Behøver alle sjelesorg?
Ordet sjelesorg favner mye. Det kan være den gode samtalen, betroelsen, veiledning, oppmuntring eller bare å få legge av, oppleve avlastning, bli av med angst og frykt, tvil og mørke tanker. Eller også få dele med noen "påkastede" hendelser fra omgivelsene, familie og nære relasjoner som trykker og plager. Eller når overgrepet langsomt stiger opp i minnenes hav...? Sjelesorgen er, uansett sak, den gode stunden sammen med en venn eller veileder og ikke minst Gud. Bli forstått og akseptert, kjenne seg elsket og inkludert. Bli plassert på fanget til vår himmelske Far. Og det optimale er å komme til Jesus som sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:28-30 NB)
En lærer i sjelesorg sa engang at sjelesorg er å hjelpe et menneske tilbake til sitt Eden. Godt sagt. Eden er den optimale plass, men også den normale plass for alle Guds barn. Der det ikke er forandring og skiftende skygge, og ingen udyr eller uro - der er den opptimale Men her i vårt Eden oppleves også det kristne paradokset, vi lever i strid, fristelser og i fiendeland, men samtidig bærer vi Guds rike inni oss: "Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. (Romerne 14:17 NB)
En erfaren forkynner sa engang at alle behøver en sjelesørger. Stemmer det? Tilfellet David og Jonatan er et eksempel på sjelesorg i praksis. Jonatan hadde en relasjonskonflikt, han elsket sin far kong Saul og han elsket David. Livet kan bli komplisert i blant.
Hvem skal forstanderen og pastoren gå til når det tårner seg opp? Jeg følger ikke med på våre pastorers sjeliske helsetilstand, men for en del år siden ble jeg informert om at alt for mange i denne kategorien ikke klarte hverdagen lenger.... (Jeg ble virkelig forbauset).
Vel, dette var noen strøtanker. Er redd det flyter alt for mange isfjell rundt i våre menighetsmiljøer. Eller som Bjørnstjerne Bjørnson skrev: "Hans hjerte var nær ved å briste, men det var det ingen som visste!"
Hvor skal jeg få hjelp da? Jeg har vel ikke noe annet svar på det enn at det er best å leve i inkluderende, kjærlighetsfulle miljøer.
Og for min del er det godt å ha noen å prate med.....
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
1 kommentar:
Ja dette er et viktig emne. Det er godt å ha noen en kan betro seg til , men da må en vite at personen har taushetsplikt ,og at de kan gi en bibelsk hjelp. Det står at vi skal bære hverandres byrder. På grunnspråket står det bærevegg .Vi skal med vår veiledning lede dem til Jesus og Guds ord ang deres situasjon. Her kommer også nådegaver ,kunnskapsord og profetisk oppmuntring inn. Ordet er levende og virkekraftig og kløver sjel og ånd ,ledemot og marg ,og dømmer hjertes tanker og planer. Det er bare Guds ord som kan sette mennesker fri og helbredet. Sjelisk trøst kan bare føre til at vedkommende blir avhengig og bundet til menneskelige løsninger, uten å komme videre .Helbredelsen må skje innenfra og ut. Det er nådens budskap. Gi undervisning hva de har i Kristi fullbragte verk på korset. Det første et menneske trenger å vite er at de har fått Guds rettferdighet i frelsen. Hvis ikke ,har de problemer med å ta imot budskapet om at de har fått alt i frelsen og at befrieren bor i dem. Det vil hjelpe mennesker til å få fokuset bort fra seg selv og se Guds løsninger kol 3.1-3 . Hvis vi lever i ordet om at Jesus elsker oss med en kjærlighet uten krav kommer helbredelsen ,og mennesker blir bundet til Jesus som er vår sjels hyrde og tilsynsmann. Den som fyller seg med ordet og søker Guds hjelp., blir stående og blir ferdig med seg selv. Når tanker og problemer kommer kan de selv bruke ordet ,"og bli stående etter å ha overvunnet alt "
Legg inn en kommentar