Hiroshima og Nagasaki, aldri mer - eller?
Det ble sagt under Nobeltalen i dag at det var mer flaks en dyktighet at det ikke har vært brukt atomvåpen siden 2. verdenskrig - med den sarkastiske tilføyelsen - flaksen kan ta slutt.
Det er mange land som har atomvåpen nå, inklusive "rakettmannen" Kim Jong-un.
Den mannen er troende til litt av hvert. Han kan nå sende en bombe til hvilket som helst mål i USA eller Europa, burde vi bite negler?
En langtrekkende ballistiske rakett er en menneskelaget stjerne fra det ytre rom som ledes mot et "ønsket" mål. For mottageren er det en "stjerne" fra rommet som faller ned og forgifter omgivelsene.
Den mest fryktede og minst kjente våpen er koboltbomben. Den har et skall av kobolt som maksimerer stråling og radioaktivt nedfall.
Jeg spekulerer ikke, men er det ikke nettopp atombomben eller koboltbomben som beskrives i Johannes åpenbaring? For den som er kjent i bibelen er det mye av profetordet om Jesus i GT som er oppfylt bokstavlig, men det er ikke plass for der her. På samme måten er profetiene i åpenbaringsboken både symbolske og konkrete.
Mulig vi leser ganske konkret om en rakett eller en menneskelaget stjerne i følgende bibelvers:
«Den tredje engelen blåste i basunen, og en stor stjerne falt ned fra himmelen, flammende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Stjernens navn var Malurt, og tredjedelen av vannet ble til malurt. Og mange mennesker døde av vannet fordi det var blitt forgiftet.»
Åpenbaringen 8:10-11
Mennesker lager sin egen undergang med egne våpen. Men det blir når tiden er inne.
Selv frykter jeg ikke noe atomvåpen. Min overbevisning er at da har Jesus vært her og hentet sin menighet eller brud. Jeg venter ikke på atombomben men på Jesus!
«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene.» 1 Tessaloniker 4:16-18
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
søndag, desember 10, 2017
torsdag, desember 07, 2017
Overgriperes samværsrett
19 ribbeinsbrudd og rettsstaten.
Man behøver ikke være brannmann for å kjenne røyklukt eller være ulærd i juss for å forstå at noe er rivende galt. For Høyesterett ga nylig foreldrene som hadde påført barnet denne skaden likevel å ha samværsrett. Foreldrenes behov var viktigere enn barnets var en av premissene for avgjørelsen.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om denne saken av frykt for å avsløre min uvitenhet. Men så skriver prof. II og psykologispesialist Dag Ø. Nordanger at det motsatt blir utfallet for barnet enn det som var Høyesteretts oppfatning. Altså i dette tilfellet ble dommen et resultat av uvitenhet.
Og han begrunner dette etter min oppfatning klart og tydelig i en artikkel i Aftenposten i dag.
Nå mener ikke jeg at Høyesterett skal være spesialister på alt mellom himmel og jord, men i visse saker burde de søke faglig bistand.
Vil bare legge til her at jeg har lest at dommere i barnevernsaker skal få spesialutdannelse for å forstå hva de egentlig befatter seg med. Hilser dette velkommen.
Og så er det noe som heter "å stride mot allmenn rettsfølelse" og fra U.i.O har jeg sakset følgende:
«Hensynet til allmennhetens rettsfølelse har i de senere år fått stadig større betydning som argument i rettslige og rettspolitiske debatter, og for de ulike avgjørelsene som fattes av strafferetts- systemets aktører. Rettsfølelsen har også vært fremtredende som argument for de senere års straffeskjerpelser, særlig for volds- og sedelighetslovbrudd. Den alminnelige rettsfølelse anføres som argument for hva som er en riktig og streng nok reaksjon.
2 Det er et alminnelig kjent faktum at de antatte følelsene befolkningen innehar om rettens rimelighet og rettferdighet, har betydning for hvordan de ulike aktørene i strafferettssystemet praktiserer og utformer retten.
3 Men det er også et alminnelig kjent faktum at man ikke helt vet hva allmennhetens rettsfølelse er og går ut på.»
I denne saken har nok hensynet druknet.
Og når ikke 19 ribbeinsbrudd kan hindre samværet med foreldre, hva kan gjære det da? er spørsmålet til Inga Marte Thorkildsen tidligere barneminister.
Egentlig må man være jurist for å forstå denne dommen. Men minner litt om en dom tidligere i år hvor en mann ble tilkjent samværsrett med et barn han hadde begått overgrep mot. Det blir vel som å ta fyrstikkene fra en unge som prøver å tenne på huset og etter en alvorlig formaning levere fyrstikkene tilbake.
Når man har sonet sin dom er jo utøveren "ren" og får tilbake alle borgerlige rettigheter, også ovenfor barn det er utført overgrep mot. Men det må jo være forskjell på å få igjen førerkortet etter et trafikkmessig lovbrudd og få igjen foreldrerettigheter etter gjentatte overgrep, eller?
Og her har vi et problem,modemene skal dømme etter lovens bokstav og ikke etter følelse og synsing. Men for vergeløse barn kan denne form for lovanvendelse bli katastrofal.
Dommere dømmer etter loven, og i visse tilfeller som nevnt ovenfor oppstår problemer.
Grunnlovens § 96 om at ingen skal dømmes uten etter lov, og Grunnlovens § 99 om at ingen kan fengsles uten i lovbestemt tilfelle, gjør at vi har et skjerpet legalitetsprinsipp innen strafferetten. Det er ikke mulig å straffe uten lovhjemmel, enn mindre fengsle. Fengsel er den strengeste straffeform vi har. Fengsel er påført pine. Den fengslede stenges fysisk inne, og samtidig ute fra samfunnet for øvrig. Kontakten med nær familie reduseres og reguleres. Arbeidsliv, sosialt fellesskap og andre livsvilkår som en fri person tar for gitt, er den fengslede utestengt fra. Så alvorlige inngrep som straff og særlig fengsel er, skal lovgiver vurderer nøye.
I den islamske verden faller dommer som vi synes er hårreisende, men i muslimske juridiske miljøer er de logiske og riktige. For eksempel at kvinner blir dømt for utukt når de har blitt voldtatt. De blir dømt for seksualakten uten hensyn til foranledningen. Ellers mener jeg ikke å sammenligne norsk rettsutøvelse med islamsk.
Når dommerne må følge loven må vi for å få forandring henvende oss til lovgiverne - Stortinget.
Er det noen som gjør noe med lovverket i denne forbindelse?
Kanskje noe for KrF...
Dette var noen spredte tanker i forsøk på å hjelpe forsvarsløse barn mot overgripende og voldelige foreldre.
Man behøver ikke være brannmann for å kjenne røyklukt eller være ulærd i juss for å forstå at noe er rivende galt. For Høyesterett ga nylig foreldrene som hadde påført barnet denne skaden likevel å ha samværsrett. Foreldrenes behov var viktigere enn barnets var en av premissene for avgjørelsen.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om denne saken av frykt for å avsløre min uvitenhet. Men så skriver prof. II og psykologispesialist Dag Ø. Nordanger at det motsatt blir utfallet for barnet enn det som var Høyesteretts oppfatning. Altså i dette tilfellet ble dommen et resultat av uvitenhet.
Og han begrunner dette etter min oppfatning klart og tydelig i en artikkel i Aftenposten i dag.
Nå mener ikke jeg at Høyesterett skal være spesialister på alt mellom himmel og jord, men i visse saker burde de søke faglig bistand.
Vil bare legge til her at jeg har lest at dommere i barnevernsaker skal få spesialutdannelse for å forstå hva de egentlig befatter seg med. Hilser dette velkommen.
Og så er det noe som heter "å stride mot allmenn rettsfølelse" og fra U.i.O har jeg sakset følgende:
«Hensynet til allmennhetens rettsfølelse har i de senere år fått stadig større betydning som argument i rettslige og rettspolitiske debatter, og for de ulike avgjørelsene som fattes av strafferetts- systemets aktører. Rettsfølelsen har også vært fremtredende som argument for de senere års straffeskjerpelser, særlig for volds- og sedelighetslovbrudd. Den alminnelige rettsfølelse anføres som argument for hva som er en riktig og streng nok reaksjon.
2 Det er et alminnelig kjent faktum at de antatte følelsene befolkningen innehar om rettens rimelighet og rettferdighet, har betydning for hvordan de ulike aktørene i strafferettssystemet praktiserer og utformer retten.
3 Men det er også et alminnelig kjent faktum at man ikke helt vet hva allmennhetens rettsfølelse er og går ut på.»
I denne saken har nok hensynet druknet.
Og når ikke 19 ribbeinsbrudd kan hindre samværet med foreldre, hva kan gjære det da? er spørsmålet til Inga Marte Thorkildsen tidligere barneminister.
Egentlig må man være jurist for å forstå denne dommen. Men minner litt om en dom tidligere i år hvor en mann ble tilkjent samværsrett med et barn han hadde begått overgrep mot. Det blir vel som å ta fyrstikkene fra en unge som prøver å tenne på huset og etter en alvorlig formaning levere fyrstikkene tilbake.
Når man har sonet sin dom er jo utøveren "ren" og får tilbake alle borgerlige rettigheter, også ovenfor barn det er utført overgrep mot. Men det må jo være forskjell på å få igjen førerkortet etter et trafikkmessig lovbrudd og få igjen foreldrerettigheter etter gjentatte overgrep, eller?
Og her har vi et problem,modemene skal dømme etter lovens bokstav og ikke etter følelse og synsing. Men for vergeløse barn kan denne form for lovanvendelse bli katastrofal.
Dommere dømmer etter loven, og i visse tilfeller som nevnt ovenfor oppstår problemer.
Grunnlovens § 96 om at ingen skal dømmes uten etter lov, og Grunnlovens § 99 om at ingen kan fengsles uten i lovbestemt tilfelle, gjør at vi har et skjerpet legalitetsprinsipp innen strafferetten. Det er ikke mulig å straffe uten lovhjemmel, enn mindre fengsle. Fengsel er den strengeste straffeform vi har. Fengsel er påført pine. Den fengslede stenges fysisk inne, og samtidig ute fra samfunnet for øvrig. Kontakten med nær familie reduseres og reguleres. Arbeidsliv, sosialt fellesskap og andre livsvilkår som en fri person tar for gitt, er den fengslede utestengt fra. Så alvorlige inngrep som straff og særlig fengsel er, skal lovgiver vurderer nøye.
I den islamske verden faller dommer som vi synes er hårreisende, men i muslimske juridiske miljøer er de logiske og riktige. For eksempel at kvinner blir dømt for utukt når de har blitt voldtatt. De blir dømt for seksualakten uten hensyn til foranledningen. Ellers mener jeg ikke å sammenligne norsk rettsutøvelse med islamsk.
Når dommerne må følge loven må vi for å få forandring henvende oss til lovgiverne - Stortinget.
Er det noen som gjør noe med lovverket i denne forbindelse?
Kanskje noe for KrF...
Dette var noen spredte tanker i forsøk på å hjelpe forsvarsløse barn mot overgripende og voldelige foreldre.
mandag, desember 04, 2017
Jerusalem
Jerusalem, Israels hovedstad.
Historikken skrives som kjent av seierherrene, men den moderne, offentlige israelhistorikken skrives for det meste av Israels uvenner. Dog har vi nå et omfattende materiale som viser de faktiske forhold selv om disse også debatteres.
Her kommer noe fra min vinkel...
I 1005 f.kr. ble David konge over hele Israel og Jerusalem ble hovedstad. Fra 586 til 516 f.kr. var Israel bortført til Babylon, men Jerusalem var fremdeles jødenes hovedstad. I år 70 ble Jerusalem pulverisert av Romerne, men var likevel fremdeles hovedstad i jødenes øyne og hjerter. Og fortsatt er Jerusalem hovedstad fordi hovedstaden velges av folket selv.
Om Seksdagerskrigen, Jordan, Vestbredden og Jerusalem.
Den umiddelbare årsaken til denne krigen var at Egypt stengte Akaba-gulfen for Israelsk skipstrafikk, samt generell militær oppbygging på Egyptisk side.
Egypt og Jordan hadde en gjensidig forsvarsavtale og når Egypt i 1967 angrep Israel var da selvfølgelig også Jordan angriper.
I denne selvforsvarskrigen overtok Israel de bibelske områdene Judea og Sanaria, det som nå kalles Vestbredden.
Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. Israel er derfor den legitime eier av Vestbredden da disse områdene ikke kan leveres tilbake til Jordan som selv hadde okkupert disse.
Området består av de områdene som i Oldtiden var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina.
Men nok om det, nå er områdene Iraelske og vil forbli det...
Men Jerusalem da?
Denne byen med historie fra 1005 f.kr. vil også for all fremtid bli Israels hovedstad og da selvfølgelig en irritasjon for det meste av verden forøvrig.
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål* for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dagen at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» Sakarja 12:2-3
Så vi må ikke forundre oss om det blir mere strid rundt Jerusalem spørsmålet.
En annen interessant ting er at Arbeiderpartiet tidligere var Israels beste venn!
Det norske arbeiderparti var for under en generasjon siden et av verdens mest israelvennlige partier. De argumentene som datidens sosialdemokrater brukte, er like gyldige i dag.
Nå meldes det at USA vil anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad - den profetiske klokken tikker videre..,
Sendt fra min iPhone
Historikken skrives som kjent av seierherrene, men den moderne, offentlige israelhistorikken skrives for det meste av Israels uvenner. Dog har vi nå et omfattende materiale som viser de faktiske forhold selv om disse også debatteres.
Her kommer noe fra min vinkel...
I 1005 f.kr. ble David konge over hele Israel og Jerusalem ble hovedstad. Fra 586 til 516 f.kr. var Israel bortført til Babylon, men Jerusalem var fremdeles jødenes hovedstad. I år 70 ble Jerusalem pulverisert av Romerne, men var likevel fremdeles hovedstad i jødenes øyne og hjerter. Og fortsatt er Jerusalem hovedstad fordi hovedstaden velges av folket selv.
Om Seksdagerskrigen, Jordan, Vestbredden og Jerusalem.
Den umiddelbare årsaken til denne krigen var at Egypt stengte Akaba-gulfen for Israelsk skipstrafikk, samt generell militær oppbygging på Egyptisk side.
Egypt og Jordan hadde en gjensidig forsvarsavtale og når Egypt i 1967 angrep Israel var da selvfølgelig også Jordan angriper.
I denne selvforsvarskrigen overtok Israel de bibelske områdene Judea og Sanaria, det som nå kalles Vestbredden.
Denne delen av Palestina ble okkupert av kongeriket Jordan etter den israelske uavhengighetskrigen og deretter annektert av jordanerne i 1950. Israel er derfor den legitime eier av Vestbredden da disse områdene ikke kan leveres tilbake til Jordan som selv hadde okkupert disse.
Området består av de områdene som i Oldtiden var kjent som Judea og Samaria, og var fra 1920 til 1948 del av det britiske mandatområdet Palestina.
Men nok om det, nå er områdene Iraelske og vil forbli det...
Men Jerusalem da?
Denne byen med historie fra 1005 f.kr. vil også for all fremtid bli Israels hovedstad og da selvfølgelig en irritasjon for det meste av verden forøvrig.
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål* for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dagen at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» Sakarja 12:2-3
Så vi må ikke forundre oss om det blir mere strid rundt Jerusalem spørsmålet.
En annen interessant ting er at Arbeiderpartiet tidligere var Israels beste venn!
Det norske arbeiderparti var for under en generasjon siden et av verdens mest israelvennlige partier. De argumentene som datidens sosialdemokrater brukte, er like gyldige i dag.
Nå meldes det at USA vil anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad - den profetiske klokken tikker videre..,
Sendt fra min iPhone
torsdag, november 30, 2017
Frans og friluftsmøtene
Pave Frans og Aril, men hvor er høvdingene i Norge?
Koordinering og ledelse gir seier. Når Mohammed i begynnelsen av sine krigerske "karriere" vant så store seire, så var det ikke fordi han var så dyktig, men fordi stammefolkene omkring ham som han kriget med ikke klarte å organisere seg. Europa var også under middelalderen utsatt for angrep og var ganske så forsvarsløse mot muslimer, vikinger og andre grupper, det var på 8-900 tallet disse folkene invaderte Europa som da var forfalt til "småkongeriker". Da var det fritt fram for inntrengere.
Guds folk tror på vekkelse, men som oftest på egne premisser. Når fruen og jeg var i Rom i våres havnet vi midt i et friluftsmøtet med trekkspill, gitarer, sang og dans. Det var også vitnesbyrd om omvendelser fra det denne og det andre...
Helt slik som friluftsmøtene jeg var med på i ungdommen.
På dette møtet utenfor en martyrkirke i Rom fikk jeg også en god prat med en ung husmor som fortalte om sitt liv og omvendelse og jeg fikk delt litt med henne om dåpen i Den Hellige Ånd.
Og hun tok virkelig imot det jeg fortalte.
Det spesielle var at dette friluftsmøtet var arrangert av katolske lekfolk.
Jeg spurte kvinnen om årsaken og bakgrunnen for dette fremstøtet.
Hun kunne fortelle at det var pave Frans som hadde oppfordret katolikker over hele Europa til å gå ut på gater og torg og dele evangeliet... Og det gjorde de.
Du kan mene hva du vil om dette, og også at jeg overhode tør skrive om noe katolsk, men er det noe å lære?
Vi behøver ingen pave i Norge, men behøver vi høvdinger med åndelig autoritet?
Slike som kan lede Norges kristenfolk ut i evangelisering og åndelig krigførin
Frelsesarmeen og William Booth er vel et eksempel på dette. For vi har ikke, så langt jeg kan se, noen høvding eller åndelig leder i Norge, en person som i kraft av sitt åndsliv er akseptert som høvdingen. For egentlig kan vi ikke velge ledere like lite som vi kan velge hvem som skal være verdensmester i sjakk.
«I de dager var det ingen konge i Israel, hver mann gjorde det som var rett i hans øyne.» Dommerne 17:6.
Jeg tror ikke skriftstedet ovenfor bør være mal for norske menigheter, for uansett hva man vil gjøre og hva man blir enige om så er det alltid noen som mener noe annet, en slags usynlig vetorett. Hver menighet fulgte sin egen "visjon".. ja, ja.
Når det ikke er ytre fiender som truer og innbyggerne i landet er snille og gode behøves ikke konger eller høvdinger. Men når fiender truer behøves sentralledelse.
Churchill ble Englands suverene leder og redningsmann under 2. verdenskrig.
I 793 overfalt og plyndret skandinaviske vikinger klosteret i Lindisfarne i det nordlige England. England hadde ingen organisert kongemakt og måtte finne seg i disse plyndringene i ganske mange år framover, inntil...
Av og til behøves sentral ledelse.
Det er mange menigheter og trossamfunn her i landet og disse har forskjellig ledelse, det kan være biskop, synode eller årsmøte. Men dette lederskapet er ofte defensivt.
Det går for det meste på vedlikehold og konsolidering slik jeg oppfatter det.
Men så ser enkelte ildsjeler behovet for evangeliske framstøt og setter i gang, men blir tilslutt sittende alene og alt blir som før. Det er til sist makta som rår'.
Eller for å sitere min kloke far som med glimt i øyet siterte sin versjon av slutten på skapelsesberetningen: "Når så intet mer skulle skje, ble det nedsatt en komité".
Når det er sagt så har jeg hverken tro på pavemakten eller enmannsvelde, men jeg tror på et overordnet lederskap, noe som vekkelseshistorien også forteller...
På 60-tallet dukket en mann ved navn Aril Edvardsen opp, tenk om han på denne tiden hadde fått lede evangeliseringen i Norge?
Jeg husker vagt ordene til Morgan Kornmo når Sarons Dal ble innviet, han sa selv han talte profetisk...
Behøver Norge en ny kristenhøvding?
Koordinering og ledelse gir seier. Når Mohammed i begynnelsen av sine krigerske "karriere" vant så store seire, så var det ikke fordi han var så dyktig, men fordi stammefolkene omkring ham som han kriget med ikke klarte å organisere seg. Europa var også under middelalderen utsatt for angrep og var ganske så forsvarsløse mot muslimer, vikinger og andre grupper, det var på 8-900 tallet disse folkene invaderte Europa som da var forfalt til "småkongeriker". Da var det fritt fram for inntrengere.
Guds folk tror på vekkelse, men som oftest på egne premisser. Når fruen og jeg var i Rom i våres havnet vi midt i et friluftsmøtet med trekkspill, gitarer, sang og dans. Det var også vitnesbyrd om omvendelser fra det denne og det andre...
Helt slik som friluftsmøtene jeg var med på i ungdommen.
På dette møtet utenfor en martyrkirke i Rom fikk jeg også en god prat med en ung husmor som fortalte om sitt liv og omvendelse og jeg fikk delt litt med henne om dåpen i Den Hellige Ånd.
Og hun tok virkelig imot det jeg fortalte.
Det spesielle var at dette friluftsmøtet var arrangert av katolske lekfolk.
Jeg spurte kvinnen om årsaken og bakgrunnen for dette fremstøtet.
Hun kunne fortelle at det var pave Frans som hadde oppfordret katolikker over hele Europa til å gå ut på gater og torg og dele evangeliet... Og det gjorde de.
Du kan mene hva du vil om dette, og også at jeg overhode tør skrive om noe katolsk, men er det noe å lære?
Vi behøver ingen pave i Norge, men behøver vi høvdinger med åndelig autoritet?
Slike som kan lede Norges kristenfolk ut i evangelisering og åndelig krigførin
Frelsesarmeen og William Booth er vel et eksempel på dette. For vi har ikke, så langt jeg kan se, noen høvding eller åndelig leder i Norge, en person som i kraft av sitt åndsliv er akseptert som høvdingen. For egentlig kan vi ikke velge ledere like lite som vi kan velge hvem som skal være verdensmester i sjakk.
«I de dager var det ingen konge i Israel, hver mann gjorde det som var rett i hans øyne.» Dommerne 17:6.
Jeg tror ikke skriftstedet ovenfor bør være mal for norske menigheter, for uansett hva man vil gjøre og hva man blir enige om så er det alltid noen som mener noe annet, en slags usynlig vetorett. Hver menighet fulgte sin egen "visjon".. ja, ja.
Når det ikke er ytre fiender som truer og innbyggerne i landet er snille og gode behøves ikke konger eller høvdinger. Men når fiender truer behøves sentralledelse.
Churchill ble Englands suverene leder og redningsmann under 2. verdenskrig.
I 793 overfalt og plyndret skandinaviske vikinger klosteret i Lindisfarne i det nordlige England. England hadde ingen organisert kongemakt og måtte finne seg i disse plyndringene i ganske mange år framover, inntil...
Av og til behøves sentral ledelse.
Det er mange menigheter og trossamfunn her i landet og disse har forskjellig ledelse, det kan være biskop, synode eller årsmøte. Men dette lederskapet er ofte defensivt.
Det går for det meste på vedlikehold og konsolidering slik jeg oppfatter det.
Men så ser enkelte ildsjeler behovet for evangeliske framstøt og setter i gang, men blir tilslutt sittende alene og alt blir som før. Det er til sist makta som rår'.
Eller for å sitere min kloke far som med glimt i øyet siterte sin versjon av slutten på skapelsesberetningen: "Når så intet mer skulle skje, ble det nedsatt en komité".
Når det er sagt så har jeg hverken tro på pavemakten eller enmannsvelde, men jeg tror på et overordnet lederskap, noe som vekkelseshistorien også forteller...
På 60-tallet dukket en mann ved navn Aril Edvardsen opp, tenk om han på denne tiden hadde fått lede evangeliseringen i Norge?
Jeg husker vagt ordene til Morgan Kornmo når Sarons Dal ble innviet, han sa selv han talte profetisk...
Behøver Norge en ny kristenhøvding?
søndag, november 26, 2017
Prester og fotballdommere..
Prester, fotballdommere og lille meg...
I dag er det kirkeårets Domssøndag og det gav meg noen tanker.
En fotballdommer har som hovedoppgave å se til at fotballkamper gjennomføres slik det er meningen at de skal gjennomføres, og at regelverket følges.
Slik stod det å lese et sted...
Tenk deg så en cupfinale eller et juniorlag som spiller en kamp uten dommer, eller kanskje verre, en dommer som er blind eller ikke håndhever reglene?
Det ville nok bli publikumssvikt og fotballens død.
Men tenk deg en menighet, kirke eller kristen forsamling hvor presten, pastoren, forstanderen eller øvrige ledere forøvrig gjør det samme som nevnt ovenfor, hvordan ville kvaliteten til kirkene da bli?
Vi er jo laget slik, vi velger kvalitet. Det gjør faktisk folk flest også.
Derfor behøver kirkene gode ledere.
Lederne er der for min skyld.
De skal se til at jeg kommer til himmelen når tiden for dette er inne.
De er forbilder.
De skal verne om den bibelske lære.
De skal oppmuntre meg når jeg er nedfor.
De skal gi meg nytt mot når jeg er mismodig.
De skal vise meg sannheten når jeg tror løgnen.
Om jeg synder skal de hjelpe meg til omvendelse.
De skal verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.
De skal verne sin menighet mot homofili og samboerskap.
(alle kirker gjør ikke det!)
Jesus sier:
«...og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
Matteus 15:14
Derfor behøver vi ledere som ser og med mot, mot til å si ifra og mot til å bli upopulære.
Menigheten bygges ikke bare med kjærlighet, men også med kjærlighet til sannheten.
Tilbake til fotballen. Tenk deg fotballdommeren som tar tak i en spiller etter en brutal takling og sier: «Jeg kjenner jo legningen din, du har jo lett for å bli sint, men lov å ta deg sammen da....».
«Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd.» 1 Peter 1:14-15
Og her er min konklusjon, om jeg ikke lever som verset ovenfor beskriver bør en leder hjelpe meg - om han tør!
Og når vi er villige til omvendelse er det jo ikke vanskelig å være leder.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
I dag er det kirkeårets Domssøndag og det gav meg noen tanker.
En fotballdommer har som hovedoppgave å se til at fotballkamper gjennomføres slik det er meningen at de skal gjennomføres, og at regelverket følges.
Slik stod det å lese et sted...
Tenk deg så en cupfinale eller et juniorlag som spiller en kamp uten dommer, eller kanskje verre, en dommer som er blind eller ikke håndhever reglene?
Det ville nok bli publikumssvikt og fotballens død.
Men tenk deg en menighet, kirke eller kristen forsamling hvor presten, pastoren, forstanderen eller øvrige ledere forøvrig gjør det samme som nevnt ovenfor, hvordan ville kvaliteten til kirkene da bli?
Vi er jo laget slik, vi velger kvalitet. Det gjør faktisk folk flest også.
Derfor behøver kirkene gode ledere.
Lederne er der for min skyld.
De skal se til at jeg kommer til himmelen når tiden for dette er inne.
De er forbilder.
De skal verne om den bibelske lære.
De skal oppmuntre meg når jeg er nedfor.
De skal gi meg nytt mot når jeg er mismodig.
De skal vise meg sannheten når jeg tror løgnen.
Om jeg synder skal de hjelpe meg til omvendelse.
De skal verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.
De skal verne sin menighet mot homofili og samboerskap.
(alle kirker gjør ikke det!)
Jesus sier:
«...og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.»
Matteus 15:14
Derfor behøver vi ledere som ser og med mot, mot til å si ifra og mot til å bli upopulære.
Menigheten bygges ikke bare med kjærlighet, men også med kjærlighet til sannheten.
Tilbake til fotballen. Tenk deg fotballdommeren som tar tak i en spiller etter en brutal takling og sier: «Jeg kjenner jo legningen din, du har jo lett for å bli sint, men lov å ta deg sammen da....».
«Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd.» 1 Peter 1:14-15
Og her er min konklusjon, om jeg ikke lever som verset ovenfor beskriver bør en leder hjelpe meg - om han tør!
Og når vi er villige til omvendelse er det jo ikke vanskelig å være leder.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
lørdag, november 25, 2017
Betal TV og Betal-Helbredelse?
Betal TV og Betal-helbredelse.
En tenkt situasjon, men likevel ikke utenkelig. Han sitter der med sin sykdom og ser på en kristen tevekanal. Det dreier seg om penger i dag, det behøves mye for at kanalen skal leve videre. Egentlig ikke feil at kristne samler inn penger til sin virksomhet, frelsen er gratis, men formidlingen koster. Det vet vi alle...
Så spisser han ører, en mørk, utenlandsk predikant doserer frimodig via en tolk at om du er syk og betaler et visst beløp til kanalen vil Herren velsigne deg med helbredelse... Det er "von i hangande snøre".... Han ønsker så inderlig å bli frisk igjen, leve normalt igjen.
Så noterer han seg gironummer.
Tiden går og sykdommen sitter der, har likesom kloret seg fast.
Sendte jeg nok penger var tanken som kom, den som sår rikelig skal jo høste rikelig?
Så får du filosofere videre om denne mannen til slutt ble velsignet på grunn av sin gave...
Dette var altså en tenkt historie fra min side, likevel ikke utenkelig.
Eller kanskje dette var en form for vranglære, som Peter sa til trollmannen Simon.
«Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» Apostlenes gjerninger 8:20
Men denne form for Betal-Velsignelse kan jo snike seg inn andre veier, for eksempel om en menighet kommer i akutt pengemangel? Det er forstemmende og trist. Og den slags forkynnelse er ren vranglære!
Mulig at denne form for pengeinnsamling er godtatt av den norske predikantskare. De er jo så tause. Er det uvitenhet eller mangel på mot?
Kanskje dette er karismatikkens form for avlat?
Men om disse (pastorene) tier vil steinene (gubbene) rope!
(Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å nevne denne spesifikke innsamlingsmetode her på min blogg, men nå kommer det. Alt for mange tier, men Dagen og Vebjørn Selbekk viser sine meningers mot og da tør jeg også)
En tenkt situasjon, men likevel ikke utenkelig. Han sitter der med sin sykdom og ser på en kristen tevekanal. Det dreier seg om penger i dag, det behøves mye for at kanalen skal leve videre. Egentlig ikke feil at kristne samler inn penger til sin virksomhet, frelsen er gratis, men formidlingen koster. Det vet vi alle...
Så spisser han ører, en mørk, utenlandsk predikant doserer frimodig via en tolk at om du er syk og betaler et visst beløp til kanalen vil Herren velsigne deg med helbredelse... Det er "von i hangande snøre".... Han ønsker så inderlig å bli frisk igjen, leve normalt igjen.
Så noterer han seg gironummer.
Tiden går og sykdommen sitter der, har likesom kloret seg fast.
Sendte jeg nok penger var tanken som kom, den som sår rikelig skal jo høste rikelig?
Så får du filosofere videre om denne mannen til slutt ble velsignet på grunn av sin gave...
Dette var altså en tenkt historie fra min side, likevel ikke utenkelig.
Eller kanskje dette var en form for vranglære, som Peter sa til trollmannen Simon.
«Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» Apostlenes gjerninger 8:20
Men denne form for Betal-Velsignelse kan jo snike seg inn andre veier, for eksempel om en menighet kommer i akutt pengemangel? Det er forstemmende og trist. Og den slags forkynnelse er ren vranglære!
Mulig at denne form for pengeinnsamling er godtatt av den norske predikantskare. De er jo så tause. Er det uvitenhet eller mangel på mot?
Kanskje dette er karismatikkens form for avlat?
Men om disse (pastorene) tier vil steinene (gubbene) rope!
(Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å nevne denne spesifikke innsamlingsmetode her på min blogg, men nå kommer det. Alt for mange tier, men Dagen og Vebjørn Selbekk viser sine meningers mot og da tør jeg også)
onsdag, november 22, 2017
Eldste - over og ut?
Eldstetjenesten - over og ut?
De fem tjenestegaver og de eldste.
Har hørt mye om disse menighetsbyggerne, de fem tjenestegavene, som beskrives i Ef. 4:11, men har hørt fint lite om eldstetjenesten, og det er denne siste jeg skal skrive litt om.
Hvem er disse eldste, hva gjør de og er de nødvendige? Hørte ofte i min ungdom at eldste var synonymt med noe tørt, trist og trenerende. Og mulig har den nye forstanderens første viktige oppgave vært å vinne over eldsterådet. Det fortelles at den kjente grunnleggeren av Filadelfiakirken i Stockholm, Lewi Pethrus, brukte tyve år på å få eldsterådets godkjennelse for sine prosjekter. I hvert fall så slet han ifølge ham selv.
Og slik skal det jo ikke være.
Etter denne litt "mørke" innledningen så er hensikten min å løfte denne eldstetjenesten opp. Når menigheten skal bygges opp så må vi også bruke de nødvendige håndverkere. Altså apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og - eldste.
Jeg tviler vel på om jeg i dette innlegget serverer noe som teologen applauderer, men dette er bare slik jeg ser det.
Vil begynne med ordene Paulus gav til sin medarbeider Timoteus, - du skal innsette eldste i hver by.
«Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.» Titus 1:5
Om vi ser nærmere på dette verset så var det visse ordninger Paulus ikke hadde fått på plass ennå og som Timoteus skulle fullføre og i tillegg da innsette de som skulle våker over verket videre - altså eldste.
Men har vi overlatt denne tjenesten bare til pastorene eller skal menigheten voktes av et team eller en utvidet gruppe?
«..men der det er mange rådgivere, er det frelse.» Salomos Ordspråk 11:14
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Her ser vi en interessant vinkel, de eldste er ikke nødvendigvis bare møteledere, komitéledere, møteplanleggere eller menighetens merkantile ledere. De er først og fremst sjelehyrder.
(Mulig at eldstetjenesten har forflyttet seg inn i Husgruppevirksomheten?)
I ordet eldste ligger både autoritet og ansvar. Man kan ikke ha autoritet uten å ta ansvar eller få ansvar uten samtidig å få autoritet i sitt ansvarsområde. Eldstetjenesten er derfor i mine øyne like guddommelige som de andre tjenestene fordi den er forordnet av Gud. Og de eldste er våre sjelevoktere som skal gjøre regnskap for Gud.
Selvfølgelig er jeg for gammel, men jeg tør ikke gå inn i et eldsteansvar. I yngre år var jeg riktig nok med i eldsterådet, men jeg forstod lite av tjenesten da og ingen hadde lært meg noe heller.. For eldstetjenesten krever ansvarlighet.
«..For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
Vi lærer også av bibelen at det er to slags eldste, de som underviser og de som ikke gjør det. Men verset nedenfor kan også indikere at eldstetjenesten er "gjemt" i to av de fem tjenestegavene - hyrde og lærer.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.» 1 Timoteus 5:17.
Så langt kan vi altså se at oppgavene er å vokte, tale og lære. Ettersom det er en gudgitt oppgave vil jeg kalle det et embete. Det som er innsatt av Gud er livsvarig.. jeg mener de som er innsatt av Gud. Et embete inneholder autoritet og oppgaver.
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»
2 Timoteus 2:2
Om ikke verset over sikter direkte til eldstetjenesten så er det jo dette som er en del av eldstetjenesten, å lære bort den Paulinske eller bibelske lære. Eller som Jesus sier i Matteus 28, lære dem å holde. Altså ingen er utlært før han lærer å praktisere lærdommen - eller "holde" som Jesus sier. Dette kan bare utføres i et miljø hvor man kjenner hverandre - i den lokale menigheten.
Men som i 1. Tim. 5:17 sier er det også eldste som ikke har forkynnelse og undervisning som hovedoppgave. Like fullt er disse ansvarlig for sjelene.
Det kan få de underligste utfall når "ikkelærere" begynner å undervise eller tale.
Jeg har opplevd mange underlige prekener, for eksempel når predikanten uteble og en eldstebroder påtok seg forkynnelsen og talte om hestene i Johannes Åpenbaring. Hverken jeg, forsamlingen eller ham selv forstod noe. Det var heldigvis denne ene gangen. Har hørt mye rart, men det er ikke nødvendig med flere eksempler her.
Vi behøver eldste som synes, fungerer og er verdsatt. Eldstebrødrene er gjerdet rundt menigheten, de skal vokte fårene mot ulven. Deres tilstedeværelse må også synes. De er ikke bare en hemmelig gruppe som fungerer bak lukkede dører i eldste- og ledermøter. De eldste er bærere av troens gave.
«Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Jakob 5:14-15.
Og vi må ikke glemme at tro er en av de tolv nådegavene. Eldste og ledere er etter mitt syn mennesker fylt med Den Hellige Ånd og tro.
Jeg vil ikke gå inn på her hvordan eldste velges ut, men i ytterste konsekvens må det tilskrives Den Hellige Ånds utvelgelse.
Jeg kan selvfølgelig legge til mer her, men det får bli en annen gang....
De fem tjenestegaver og de eldste.
Har hørt mye om disse menighetsbyggerne, de fem tjenestegavene, som beskrives i Ef. 4:11, men har hørt fint lite om eldstetjenesten, og det er denne siste jeg skal skrive litt om.
Hvem er disse eldste, hva gjør de og er de nødvendige? Hørte ofte i min ungdom at eldste var synonymt med noe tørt, trist og trenerende. Og mulig har den nye forstanderens første viktige oppgave vært å vinne over eldsterådet. Det fortelles at den kjente grunnleggeren av Filadelfiakirken i Stockholm, Lewi Pethrus, brukte tyve år på å få eldsterådets godkjennelse for sine prosjekter. I hvert fall så slet han ifølge ham selv.
Og slik skal det jo ikke være.
Etter denne litt "mørke" innledningen så er hensikten min å løfte denne eldstetjenesten opp. Når menigheten skal bygges opp så må vi også bruke de nødvendige håndverkere. Altså apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og - eldste.
Jeg tviler vel på om jeg i dette innlegget serverer noe som teologen applauderer, men dette er bare slik jeg ser det.
Vil begynne med ordene Paulus gav til sin medarbeider Timoteus, - du skal innsette eldste i hver by.
«Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.» Titus 1:5
Om vi ser nærmere på dette verset så var det visse ordninger Paulus ikke hadde fått på plass ennå og som Timoteus skulle fullføre og i tillegg da innsette de som skulle våker over verket videre - altså eldste.
Men har vi overlatt denne tjenesten bare til pastorene eller skal menigheten voktes av et team eller en utvidet gruppe?
«..men der det er mange rådgivere, er det frelse.» Salomos Ordspråk 11:14
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Her ser vi en interessant vinkel, de eldste er ikke nødvendigvis bare møteledere, komitéledere, møteplanleggere eller menighetens merkantile ledere. De er først og fremst sjelehyrder.
(Mulig at eldstetjenesten har forflyttet seg inn i Husgruppevirksomheten?)
I ordet eldste ligger både autoritet og ansvar. Man kan ikke ha autoritet uten å ta ansvar eller få ansvar uten samtidig å få autoritet i sitt ansvarsområde. Eldstetjenesten er derfor i mine øyne like guddommelige som de andre tjenestene fordi den er forordnet av Gud. Og de eldste er våre sjelevoktere som skal gjøre regnskap for Gud.
Selvfølgelig er jeg for gammel, men jeg tør ikke gå inn i et eldsteansvar. I yngre år var jeg riktig nok med i eldsterådet, men jeg forstod lite av tjenesten da og ingen hadde lært meg noe heller.. For eldstetjenesten krever ansvarlighet.
«..For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Hebreerne 13:17
Vi lærer også av bibelen at det er to slags eldste, de som underviser og de som ikke gjør det. Men verset nedenfor kan også indikere at eldstetjenesten er "gjemt" i to av de fem tjenestegavene - hyrde og lærer.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.» 1 Timoteus 5:17.
Så langt kan vi altså se at oppgavene er å vokte, tale og lære. Ettersom det er en gudgitt oppgave vil jeg kalle det et embete. Det som er innsatt av Gud er livsvarig.. jeg mener de som er innsatt av Gud. Et embete inneholder autoritet og oppgaver.
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»
2 Timoteus 2:2
Om ikke verset over sikter direkte til eldstetjenesten så er det jo dette som er en del av eldstetjenesten, å lære bort den Paulinske eller bibelske lære. Eller som Jesus sier i Matteus 28, lære dem å holde. Altså ingen er utlært før han lærer å praktisere lærdommen - eller "holde" som Jesus sier. Dette kan bare utføres i et miljø hvor man kjenner hverandre - i den lokale menigheten.
Men som i 1. Tim. 5:17 sier er det også eldste som ikke har forkynnelse og undervisning som hovedoppgave. Like fullt er disse ansvarlig for sjelene.
Det kan få de underligste utfall når "ikkelærere" begynner å undervise eller tale.
Jeg har opplevd mange underlige prekener, for eksempel når predikanten uteble og en eldstebroder påtok seg forkynnelsen og talte om hestene i Johannes Åpenbaring. Hverken jeg, forsamlingen eller ham selv forstod noe. Det var heldigvis denne ene gangen. Har hørt mye rart, men det er ikke nødvendig med flere eksempler her.
Vi behøver eldste som synes, fungerer og er verdsatt. Eldstebrødrene er gjerdet rundt menigheten, de skal vokte fårene mot ulven. Deres tilstedeværelse må også synes. De er ikke bare en hemmelig gruppe som fungerer bak lukkede dører i eldste- og ledermøter. De eldste er bærere av troens gave.
«Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Jakob 5:14-15.
Og vi må ikke glemme at tro er en av de tolv nådegavene. Eldste og ledere er etter mitt syn mennesker fylt med Den Hellige Ånd og tro.
Jeg vil ikke gå inn på her hvordan eldste velges ut, men i ytterste konsekvens må det tilskrives Den Hellige Ånds utvelgelse.
Jeg kan selvfølgelig legge til mer her, men det får bli en annen gang....
søndag, november 19, 2017
God ledelse en lettelse
En kronikk om lederskap.
Rett mann (kvinne) på rett plass gjør rett ting på riktig måte!
Jeg har ingen rett til å skrive det jeg skriver, men gjør det likevel. Hvorfor?
Jo, fordi jeg elsker Guds menighet og alt Guds folk. Paulus hadde en litt sår hjertebønn i sitt brev til Filipperne:
«Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere,» Filipperne 2:20
Dere har mange læremestere, men ikke mange fedre skriver Paulus.
Gode ledere vokser fremdeles ikke på trær, derfor må vi hegne om, beskytte og be for de vi har.
Likevel er det kriterier og betingelser for å bli en leder, det er dette jeg drister meg til å skrive litt om her.
Som tidligere nevnt har jeg vært i arbeidslivet det meste av mitt liv. Og like lenge har jeg deltatt i menighetsliv og har erfart mange former for lederskap. Har også gjennom årene fått et lite innblikk i forskjellige firmaers indre liv på godt og ondt. På en plass med høy faglig kunnskap var én av medarbeiderene særskilt dyktig og løste "alt".
En av hans kollegaer virket ikke så vellykket. Slik jeg oppfattet det ble denne kollegaen holdt nede av førstnevnte. Men da denne særskilt dyktige byttet jobb og flyttet ble den andre fri og blomstret opp til å bli enda bedre enn denne som sluttet. Ikke lett å utvikle seg under "supermennesker".
Vi behøver ikke "superpastorer" heller....
Så i yrkesliv, foreningsliv, idrettsverdenen og selvfølgelig kirkelivet gjelder stort sett de samme lover for lederskap og lydighet.
Et annet velfungerende firma skulle ansette ny daglig leder og det ble "headhuntet" en gullkantet leder fra et annet velrennomert og kjent firma i Norge. Denne lederen hadde alt untatt sosiale antenner og snart var alle nøkkelpersoner i firmaet borte. Det gikk vel et års tid så var firmaet borte også. Å lede er ikke å sjefe, og det lønner seg for ledere å lytte til omgivelsene.
En annen sak er at ledere ikke alltid kan uttale seg om sitt lederskap for de vet jo ingen ting om hvordan de oppfattes og erfares som ledere. Og hvem skal gi dem tilbakemelding...
Det er et uttrykk som heter "å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå". Altså å bli forfremmet til sjef eller leder på grunn av faglig dyktighet. Man havner på andre siden av bordet og kjenner seg høyst ubekvem. Jeg leste om en innkjøpssjef som byttet jobb og ble salgsrepresentant. Han knakk til slutt sammen av frykt og klarte ikke lenger å banke på dørene til innkjøpssjefene han besøkte i sin nye jobb. Han fikk angst, var redd han skulle møte noen slik han selv hadde vært...
Beherskes ikke lederskap bør man heller ikke lede.
Rehabeam, kong Salomos sønn hadde lite forståelse for godt lederskap og det ble et fall for nasjonen Israel.
«Kong Rehabeam rådførte seg med de gamle, som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: Hva råder dere meg til å svare dette folket? De sa til ham: Hvis du i dag hører på folket og retter deg etter dem og gir dem gode ord til svar, så vil de være dine tjenere for alle tider. Men Rehabeam brydde seg ikke om det rådet som de gamle hadde gitt ham. Han rådførte seg med de unge, de som var vokst opp sammen med ham, og som nå var i hans tjeneste.»
1 Kongebok 12:6-8
Om du leser videre i Bibelen ser du hvordan dette ender.
De farligste lederne er de som mener seg selv virkelig dyktig og så av den grunn finner det best å gjøre alt selv. En slik holdning gir lite rom for utvikling av medarbeiderne og kan i tillegg skape frykt for ikke å gjøre alt riktig. Det blir retrett istedenfor progress. Her vil jeg skyte inn at jeg alltid har hatt frihet tillit og arbeidsrom i de miljøer jeg har vært med i.
Den farligste lederen behøver nødvendig vis ikke alltid å være den dirigerende sjefen, det kan også være det veletablerte rigide miljøet - "her har vi alltid gjort slik."
Man kan også underlegge seg regler og forordninger som ikke finns. Et eksempel på dette var de i mine ører "kjedelige" morgenandakter på NRK radio. Vokste opp med andaktskvartetten og Sigvart Fotland ved orglet. De som talte i disse andaktene la seg lydige under det de trodde var NRKs regelverk. Men så hendte det en dag at Aril Edvartsen fikk en uke på kanalen. En nå avdød venn av meg fortalte at alle på fabrikken han arbeidet på var denne uken samlet foran radioen for å høre på Aril. Hva var hemmeligheten? Aril fikk det som han ville, det ble andakter med ny vri, men det kunne de andre andaktsholderne gjort også!
Man kan altså legge seg under regler som ikke finns.
Gode ledere former ledere og gjør også seg selv til en viss grad overflødige. Om de ikke tør forlate byggverket i redsel for at det skal falle sammen forteller det noe om hva som bygges.
Det et selvfølgelig for lett en menighetsleder å si at alt som gjøres er inngitt av Gud og at han derved et jeg fritatt for alt ansvar. Men Paulus sier at enhver (menighetsbygger) må se til... for ingen kan fraskrive seg ansvar fordi det er Gud som har talt!
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
1 Korinter 3:10
Å bygge er ikke bare å gjøre ting, det er å forme etter en tegning eller plan. Denne planen må formidles videre til medarbeiderne som da vet hva de skal gjøre og ikke minst hvorfor...
Moses visste hva oppdraget var og hva han skulle gjøre, likevel holdt han på å hå feil...
Heldigvis hørte han på sin svigerfar Jetro. Dette leser vi i 1. Mosebok 18.
«Neste dag satt Moses og skiftet rett mellom folket, de sto omkring Moses fra morgen til kveld. Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens folket står omkring deg fra morgen til kveld? Moses svarte da sin svigerfar: Folket kommer til meg for å søke råd og hjelp hos Gud. Når de har en sak, da kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem og lærer dem Guds bud og lover. Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du gjør her. Du må jo bli altfor trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene. Men hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tre du fram for Gud på folkets vegne og legg sakene deres fram for ham. Forklar budene og lovene for dem. Lær dem den veien de skal vandre og den gjerningen de skal gjøre. Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! De skal skifte rett mellom folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de selv dømme i. Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg. Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det, da vil du kunne holde ut. Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred. Moses hørte på sin svigerfar og gjorde alt det han sa.»
2 Mosebok 18:13-24
Så kan vi prøve tanken, hva om Moses hadde neglisjert rådet fra Jetro med "jeg alene vite best"?
Å herske eller å ikke slippe til andre ved sin side kan være tegn på utrygghet. Det er farlig for ledere, for utrygghet skaper mistenksomhet og det vil igjen merkes av omgivelsene som vil havne i en situasjon av helgardering.
I en spørrespalte beskriver Aftenposten beskriver hva en utrygg leder kan utvirke.
Spørsmål: I 19 år har jeg jobbet i markedsavdelingen i en større bedrift. Trivsel og stadig nye utfordringer har gjort at jeg aldri har tenkt på å skifte jobb. For ett år siden var det omorganiseringer på jobben, og jeg fikk en ny sjef. Plutselig er alt blitt helt annerledes. Min nye sjef er ung og virker nokså uerfaren og usikker. Men hun har tydeligvis et sterkt markeringsbehov og har vunnet hjertet til toppledelsen, ser det ut som. Hun har flotte eksamensresultater fra kjent universitet, men lite jobberfaring.
Så langt Aftenposten, jeg tror denne nye lederen på sikt vil fremvise dårlige resultater.
Bibelen taler helt tydelig om lederstil- og egenskaper.
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Men det er jo så godt å ha ledere en vil følge da og ikke MÅ følge. Det har jeg hatt og har fremdeles. Men så er det jo slik da at en fotballtrener ikke kommer langt om ikke laget samarbeider.
Derfor er det nødvendig at min pekefinger rettes mot meg selv også.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»
Hebreerne 13:17
Derfor må vi overlate til Gud å innsette ledere, det gir trygge ledere og trygge ledede.
Det er til syvende og sist Gud som kaller' utruster og innsetter.
Jeg tror bokstavelig på det Guds ord viser oss i Apostlenes gjerninger.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger 13:2
Det er med dette Guds menighet står og faller.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
Efeserne 4:11-13
Det er slik Guds menighet skal bygges, det er dette vi må be om. Og så skal vi vise kjærlighet til de ledere som ikke alltid lykkes, for hvem lykkes alltid?
Rett mann (kvinne) på rett plass gjør rett ting på riktig måte!
Jeg har ingen rett til å skrive det jeg skriver, men gjør det likevel. Hvorfor?
Jo, fordi jeg elsker Guds menighet og alt Guds folk. Paulus hadde en litt sår hjertebønn i sitt brev til Filipperne:
«Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere,» Filipperne 2:20
Dere har mange læremestere, men ikke mange fedre skriver Paulus.
Gode ledere vokser fremdeles ikke på trær, derfor må vi hegne om, beskytte og be for de vi har.
Likevel er det kriterier og betingelser for å bli en leder, det er dette jeg drister meg til å skrive litt om her.
Som tidligere nevnt har jeg vært i arbeidslivet det meste av mitt liv. Og like lenge har jeg deltatt i menighetsliv og har erfart mange former for lederskap. Har også gjennom årene fått et lite innblikk i forskjellige firmaers indre liv på godt og ondt. På en plass med høy faglig kunnskap var én av medarbeiderene særskilt dyktig og løste "alt".
En av hans kollegaer virket ikke så vellykket. Slik jeg oppfattet det ble denne kollegaen holdt nede av førstnevnte. Men da denne særskilt dyktige byttet jobb og flyttet ble den andre fri og blomstret opp til å bli enda bedre enn denne som sluttet. Ikke lett å utvikle seg under "supermennesker".
Vi behøver ikke "superpastorer" heller....
Så i yrkesliv, foreningsliv, idrettsverdenen og selvfølgelig kirkelivet gjelder stort sett de samme lover for lederskap og lydighet.
Et annet velfungerende firma skulle ansette ny daglig leder og det ble "headhuntet" en gullkantet leder fra et annet velrennomert og kjent firma i Norge. Denne lederen hadde alt untatt sosiale antenner og snart var alle nøkkelpersoner i firmaet borte. Det gikk vel et års tid så var firmaet borte også. Å lede er ikke å sjefe, og det lønner seg for ledere å lytte til omgivelsene.
En annen sak er at ledere ikke alltid kan uttale seg om sitt lederskap for de vet jo ingen ting om hvordan de oppfattes og erfares som ledere. Og hvem skal gi dem tilbakemelding...
Det er et uttrykk som heter "å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå". Altså å bli forfremmet til sjef eller leder på grunn av faglig dyktighet. Man havner på andre siden av bordet og kjenner seg høyst ubekvem. Jeg leste om en innkjøpssjef som byttet jobb og ble salgsrepresentant. Han knakk til slutt sammen av frykt og klarte ikke lenger å banke på dørene til innkjøpssjefene han besøkte i sin nye jobb. Han fikk angst, var redd han skulle møte noen slik han selv hadde vært...
Beherskes ikke lederskap bør man heller ikke lede.
Rehabeam, kong Salomos sønn hadde lite forståelse for godt lederskap og det ble et fall for nasjonen Israel.
«Kong Rehabeam rådførte seg med de gamle, som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: Hva råder dere meg til å svare dette folket? De sa til ham: Hvis du i dag hører på folket og retter deg etter dem og gir dem gode ord til svar, så vil de være dine tjenere for alle tider. Men Rehabeam brydde seg ikke om det rådet som de gamle hadde gitt ham. Han rådførte seg med de unge, de som var vokst opp sammen med ham, og som nå var i hans tjeneste.»
1 Kongebok 12:6-8
Om du leser videre i Bibelen ser du hvordan dette ender.
De farligste lederne er de som mener seg selv virkelig dyktig og så av den grunn finner det best å gjøre alt selv. En slik holdning gir lite rom for utvikling av medarbeiderne og kan i tillegg skape frykt for ikke å gjøre alt riktig. Det blir retrett istedenfor progress. Her vil jeg skyte inn at jeg alltid har hatt frihet tillit og arbeidsrom i de miljøer jeg har vært med i.
Den farligste lederen behøver nødvendig vis ikke alltid å være den dirigerende sjefen, det kan også være det veletablerte rigide miljøet - "her har vi alltid gjort slik."
Man kan også underlegge seg regler og forordninger som ikke finns. Et eksempel på dette var de i mine ører "kjedelige" morgenandakter på NRK radio. Vokste opp med andaktskvartetten og Sigvart Fotland ved orglet. De som talte i disse andaktene la seg lydige under det de trodde var NRKs regelverk. Men så hendte det en dag at Aril Edvartsen fikk en uke på kanalen. En nå avdød venn av meg fortalte at alle på fabrikken han arbeidet på var denne uken samlet foran radioen for å høre på Aril. Hva var hemmeligheten? Aril fikk det som han ville, det ble andakter med ny vri, men det kunne de andre andaktsholderne gjort også!
Man kan altså legge seg under regler som ikke finns.
Gode ledere former ledere og gjør også seg selv til en viss grad overflødige. Om de ikke tør forlate byggverket i redsel for at det skal falle sammen forteller det noe om hva som bygges.
Det et selvfølgelig for lett en menighetsleder å si at alt som gjøres er inngitt av Gud og at han derved et jeg fritatt for alt ansvar. Men Paulus sier at enhver (menighetsbygger) må se til... for ingen kan fraskrive seg ansvar fordi det er Gud som har talt!
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
1 Korinter 3:10
Å bygge er ikke bare å gjøre ting, det er å forme etter en tegning eller plan. Denne planen må formidles videre til medarbeiderne som da vet hva de skal gjøre og ikke minst hvorfor...
Moses visste hva oppdraget var og hva han skulle gjøre, likevel holdt han på å hå feil...
Heldigvis hørte han på sin svigerfar Jetro. Dette leser vi i 1. Mosebok 18.
«Neste dag satt Moses og skiftet rett mellom folket, de sto omkring Moses fra morgen til kveld. Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens folket står omkring deg fra morgen til kveld? Moses svarte da sin svigerfar: Folket kommer til meg for å søke råd og hjelp hos Gud. Når de har en sak, da kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem og lærer dem Guds bud og lover. Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du gjør her. Du må jo bli altfor trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene. Men hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tre du fram for Gud på folkets vegne og legg sakene deres fram for ham. Forklar budene og lovene for dem. Lær dem den veien de skal vandre og den gjerningen de skal gjøre. Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! De skal skifte rett mellom folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de selv dømme i. Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg. Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det, da vil du kunne holde ut. Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred. Moses hørte på sin svigerfar og gjorde alt det han sa.»
2 Mosebok 18:13-24
Så kan vi prøve tanken, hva om Moses hadde neglisjert rådet fra Jetro med "jeg alene vite best"?
Å herske eller å ikke slippe til andre ved sin side kan være tegn på utrygghet. Det er farlig for ledere, for utrygghet skaper mistenksomhet og det vil igjen merkes av omgivelsene som vil havne i en situasjon av helgardering.
I en spørrespalte beskriver Aftenposten beskriver hva en utrygg leder kan utvirke.
Spørsmål: I 19 år har jeg jobbet i markedsavdelingen i en større bedrift. Trivsel og stadig nye utfordringer har gjort at jeg aldri har tenkt på å skifte jobb. For ett år siden var det omorganiseringer på jobben, og jeg fikk en ny sjef. Plutselig er alt blitt helt annerledes. Min nye sjef er ung og virker nokså uerfaren og usikker. Men hun har tydeligvis et sterkt markeringsbehov og har vunnet hjertet til toppledelsen, ser det ut som. Hun har flotte eksamensresultater fra kjent universitet, men lite jobberfaring.
Så langt Aftenposten, jeg tror denne nye lederen på sikt vil fremvise dårlige resultater.
Bibelen taler helt tydelig om lederstil- og egenskaper.
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.» 1 Peter 5:1-3
Men det er jo så godt å ha ledere en vil følge da og ikke MÅ følge. Det har jeg hatt og har fremdeles. Men så er det jo slik da at en fotballtrener ikke kommer langt om ikke laget samarbeider.
Derfor er det nødvendig at min pekefinger rettes mot meg selv også.
«Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»
Hebreerne 13:17
Derfor må vi overlate til Gud å innsette ledere, det gir trygge ledere og trygge ledede.
Det er til syvende og sist Gud som kaller' utruster og innsetter.
Jeg tror bokstavelig på det Guds ord viser oss i Apostlenes gjerninger.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger 13:2
Det er med dette Guds menighet står og faller.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
Efeserne 4:11-13
Det er slik Guds menighet skal bygges, det er dette vi må be om. Og så skal vi vise kjærlighet til de ledere som ikke alltid lykkes, for hvem lykkes alltid?
fredag, november 10, 2017
Bibelskoler - en motesak?
Behøver vi bibelskoler?
Tja, dette vil jeg filosofere over i dette innlegget. Bibelskole kan jo være så mangt, fra det kjedelige teoretiske til det levende, engasjerende og livsforvandlende. Leste for mange år siden om en bibelskole hvis en av avslutningsoppgavene var å redegjøre detaljert om misjonsreisene til Paulus (forstod ellers at det var en ganske skjematisk undervisning der). Kirkehistorie er jo viktig, men det er jo mye, mye mer som må inn først...
Bibelen taler om «den som blir opplært i ordet» og Jesus sier i Matteus 28 at vi, altså menigheten skal lære dem å holde, altså ikke bare lære... Jesus sier også:
«....Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»
Matteus 22:29
Det går jo an å lære bort, undervise og holde foredrag uten at det egentlig er noe mål i det hele. Som bibelen sier: «...som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.» 2 Timoteus 3:7
Man har jo egentlig ikke lært noe før man forstår og kan praktisere (holde) det man har lært.
Det gjelder matematikk, idrett eller å forkynne Guds ord og å fungere i nådegavene.
I mine guttedager deltok jeg på et svømmekurs på idrettsbanen på fotballbanen til Østsiden fotballklubb. Mye tørrtrening og lite i det våte element. Jeg lærte ikke å svømme da, men senere tok jeg en sjanse - hoppet ut på dypt vann og lot det stå til og uten tilsyn, jeg var helt alene denne dagen. Men jeg overlevde....
Ikke alle overlever.
«Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap...»
Hosea 4:6
Jesus sier ikke at vi bare skal lære dem, vi skal lære dem å holde - det er noe annet!
Videre sier bibelen at «den som er fullært blir som sin mester!»
Altså den som underviser må kunne sitt fag, ha prøvd og erfart - og så bringe det videre.
En annen side er at lærerne i kristen sammenheng er innsatt av Gud, og bibelen advarer - ikke mange bli lærere!
Likevel behøver vi lærerne, det er de som skal gjøre oss fullt dyktig til all god gjerning.
Og da er vi ved dette vanskelige, for på en måte kan jeg ikke velge lærer(e) selv. Bibelundervisning og bibelskoler må være fundamentert i sunne menigheter.
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» 2 Timoteus 4:3-4
Et teorikurs i trafikkregler er ikke nok for å kjøre bil, man må faktisk bak rattet og lære hva bil og trafikk er - få det inn i ryggmargen.
Tenk om det var slik at alle kunne kjøpe en bil og lære seg å kjære selv? Man behøver ikke mye fantasi for å forstå hvordan det ville ende.
Men slik opplevde jeg de første tredve årene av mitt kristenliv. Vel var det noen få bibeltimer, men ikke forstod jeg noe og muligens ikke de som lærte det bort heller...
Husker fra mine yngre år at Filadelfia i Oslo hadde er fjorten dagers bibelkurs for vordende evangelister.
Det var bøkene som reddet meg er jeg redd!
Jeg kan ikke huske det var noen undervisning om bønn, misjon, nådegaver, tro, rettferdighet, evangelisering. Derimot var det mye undervisning om de siste tider og Jesu gjenkomst. Er du rede når han kommer - ja jeg er rede...(men mange ble nervøse).
Husker en av datidens profilerte pinseledere underviste om "mon jeg finner troen på jorden?", han burde heller undervist om TRO!
Men du, så mange fantastiske prekener jeg har hørt.
Senere, i en alder av 44 år fikk jeg endelig begynt å lære noe - aldri for sent heter det, men for meg ble det det, skulle begynt 25 år tidligere, men da var det ikke noe å begynne på - jo selvfølgelig Troens Bevis i Sarons Dal da, men den lå på en måte utenfor min rekkevidde. Den var jo for de som hadde misjonskall og den slags lå for høyt for meg.. Skomaker, bli ved din lest!
Etter denne litt omstendelige innledning vil jeg komme med min konklusjon - alle menigheter behøver bibelskole med systematisk undervisning i grunnleggende bibelske emner. Søndagsgudstjenesten er ikke tilstrekkelig, der får vi den nødvendig oppbyggelse, formaning og trøst. Men alt det andre som møter et menneske i livet, når får man lære om hvordan man skal håndtere dette?
Det er bedre med forebyggende og grunnleggende undervisning først enn formaning og kanskje sjelesorg etterpå.
Målet med systematisk bibelundervisning er at
«han (Jesus) må gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.» Hebreerne 13:21
Men det er jo umulig å bli i det vi har lært hvis ingen har lært oss noe?
«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»
2 Timoteus 3:14-17
Og det er faktisk bibelsk med bibelskoler, det mente i alle fall Paulus:
«og (Paulus) holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.» Apostlenes gjerninger 19:9-12
Dette er mitt lille bidrag og forsiktige oppfordring til alle menigheter som ønsker vekst og fremgang.
Gi bibelskolene innpass, la alt folket lære hele Guds råd til frelse. Før var det noe som het "Hela Kyrkan Sjunger" og som begynte i 1973, nå burde hele menigheten som Maria gjorde ved Jesu føtter... "Hela Kyrkan Lærer"!
Nå blir jo dette jeg har skrevet her bare en tanke fra en som ingen hører på likevel. Interresant vil noen si som har orket å lese helt hit (gratulerer), eller for mye fantasi, eller ugjennomførbart eller bra idé, men....
Det er bedre å sørge for at alle lære noe enn at de få kan alt. Paulus formante hver og én med tårer. Jeg tror at bare de menighetene som fokuserer på enkeltmedlemmer vil nå de store massene og motsatt, de som fokuserer på massene når egentlig ingen.
For hverken du eller jeg er massen, vi er enkeltpersoner og ønsker å bli sett og behandlet som sådanne.
Så til slutt vil jeg dele mine tanker om gjennomføringen, vi gjør det enkelt. Det vi ønsker er, som bibelen sier, å være fast forent i samme sinn og samme mening.
Det velges ut noen grunnleggende emner og alle i menigheten får tilbud om å delta i undervisningen over en gitt periode.
Emnene kan være tro, rettferdighet, misjon, økonomi, ekteskap og annet som er viktig for det personlige kristenlivet. Altså de klassiske bibelskoleemner.
Videre kan man for eksempel se det hele over en treårsperiode og med kun ett emne i vårsemesteret og ett i høstsemesteret - da blir det hele overkommelig. Når tre år er gått begynner man på nytt igjen - og selvfølgelig diplomutdeling for hvert avsluttet emne.
Det er bedre å begynne forsiktig og heller øke!
Selvfølgelig er det best med en ett- eller flerårig bibelskole basert på kveldsundervisning, slik som for eksempel Troens Ord har gjort i Sarpsborg, Steinkjer, Stjørdal og nå i Betel Menighetssenter på Klæbu.
Men jeg vil også løfte opp og anbefale en enklere, men kontinuerlig bibelundervisning slik jeg har beskrevet. Om folk ikke kommer må lærerne gå i seg selv...
Guds bekk er (alltid) full av vann.
Vi behøver bibelskoler....
Tja, dette vil jeg filosofere over i dette innlegget. Bibelskole kan jo være så mangt, fra det kjedelige teoretiske til det levende, engasjerende og livsforvandlende. Leste for mange år siden om en bibelskole hvis en av avslutningsoppgavene var å redegjøre detaljert om misjonsreisene til Paulus (forstod ellers at det var en ganske skjematisk undervisning der). Kirkehistorie er jo viktig, men det er jo mye, mye mer som må inn først...
Bibelen taler om «den som blir opplært i ordet» og Jesus sier i Matteus 28 at vi, altså menigheten skal lære dem å holde, altså ikke bare lære... Jesus sier også:
«....Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»
Matteus 22:29
Det går jo an å lære bort, undervise og holde foredrag uten at det egentlig er noe mål i det hele. Som bibelen sier: «...som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.» 2 Timoteus 3:7
Man har jo egentlig ikke lært noe før man forstår og kan praktisere (holde) det man har lært.
Det gjelder matematikk, idrett eller å forkynne Guds ord og å fungere i nådegavene.
I mine guttedager deltok jeg på et svømmekurs på idrettsbanen på fotballbanen til Østsiden fotballklubb. Mye tørrtrening og lite i det våte element. Jeg lærte ikke å svømme da, men senere tok jeg en sjanse - hoppet ut på dypt vann og lot det stå til og uten tilsyn, jeg var helt alene denne dagen. Men jeg overlevde....
Ikke alle overlever.
«Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap...»
Hosea 4:6
Jesus sier ikke at vi bare skal lære dem, vi skal lære dem å holde - det er noe annet!
Videre sier bibelen at «den som er fullært blir som sin mester!»
Altså den som underviser må kunne sitt fag, ha prøvd og erfart - og så bringe det videre.
En annen side er at lærerne i kristen sammenheng er innsatt av Gud, og bibelen advarer - ikke mange bli lærere!
Likevel behøver vi lærerne, det er de som skal gjøre oss fullt dyktig til all god gjerning.
Og da er vi ved dette vanskelige, for på en måte kan jeg ikke velge lærer(e) selv. Bibelundervisning og bibelskoler må være fundamentert i sunne menigheter.
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» 2 Timoteus 4:3-4
Et teorikurs i trafikkregler er ikke nok for å kjøre bil, man må faktisk bak rattet og lære hva bil og trafikk er - få det inn i ryggmargen.
Tenk om det var slik at alle kunne kjøpe en bil og lære seg å kjære selv? Man behøver ikke mye fantasi for å forstå hvordan det ville ende.
Men slik opplevde jeg de første tredve årene av mitt kristenliv. Vel var det noen få bibeltimer, men ikke forstod jeg noe og muligens ikke de som lærte det bort heller...
Husker fra mine yngre år at Filadelfia i Oslo hadde er fjorten dagers bibelkurs for vordende evangelister.
Det var bøkene som reddet meg er jeg redd!
Jeg kan ikke huske det var noen undervisning om bønn, misjon, nådegaver, tro, rettferdighet, evangelisering. Derimot var det mye undervisning om de siste tider og Jesu gjenkomst. Er du rede når han kommer - ja jeg er rede...(men mange ble nervøse).
Husker en av datidens profilerte pinseledere underviste om "mon jeg finner troen på jorden?", han burde heller undervist om TRO!
Men du, så mange fantastiske prekener jeg har hørt.
Senere, i en alder av 44 år fikk jeg endelig begynt å lære noe - aldri for sent heter det, men for meg ble det det, skulle begynt 25 år tidligere, men da var det ikke noe å begynne på - jo selvfølgelig Troens Bevis i Sarons Dal da, men den lå på en måte utenfor min rekkevidde. Den var jo for de som hadde misjonskall og den slags lå for høyt for meg.. Skomaker, bli ved din lest!
Etter denne litt omstendelige innledning vil jeg komme med min konklusjon - alle menigheter behøver bibelskole med systematisk undervisning i grunnleggende bibelske emner. Søndagsgudstjenesten er ikke tilstrekkelig, der får vi den nødvendig oppbyggelse, formaning og trøst. Men alt det andre som møter et menneske i livet, når får man lære om hvordan man skal håndtere dette?
Det er bedre med forebyggende og grunnleggende undervisning først enn formaning og kanskje sjelesorg etterpå.
Målet med systematisk bibelundervisning er at
«han (Jesus) må gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.» Hebreerne 13:21
Men det er jo umulig å bli i det vi har lært hvis ingen har lært oss noe?
«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»
2 Timoteus 3:14-17
Og det er faktisk bibelsk med bibelskoler, det mente i alle fall Paulus:
«og (Paulus) holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.» Apostlenes gjerninger 19:9-12
Dette er mitt lille bidrag og forsiktige oppfordring til alle menigheter som ønsker vekst og fremgang.
Gi bibelskolene innpass, la alt folket lære hele Guds råd til frelse. Før var det noe som het "Hela Kyrkan Sjunger" og som begynte i 1973, nå burde hele menigheten som Maria gjorde ved Jesu føtter... "Hela Kyrkan Lærer"!
Nå blir jo dette jeg har skrevet her bare en tanke fra en som ingen hører på likevel. Interresant vil noen si som har orket å lese helt hit (gratulerer), eller for mye fantasi, eller ugjennomførbart eller bra idé, men....
Det er bedre å sørge for at alle lære noe enn at de få kan alt. Paulus formante hver og én med tårer. Jeg tror at bare de menighetene som fokuserer på enkeltmedlemmer vil nå de store massene og motsatt, de som fokuserer på massene når egentlig ingen.
For hverken du eller jeg er massen, vi er enkeltpersoner og ønsker å bli sett og behandlet som sådanne.
Så til slutt vil jeg dele mine tanker om gjennomføringen, vi gjør det enkelt. Det vi ønsker er, som bibelen sier, å være fast forent i samme sinn og samme mening.
Det velges ut noen grunnleggende emner og alle i menigheten får tilbud om å delta i undervisningen over en gitt periode.
Emnene kan være tro, rettferdighet, misjon, økonomi, ekteskap og annet som er viktig for det personlige kristenlivet. Altså de klassiske bibelskoleemner.
Videre kan man for eksempel se det hele over en treårsperiode og med kun ett emne i vårsemesteret og ett i høstsemesteret - da blir det hele overkommelig. Når tre år er gått begynner man på nytt igjen - og selvfølgelig diplomutdeling for hvert avsluttet emne.
Det er bedre å begynne forsiktig og heller øke!
Selvfølgelig er det best med en ett- eller flerårig bibelskole basert på kveldsundervisning, slik som for eksempel Troens Ord har gjort i Sarpsborg, Steinkjer, Stjørdal og nå i Betel Menighetssenter på Klæbu.
Men jeg vil også løfte opp og anbefale en enklere, men kontinuerlig bibelundervisning slik jeg har beskrevet. Om folk ikke kommer må lærerne gå i seg selv...
Guds bekk er (alltid) full av vann.
Vi behøver bibelskoler....
onsdag, november 08, 2017
Ikke glem dette kjære pastorer.
Herren er min hyrde....
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til hvilens vann.
han dekker bord for meg.
Salme 23 viser oss allt Gud forsyner oss med. Men når dette blir bare teori er det død.
Og vi kan leve i det meste av dette Salme 23 beskriver og likevel mangle det mest vesentlige for et fungerende kristenliv - livet i Den Hellige Ånd.
Det var dette Gud gjorde noe med i 1906 i Azusa Street når han lot sin Ånd strømme over tørre marker. Det forandret klodens kristenliv.
Når dette er en normal del av menighetslivet vil det på samme måten forandre menigheten.
Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over kan vi lese i salme 23 og så blir det med det. Det er her menighetsledere må legge tilrette slik alle i alle menigheter kan oppleve salveoljen eller Åndsfyldens kraft og velsignelse. Stunder mettet med gudsnærvær og salvelse slik at alt vondt bare renner av...
Robert Morris beskriver dette etter et møte med en pastor som var noe frustrert.
Når denne hadde fortalt Morris om sin visjon og virksomhet virket alt veldig bra, men så merket Morris seg at det var én ting som manglet og han beskriver det slik:
«... It was all great. There was nothing in his vision about providing people the opportunity to have regular, corporate encounters with the presence of God. There was a hole in his vision.»
Denne pastoren hadde "glemt" at folket også jevnlig behøvde å oppleve Guds manifesterte nærhet, og denne lille "greien" manglet i hans visjon.
Med andre ord, gi folket stunder med Guds manifesterte nærvær. På hvilken måte dette kan praktiseres er en annen sak, men dette som var så viktig for Jesus burde være enda mer viktig for oss.
Og Robert Morris avslutter kapitlet med følgende påstand:
«But the key to winning our cities consists of healthy, well-feed sheep.»
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til hvilens vann.
han dekker bord for meg.
Salme 23 viser oss allt Gud forsyner oss med. Men når dette blir bare teori er det død.
Og vi kan leve i det meste av dette Salme 23 beskriver og likevel mangle det mest vesentlige for et fungerende kristenliv - livet i Den Hellige Ånd.
Det var dette Gud gjorde noe med i 1906 i Azusa Street når han lot sin Ånd strømme over tørre marker. Det forandret klodens kristenliv.
Når dette er en normal del av menighetslivet vil det på samme måten forandre menigheten.
Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over kan vi lese i salme 23 og så blir det med det. Det er her menighetsledere må legge tilrette slik alle i alle menigheter kan oppleve salveoljen eller Åndsfyldens kraft og velsignelse. Stunder mettet med gudsnærvær og salvelse slik at alt vondt bare renner av...
Robert Morris beskriver dette etter et møte med en pastor som var noe frustrert.
Når denne hadde fortalt Morris om sin visjon og virksomhet virket alt veldig bra, men så merket Morris seg at det var én ting som manglet og han beskriver det slik:
«... It was all great. There was nothing in his vision about providing people the opportunity to have regular, corporate encounters with the presence of God. There was a hole in his vision.»
Denne pastoren hadde "glemt" at folket også jevnlig behøvde å oppleve Guds manifesterte nærhet, og denne lille "greien" manglet i hans visjon.
Med andre ord, gi folket stunder med Guds manifesterte nærvær. På hvilken måte dette kan praktiseres er en annen sak, men dette som var så viktig for Jesus burde være enda mer viktig for oss.
Og Robert Morris avslutter kapitlet med følgende påstand:
«But the key to winning our cities consists of healthy, well-feed sheep.»
søndag, november 05, 2017
Martin Luther King - I have a dream...
I have a dream, have you?
Når vi slutter å drømme da slutter vi å leve. Vi et skapt i Guds bilde og det å se framover er en del av Guds vesen. Mener ikke at Gud ser framover, for han er evig, men Gud ser framover og har har fremtidsdrømmer for oss.
«For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Jeremia 29:11
Det er helt rett å drømme framover, om noe nytt, noe bedre. Og det er egne drømmer og gudgitte drømmer.
«Når det fører nedover, skal du si: Oppover! Han skal frelse den som slår sitt øye ned.» Job 22:29
Drømmerne ser oppover!
Det ble holdt en viktig tale på 17 minutter den 28. august 1963. Taleren var Martin Luther King og tittelen var: "I have a dream!" Hans drøm var å se frihet for den svarte befolkningen i USA. Han drømte, talte og det skjedde.
Jakob hadde en drøm når han flyktet fra sin bror Esau og han fikk se himmelstigen.
Josef, Jakobs sønn drømte at hans brødre bøyde seg for ham og det ble slik.
I Matteus leser vi om hvordan Gud varslet Josef i en drøm om å ta med Jesus og reise til Egypt og når han skulle vende hjem.
De vise menn ble også varslet.
I Paulus liv og virke åpenbarer Gud sin vilje også gjennom syner. Ananias fikk beskjed gjennom et syn at han skulle oppsøke Paulus, og Paulus fikk et syn om å reise til Makedonia.
Gud leder sin menighet gjennom åpenbaring, syner og drømmer.
«Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer!» Joel 2:16
Få tak i gamlingene, få dem fylt med Ånden og og la drømmene komme - drømmer fra Guds trone. Gud leder sitt folk gjennom drømme og de gamle er forunt dette privilegium. De eldste i våre menigheter skal være eldste med drømmer fra Herren. Men han samler barna og ungdommen også. Og glem ikke at nåtidens ungdom er fremtidens gamlinger!
I tider av tørke er det lite av syner. Men når Guds Ånd får virke i sin menighet kommer også synene. Mener å huske at for mange år siden når Åge Åleskjær virket i Halden hendte det at folk opplevde syner fra himmelen. Ikke ofte nå til dags, men det kommer!
«Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager, og av syner var det få.» 1 Samuel 3:1
Disse tilstandene som beskrives ovenfor er vel ikke uvanlig nå heller, hører aldri om syner i disse dager. Men syner og drømmer er alltid knyttet til forkynnelse av Guds ord. Guds ord er kompasset og synene åpenbarer målet.
«Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.» Salomos Ordspråk 29:18
Dette ordet er hentet fra den gamle reisemåten med hest og vogn. Tar du bisselet fra hesten blir det umulig å tøyle den og reisen går i hytt og pine.
Det blir da hestens (les kjøttets) innfall som bestemmer kursen.
Men når Guds Ånd kommer i hovedsetet er det de åndelige lovene som gjelder.
«Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner.» Joel 3:1
Dette skriftstedet brukte Peter når han begrunnet tungetalen på pinsefestens dag. Og dette verset har også blitt "fenghetta" for den verdensomspennende pinsebevegelsen som begynte for over hundre år siden. En bevegelse manifestert av profeti, tunger og tydning, helbredelser og mirakler. Jeg sier ikke at dette med syner og drømmer har vært fraværende, men i mitt lille hjørne av verden har den glimret med sitt fravær.
Men vi behøver dette, det er en viktig del av barnas brød.
Vi skal drømme når vi ber, når vi leser Guds ord og når vi samtaler. Guds drøm kan nettopp da bli gitt inn i våre tanker og sinn.
Men når Gud gir syner til de unge og drømmer til de gamle, da er noe på gang.
Begynn å drøm om å få drømmer.
Det er mer land å innta!
Når vi slutter å drømme da slutter vi å leve. Vi et skapt i Guds bilde og det å se framover er en del av Guds vesen. Mener ikke at Gud ser framover, for han er evig, men Gud ser framover og har har fremtidsdrømmer for oss.
«For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Jeremia 29:11
Det er helt rett å drømme framover, om noe nytt, noe bedre. Og det er egne drømmer og gudgitte drømmer.
«Når det fører nedover, skal du si: Oppover! Han skal frelse den som slår sitt øye ned.» Job 22:29
Drømmerne ser oppover!
Det ble holdt en viktig tale på 17 minutter den 28. august 1963. Taleren var Martin Luther King og tittelen var: "I have a dream!" Hans drøm var å se frihet for den svarte befolkningen i USA. Han drømte, talte og det skjedde.
Jakob hadde en drøm når han flyktet fra sin bror Esau og han fikk se himmelstigen.
Josef, Jakobs sønn drømte at hans brødre bøyde seg for ham og det ble slik.
I Matteus leser vi om hvordan Gud varslet Josef i en drøm om å ta med Jesus og reise til Egypt og når han skulle vende hjem.
De vise menn ble også varslet.
I Paulus liv og virke åpenbarer Gud sin vilje også gjennom syner. Ananias fikk beskjed gjennom et syn at han skulle oppsøke Paulus, og Paulus fikk et syn om å reise til Makedonia.
Gud leder sin menighet gjennom åpenbaring, syner og drømmer.
«Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer!» Joel 2:16
Få tak i gamlingene, få dem fylt med Ånden og og la drømmene komme - drømmer fra Guds trone. Gud leder sitt folk gjennom drømme og de gamle er forunt dette privilegium. De eldste i våre menigheter skal være eldste med drømmer fra Herren. Men han samler barna og ungdommen også. Og glem ikke at nåtidens ungdom er fremtidens gamlinger!
I tider av tørke er det lite av syner. Men når Guds Ånd får virke i sin menighet kommer også synene. Mener å huske at for mange år siden når Åge Åleskjær virket i Halden hendte det at folk opplevde syner fra himmelen. Ikke ofte nå til dags, men det kommer!
«Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager, og av syner var det få.» 1 Samuel 3:1
Disse tilstandene som beskrives ovenfor er vel ikke uvanlig nå heller, hører aldri om syner i disse dager. Men syner og drømmer er alltid knyttet til forkynnelse av Guds ord. Guds ord er kompasset og synene åpenbarer målet.
«Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.» Salomos Ordspråk 29:18
Dette ordet er hentet fra den gamle reisemåten med hest og vogn. Tar du bisselet fra hesten blir det umulig å tøyle den og reisen går i hytt og pine.
Det blir da hestens (les kjøttets) innfall som bestemmer kursen.
Men når Guds Ånd kommer i hovedsetet er det de åndelige lovene som gjelder.
«Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner.» Joel 3:1
Dette skriftstedet brukte Peter når han begrunnet tungetalen på pinsefestens dag. Og dette verset har også blitt "fenghetta" for den verdensomspennende pinsebevegelsen som begynte for over hundre år siden. En bevegelse manifestert av profeti, tunger og tydning, helbredelser og mirakler. Jeg sier ikke at dette med syner og drømmer har vært fraværende, men i mitt lille hjørne av verden har den glimret med sitt fravær.
Men vi behøver dette, det er en viktig del av barnas brød.
Vi skal drømme når vi ber, når vi leser Guds ord og når vi samtaler. Guds drøm kan nettopp da bli gitt inn i våre tanker og sinn.
Men når Gud gir syner til de unge og drømmer til de gamle, da er noe på gang.
Begynn å drøm om å få drømmer.
Det er mer land å innta!
torsdag, november 02, 2017
Avlat
Avlat og skjærsilden.
2. november er allesjelersdag. Da ber vi for de avdøde, og de sjeler som ennå befinner seg i skjærsilden og trenger vår forbønn sier katolsk.no i dag.
Fra den katolske katekismus leses følgende:
HVA ER AVLAT?
"Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser Kristus og de hellige har vunnet".
"Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd". [428]. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde.[428b]
For å si det med andre ord - avlat er å hjelpe "salige" ut av skjærsilden. De befinner seg der av den grunn at de ikke har fyldestgjort pålagte botsøvelse for synder de har bekjent. Da blir manglende botsøvelser fullbyrdet i skjærsilden.
Om syndenes forlatelse.
Syndene er ved skifting tilgitt, syndenes forlatelse (absolusjon)er tilsagt, men boten er ikke fullført tilstrekkelig. Absolusjon eller syndsforlatelse er en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt.
Om boten.
Bot kan vi gjøre på så mangt et vis: Vi intensiverer bønnelivet. Vi leser daglig i Bibelen. Vi fordyper oss i en from bok. Vi går helt konkret inn for nestekjærligheten. Vi forsoner oss med dem vi er kommet på kant med. Vi sparer penger ved å gi avkall på mer eller mindre unyttige ting og gir beløpet til Caritas Norge.
De som befinner seg i skjærsilden har altså fått syndenes forlatelse ifølge den katolske kirken, men i skjærsilden får de en form for "etterrenselse" så de blir skikket for å komme inn i himmelen.
Selv om bønner for de avdøde finnes på innskrifter i noen romerske katakomber fra de første kristne århundrene, var Kirken relativt sent ute med en egen liturgisk fest med messer og bønn for alle sjelene som renses i «skjærsilden», purgatoriet. Feiringen er basert på den lære at sjelene til de troende som ved døden ennå ikke har blitt renset for venielle synder, eller ikke har sonet for tidligere overtredelser, ikke kan gå direkte inn til himmelens glede, selv om deres evige frelse er sikret. De må først gjennomgå en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig.3 «Venielle synder» kalles også svakhetssynder i motsetning til «dødssynder».
På konsilet i Trent ble det i 1563 sagt:«Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem.» Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde.
For å si det litt forenklet.
Den katolske kirken har et overskudd av gode gjerninger som er tilført kirken gjennom helgenens fromme liv. Når en stakkars synder mottar syndenes forlatelse kan denne i tillegg bli pålagt botsøvelser. Det er noe kirken fant på i det andre århundre, og har forblitt i den katolske kirken. Når så en stakkars kristen dør vet man ikke om denne har utført tilstrekkelige botsøvelser og man frykter da at denne har havnet i skjærsilden for nødvendig renselse før himmelporten kan åpnes. Ved forbønn, messe og avlat blir da "overskuddet" av det kirkelige forråd overført til denne stakkars sjel som derved blir frigjort fra purgatoriet. Avlat er altså befrielse fra den timelister straff, bot, for de synder som er begått.
Men husk, skjærsilden og avlat har ingen ting med syndenes forlatelse å gjøre!
Egentlig litt inn innviklet å være katolikk!
2. november er allesjelersdag. Da ber vi for de avdøde, og de sjeler som ennå befinner seg i skjærsilden og trenger vår forbønn sier katolsk.no i dag.
Fra den katolske katekismus leses følgende:
HVA ER AVLAT?
"Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser Kristus og de hellige har vunnet".
"Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd". [428]. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde.[428b]
For å si det med andre ord - avlat er å hjelpe "salige" ut av skjærsilden. De befinner seg der av den grunn at de ikke har fyldestgjort pålagte botsøvelse for synder de har bekjent. Da blir manglende botsøvelser fullbyrdet i skjærsilden.
Om syndenes forlatelse.
Syndene er ved skifting tilgitt, syndenes forlatelse (absolusjon)er tilsagt, men boten er ikke fullført tilstrekkelig. Absolusjon eller syndsforlatelse er en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt.
Om boten.
Bot kan vi gjøre på så mangt et vis: Vi intensiverer bønnelivet. Vi leser daglig i Bibelen. Vi fordyper oss i en from bok. Vi går helt konkret inn for nestekjærligheten. Vi forsoner oss med dem vi er kommet på kant med. Vi sparer penger ved å gi avkall på mer eller mindre unyttige ting og gir beløpet til Caritas Norge.
De som befinner seg i skjærsilden har altså fått syndenes forlatelse ifølge den katolske kirken, men i skjærsilden får de en form for "etterrenselse" så de blir skikket for å komme inn i himmelen.
Selv om bønner for de avdøde finnes på innskrifter i noen romerske katakomber fra de første kristne århundrene, var Kirken relativt sent ute med en egen liturgisk fest med messer og bønn for alle sjelene som renses i «skjærsilden», purgatoriet. Feiringen er basert på den lære at sjelene til de troende som ved døden ennå ikke har blitt renset for venielle synder, eller ikke har sonet for tidligere overtredelser, ikke kan gå direkte inn til himmelens glede, selv om deres evige frelse er sikret. De må først gjennomgå en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig.3 «Venielle synder» kalles også svakhetssynder i motsetning til «dødssynder».
På konsilet i Trent ble det i 1563 sagt:«Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem.» Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde.
For å si det litt forenklet.
Den katolske kirken har et overskudd av gode gjerninger som er tilført kirken gjennom helgenens fromme liv. Når en stakkars synder mottar syndenes forlatelse kan denne i tillegg bli pålagt botsøvelser. Det er noe kirken fant på i det andre århundre, og har forblitt i den katolske kirken. Når så en stakkars kristen dør vet man ikke om denne har utført tilstrekkelige botsøvelser og man frykter da at denne har havnet i skjærsilden for nødvendig renselse før himmelporten kan åpnes. Ved forbønn, messe og avlat blir da "overskuddet" av det kirkelige forråd overført til denne stakkars sjel som derved blir frigjort fra purgatoriet. Avlat er altså befrielse fra den timelister straff, bot, for de synder som er begått.
Men husk, skjærsilden og avlat har ingen ting med syndenes forlatelse å gjøre!
Egentlig litt inn innviklet å være katolikk!
lørdag, oktober 28, 2017
Martin Luther
Reformasjonsjubileet.
Noen synspunkter fra en amatørs vinkel, for de intellektuelle og profesjonelle bruker vel ikke Facebook og blogg?
Her kan man bare synse og mene i vei og så kommer andre motsynsere og antimenere og pulveriserte det en stakkar har sydd sammen. Det står jo som kjent i Bibelen at dåren blir regnet som vis når han ikke åpner munnen (eller skriver på Facebook). Jeg skriver likevel, om Martin Luther og reformasjonen.
Og når jeg tenker meg om i forbindelse med reformasjonsjubileet så lurer jeg på om bare vektleggingen av de 95 tesene mot avlatshandelen på slottskirkedøra i Wittenberg er helt riktig. Hva om om den gode Martin hadde stoppet der?
Selvfølgelig var de 95 tesene avgjørende, hadde vel samme effekt som skuddet i Sarajevo. Jeg har faktisk lest disse tesene, har du?
Hva om Martin Luther ikke hadde oversatt bibelen til tysk, bygd opp den protestantiske teologien, skrevet læresalmene og kjempet aktivt for troen alene? Hva hadde vår evangeliske hverdag vært nå?
I 1528 var Luther på en rundreise og besøkte de nye lutherske menighetene og ble da oppmerksom på den dårlige tilstand når det gjaldt den grunnleggende bibelkunnskap. For å rette på dette utarbeidet Luther en del undervisningsmateriell som så ble utgitt som den lille og den store katekismus. Sistnevnte bok var ment som en hjelp til de nye forkynnerne som sluttet seg til Luther.
Heinz Schilling skriver i sin bok om Martin Luther følgende om Luthers virke etter 1517: «Teologiske eller andre teoretiske gjennombrudd var ikke lenger nødvendige. I den forstand hadde «den unge Luther» gjort unna alt mellom 1515 og 1520. Nå handlet det om å utvide den evangeliske teologiens byggverk.
På den ene siden måtte den avgrense seg mot og legitimere seg ovenfor den katolske teologien, og det i to retninger: mot den delen av den middelalderlige tradisjonen som teologene i Wittenberg forkastet som ubibelsk, og mot den nye antiprotestantiske stridsteologien som romerkirken brukte til å bekjempe Luthers lære. På den andre siden handlet det om å sette opp grensepæler mot avvikende lærer innad i den reformatoriske leiren.»
Og jeg tilføyer, der det fleste tror at Martin Luther vant (de 95 tesene), der begynte egentlig kampen.
Noen synspunkter fra en amatørs vinkel, for de intellektuelle og profesjonelle bruker vel ikke Facebook og blogg?
Her kan man bare synse og mene i vei og så kommer andre motsynsere og antimenere og pulveriserte det en stakkar har sydd sammen. Det står jo som kjent i Bibelen at dåren blir regnet som vis når han ikke åpner munnen (eller skriver på Facebook). Jeg skriver likevel, om Martin Luther og reformasjonen.
Og når jeg tenker meg om i forbindelse med reformasjonsjubileet så lurer jeg på om bare vektleggingen av de 95 tesene mot avlatshandelen på slottskirkedøra i Wittenberg er helt riktig. Hva om om den gode Martin hadde stoppet der?
Selvfølgelig var de 95 tesene avgjørende, hadde vel samme effekt som skuddet i Sarajevo. Jeg har faktisk lest disse tesene, har du?
Hva om Martin Luther ikke hadde oversatt bibelen til tysk, bygd opp den protestantiske teologien, skrevet læresalmene og kjempet aktivt for troen alene? Hva hadde vår evangeliske hverdag vært nå?
I 1528 var Luther på en rundreise og besøkte de nye lutherske menighetene og ble da oppmerksom på den dårlige tilstand når det gjaldt den grunnleggende bibelkunnskap. For å rette på dette utarbeidet Luther en del undervisningsmateriell som så ble utgitt som den lille og den store katekismus. Sistnevnte bok var ment som en hjelp til de nye forkynnerne som sluttet seg til Luther.
Heinz Schilling skriver i sin bok om Martin Luther følgende om Luthers virke etter 1517: «Teologiske eller andre teoretiske gjennombrudd var ikke lenger nødvendige. I den forstand hadde «den unge Luther» gjort unna alt mellom 1515 og 1520. Nå handlet det om å utvide den evangeliske teologiens byggverk.
På den ene siden måtte den avgrense seg mot og legitimere seg ovenfor den katolske teologien, og det i to retninger: mot den delen av den middelalderlige tradisjonen som teologene i Wittenberg forkastet som ubibelsk, og mot den nye antiprotestantiske stridsteologien som romerkirken brukte til å bekjempe Luthers lære. På den andre siden handlet det om å sette opp grensepæler mot avvikende lærer innad i den reformatoriske leiren.»
Og jeg tilføyer, der det fleste tror at Martin Luther vant (de 95 tesene), der begynte egentlig kampen.
onsdag, oktober 25, 2017
Tafsing....?
Tafsetider...
Når normløshet er en norm, da blir den som lever etter normer regnet for unormale av de normløse, enkelt, ikke sant? Det er greit å gjøre hva man vil med hvem man vil bare alle er villige - det er slik jeg forstår det - eller?
Er det dette som er vår nye samfunnsnorm.
Men den mannlige abnorme tafse(u)kulturen som har vært på agendaen de siste dagene viser at det tross alt innerst inne finnes uskrevne normer (lover) - kvinnene vil bli respektert og verdsatt - ikke tafset på eller voldtatt.
For tafsing er vel en form for voldtekt?
– Vi må få en slutt på at enkelte menn tror det er greit å tafse på kvinner, sier arbeidsminister Anniken Hauglie.
Og her er jeg enig med arbeidsministeren, men er det så enkelt at det bare er enkelte menn, eller er det et flertall, ser vi bare toppen av isfjellet? Egentlig vil jeg ikke tro at flertallet av menn er tafsere. Mulig vi kan bytte ut ordet "enkelte" menn med "enkle" menn - mye testosteron og lite hjernemasse. Er noen mannfolk helt normløse?
Om noen skulle begynne å gni og tafse på bilen til naboen ville det nok fort bli en politianmeldelse.
Og hvor og til hvem skal de som blir utsatt for disse fornærmelsen gå til?
Det kan ikke bevises og dessuten er det pinlig å "henge ut" en kollega eller venn.
Mye av våre holdninger hentes fra oppvekstmiljøet, også mennenes holdninger til kvinnene. Høy standard og respekt i hjemmet skaper også det samme i den oppvoksende slekt. Slik du er mot mora di vil du bli mot kona di sa min mamma engang, hun var en meget klok kvinne.
Og vi kan føre dette videre ved å si - det mannen sier og gjør mot kona si vil guttungen når den tid kommer gjøre mot kona si...
Må ordet ridderlig komme på agendaen igjen?
Ridderlig - nobel - galant - kultivert - høflig - taktfull - oppmerksom - dannet.
Normer og regler er faktisk bra!
Når normløshet er en norm, da blir den som lever etter normer regnet for unormale av de normløse, enkelt, ikke sant? Det er greit å gjøre hva man vil med hvem man vil bare alle er villige - det er slik jeg forstår det - eller?
Er det dette som er vår nye samfunnsnorm.
Men den mannlige abnorme tafse(u)kulturen som har vært på agendaen de siste dagene viser at det tross alt innerst inne finnes uskrevne normer (lover) - kvinnene vil bli respektert og verdsatt - ikke tafset på eller voldtatt.
For tafsing er vel en form for voldtekt?
– Vi må få en slutt på at enkelte menn tror det er greit å tafse på kvinner, sier arbeidsminister Anniken Hauglie.
Og her er jeg enig med arbeidsministeren, men er det så enkelt at det bare er enkelte menn, eller er det et flertall, ser vi bare toppen av isfjellet? Egentlig vil jeg ikke tro at flertallet av menn er tafsere. Mulig vi kan bytte ut ordet "enkelte" menn med "enkle" menn - mye testosteron og lite hjernemasse. Er noen mannfolk helt normløse?
Om noen skulle begynne å gni og tafse på bilen til naboen ville det nok fort bli en politianmeldelse.
Og hvor og til hvem skal de som blir utsatt for disse fornærmelsen gå til?
Det kan ikke bevises og dessuten er det pinlig å "henge ut" en kollega eller venn.
Mye av våre holdninger hentes fra oppvekstmiljøet, også mennenes holdninger til kvinnene. Høy standard og respekt i hjemmet skaper også det samme i den oppvoksende slekt. Slik du er mot mora di vil du bli mot kona di sa min mamma engang, hun var en meget klok kvinne.
Og vi kan føre dette videre ved å si - det mannen sier og gjør mot kona si vil guttungen når den tid kommer gjøre mot kona si...
Må ordet ridderlig komme på agendaen igjen?
Ridderlig - nobel - galant - kultivert - høflig - taktfull - oppmerksom - dannet.
Normer og regler er faktisk bra!
mandag, oktober 23, 2017
Universet og hår....
Universets størrelse og min (manglende) fatteevne.
«Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!»
Salmene 8:4-5
Men Gud kjenner oss, våre hodehår er tellet sier Jesus. «Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen.» Matteus 10:30
Når dette er slått fast så vil jeg ikke forsøke å forklare hvorfor ting hender eller ikke hender. Gud vet alt, men veien til ham er tro som Heb. 11:6 viser oss.
Hvor mange sandkorn er det på vår kloden og hvor mange stjerner er det i universet? Abraham fikk løfte om en stor slekt, men hvor mange dreier det seg sa egentlig om?
«Han (Gud) førte ham (Abraham) utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.»
1 Mosebok 15:5
Jeg søkte litt og fant følgene opplysninger om universet. Om vi dobler eller halverer tallene er det ufattbart likevel.
Sommeren 2003 anslo en gruppe astronomer ved Australian National University antallet av stjerner i universet til å være 70 trilliarder – det vil si et 7-tall fulgt av 22 nuller. Men da har vel universet en begrensning? Jeg tror at om vi kommer til universets ende (om det var mulig) så vil vi møte et nytt univers og et nytt og et nytt...
Det samme tror dr. Simon Driver, som var med på undersøkelsen, og han mener imidlertid at det virkelige antallet godt kan være større, ettersom opptellingen bare omfatter galakser som er innen rekkevidde for teleskoper på Jorden. Videre er det slik at universet ifølge de nyeste kosmologiske teoriene er uendelig, og dermed finnes det trolig også uendelig mange stjerner.
Abraham fikk også løfte om en ætt like stor som støvet på jorden. Om vi bytter støv med sandkorn blir det også ganske mange.
Men la oss for en stund holde oss til tallet 70 trilliarder stjerner og sammenlikne med antallet av sandkorn. Sandkorn kan være fra 0,125 til 0,5 millimeter i diameter. Hvis vi forutsetter en gjennomsnittlig størrelse på 0,25 millimeter, vil det i én kubikkmeter sand være 64 milliarder sandkorn.
Lengden av verdens strender er vanskelig å beregne, men et forslag sier 1,5 millioner kilometer. Hvis hver strand i gjennomsnitt er 50 meter bred og dekket av én meter sand, kommer vi til at det på alle verdens strender er totalt 4,8 trilliarder sandkorn.
Summa summarum: Det stemmer nok at himmelens stjerner er mer tallrike enn sandkornene på alle verdens strender, cirka 15 ganger så mange. Men det endrer seg hvis vi tar med ørkenene. Bare i Sahara er antallet av sandkorn beregnet til 1800 trilliarder!
Abraham får litt av en ætt!
Dette går over min begripelsen og langt inn i prestens sa klokkeren om noe han ikke forstod. Det samme sier jeg.
Men jeg tror at jeg skjønner én ting. Det som er uendelig er skapt av én som er uendelig.
«Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.»
Hebreerne 11:3 - det rekker for meg!
«Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!»
Salmene 8:4-5
Men Gud kjenner oss, våre hodehår er tellet sier Jesus. «Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen.» Matteus 10:30
Når dette er slått fast så vil jeg ikke forsøke å forklare hvorfor ting hender eller ikke hender. Gud vet alt, men veien til ham er tro som Heb. 11:6 viser oss.
Hvor mange sandkorn er det på vår kloden og hvor mange stjerner er det i universet? Abraham fikk løfte om en stor slekt, men hvor mange dreier det seg sa egentlig om?
«Han (Gud) førte ham (Abraham) utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.»
1 Mosebok 15:5
Jeg søkte litt og fant følgene opplysninger om universet. Om vi dobler eller halverer tallene er det ufattbart likevel.
Sommeren 2003 anslo en gruppe astronomer ved Australian National University antallet av stjerner i universet til å være 70 trilliarder – det vil si et 7-tall fulgt av 22 nuller. Men da har vel universet en begrensning? Jeg tror at om vi kommer til universets ende (om det var mulig) så vil vi møte et nytt univers og et nytt og et nytt...
Det samme tror dr. Simon Driver, som var med på undersøkelsen, og han mener imidlertid at det virkelige antallet godt kan være større, ettersom opptellingen bare omfatter galakser som er innen rekkevidde for teleskoper på Jorden. Videre er det slik at universet ifølge de nyeste kosmologiske teoriene er uendelig, og dermed finnes det trolig også uendelig mange stjerner.
Abraham fikk også løfte om en ætt like stor som støvet på jorden. Om vi bytter støv med sandkorn blir det også ganske mange.
Men la oss for en stund holde oss til tallet 70 trilliarder stjerner og sammenlikne med antallet av sandkorn. Sandkorn kan være fra 0,125 til 0,5 millimeter i diameter. Hvis vi forutsetter en gjennomsnittlig størrelse på 0,25 millimeter, vil det i én kubikkmeter sand være 64 milliarder sandkorn.
Lengden av verdens strender er vanskelig å beregne, men et forslag sier 1,5 millioner kilometer. Hvis hver strand i gjennomsnitt er 50 meter bred og dekket av én meter sand, kommer vi til at det på alle verdens strender er totalt 4,8 trilliarder sandkorn.
Summa summarum: Det stemmer nok at himmelens stjerner er mer tallrike enn sandkornene på alle verdens strender, cirka 15 ganger så mange. Men det endrer seg hvis vi tar med ørkenene. Bare i Sahara er antallet av sandkorn beregnet til 1800 trilliarder!
Abraham får litt av en ætt!
Dette går over min begripelsen og langt inn i prestens sa klokkeren om noe han ikke forstod. Det samme sier jeg.
Men jeg tror at jeg skjønner én ting. Det som er uendelig er skapt av én som er uendelig.
«Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.»
Hebreerne 11:3 - det rekker for meg!
fredag, oktober 20, 2017
Er Gud urettferdig?
Den urettferdige Gud?
Ja, mange har lurt på det når de leser skriftstedet i Matteus kap 25 om hva Jesus sier om de tre tjenerne. «For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Matteus 25:29
Og jeg har hørt sukket, tenk å ta fra den som på forhånd er fattig - fryktelig!
Noen sliter med denne lignelsen.
Men les hele lignelsen. Der beskriver Jesus tre tjenere som fikk i oppdrag å forvalte formuen til en mann mens han var i utlandet. En fikk fem, en fikk to og en fikk bare en talent. Og når vi leser den sørgelige utgangen for sistnevnte tjener så forstår vi hvorfor han bare fikk en talent. Man gir ikke formuer til dårer, men den rike mannen var generøs mot denne siste tjeneren og gav ham en mulighet.
Men det man graver ned, det er noe man i realiteten ikke har. Altså ble denne onde og late tjeneren slik som Jesus beskrev ham fratatt noe han hadde mislighold, en del av formuen. Han ble fratatt noe han ikke hadde, for det var nedgravd.
Det et det lignelsen dreier seg om...
Jesus tar ikke slantene fra fattige, svake og ubemidlede for å gi til de rike. Jesus sier at han tar tilbake betrodde midler som er gravd ned og i realiteten ikke eksisterer, i hvert fall ikke for denne late tjeneren.
Jesus sier at de siste skal bli de første. Hadde denne mannen vist troskap så hadde han muligens overtatt hele formuen.
Det var det som hendte med Josef i Egypt, han var ikke bitter, men tjente Gud også i fengselet. Han hadde ikke gravd ned sitt pund.
Derfor skal vi være frimodige og tjene hverandre med den gave og de midler Gud har gitt oss. For Gud er ikke urettferdig....
Men det er alvorlig å grave ned gaver, nådegaver, tjenester og midler Gud har gitt oss...
«For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verket dere har gjort, og den kjærligheten dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det. Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.»
Hebreerne 6:10-12
Ja, mange har lurt på det når de leser skriftstedet i Matteus kap 25 om hva Jesus sier om de tre tjenerne. «For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Matteus 25:29
Og jeg har hørt sukket, tenk å ta fra den som på forhånd er fattig - fryktelig!
Noen sliter med denne lignelsen.
Men les hele lignelsen. Der beskriver Jesus tre tjenere som fikk i oppdrag å forvalte formuen til en mann mens han var i utlandet. En fikk fem, en fikk to og en fikk bare en talent. Og når vi leser den sørgelige utgangen for sistnevnte tjener så forstår vi hvorfor han bare fikk en talent. Man gir ikke formuer til dårer, men den rike mannen var generøs mot denne siste tjeneren og gav ham en mulighet.
Men det man graver ned, det er noe man i realiteten ikke har. Altså ble denne onde og late tjeneren slik som Jesus beskrev ham fratatt noe han hadde mislighold, en del av formuen. Han ble fratatt noe han ikke hadde, for det var nedgravd.
Det et det lignelsen dreier seg om...
Jesus tar ikke slantene fra fattige, svake og ubemidlede for å gi til de rike. Jesus sier at han tar tilbake betrodde midler som er gravd ned og i realiteten ikke eksisterer, i hvert fall ikke for denne late tjeneren.
Jesus sier at de siste skal bli de første. Hadde denne mannen vist troskap så hadde han muligens overtatt hele formuen.
Det var det som hendte med Josef i Egypt, han var ikke bitter, men tjente Gud også i fengselet. Han hadde ikke gravd ned sitt pund.
Derfor skal vi være frimodige og tjene hverandre med den gave og de midler Gud har gitt oss. For Gud er ikke urettferdig....
Men det er alvorlig å grave ned gaver, nådegaver, tjenester og midler Gud har gitt oss...
«For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verket dere har gjort, og den kjærligheten dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det. Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.»
Hebreerne 6:10-12
torsdag, oktober 19, 2017
Ikke skyt pianisten...
På et skilt i en saloon i Texas sto følgende skrevet: «IKKE SKYT PÅ PIANISTEN - HAN GJØR SÅ GODT HAN KAN». Det var nok en årsak til at skiltet hang over pianoet, pianister vokser ikke på trær. Det er så lett å bruke seksløperen, kanskje rette den mot egen tinning?
Jeg tviler ikke på at våre pastorer og forkynnere forbereder seg. De søker Gud om et ord eller et budskap. Så setter vi oss ned i kirkebenkene, bra tale, interresant budskap, alvorlig - men ikke nå.... Vi kan ikke både høre og gjøre?
Ved et par tilfeller har jeg sett kraftfulle evangelister i virksomhet både ute i "bushen" og her hjemme. Mister de "salvelsen" når de kommer hjem?
Jeg tror ikke det, det er vel heller det kjente "Nasaret-syndromet", det som Jesus opplevde i byen han vokste opp i.
«...Og han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro.» Matteus 13:54, 56-58.
Så fortvil ikke pastor, alt avhenger ikke av deg.
Av og til importerer vi forkynnerkrefter fra det store utland, mer salvelse, mer kraft, mer åpenbaring og visdom der. Men vokser det noe mer bak deres ploger?
Noen ganger kan forkynnelsen for oss tilhørere bli mer underholdning enn oppbyggelse. Dette var sterkt, dette var herlig! Så kan det hende at for noen av oss blir de beste predikantene våre evangeliske entertainere, de er kvikke i replikken og latteren sitter løst - men ingen forandring.
Det er det som fører til frafall, vi blir bare ordets hørere...
Les hva profeten Esekiel skriver:
«Så kommer de til deg i store skarer. De setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de lever ikke etter dem. Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se, du er for dem som en som synger kjærlighetsviser, en som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter dem.»
Esekiel 33:31-32
Min bønn og mitt ønske til alle forkynnere er: Ikke si det jeg liker å høre, men si det jeg behøver (men da kan det jo bli glissent i kirkebenkene da)!
Jeg tviler ikke på at våre pastorer og forkynnere forbereder seg. De søker Gud om et ord eller et budskap. Så setter vi oss ned i kirkebenkene, bra tale, interresant budskap, alvorlig - men ikke nå.... Vi kan ikke både høre og gjøre?
Ved et par tilfeller har jeg sett kraftfulle evangelister i virksomhet både ute i "bushen" og her hjemme. Mister de "salvelsen" når de kommer hjem?
Jeg tror ikke det, det er vel heller det kjente "Nasaret-syndromet", det som Jesus opplevde i byen han vokste opp i.
«...Og han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro.» Matteus 13:54, 56-58.
Så fortvil ikke pastor, alt avhenger ikke av deg.
Av og til importerer vi forkynnerkrefter fra det store utland, mer salvelse, mer kraft, mer åpenbaring og visdom der. Men vokser det noe mer bak deres ploger?
Noen ganger kan forkynnelsen for oss tilhørere bli mer underholdning enn oppbyggelse. Dette var sterkt, dette var herlig! Så kan det hende at for noen av oss blir de beste predikantene våre evangeliske entertainere, de er kvikke i replikken og latteren sitter løst - men ingen forandring.
Det er det som fører til frafall, vi blir bare ordets hørere...
Les hva profeten Esekiel skriver:
«Så kommer de til deg i store skarer. De setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de lever ikke etter dem. Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se, du er for dem som en som synger kjærlighetsviser, en som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter dem.»
Esekiel 33:31-32
Min bønn og mitt ønske til alle forkynnere er: Ikke si det jeg liker å høre, men si det jeg behøver (men da kan det jo bli glissent i kirkebenkene da)!
onsdag, oktober 18, 2017
Ulf Ekman i India og barna her hjemme...
Ulf Ekman, India og de små barna.
Igjen noen løse tanker.
Håper jeg ikke plager deg med skrivingen min, men du behøver jo ikke å lese!
Nå tenker jeg på en liten fortsettelse av forrige inserat som handler om tilbedelse og Guds Ånd som fylte huset.
Å teoretisere for mye om dette blir som å tilby et brevkurs i svømming. Men la gå, det må ofte komme en tanke før noe skjer.
Husker for en del år tilbake hvor jeg var deltager på en Livets Ord reise til India. I byen Lucknow, såvidt jeg husker, skulle det avholdes et seminar for predikanter og dette seminaret ble avholdt i et auditorium. Taler var Ulf Ekman og emnet var om å bli fylt med Den Hellige Ånd. Det var stille mens undervisningen pågikk, ikke mye karismatisk ytring høre, men så begynte det å hende noe. Mens Ulf Ekman bad begynte det å bli liv på første benkerad. Ånden begynte å fylle de som satt fremst og nederst og likesom en flodbølge i "slow motion" steg lovprisningen oppover i auditoriet, rekke for rekke ettersom Ånden fylte den enkelte.
Har hørt om noe lignende i Norge også, da begynte "bølgen" å bevege seg fra galleriet og ned i salen. Leste også nylig at et sted i Sverige beveget Guds Ånd seg utenfor en kirke og berørte mennesker som gikk forbi på gaten.
Vi behøver mye mer av dette, våre teorier og kunnskap må omsettes til virkelighet. Alle mennesker er designet for å leve et åndelig liv i Den Hellige Ånd!
Mange sier at det var bra, sterkt og salvet både her og der. Men barna er lakmustesten på hva som er substansen i en gudstjeneste. Barn er faktisk mer åpne for Guds rike en vi voksne forståsegpåere er. Når Ånden fyller et møte blir barna stille, de sanser hva som forgår. Små og store barn med løftede hender og strålende øyne er vel det vakreste vi ser.
Men når barna bråker og er urolige så forteller det også noe, selv i Guds rike er det lov å være årlig. Det har vel hendt vi har sittet eller stått i benkeradene og sunget våre sanger mens tankene har vært helt andre steder? Og om vi i en sådan situasjon skulle ta en titt rundt oss så er ansiktene likesom uten liv. Vi er bare tilstede og gjør det vi skal gjøre.
Men når Guds Ånd senker seg over forsamlingen og berører den enkelte da blir det likesom en indre vårløsning. Alle blir vakrere, øynene stråler, gledestårene renner nedover kinnene, hendene løftes og alle opplever himmelen.
Egentlig kan det alltid være slik....
Hørte om en menighet i London der barna var de første til å lovprise Gud når lokalet ble fylt av Ånden. Deretter kom de voksne igang, de rene barnehjertene er mer følsomme for de himmelske ting.
Tenker i den forbindelse på Jesu inntog i Jerusalem. Hvorfor lovpriste barna Jesus høylydt? Min privat tolkning er at de ble berørt av Guds Ånd.
«Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme.» Matteus 21:15 Nå er det tid for å søke Gud så alle generasjoner opplever Gud i våre vanlige møter..
«Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Matteus 19:14
Skal vi kle barna i lovprisningens klær?
Ikke nødvendig å hysje på barna der Guds rike manifesterer seg.
Jeg vil også omvende meg å bli som et barn!
Igjen noen løse tanker.
Håper jeg ikke plager deg med skrivingen min, men du behøver jo ikke å lese!
Nå tenker jeg på en liten fortsettelse av forrige inserat som handler om tilbedelse og Guds Ånd som fylte huset.
Å teoretisere for mye om dette blir som å tilby et brevkurs i svømming. Men la gå, det må ofte komme en tanke før noe skjer.
Husker for en del år tilbake hvor jeg var deltager på en Livets Ord reise til India. I byen Lucknow, såvidt jeg husker, skulle det avholdes et seminar for predikanter og dette seminaret ble avholdt i et auditorium. Taler var Ulf Ekman og emnet var om å bli fylt med Den Hellige Ånd. Det var stille mens undervisningen pågikk, ikke mye karismatisk ytring høre, men så begynte det å hende noe. Mens Ulf Ekman bad begynte det å bli liv på første benkerad. Ånden begynte å fylle de som satt fremst og nederst og likesom en flodbølge i "slow motion" steg lovprisningen oppover i auditoriet, rekke for rekke ettersom Ånden fylte den enkelte.
Har hørt om noe lignende i Norge også, da begynte "bølgen" å bevege seg fra galleriet og ned i salen. Leste også nylig at et sted i Sverige beveget Guds Ånd seg utenfor en kirke og berørte mennesker som gikk forbi på gaten.
Vi behøver mye mer av dette, våre teorier og kunnskap må omsettes til virkelighet. Alle mennesker er designet for å leve et åndelig liv i Den Hellige Ånd!
Mange sier at det var bra, sterkt og salvet både her og der. Men barna er lakmustesten på hva som er substansen i en gudstjeneste. Barn er faktisk mer åpne for Guds rike en vi voksne forståsegpåere er. Når Ånden fyller et møte blir barna stille, de sanser hva som forgår. Små og store barn med løftede hender og strålende øyne er vel det vakreste vi ser.
Men når barna bråker og er urolige så forteller det også noe, selv i Guds rike er det lov å være årlig. Det har vel hendt vi har sittet eller stått i benkeradene og sunget våre sanger mens tankene har vært helt andre steder? Og om vi i en sådan situasjon skulle ta en titt rundt oss så er ansiktene likesom uten liv. Vi er bare tilstede og gjør det vi skal gjøre.
Men når Guds Ånd senker seg over forsamlingen og berører den enkelte da blir det likesom en indre vårløsning. Alle blir vakrere, øynene stråler, gledestårene renner nedover kinnene, hendene løftes og alle opplever himmelen.
Egentlig kan det alltid være slik....
Hørte om en menighet i London der barna var de første til å lovprise Gud når lokalet ble fylt av Ånden. Deretter kom de voksne igang, de rene barnehjertene er mer følsomme for de himmelske ting.
Tenker i den forbindelse på Jesu inntog i Jerusalem. Hvorfor lovpriste barna Jesus høylydt? Min privat tolkning er at de ble berørt av Guds Ånd.
«Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme.» Matteus 21:15 Nå er det tid for å søke Gud så alle generasjoner opplever Gud i våre vanlige møter..
«Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Matteus 19:14
Skal vi kle barna i lovprisningens klær?
Ikke nødvendig å hysje på barna der Guds rike manifesterer seg.
Jeg vil også omvende meg å bli som et barn!
tirsdag, oktober 17, 2017
Frelst uten egentlig å ville det...
Fra en annen vinkel.
Dere som leser mine skriverier opplever vel at jeg er på leting, leting etter det ultimate svar, men det finnes vel ikke? I Guds rike gjelder ikke teknikker og metoder, det som gjelder er relasjon - ved tro.
Når tro blir teknikk har den opphev seg selv. Jeg tror ikke på helbredelse, for helbredelse er ingen person eller gestalt, helbredelse er resultatet av en relasjon. Men ikke alltid, det kan også være resultatet av en tilstedeværende kraft på grunn av andres tilbedelse.
Leste et vitnesbyrd av en mann som hadde blitt frelst - på en merkelig måte. På en måte blev han frelst mot sin vilje, om vi kan beskrive det slik da, i hvert fall var det ikke planlagt.
Denne mannen var forretningsmann og var et sted i Sydamerika. I en ledig stund var han ute på byen og la merke til en stor folkemengde som strømmet inn på en fotballarena. Han blandet seg av ren nysgjerrighet med mengden og mot sin vilje ble han presset inn på området og havnet på en tribune uten mulighet til retrett. Da oppdaget han at det var en kristen kampanje som han så seg nødt til å overvære.
Men omsider kom han seg ut og satte kursen mot parkeringsplassen.
Da han la den ene hånden på biltaket mens han låste opp bildøra fikk han et sjokk, hånden hadde fem fingre. Saken var den at han tidligere hadde mistet en finger i en ulykke, men nå var fingeren på plass igjen - dog i en lysere utgave.
Mannen tok imot Jesus som et resultat av å være tilstede i Guds manifesterte nærvær.
Det er mange måte å motta helbredelse på. Jesus foreskrev håndspåleggelse og å salve med olje. Det samme foreskriver Jakob sammen med troens bønn, dette gjelder da menighetsmedlemmer. Så var det noen som oppdaget kraften i klærne og svettedukene til Paulus, noe som har gitt oss praksisen med bønneduker. Selvfølgelig fungerer enkel forbønn også....
Men ofte blir gudsnærværet glemt, vi "kjører" i vei i henhold til vår "liturgi" med lovsang, kollekt og tale. Men mange ganger, ja altfor ofte, blir tilbedelsen og opphøyelsen av Jesusnavnet glemt. Jeg har vært på møter med mange ord om tro, men Jesunavnet har enkelte ganger glimret med sitt fravær. Mulig det er bare jeg som har opplevd dette....
Men tro er ikke bare teknikk, som tidligere nevnt er det relasjon - i denne sammenheng med Den Hellige Ånd. Ånden er ikke bare en kraft, Ånden er en person vi må forholde oss til. Tro er ikke bare å handle på et ord, tro er også å kjenne lovmessigheten i den åndelige verden og handle deretter. Slik som høvedsmannen i Matteus 8 som forstod funksjonene i den åndelige verden og fikk Jesu anerkjennelse:
«Da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!». Matteus 8:10
Av og til kan tro være å vente til den rette vinden kommer, det som gjør at seilbåten heiser seilene eller ørnen letter. Altfor ofte begynner vi å ro vår seilbåt istedenfor og tro.
I GT leser vi at Guds herlighet fylte templet på en slik sterk måte at prestene ikke fikk utført sin tjeneste. I NT har vi Øvresalen og Ånden som falt på samme måte i huset til Kornelius. Du som leser dette forstår sikkert hva jeg mener, tilbedelse som åpner for gudsnærværet. Jeg var med på en merkelig opplevelse i Israel for mange år side. Var med i en gruppe og da var selvfølgelig Øvresalen et av målene. Som seg hør og bør for pinsefolk så hørte bønn i tunger og tilbedelse med til besøket i dette historiske rommet. Men det var jo ikke bare oss der, men også en gruppe som kom fra den østlige del av kloden. Mens vi priste Gud kom det et sterkt Åndens nærvær og folk i den andre gruppen begynte å falle, husker spesielt en med fotoapparat....
Vi behøver tid til tilbedelse, det åpner himmelen.
«...Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra småbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning?» Matteus 21:16. Og lovprisningen nedkjemper fienden...
«Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.» Salmene 8:3
Lovprisning gjør ikke bare noe med meg, det berører omgivelsene.
Noen ganger synger vi våre sanger, punktum - amen. Så prates det, sikkert bra, punktum - amen. Men for å sitere noe som den kjente pastoren Wynne Lewis i Kensington Temple fortalte engang, omtrent slik husker jeg det.
Det var rett før en gudstjeneste at han hørte Ånden si omtrent følgende: ...og hvilke sanger skal synges, hva kommer så, og hva kommer så - og Wynne Lewis svarte. Og så sa Ånden til ham - og hvor kommer jeg inn hen da?
Ja, det var det da!
«Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jesaja 40:31.
Og til slutt vil jeg ta med Jesus hjertesukk når han kjempet sammen med disiplene i Getsemane: «Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!» Matteus 26:40
Skal vi våkne av søvne å tilbe vår frelser og venn minst en time hver søndag. Han er verd det - og vi behøver det!
Dere som leser mine skriverier opplever vel at jeg er på leting, leting etter det ultimate svar, men det finnes vel ikke? I Guds rike gjelder ikke teknikker og metoder, det som gjelder er relasjon - ved tro.
Når tro blir teknikk har den opphev seg selv. Jeg tror ikke på helbredelse, for helbredelse er ingen person eller gestalt, helbredelse er resultatet av en relasjon. Men ikke alltid, det kan også være resultatet av en tilstedeværende kraft på grunn av andres tilbedelse.
Leste et vitnesbyrd av en mann som hadde blitt frelst - på en merkelig måte. På en måte blev han frelst mot sin vilje, om vi kan beskrive det slik da, i hvert fall var det ikke planlagt.
Denne mannen var forretningsmann og var et sted i Sydamerika. I en ledig stund var han ute på byen og la merke til en stor folkemengde som strømmet inn på en fotballarena. Han blandet seg av ren nysgjerrighet med mengden og mot sin vilje ble han presset inn på området og havnet på en tribune uten mulighet til retrett. Da oppdaget han at det var en kristen kampanje som han så seg nødt til å overvære.
Men omsider kom han seg ut og satte kursen mot parkeringsplassen.
Da han la den ene hånden på biltaket mens han låste opp bildøra fikk han et sjokk, hånden hadde fem fingre. Saken var den at han tidligere hadde mistet en finger i en ulykke, men nå var fingeren på plass igjen - dog i en lysere utgave.
Mannen tok imot Jesus som et resultat av å være tilstede i Guds manifesterte nærvær.
Det er mange måte å motta helbredelse på. Jesus foreskrev håndspåleggelse og å salve med olje. Det samme foreskriver Jakob sammen med troens bønn, dette gjelder da menighetsmedlemmer. Så var det noen som oppdaget kraften i klærne og svettedukene til Paulus, noe som har gitt oss praksisen med bønneduker. Selvfølgelig fungerer enkel forbønn også....
Men ofte blir gudsnærværet glemt, vi "kjører" i vei i henhold til vår "liturgi" med lovsang, kollekt og tale. Men mange ganger, ja altfor ofte, blir tilbedelsen og opphøyelsen av Jesusnavnet glemt. Jeg har vært på møter med mange ord om tro, men Jesunavnet har enkelte ganger glimret med sitt fravær. Mulig det er bare jeg som har opplevd dette....
Men tro er ikke bare teknikk, som tidligere nevnt er det relasjon - i denne sammenheng med Den Hellige Ånd. Ånden er ikke bare en kraft, Ånden er en person vi må forholde oss til. Tro er ikke bare å handle på et ord, tro er også å kjenne lovmessigheten i den åndelige verden og handle deretter. Slik som høvedsmannen i Matteus 8 som forstod funksjonene i den åndelige verden og fikk Jesu anerkjennelse:
«Da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!». Matteus 8:10
Av og til kan tro være å vente til den rette vinden kommer, det som gjør at seilbåten heiser seilene eller ørnen letter. Altfor ofte begynner vi å ro vår seilbåt istedenfor og tro.
I GT leser vi at Guds herlighet fylte templet på en slik sterk måte at prestene ikke fikk utført sin tjeneste. I NT har vi Øvresalen og Ånden som falt på samme måte i huset til Kornelius. Du som leser dette forstår sikkert hva jeg mener, tilbedelse som åpner for gudsnærværet. Jeg var med på en merkelig opplevelse i Israel for mange år side. Var med i en gruppe og da var selvfølgelig Øvresalen et av målene. Som seg hør og bør for pinsefolk så hørte bønn i tunger og tilbedelse med til besøket i dette historiske rommet. Men det var jo ikke bare oss der, men også en gruppe som kom fra den østlige del av kloden. Mens vi priste Gud kom det et sterkt Åndens nærvær og folk i den andre gruppen begynte å falle, husker spesielt en med fotoapparat....
Vi behøver tid til tilbedelse, det åpner himmelen.
«...Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra småbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning?» Matteus 21:16. Og lovprisningen nedkjemper fienden...
«Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.» Salmene 8:3
Lovprisning gjør ikke bare noe med meg, det berører omgivelsene.
Noen ganger synger vi våre sanger, punktum - amen. Så prates det, sikkert bra, punktum - amen. Men for å sitere noe som den kjente pastoren Wynne Lewis i Kensington Temple fortalte engang, omtrent slik husker jeg det.
Det var rett før en gudstjeneste at han hørte Ånden si omtrent følgende: ...og hvilke sanger skal synges, hva kommer så, og hva kommer så - og Wynne Lewis svarte. Og så sa Ånden til ham - og hvor kommer jeg inn hen da?
Ja, det var det da!
«Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» Jesaja 40:31.
Og til slutt vil jeg ta med Jesus hjertesukk når han kjempet sammen med disiplene i Getsemane: «Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!» Matteus 26:40
Skal vi våkne av søvne å tilbe vår frelser og venn minst en time hver søndag. Han er verd det - og vi behøver det!
søndag, oktober 15, 2017
Det er vekkelse når satan våkner.
Når satan sover.
Når jeg skriver dette så er det med respekt og beundring for alle gudfryktige, kompromissløse og bibeltro forkynnere vi har i vårt land. De står som vektere på muren. Lyttet på en slik forkynner senest i dag....
Men vi (jeg) må gjøre som de sier!
Den som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus skal bli forfulgt. Det er et bibelsk løfte.
Det er ingen grunn til å søke forfølgelse, den kan komme når som helst når vi følger Jesus. Å følge Jesus skaper forfølgelse, også på skole og arbeidsplass. Men det er mange grader av forfølgelse . Dette har vi sett groteske eksempler på i våre dager, for eksempel ISIS som har forfulgt, torturert, drept og utryddet kristne i Midt-Østen eller KGB som forfulgte kristne i game Sovjetunionen. Gjennom alle tider har gudfryktige kristne blitt forfulgt og drept, også fra "kristent" hold. Hadde man ikke samme mening som den offisielle kirken var man ferdig.
Men Guds menighet dreper ikke. Derfor er etter mitt syn mye av kirkehistorien ikke kirkehistorie, det er undertrykkelseshistorie og noe har lite med kristendommen å gjøre. Korstogene var ikke en del av Jesu misjonsbefaling og inkvisisjonen ikke en del av bibelens læretjeneste. Like fullt kalles det kristent.
Selve navnet inkvisisjon (lat. inquisitio, undersøkelse), betegner rettslig forfølgelse av heretikere gjennom en domstol nedsatt av kirken. Slik forfølgelse kunne iverksettes uten at det forelå noen formell anklage. Du kan lese mer om inkvisisjonen på lenken nedenfor.
http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvisis
Ang. vranglære så skal vi med saktmodighet formane de som sier i mot og vranglærere skal vi ikke engang spise sammen med skriver Paulus. Andre virkemidler mot dette finner vi ikke i bibelen.
Mange kirker og trossamfunn har bøyd av når det gjelder å stå for de grunnleggende sannheter i Guds ord. Enkelt kirker velger mer å bli samtidstilpasset, relevante og kulturelle istedenfor å gjøre det de e r satt til - å forkynne ordet om korset, omvendelse og dåp.
Willam Booths endetidsprofeti er vel kjent for mange, han sier at:
”I de siste dager skal det bli:
* * religion uten Den Hellige Ånd,
*
* * kristendom uten Kristus,
*
* * tilgivelse uten anger og omvendelse,
*
* * frelse uten gjenfødelse,
*
* * politikk uten Gud,
*
* * himmel uten helvete”.
1 Når det er/blir slik som William Booth beskriver kan satan sove. Dere er jordens salt sier Jesus til oss kristne, men nå saltet mister sin kraft duger det ikke til annet enn å bli trådd ned av menneskene.
Men det er først når satan våkner vi kan snakke om en reell vekkelse. Ofte har forsiktigheten og "hensyn" tatt overhånd i kristne miljøer. Hele vekkelseshistorien forteller om dette, men bare for å nevne metodistvekkelsen, Frelsesarmévekkelsen og også pinsevekkelsen. Alle disse driver fremdeles gode arbeider, men kan vel være langt fra originalutgaven.
For å spissformulere litt synges det vel mer "bjørnen sover, bjørnen sover i sitt lune hi, den er ikke farlig om vi vandrer varlig"... (med visdom altså).
Men det er normalt med en vred satan når vi lever normalt med Gud.
«Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.»
Åpenbaringen 12:17
Krigens første fase er striden mot bibelens sannheter, vinner satan denne kampen kan han legge seg ned å sove igjen. Men jeg kan love at han ikke vinner denne kampen, og da ser han seg nødt til å gå inn i fase to - å forfølge. Dette er noe historien viser.
Reinhard Bonnke har et sterkt slagord - Plyndre helvete og befolke himmelen. Dette burde være hele kristenhetens slagord, for vi har egentlig virkemidlene til å gjennomføre dette.
Så la oss derfor fortsette med å gjøre som menighet(er) det vi er kalt til: forkynne evangeliet, drive ut demoner, helbrede de syke og lære dem (Guds menighet) å holde alt jeg (Jesus) har befalt dere.
Når vi gjør dette vil vi lykkes enten det blir gjennom liv eller død.
Og så vil jeg avslutte med en strofe fra en sang av Aril Edvartsen: "... og selv om en djevelen brummer, Gud Fader han allmakten har!"
Når jeg skriver dette så er det med respekt og beundring for alle gudfryktige, kompromissløse og bibeltro forkynnere vi har i vårt land. De står som vektere på muren. Lyttet på en slik forkynner senest i dag....
Men vi (jeg) må gjøre som de sier!
Den som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus skal bli forfulgt. Det er et bibelsk løfte.
Det er ingen grunn til å søke forfølgelse, den kan komme når som helst når vi følger Jesus. Å følge Jesus skaper forfølgelse, også på skole og arbeidsplass. Men det er mange grader av forfølgelse . Dette har vi sett groteske eksempler på i våre dager, for eksempel ISIS som har forfulgt, torturert, drept og utryddet kristne i Midt-Østen eller KGB som forfulgte kristne i game Sovjetunionen. Gjennom alle tider har gudfryktige kristne blitt forfulgt og drept, også fra "kristent" hold. Hadde man ikke samme mening som den offisielle kirken var man ferdig.
Men Guds menighet dreper ikke. Derfor er etter mitt syn mye av kirkehistorien ikke kirkehistorie, det er undertrykkelseshistorie og noe har lite med kristendommen å gjøre. Korstogene var ikke en del av Jesu misjonsbefaling og inkvisisjonen ikke en del av bibelens læretjeneste. Like fullt kalles det kristent.
Selve navnet inkvisisjon (lat. inquisitio, undersøkelse), betegner rettslig forfølgelse av heretikere gjennom en domstol nedsatt av kirken. Slik forfølgelse kunne iverksettes uten at det forelå noen formell anklage. Du kan lese mer om inkvisisjonen på lenken nedenfor.
http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvisis
Ang. vranglære så skal vi med saktmodighet formane de som sier i mot og vranglærere skal vi ikke engang spise sammen med skriver Paulus. Andre virkemidler mot dette finner vi ikke i bibelen.
Mange kirker og trossamfunn har bøyd av når det gjelder å stå for de grunnleggende sannheter i Guds ord. Enkelt kirker velger mer å bli samtidstilpasset, relevante og kulturelle istedenfor å gjøre det de e r satt til - å forkynne ordet om korset, omvendelse og dåp.
Willam Booths endetidsprofeti er vel kjent for mange, han sier at:
”I de siste dager skal det bli:
* * religion uten Den Hellige Ånd,
*
* * kristendom uten Kristus,
*
* * tilgivelse uten anger og omvendelse,
*
* * frelse uten gjenfødelse,
*
* * politikk uten Gud,
*
* * himmel uten helvete”.
1 Når det er/blir slik som William Booth beskriver kan satan sove. Dere er jordens salt sier Jesus til oss kristne, men nå saltet mister sin kraft duger det ikke til annet enn å bli trådd ned av menneskene.
Men det er først når satan våkner vi kan snakke om en reell vekkelse. Ofte har forsiktigheten og "hensyn" tatt overhånd i kristne miljøer. Hele vekkelseshistorien forteller om dette, men bare for å nevne metodistvekkelsen, Frelsesarmévekkelsen og også pinsevekkelsen. Alle disse driver fremdeles gode arbeider, men kan vel være langt fra originalutgaven.
For å spissformulere litt synges det vel mer "bjørnen sover, bjørnen sover i sitt lune hi, den er ikke farlig om vi vandrer varlig"... (med visdom altså).
Men det er normalt med en vred satan når vi lever normalt med Gud.
«Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.»
Åpenbaringen 12:17
Krigens første fase er striden mot bibelens sannheter, vinner satan denne kampen kan han legge seg ned å sove igjen. Men jeg kan love at han ikke vinner denne kampen, og da ser han seg nødt til å gå inn i fase to - å forfølge. Dette er noe historien viser.
Reinhard Bonnke har et sterkt slagord - Plyndre helvete og befolke himmelen. Dette burde være hele kristenhetens slagord, for vi har egentlig virkemidlene til å gjennomføre dette.
Så la oss derfor fortsette med å gjøre som menighet(er) det vi er kalt til: forkynne evangeliet, drive ut demoner, helbrede de syke og lære dem (Guds menighet) å holde alt jeg (Jesus) har befalt dere.
Når vi gjør dette vil vi lykkes enten det blir gjennom liv eller død.
Og så vil jeg avslutte med en strofe fra en sang av Aril Edvartsen: "... og selv om en djevelen brummer, Gud Fader han allmakten har!"
fredag, oktober 13, 2017
Hersketeknikk
Hersketeknikk.
Jeg liker å dele tanker, forhåpentlig vis meningsfylte eller kanskje meningsløse. Noe deler jeg fordi jeg har lest det eller hørt det. Og noe dukker merkelig nok opp et sted i mitt lille hode. Følgende mening leste jeg i dag som visstnok Berit Ås har formulert og det handler om hersketeknikk:
Usynliggjøring.
Latterliggjøring.
Tilbakeholdelse av informasjon.
Fordømmelse uansett hva du gjør.
Påføring av skyld og skam.
Har du opplevd dette?
Store konserner kan også bedrive skumle ting. For mange år siden var jeg vitne til en utspekulert måte å få folk til å levere inn sin oppsigelse. Firmaet, som hadde vært privat, ble oppkjøpt av er konsern og fikk ny ledelse. Det som hendte var at en av de gamle lederne beholdt sitt kontor, men han fikk ingen arbeidsoppgaver. Til slutt sluttet han....
Et barns behov av å bli elsket, sett, hørt, akseptert, oppmuntrer, gitt tillit, fellesskap og trygghet forsvinner ikke når man blir voksen.
Jeg liker å dele tanker, forhåpentlig vis meningsfylte eller kanskje meningsløse. Noe deler jeg fordi jeg har lest det eller hørt det. Og noe dukker merkelig nok opp et sted i mitt lille hode. Følgende mening leste jeg i dag som visstnok Berit Ås har formulert og det handler om hersketeknikk:
Usynliggjøring.
Latterliggjøring.
Tilbakeholdelse av informasjon.
Fordømmelse uansett hva du gjør.
Påføring av skyld og skam.
Har du opplevd dette?
Store konserner kan også bedrive skumle ting. For mange år siden var jeg vitne til en utspekulert måte å få folk til å levere inn sin oppsigelse. Firmaet, som hadde vært privat, ble oppkjøpt av er konsern og fikk ny ledelse. Det som hendte var at en av de gamle lederne beholdt sitt kontor, men han fikk ingen arbeidsoppgaver. Til slutt sluttet han....
Et barns behov av å bli elsket, sett, hørt, akseptert, oppmuntrer, gitt tillit, fellesskap og trygghet forsvinner ikke når man blir voksen.
onsdag, oktober 11, 2017
Stopp verden, jeg vil av!
Min kveldsandakt.
Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la skjærene ta deg heter det i et barnerim. Og slik er det å bli en gammel gubbe, men jeg lar ikke skjærene ta meg - det er ettertanken som hele tiden tar meg. Hvorfor har man gjort det man har gjort tenker jeg ofte. Når jeg kom til verden var det mellom 2.5 til 3 milliarder mennesker på kloden. I min levetid har det øket med minst 4 milliarder. Men hvem forstår hva en milliard er?
Og fra den stressede, moderne verden kommer ropet:
Stopp verden, jeg vil av! Det er en musikal som hadde urpremiere den 20. juli 1961. Den har vært fremført mange ganger siden, også i Norge.
Er denne musikalen egentlig menneskehetens rop? Om vi teller to siffer i sekundet vil vi telle til hundre og tyve på ett minutt. Om vi med samme hastighet greier å telle de 7.5 milliardene mennesker som lever i dag vil du bruke ganske lang tid på å telle disse. Det vil faktisk ta ganske lang tid, ja hele 119 år. Prøv selv. Hva betyr da et enkeltmenneske? Ta en titt på http://www.worldometers.info/no/ og bli redd.
Gud sa til Adam og Eva: «Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.»
1 Mosebok 1:28. Dette oppdraget kan vi si er fullført. Et annet oppdrag er ikke fullført:
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»
Matteus 28:19-20
T.L.Osborne har skrevet en bok med tittelen Hensikten med pinsekraften. Kanskje ikke så dumt å være opptatt med denne kraften likevel..
Jeg bare lurer jeg...?
Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la skjærene ta deg heter det i et barnerim. Og slik er det å bli en gammel gubbe, men jeg lar ikke skjærene ta meg - det er ettertanken som hele tiden tar meg. Hvorfor har man gjort det man har gjort tenker jeg ofte. Når jeg kom til verden var det mellom 2.5 til 3 milliarder mennesker på kloden. I min levetid har det øket med minst 4 milliarder. Men hvem forstår hva en milliard er?
Og fra den stressede, moderne verden kommer ropet:
Stopp verden, jeg vil av! Det er en musikal som hadde urpremiere den 20. juli 1961. Den har vært fremført mange ganger siden, også i Norge.
Er denne musikalen egentlig menneskehetens rop? Om vi teller to siffer i sekundet vil vi telle til hundre og tyve på ett minutt. Om vi med samme hastighet greier å telle de 7.5 milliardene mennesker som lever i dag vil du bruke ganske lang tid på å telle disse. Det vil faktisk ta ganske lang tid, ja hele 119 år. Prøv selv. Hva betyr da et enkeltmenneske? Ta en titt på http://www.worldometers.info/no/ og bli redd.
Gud sa til Adam og Eva: «Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.»
1 Mosebok 1:28. Dette oppdraget kan vi si er fullført. Et annet oppdrag er ikke fullført:
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»
Matteus 28:19-20
T.L.Osborne har skrevet en bok med tittelen Hensikten med pinsekraften. Kanskje ikke så dumt å være opptatt med denne kraften likevel..
Jeg bare lurer jeg...?
mandag, oktober 09, 2017
Har du et kall?
Har du et kall? Det har ikke jeg - jeg er bare en helt alminnelig meg.
Å være i Guds plan, det er vi vel alle, men det er ikke alltid vi forstår det.
Paulus var i Guds plan, egentlig ganske plagsomt. Før Paulus begynte sin tjeneste fikk han dette klare budskapet: «For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» Apostlenes gjerninger 9:16. Det ble bokstavelig oppfylt.
Josef var i Guds plan og det resulterte i en periode bak lås og slå. Men han bevarte sitt hjerte og sitt personlige forhold til Gud. «Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt.»
1 Mosebok 45:4, 7-8
Om man skulle oppleve å bli fjernet (satt til siden) fra manesjen eller føle seg "forbigått" så gjelder ikke denne verdens tankesett i Guds rike. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Efeserne 2:10.
Vi må bare tro at Gud leder oss, når vi ikke får beskjed er det dumt å finne på noe selv. Men ingen behøver Guds ledelse for å hjelpe til eller ta seg av behov som en måtte møte.
«Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» For å leve ut sistnevnte vers behøves ikke noe spesielt kall fra himmelen. Og her lever vel også de fleste kristne...
Om ingen ser ditt "kall" så har du vel ikke det da!
Kong Saul fant på noe selv, det ble hans bane. Han handlet i mot Guds vilje og søkte å tekkes folket. «Så tenkte jeg: Nå drar filistrene ned mot meg til Gilgal, og jeg har ennå ikke bønnfalt Herren. Da tok jeg mot til meg og ofret brennofferet. Da sa Samuel til Saul: Du har handlet som en dåre! Du har ikke holdt det bud som Herren din Gud ga deg. Da ville Herren nå ha stadfestet ditt kongedømme over Israel for alle tider. Men nå skal kongdømmet ditt ikke stå ved makt. Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte, og ham har Herren bestemt til fyrste over folket sitt. For du har ikke holdt det Herren bød deg.» 1 Samuel 13:12-14.
Men noen områder i Guds menighet må vi overlate til Guds direkte ledelse.
«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom.» Jakob 3:1 Den som Gud kaller til å undervise får også den nødvendige åpenbaring for gjerningen.
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
Efeserne 2:10
Når vi med virketrang går til siden og slipper fram de Gud har kalt vil det uvegerlig resultere i fremgang for Guds rike.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,»
Efeserne 4:11-12.
Så må jeg innrømme at dette er et vanskelig område, hvem kan bedømme hvem som er kalt? Ja, dette er ikke lett, men vi har profetene og deres tjeneste da. Vi behøver nemlig profeter som de hadde i Antiokia, der var det både profeter og lærere. Og når profeten taler lystrer man. Det var etter et direktiv fra himmelen at Paulus og Barnabas dro ut på sin første misjonsreise.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger 13:2.
Det er trygt å reise ut når Gud er arbeidsgiveren.
Men alle tjenester behøver et profetisk vink, det gir personlig trygghet både for tjeneren og menigheten. Timoteus fikk det, og dette er en styrke for alle tjenestegavene i Guds menighet. «Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.» 1 Timoteus 4:14.
Men summa summarum, menigheten er ikke en institusjon for solister, det er en omsorgsinstitusjon.
Men hvordan er så menighetshierarkiet bygd opp. Jo, den tradisjonelle tanken er vel at på toppen av pyramiden sitter pastoren og soler seg, litt under sitter de eldste og slikker resten av solstrålene og under er de praktiske tjenestene, diakonene som avslører seg med sin svettelukt. Altså, det tilkommer mest ære til de på toppen.
Eller er det slik? Om du dreier pyramiden 180 grader så finner du pastor og lederteamet på bunnen og det er jo slik det er, de bærer dagens byrde og hete. Tjenerene er nederst og får alt til å fungere. Det er derfor vi skal holde de som deler ut ordet og arbeider blant oss høyt i ære.
«....Men Gud satte legemet slik sammen at han ga det ringeste størst ære,»
1 Korinter 12:24.
Og om vi er kalt, så er vi i hvert fall kalt til å tjene hverandre.
Og har du lyst til å nå toppen, da vil du om det lykkes havne på bunnen!
Å være i Guds plan, det er vi vel alle, men det er ikke alltid vi forstår det.
Paulus var i Guds plan, egentlig ganske plagsomt. Før Paulus begynte sin tjeneste fikk han dette klare budskapet: «For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» Apostlenes gjerninger 9:16. Det ble bokstavelig oppfylt.
Josef var i Guds plan og det resulterte i en periode bak lås og slå. Men han bevarte sitt hjerte og sitt personlige forhold til Gud. «Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt.»
1 Mosebok 45:4, 7-8
Om man skulle oppleve å bli fjernet (satt til siden) fra manesjen eller føle seg "forbigått" så gjelder ikke denne verdens tankesett i Guds rike. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Efeserne 2:10.
Vi må bare tro at Gud leder oss, når vi ikke får beskjed er det dumt å finne på noe selv. Men ingen behøver Guds ledelse for å hjelpe til eller ta seg av behov som en måtte møte.
«Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» For å leve ut sistnevnte vers behøves ikke noe spesielt kall fra himmelen. Og her lever vel også de fleste kristne...
Om ingen ser ditt "kall" så har du vel ikke det da!
Kong Saul fant på noe selv, det ble hans bane. Han handlet i mot Guds vilje og søkte å tekkes folket. «Så tenkte jeg: Nå drar filistrene ned mot meg til Gilgal, og jeg har ennå ikke bønnfalt Herren. Da tok jeg mot til meg og ofret brennofferet. Da sa Samuel til Saul: Du har handlet som en dåre! Du har ikke holdt det bud som Herren din Gud ga deg. Da ville Herren nå ha stadfestet ditt kongedømme over Israel for alle tider. Men nå skal kongdømmet ditt ikke stå ved makt. Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte, og ham har Herren bestemt til fyrste over folket sitt. For du har ikke holdt det Herren bød deg.» 1 Samuel 13:12-14.
Men noen områder i Guds menighet må vi overlate til Guds direkte ledelse.
«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom.» Jakob 3:1 Den som Gud kaller til å undervise får også den nødvendige åpenbaring for gjerningen.
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
Efeserne 2:10
Når vi med virketrang går til siden og slipper fram de Gud har kalt vil det uvegerlig resultere i fremgang for Guds rike.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,»
Efeserne 4:11-12.
Så må jeg innrømme at dette er et vanskelig område, hvem kan bedømme hvem som er kalt? Ja, dette er ikke lett, men vi har profetene og deres tjeneste da. Vi behøver nemlig profeter som de hadde i Antiokia, der var det både profeter og lærere. Og når profeten taler lystrer man. Det var etter et direktiv fra himmelen at Paulus og Barnabas dro ut på sin første misjonsreise.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» Apostlenes gjerninger 13:2.
Det er trygt å reise ut når Gud er arbeidsgiveren.
Men alle tjenester behøver et profetisk vink, det gir personlig trygghet både for tjeneren og menigheten. Timoteus fikk det, og dette er en styrke for alle tjenestegavene i Guds menighet. «Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.» 1 Timoteus 4:14.
Men summa summarum, menigheten er ikke en institusjon for solister, det er en omsorgsinstitusjon.
Men hvordan er så menighetshierarkiet bygd opp. Jo, den tradisjonelle tanken er vel at på toppen av pyramiden sitter pastoren og soler seg, litt under sitter de eldste og slikker resten av solstrålene og under er de praktiske tjenestene, diakonene som avslører seg med sin svettelukt. Altså, det tilkommer mest ære til de på toppen.
Eller er det slik? Om du dreier pyramiden 180 grader så finner du pastor og lederteamet på bunnen og det er jo slik det er, de bærer dagens byrde og hete. Tjenerene er nederst og får alt til å fungere. Det er derfor vi skal holde de som deler ut ordet og arbeider blant oss høyt i ære.
«....Men Gud satte legemet slik sammen at han ga det ringeste størst ære,»
1 Korinter 12:24.
Og om vi er kalt, så er vi i hvert fall kalt til å tjene hverandre.
Og har du lyst til å nå toppen, da vil du om det lykkes havne på bunnen!
lørdag, oktober 07, 2017
Lengsel fører til arbeide... Brev 96
Kan lengsel etter vekkelse føre til svekkelse?
«Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt.»
Hebreerne 11:39 Man kan dra bibelvers for langt og legge inn andre meninger enn det skriften taler om, men likevel. Bibelverset taler om mennesker som har kjempet til døden for sin tro og det kan vel neppe sies om de fleste av oss.
Men én ting har vel mange av våre hensovede felles med disse fordums helter, de døde uten å oppnå den vekkelsen de trodde og håpet på. I disse dager flyver man hit og dit når man kjenner den minste eim av røk, ingen røk uten ild. Det oppleves mange sterke gudstjenester og vi lytter til sterke prekener og..... Det forblir med røyklukten og vekkelsesilden var ikke der heller.
Det fortelles fra andre verdenskrig om noen sabotører fra hjemmefronten under 2. verdenskrig som var blitt snuset opp og arrestert av Gestapo. De hadde nettopp rigget til for en sabotasjehandling med tidsinnstilte bomber, men de ble oppdaget mens de var i ferd med å forlate området.
Det var i krigens sluttfase og de ble derfor dømt til døden omgående. Mens de stod der foran eksekusjonspelotongen lyttet de intenst, var oppdraget vellykket?
Så smalt skuddene og de segnet døde om, like etter hørtes noen voldsomme drønn - oppdraget var vellykket, men de fikk ingen del i det.
De oppnådde ikke det som var lovet i sin livstid, men det kom!
Det er mange som har avsluttet livsløpet mens de har lyttet etter vekkelsestonene. Deres arbeide har ikke vært forgjeves, men noen må ta troens stafettpinne og løpe videre.
Jeg vil ikke si at jeg ikke tror på vekkelse, med vekkelse mener jeg at Guds ord trenger inn i den norske befolkningen.
Likevel tror jeg mer på å bygge Guds menighet enn å vente på vekkelse, ikke forsamlinger av lyttere, men ytere eller arbeidere. Altså som bibelen sier - et utrustet og dyktiggjort Guds folk som utfører sin tjenestegjerning. En tjenestegjerning som er relevant for dagens behov blant dagens befolkning. Alt kan ikke skje fra en prekestol. Vi behøver kvinner som underviser kvinner, menn som underviser menn og forbedere og rådgiver som kan kan hjelpe mennesker i alle livssituasjoner. Vi behøver de som støtter enker og foreldreløse - menigheten har nemlig innebygde muligheter til å takle alt. Det er også fattigdom i vårt gamle fedreland.....
Istedenfor muslim frykt skal vi høste muslim frukt - de kommer når vi et klare!
Mange ber om vekkelse, men jeg lurer på om Gud faktisk tror på våre bønner - han tenker vel omtrent slik - hvis de tror på det de ber om, hvorfor gjør de seg ikke klare?
En menighet betjenes av fler enn én. I Antiokia var det profeter og lærere.
Kjennetegnet på Guds menighet er mangfold - også i tjenestegaver.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,» Efeserne 4:11-12
En menighet som lever etter disse prinsippene vil alltid lykkes!
«Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt.»
Hebreerne 11:39 Man kan dra bibelvers for langt og legge inn andre meninger enn det skriften taler om, men likevel. Bibelverset taler om mennesker som har kjempet til døden for sin tro og det kan vel neppe sies om de fleste av oss.
Men én ting har vel mange av våre hensovede felles med disse fordums helter, de døde uten å oppnå den vekkelsen de trodde og håpet på. I disse dager flyver man hit og dit når man kjenner den minste eim av røk, ingen røk uten ild. Det oppleves mange sterke gudstjenester og vi lytter til sterke prekener og..... Det forblir med røyklukten og vekkelsesilden var ikke der heller.
Det fortelles fra andre verdenskrig om noen sabotører fra hjemmefronten under 2. verdenskrig som var blitt snuset opp og arrestert av Gestapo. De hadde nettopp rigget til for en sabotasjehandling med tidsinnstilte bomber, men de ble oppdaget mens de var i ferd med å forlate området.
Det var i krigens sluttfase og de ble derfor dømt til døden omgående. Mens de stod der foran eksekusjonspelotongen lyttet de intenst, var oppdraget vellykket?
Så smalt skuddene og de segnet døde om, like etter hørtes noen voldsomme drønn - oppdraget var vellykket, men de fikk ingen del i det.
De oppnådde ikke det som var lovet i sin livstid, men det kom!
Det er mange som har avsluttet livsløpet mens de har lyttet etter vekkelsestonene. Deres arbeide har ikke vært forgjeves, men noen må ta troens stafettpinne og løpe videre.
Jeg vil ikke si at jeg ikke tror på vekkelse, med vekkelse mener jeg at Guds ord trenger inn i den norske befolkningen.
Likevel tror jeg mer på å bygge Guds menighet enn å vente på vekkelse, ikke forsamlinger av lyttere, men ytere eller arbeidere. Altså som bibelen sier - et utrustet og dyktiggjort Guds folk som utfører sin tjenestegjerning. En tjenestegjerning som er relevant for dagens behov blant dagens befolkning. Alt kan ikke skje fra en prekestol. Vi behøver kvinner som underviser kvinner, menn som underviser menn og forbedere og rådgiver som kan kan hjelpe mennesker i alle livssituasjoner. Vi behøver de som støtter enker og foreldreløse - menigheten har nemlig innebygde muligheter til å takle alt. Det er også fattigdom i vårt gamle fedreland.....
Istedenfor muslim frykt skal vi høste muslim frukt - de kommer når vi et klare!
Mange ber om vekkelse, men jeg lurer på om Gud faktisk tror på våre bønner - han tenker vel omtrent slik - hvis de tror på det de ber om, hvorfor gjør de seg ikke klare?
En menighet betjenes av fler enn én. I Antiokia var det profeter og lærere.
Kjennetegnet på Guds menighet er mangfold - også i tjenestegaver.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,» Efeserne 4:11-12
En menighet som lever etter disse prinsippene vil alltid lykkes!
onsdag, oktober 04, 2017
Kan en overgriper forvandles? Brev 95
Kan overgriperen bli frelst, befridd og forvandlet?
Hva med overgriperene, familietyrannene og voldsmennene. Kan de hjelpes?
Ut fra det bibelske perspektivet finnes det ikke umulige tilfeller, der synden er stor er nåden større. Men det er ikke automatikk i alt, det er også noe som heter prosesser.
Den kjente forkynneren og forfatteren Edin Løvås stiller spørsmålet om psykopaten kan bli frelst.
I en av sine bøker deler forfatteren sin erfaring etter 40 år som sjelesørger, og beskriver hvilke metoder en psykopat benytter seg av i sitt spill med andre mennesker (Maktmennesket i menigheten). En psykopat vet jo egentlig ikke at han er det, empati finnes ikke der. Han er den som "vet" at han er feil- og fri fra synd vil derfor heller ikke komme til erkjennelse av egen synd og ser heller ikke behovet for omvendelse.
Men noen vet...
Om han ikke direkte var en overgriper så var Paulus farlig nær, og han beskriver seg selv som en torturist. «Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.»
Slik beskriver Paulus seg selv i Apostlenes gjerninger 26:11
Denne Paulus fikk et forvandlende møte med Jesus og ble en av historiens viktigste personer. Det var Paulus som senere beskrev kjærligheten i 1. Kor. kapittel 13.
Men det er Guds kraft er nøkkelen, eller som Ludvig Karlsen sa - den som ikke regner med Gud kan ikke regne!
I 1. Mosebok finner vi noen overgripere som i utgangspunktet var harde og kyniske, men deres gjerninger hadde likevel plaget dem og det avslørte de når de pratet sammen under Josefs påhør, de viste jo ikke at konkammerbestyreren var deres egen bror, Josef. «De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.» 1. Mosebok 42:21.
Dypt der inne hos disse ni brødrene var det anger.
Det er sikkert mange overgripere som opplever det samme som brødrene til Josef. De har også sikkert registrert sjeleangsten til offeret og lengter etter befrielse.
Kan vi som Guds menighet også hjelpe disse? Jeg tror vi kan!
Men der det ikke er anger er omvendelse umulig. Og der det ikke er omvendelse er heller ikke syndenes forlatelse.
«Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham!» Lukas 17:3. Det hender at menigheten må ta itu med enkeltmennesker som har gått over streken, det er Jesus som sier det og han sier det for å hjelpe. I kjærligheten så ligger også et ansvar for å hjelpe inn på veien igjen.
Selvfølgelig skal vi hjelpe alle ofrene som ligger langs veien, men har vi som kristne og menigheter ansvar for overgriperne?
Det er så mange slags former for overgrep, fysisk, seksuelt og psykisk. Altså ved makt å utføre noe mot andre for å tilfredsstille seg selv eller ha en utøylet aggresjon.
Og når overgrepet er utført finner har samfunnet to nye aktører, offeret - med sitt nye handlingsmønster og overgriperen som er sulten på mer. Ofte går der år, ja tiår til hendelsene kommer fram i lyset.
Men rett på sak, hva gjøres i den kristne manesjen når et menighetsmedlem blir kjent som overgriper eller overgriperen selv søker hjelp? Har faktisk selv bare én gang hørt undervisning om dette spesielle tema, det var på pastorkurset i Oslo for en del år tilbake. Men om det er noen handlingsplan for dette i norske menigheter tviler jeg på.
Ble selv veldig forbauset over feighet og ansvarsfraskrivelse i de høyere "geistlige" kretser ved et tilfelle. Kjekkest å feie under teppet....
Men Guds menighet som er sannhetens støtte og grunnvoll skulle være best på dette området.
Har sjekker litt med et krisesenter og dette hadde et opplegg, både for å fange opp (søke frivillig hjelp) og hjelpe seksuelle overgripere. Forutsetningen var da at overgriperen var villig gjøre opp med ofrene, men også med myndighetene og ta sin straff for det han hadde gjort. Leste et vitnesbyrd fra en mann som valgte denne veien og fikk hjelp fordi det ble åpnet en dør.
Slik jeg ser det er dette opplegget hos krisesenteret som det mest riktig. En konfrontasjon både med offer og myndigheter. Og i alle tilfeller vil situasjonen til den misbrukte veie tyngst.
Et "å skjære til benet" opplegg vil som regel være best for begge parter.
Jesus sier:
«da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!» Matteus 5:24
Dernest å bekjenne sin synd for Gud:
«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» 1 Johannes 1:9
Men det er åndelige spilleregler og disse må følges, og for meg vil den praktiske konsekvens bli som punktene nedenfor om en overgriper skulle søke hjelp:
1. Er du villig til på rett måte å bekjenne/beklage det for den forurettede?
2. Er du villig til å gjøre opp med det for politiet å eventuelt ta din straff?
3. Er du villig til å motta den hjelpen som tilbys?
4. Da vil vi/jeg hjelpe deg så langt vi evner .
Her har jeg bare luftet noen tanker og ikke skrevet en bok, men det er vel nødvendig med bok om misforståelser skal unngås.
Utgangspunktet for mitt innlegg er at ingen ting er umulig for Gud, men skal Guds befriende kjærlighetskraft må vi følge de åndelige lovene...
Hva med overgriperene, familietyrannene og voldsmennene. Kan de hjelpes?
Ut fra det bibelske perspektivet finnes det ikke umulige tilfeller, der synden er stor er nåden større. Men det er ikke automatikk i alt, det er også noe som heter prosesser.
Den kjente forkynneren og forfatteren Edin Løvås stiller spørsmålet om psykopaten kan bli frelst.
I en av sine bøker deler forfatteren sin erfaring etter 40 år som sjelesørger, og beskriver hvilke metoder en psykopat benytter seg av i sitt spill med andre mennesker (Maktmennesket i menigheten). En psykopat vet jo egentlig ikke at han er det, empati finnes ikke der. Han er den som "vet" at han er feil- og fri fra synd vil derfor heller ikke komme til erkjennelse av egen synd og ser heller ikke behovet for omvendelse.
Men noen vet...
Om han ikke direkte var en overgriper så var Paulus farlig nær, og han beskriver seg selv som en torturist. «Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.»
Slik beskriver Paulus seg selv i Apostlenes gjerninger 26:11
Denne Paulus fikk et forvandlende møte med Jesus og ble en av historiens viktigste personer. Det var Paulus som senere beskrev kjærligheten i 1. Kor. kapittel 13.
Men det er Guds kraft er nøkkelen, eller som Ludvig Karlsen sa - den som ikke regner med Gud kan ikke regne!
I 1. Mosebok finner vi noen overgripere som i utgangspunktet var harde og kyniske, men deres gjerninger hadde likevel plaget dem og det avslørte de når de pratet sammen under Josefs påhør, de viste jo ikke at konkammerbestyreren var deres egen bror, Josef. «De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.» 1. Mosebok 42:21.
Dypt der inne hos disse ni brødrene var det anger.
Det er sikkert mange overgripere som opplever det samme som brødrene til Josef. De har også sikkert registrert sjeleangsten til offeret og lengter etter befrielse.
Kan vi som Guds menighet også hjelpe disse? Jeg tror vi kan!
Men der det ikke er anger er omvendelse umulig. Og der det ikke er omvendelse er heller ikke syndenes forlatelse.
«Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham!» Lukas 17:3. Det hender at menigheten må ta itu med enkeltmennesker som har gått over streken, det er Jesus som sier det og han sier det for å hjelpe. I kjærligheten så ligger også et ansvar for å hjelpe inn på veien igjen.
Selvfølgelig skal vi hjelpe alle ofrene som ligger langs veien, men har vi som kristne og menigheter ansvar for overgriperne?
Det er så mange slags former for overgrep, fysisk, seksuelt og psykisk. Altså ved makt å utføre noe mot andre for å tilfredsstille seg selv eller ha en utøylet aggresjon.
Og når overgrepet er utført finner har samfunnet to nye aktører, offeret - med sitt nye handlingsmønster og overgriperen som er sulten på mer. Ofte går der år, ja tiår til hendelsene kommer fram i lyset.
Men rett på sak, hva gjøres i den kristne manesjen når et menighetsmedlem blir kjent som overgriper eller overgriperen selv søker hjelp? Har faktisk selv bare én gang hørt undervisning om dette spesielle tema, det var på pastorkurset i Oslo for en del år tilbake. Men om det er noen handlingsplan for dette i norske menigheter tviler jeg på.
Ble selv veldig forbauset over feighet og ansvarsfraskrivelse i de høyere "geistlige" kretser ved et tilfelle. Kjekkest å feie under teppet....
Men Guds menighet som er sannhetens støtte og grunnvoll skulle være best på dette området.
Har sjekker litt med et krisesenter og dette hadde et opplegg, både for å fange opp (søke frivillig hjelp) og hjelpe seksuelle overgripere. Forutsetningen var da at overgriperen var villig gjøre opp med ofrene, men også med myndighetene og ta sin straff for det han hadde gjort. Leste et vitnesbyrd fra en mann som valgte denne veien og fikk hjelp fordi det ble åpnet en dør.
Slik jeg ser det er dette opplegget hos krisesenteret som det mest riktig. En konfrontasjon både med offer og myndigheter. Og i alle tilfeller vil situasjonen til den misbrukte veie tyngst.
Et "å skjære til benet" opplegg vil som regel være best for begge parter.
Jesus sier:
«da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!» Matteus 5:24
Dernest å bekjenne sin synd for Gud:
«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» 1 Johannes 1:9
Men det er åndelige spilleregler og disse må følges, og for meg vil den praktiske konsekvens bli som punktene nedenfor om en overgriper skulle søke hjelp:
1. Er du villig til på rett måte å bekjenne/beklage det for den forurettede?
2. Er du villig til å gjøre opp med det for politiet å eventuelt ta din straff?
3. Er du villig til å motta den hjelpen som tilbys?
4. Da vil vi/jeg hjelpe deg så langt vi evner .
Her har jeg bare luftet noen tanker og ikke skrevet en bok, men det er vel nødvendig med bok om misforståelser skal unngås.
Utgangspunktet for mitt innlegg er at ingen ting er umulig for Gud, men skal Guds befriende kjærlighetskraft må vi følge de åndelige lovene...
tirsdag, oktober 03, 2017
Å tilgi, en viljesak? Brev 94
Tilgivelse, en viljesak?
Det er ikke lett å være menneske, prøv den som vil er det sagt. Nå har jeg vært litt innom det med overgrep, et uhyggelig tema. Men vi må ikke lukke øynene å gå forbi selv om det er ubehagelig og gjør vondt.
Et nøkkelord som kommer igjen i denne sammenheng er ordet tilgivelse, et offer kan gå til grunne, ikke på grunn av handlingene de har vært utsatt for, men på grunn av hat og bitterhet. Når mennesker kan hjelpes til, ikke tvinges til, å tilgi - da er mye gjort. De stakkars ofrene har ikke bare sårene og minnene å bære på, men også bitterheten, kanskje et gryende hat, selvforakt og for noen frykten for å møte overgriperen igjen.
Men mange har fått hjelp av dyktige mennesker til befrielse, legedom og en ny frihet. Men minnene kan vi gjøre lite med.... Eller?
Jeg tror Gud kan helbrede alt!!!
Jeg husker en søndagsskolehistorie om guttungen som var så umulig. Og hver gang han hadde gjort noe galt fikk han være med pappaen sin som slo inn en spiker i låvedøra. Men ting endret seg og guttungen ble "snill" igjen. Dette gledet faren som tok med seg gutten til låvedøra og med høytid i blikket sa han - nå trekker vi ut alle spikrene. Gutten så på og så utbrøt han - pappa, hva skal vi gjøre med spikerhullene?
Hva med en ny låvedør?
Mange har fått hjelp, både til å tilgi og å glemme.
Joyce Meyer er en av dem, hun ikke bare vant sin far for Gud, hun døpte ham også. Hun hadde en svært vanskelig barndom der faren hennes utnyttet henne seksuelt og moren flyktet fra virkeligheten og vek unna fra å konfrontere situasjonen.
Jesus løste henne.
Og Corrie ten Boom som valgte å tilgi fangevokteren som hadde drept hennes søster.
Hun møtte denne tidligere Nazioffiseren og fangevokteren som var blitt frelst, men klarte ikke å løfte hånden og hilse på ham. Da tok hun en viljebeslutning og rakte hånden fram som et tegn på tilgivelse. I det øyeblikket rørte Gud ved hennes hjerte og satte henne fri.
Eller Josef som tilgav sine brødre.
«Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*. For Gud har latt meg glemme alt mitt strev og hele min fars hus, sa han.»
Når Josef senere møtte sine brødre kunne han tilgi fordi hjertesårene allerede var helbredet, det var Guds verk i Josef.
Og min bønn er, må Gud gi oss mange, mange som kan hjelpe mennesker tilbake til sitt Eden...
mandag, oktober 02, 2017
Vold og sjelesorg. Brev 93
Vold, overgrep og tyranni.
Noen er kjendiser og står fram. Tenk på at flertallet lider i stillhet. Tenker i den forbindelse på komikeren Rune Andersen som åpnet for innsyn til sin voldsfylte barndom. For noen år tilbake gjorde komikeren Trond Kirkevåg det samme, en vond barndom var det han kunne se tilbake på. Sistnevnte var sønn av den populære programlederen Rolf Kirkevåg. Det var godt for disse å få lufte ut smerten. Men så tenker jeg på et par predikantsønner som også har stått frem med sin historie, deres fedre var "gode" predikanter, hvorfor preket de?
Tenk på alle historien som ligger begravet på våre kirkegårder.
Men dette med vold og overgrep har skjedd og skjer. Hvert år blir det født 60000 nye nordmenn hvorav sikkert noen blir overgripere og noen offer. Men de aller fleste blir jo heldigvis fine mennesker.
Vi kan da enkelt konkludere med at akkurat nå nå er det mange som har det forferdelig, akkurat nå gjennomlever noen dette som er så vondt, og så står fram med sin historie en gang i framtiden.
Derfor må vi ikke lukke øynene for at akkurat nå er det overgripere som "smyger" seg inn i barnehager, idrettsklubber, søndagsskoler og menigheter med én ting for øye.
Og så har vi alle de som opplever hjemmet som et lite helvete. Og de, både overgripere og offer, prøver å skjule det... Jeg overdriver ikke.
Hvordan kan vi avsløre dette - og hjelpe? Jeg vet ikke, men om vi erkjenner problemet har vi kommet ganske langt.
Dette som vi nå har fått presentert i våre stuer via en skjerm har helt sikkert pågått så lenge det har vært mennesker på jorden. Tenk for eksempel på slaveriet i Amerika. Dere som har lest boken Onkel Toms hytte forstår hva jeg mener.
Har også pratet med eldre mennesker som ikke lever blant oss lenger og som har levd et helt liv uten mulighet til å fortelle noe, det var overgrep og vold før også. Eller alle de som søker forbønn for sjelens smerte, men forbønnen hjalp ikke.
For det hjelper ikke med forbønn når problemet er sten i skoen. Om man ikke skjønner det selv må må vedkommende (med sten i skoen)først få hjelp til å få av skoen og deretter fjerne stenen. Så kan man be om helbredelse for såret som er oppstått. Enkelt forklart er det det som er sjelesorg. Du har vel hørt Molbohistorien om innbyggeren i Molbolandet som fikk så vondt i ryggen at han så seg nødt til å gå til legen. Glad og fornøyd kom han ut igjen helt frisk og en venn spurte hva problemet var. Ja, det var en fin doktor sa Molboen, han kalte det "vridde bukseseler"!
Først når man forstår problemet kan man hjelpe.
Jesus må hjelpe oss til å se det han ser:
«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»
Matteus 9:36, 38
Jeg tror ikke Jesus bare tenkte på evangelisering her, det han så var var nok også de syke, sultne, fattige, ensomme menneskene som trengte å få dekket de mest elementære behov og ei hånd å holde i, både åndelig, sjelelig og fysisk. Hvordan ville vi ha hatt det uten våre supermarkeder, skoler og helsetjeneste?
Men tilbake til Jesu ord - behovet er arbeidere. Om vi som kristne og menigheter skal klare å ta hånd om alle disse herjede og forkomne, da behøves det mobilisering.
Jeg tror Gud bare sender oss de sjelen vi er i stand til å ta hånd om...
Og til slutt, vi ønsker menighetsvekst. Om dette har det vist seg at det er de som ikke klarer å takle livet som kommer først til våre kirkerom. Men takler vi disse når de kommer, de har jo så mye i ryggsekken? Når jeg gikk på Arken bibelskole for en del år tilbake så jeg tilfeldigvis på et program om hvordan hjelpe tidligere prostituerte tilbake til et normalt liv. Det viste seg ifølge programmet at de fleste menigheter ikke taklet dette. Disse kvinnene følte seg ofte så skitne og urene blant oss "hellige". Men det er en kirke i Stockholm som klarer dette nå. Du har vel hørt om Elise Marie Lindqvist, som arbeider i Klara kirken i Stockholm. Etter et liv med vold og misbruk hjelper hun nå prostituerte på gaten. Vi behøver mange som henne. Ikke uten grunn at hun blir kalt Ängeln på Malmskillnadsgatan.
Men jeg kan ikke skrive utfyllende på denne bloggen, det blir bare tankedrypp. Så tilgi meg for det som mangler og det jeg ikke skrev... Eller der jeg tar feil... Eller om jeg ripper opp sår - vanskelig tema det her.
Håper noen som kan mer enn meg kommer på banen.
Senere vil jeg skrive om overgriperen, kan denne hjelpes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)