ikke sjelden kan "vellykkede" kjendiser stå fram og bekjenne sitt svik mot barna som har blitt ofret på karrierens alter. Da er det ofte forsent!
Men på den annen side har vi alle de enslige som gjerne ville gjort mer, men tid, krefter og økonomi stoppet det hele. Ja, denne saken kan sees fra mange vinkler. Og når fornuften sier "nei" og samvittigheten "ja"? Man påtar seg saker man egentlig ikke klarer å gjennomføre!
Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker. (‭Romerne‬ ‭14‬:‭1-2‬ NB) Disse versene forteller om forskjellige nivåer av samvittighetsskjørhet. Og konklusjonen vi alle må ta til oss at alt som ikke er av tro det er synd. Her har vi tosidigheten, Guds ord kontra våre oppfatninger. Når det gjelder Guds ord så skal vi ikke gå ut over det som skrevet står. Når det gjelder våre valg skal vi ikke trosse samvittigheten.
Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker.

Har du tro? Ha den for deg selv, for Guds åsyn! Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Men den som tviler, er dømt dersom han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd. (‭Romerne‬ ‭14‬:‭1-2, 22-23‬ NB)

Og her vil jeg nevne et religiøst problem, våre skikker og ubibelske tradisjoner. Husker ei ung jente fra Sverige som fikk problemer med å bruke en blues med korte ermer, samvittigheten slo til, men hun fikk også til slutt hjelp.
Men den verste form for samvittighetsnag er den udefinerbare følelsen av å ha gjort feil, men uten å vite hva.
Vel, jeg kan fortsette å nevne tusen ting. Mange har vel en gråsone med usikkerhet.

Hva er medisinen da? Jeg har et enkelt svar - en liten stund med Jesus. Heller ikke jeg fordømmer deg sa han til kvinnen som var grepet på fersk gjerning. Han er vår sjels hyrde. La oss leve i menigheter med kjærlighet og varme mennesker. Det er bare varme som kan smelte en dypfryst samvittighet...
Til slutt vil jeg anbefale en sang på YouTube hvor Ulf Christiansson synger sangen En liten stund med Jesus. I den sangen er det legedom...

Mer enn Maria, avlat og skjærsilden!

Den Romersk Katolske Kirke er mer enn jomfru Maria. Les dette som jeg har sakset fra deres egen hjemmeside. Ser helt klart at de ikke er helt identiske med vår evangeliske tro. Les om du er sterk og tør... Så over til deres tro som er hentet fra deres katekismus.

Oppnå avlat fra Gud gjennom Kirken (Den Romersk Katolske).

1478. (981) Avlat oppnås gjennom Kirken som i kraft av den makt til å løse og binde som er blitt den overgitt av Kristus Jesus, griper inn til beste for en kristen og åpner for ham Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer, slik at han kan få ettergitt fra all miskunns Far den timelige straff han har utestående for sine synders skyld. På denne måten vil ikke Kirken bare komme vedkommende kristne til hjelp, den vil også mane ham til fromme gjerninger, botsøvelser og nestekjærlighet.435

1479. (1032) Siden de troende avdøde som er under lutring, også er del av de helliges samfunn, kan vi hjelpe dem blant annet ved å oppnå avlat for dem, slik at de kan få ettergitt den timelige straff de skylder for sine synder.

(*Avlat kan gis fordi kirken øser av en skatt av ubrukte fortjenester som Kristus og helgenene har opparbeidet.* fra Store norske leksikon.)

III. Den endelige renselse - skjærsilden
1030. De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment renset, gjennomgår - selv om deres evige frelse er sikret - etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.

1031. (954, 1472) Denne endelige renselse av de utvalgte, som er helt forskjellig fra den straff de fordømte gjennomgår, kaller Kirken purgatoriet (skjærsilden). Kirken har formulert læren angående purgatoriet særlig ved konsilene i Firenze1635 og i Trento.1636 Kirkens Tradisjon, under henvisning til visse skriftsteder,1637 taler om en rensende ild (skjærsild):

Hva visse mindre synder angår, får vi tro at det før dommen finnes en skjærsild, etter det Han som er sannheten hevder, når Han sier at den som spotter Den Hellige Ånd ikke skal bli tilgitt, hverken i denne verden eller i den kommende (Matt 12, 31). Av dette utsagnet kan vi forstå at det finnes visse synder som kan tilgis i denne verden, og visse andre i den kommende.1638
St. Paul kirke, Bergen skriver:
Hvordan kan man få avlat.
Mens enkelte avlat er knyttet til spesielle hendelser, som for eksempel til Troens år eller en pilegrimsferd, er mange knyttet til de vanlige bønnene og ritualene i et kristent liv: å be korsveien, tilbe alterets sakrament i minst en halv time, be fem mysterier av rosenkransen, mens man mediterer på deres mening eller å lese bibelen i minst en halv time.

Pave Paul VI gav oss tre generelle muligheter for å oppnå delvis avlat:
En delvis avlat gis alle katolikker som, når de utfører sine plikter og utstår livets prøvelser løfter sine sinn med ydmyk tillit til Gud, mens de påkaller ham i bønn.

En delvis avlat gis alle katolikker som, i kjærlighetens og barmhjertighetens ånd, gir seg selv eller sine eiendeler for å hjelpe sine brødre i nød.

Pave Benedikt XVI åpnet i Troens år for å få - på visse betingelser - fullstendig avlat.
Så langt Katolsk.no

Så spør jeg, Hvordan kan et menneske vite at de har begått mindre synder? Bibelen sier at der synden er stor der er nåden større.
Hvordan kan det påstås at noen ikke er fullkomment renset? Bibelen sier jo at han kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham (Jesus).
Hva er  "de helliges fortjenesters skattkammer"? Jo, det er kirkens overskudd av gode gjerninger som kan tildeles de søker avlat (?). Hvor er Jesu blod? For Guds ord at: for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

Glad jeg har min enkle tro.....

Ulf Ekman, skriften alene eller tradisjonen...

Skriften allena?
av Ulf Ekman | 16 Dec, 2015 | 5 Comments
Med stor fare for selvmotsigelser og å avsløre min svake historie- og bibelkunnskap vil jeg likevel forsøke å imøtegå Ulf Ekmans blogginnlegg 16. desember 2015 om hans tro på skriften og tradisjonen.  Han innleder bloggen med: "I all andlig verksamhet finns det en fara att man hamnar i alltför enkla slogans. Det som började i en viss situation och var en viktig insikt kan steg för steg plockas ut ur sitt sammanhang och Skriften allena?"
Så er det slik at vi tror på "Skriften alene" eller har skriften blitt "utviklet" gjennom århundrene? I sin blogg imøtegår Ulf Ekman utsagnet skriften alene og prøver å bevise den Romersk katolske kirkens læremessige ufeilbarlighet. Han skriver bl.a. på sin blogg følgende:
"Bibeln är fullt ut Guds levande och sanna ord. Det har kristna i alla tider alltid trott. Som sådan är Bibeln auktoritativ och därmed  kristnas rättesnöre i lära och liv.  Bibeln själv säger detta  och som kristna  tror vi på Skrifterna. Men varför haka upp sig på uttrycket ”Skriften allena”?   Grundläggande är problemet att Bibeln själv inte säger detta. Detta står ingenstans i Bibeln.  Uttrycket ”allena” kom först efter 1500 år av kristen historia i en  kontrovers-situation under reformationen. Under de första 1500 åren av Kyrkans historia trodde man alltid fullt ut på Skrifterna men man sade aldrig ”Skriften allena”. Det fanns viktiga skäll för detta. Man visste nämligen från början att Skriften inte var autonom. Den existerade inte i ett tomrum för sig själv. Och den kunde inte tolkas hur som helst av vem som helst." Så langt Ulf Ekman.

Ulf Ekman hevder altså, og med rett, at "skriftene alene" ikke står i bibelen. Men det står heller ikke i bibelen om paven alene....? Når Ulf Ekman bruket ordet autonom, så betyr dette ordet "selvstyrende". Han mener altså at skriften ikke er tilstrekkelig til å tolke seg selv. Men vi leser bibelen i det lys at skrift tolker skrift.

 Men "Skriftene alene" kan også bety "den tro som én gang er overgitt de hellige", som Jakob sier i sitt brev. Så når Jakob skrev dette brev var ikke jomfrumariadogmene (og andre dogmer) engang oppfunnet.
Guds ord sier: "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige". (‭Judas‬ ‭1‬:‭3‬ NB)
*I Ulf Ekmans setninger ovenfor fremmes følgende påstand: "Och den (skriften) kunde inte tolkes hur som helst av vem som helst". Og dette er jo egentlig sant, vi ser jo hvor feil det har blitt når skriften kun blir tolket av et utvalg geistelige med paven i spissen. Paven blir for meg en "hvem som helst"!
I denne siste setningen av Ulf Ekman ser jeg spiren til den Romersk katolske villfarelsen. For hvem kan da tolke skriften? Til og med Paulus skriver:
"For i det vi skriver til dere, ligger ikke noe annet enn det dere selv kan lese og forstå!" (‭2 Korinter‬ ‭1‬:‭13‬ NB). Derfor tror jeg at kristne i alle sammenhenger, på alle nivåer og ved den Hellige ånds hjelp kan forstå alt som bibelen åpenbarer. Og for at alle skal oppnå denne enhet i tro skriver Paulus at Gud satte i menigheten apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere.

Om kirkens og pavens ufeilbarlighet har jeg klippet ut noen linjer fra katolsk.no som hevder følgende:
"Kirkens og pavens ufeilbarlighet.
Hva mener katolikker når de kaller paven ufeilbar? Dette er blant de vanligste spørsmålene katolikker får. De fleste katolikker vet at paven er ufeilbar når han taler ex cathedra, men hva betyr dette utrykket egentlig i praksis? Og kanskje like viktig, hva betyr det ikke?
Hva menes med ufeilbarlighet?
Når vi snakker om ufeilbarlighet, er det flere momenter en kan merke seg:
Ufeilbarlighet er en gave som er gitt av Jesus Kristus til hans kirke. Den er gitt til hele kirken, for hele kirkens skyld. Ett uttrykk for denne kirkens ufeilbarlighet, er pavens ufeilbarlighet. Et annet er økumeniske konsilers ufeilbarlighet."
Så langt katolsk.no.
Da spør jeg: hvem har gitt noen rett til å gjøre paven ufeilbarlig i tros- og lærespøsmål?
Så etter min mening kan man derfor ikke si at man tror at bibelen er Guds ufeilbarlige ord og samtidig legge til nye "sannheter" som kalles tradisjon slik den Romersk katolske kirke gjør. Det blir som å lovfeste at både høyre- og venstrekjøring er like lovlig på våre veier.
Og til slutt, jeg er ingen teolog slik at jeg kan gå inn i en debatt med de såre store apostler. Likevel har jeg en oppfatning som jeg må stå for. Slik som Abraham lot sin nevø Lot velge har også jeg gjort et valg: landet ligger åpent for deg, tar du til høyre, tar jeg til venstre... (Mosebok‬ ‭13‬:‭9-10‬ NB)