Forbønns(u)vaner

Forbønns(u)vaner og praksis.

Vi satt bare rundt frokostbordet og pratet om løst og fast i Guds rike. Våre gudstjenester, barna, bibelkunnskap og nådegaver. Slike samtaler kan bli ganske interresante og givende. Da kan det dukke opp tanker fra "intet" slik som guttungens utrop i eventyret "keiserens nye klær!"

Vi vet at uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og alt som ikke er av tro er synd. Så vi praktiserer vår tro så godt vi kan og vi handler ut fra hjertets overbevisning. Heldigvis ser Gud til våre hjerter.

Jeg tilhører en forsamling som har en god og sunn forbønnspraksis, intet å bemerke til det, men alle kan på alle områder gjøre forbedringer - ellers er vi statiske eller statuer.

Og vi (alle forsamlinger og kirker) praktiserer selvfølgelig  våre forbønns- og helbredelsestjeneste på mange ulike måter. Noe gjør vi av ren lydighet til skriften som å salve syke med olje og be troens bønn, eller også rett og slett ved en enkel håndspåleggelse.

En metode som Jesus benyttet ved et tilfelle var å spytte på jorden for så å lage en deig av dette og tilslutt å smøre substansen i øynene på en blind. Har aldri hørt om noen kirke på våre breddegrader har videreført denne praksisen.

En annen "metode" vi leser om er at de syke berørte Jesu klær og ble friske. Det gikk en kraft ut fra Jesus, men jeg har aldri hørt noen invitere noen til å berører talerens klær. Men lignende saker har sikker hendt. Der Guds kraft åpenbares kan alt skje, alt er mulig for den som tror.

Men vi er ikke langt unna når vi i Apostlenes gjerninger leser om "lommetørkler" og klær som Paulus hadde båret. 

"Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭19‬:‭11-12‬ NB)

Denne praksis er i en viss grad tatt opp som helbredelsesmetode og det fungerer faktisk ganske bra også. Gud binder seg jo ikke til metode, men til tro. Så dette med salveduker er en kombinasjon av Apostlenes gjerninger kap. 19 og Jakobs brev kap. 5 hvor det står:

"Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt". (‭Jakob‬ ‭5‬:‭14-15‬ NB)

Og som "salveduk" kan hva som helst benyttes. Leste en gang om noen som ville gi en salveduk til en innsatt i et fengsel. Denne fangen kjente denne kristne forbønnsmetoden og han ville ikke ta imot salveduker. Da fikk de den glupe idé og be for noen pengesedler som de så gav ham - det fungerte!

Jeg vet jo lite om hvilke herlige gjerninger som hender rundt omkring på vår klode, men skyggemetoden har jeg aldri hørt blitt praktisert. Vi vet jo at skygge (og mørke) er fravær av lys så i seg selv kan ikke skygge frembringe eller formidle noen ting.

"Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭5‬:‭15‬ NB)

Når jeg tenker etter er jo alltid skyggen i direkte forbindelse med en person eller gjenstand i sollyset så jeg kan tenke meg at de som ble helbredet var ganske nærme Peter. Men var det skyggen? Mulig det var Den Hellige Ånds "aura" (ikke New Age) som lå som ei kappe over Peter der han gikk i solskinnet, men folket så bare skyggen?

Hørte noe lignende på 70 tallet i Metodistkirken i Fredrikstad hvor det ble arrangert et "fornyelsesmøte". En av deltagerne der hadde vært på møtene til 

Kathryn Johanna Kuhlman. Som øyenvitne kunne han fortelle at når Kuhlmann gikk blandt tilhørerne så beveget folk der hun gikk som når vinden blåser gjennom en kornåker. Var det en lignende foreteelse på Kuhlmans møter som det med Peters skygge?

Bortsett fra Jakobs brev står det lite om å be for syke i bibelen. Derimot taler bibelen mye om håndspåleggelse. Det vi gjør er å blande håndspåleggelse med troens bønn, men ikke noe feil i det - eller (?). Når vi først tror - er det ikke da tilstrekkelig med kun håndspåleggelse? Jeg har ikke tenkt å gjøre det innviklet i så måte, men mange blir også helbredet ved enkelt å tro på Jesu løfte - be, så skal dere få!

Det viktigste er at det vi praktiserer fungerer og at de syke blir friske.

Dette med forbønn praktiseres også ulikt i de forskjellige trossamfunn. I menigheten jeg tilbrakt de første (24) år av mitt kristenliv var det alltid bønn på kne. De som søkte forbønn fikk da som oftest håndspåleggelse på rygg og skuldre. Men helbredelsen fungerte da også. Helbredelser har faktisk fungert i to tusen år, også før trosbevegelsen så dagens lys. 

Når trosbevegelsen så dagens lys kom også en ny forbønnspraksis ut i lyset - konfidentene (forbønnsøkende) står linjert opp på rekke og rad foran scenen. En praktisk løsning hvor det er lett å be for mange under ordnede forhold. I tillegg har vi fått "fakketjenesten" som skal holde orden på de som faller og passe på ar de ikke skader seg i fallet. 

Og så i tillegg tilskuerne da - publikum som ser på dette kaoset. Når skjer hva med hvem. Ikke alltid bra etter mitt syn når "publikum" ser på mennesker som tydelig har store problemer. Med all respekt - viktig at folk møter Gud, men mye burde vært unntatt offentlighet. Når det i tillegg filmes kan det i noen tilfeller være dråpen(e) som får begeret til å flyte over. 

En annen sak jeg noen ganger har sett er de lange rekker av forbønnsøkende som blir betjent av ganske få eller én enkelt forbeder. Man blir likesom aldri ferdig.

Husker den flotte undervisningen til Åge Åleskjær på Borg Kristne Senter i Sarpsborg for mange år siden hvor han bl.a. underviste om helbredelse. Alle har to hender sa han og da kan alle legge hendene på de syke - mer behøves ikke (underforstått tro da).

Likevel gjelder dette tydeligvis ikke i våre møter, med med noen få unntak.

Og uvegerlig kommer spørsmålet - kan ikke forbønn gjøres unna mye raskere. I våre benker sitter mennesker med høy livskvalitet, tro og erfaring. Har gått på bibelskoler og har erfaring med både forbønn og sjelesorg. Hvorfor kan ikke alle disse "menige", men velutrustede brødre og søstre være med som forbedre? Og hva skal vi med bibelskoler om disse ikke blir koblet inn i våre gudstjenester?

Mye å skrive her, men det får komme senere...

Det hender i våre møter at det blir innbudt til håndsopprekning for de som har et behov og deretter blir de som står omkring bedt om å legge hendene på - og be for disse.

Etter min mening bør dette bare forekomme når pastor, predikant kjenner alle slik at det kan forgå på en trygg måte. Selv har jeg opplevd "håndspåleggelse" som jeg har følt høyst ubehagelig.,

For og til dukker religiøst interesserte opp på våre karismatiske gudstjenester, det er new agere og healere som trives der - åndelighet tiltrekker. Har opplevd dette flere ganger. Og disse menneskene er ikke beskjedne - og de blander seg gjerne med oss kristne. Når det så praktiseres at folk skal be for hverandre i benkeradene stiller jeg meg veldig tvilsom til en slik praksis. Jeg vil ikke ha forbønn av en New Age dame, healer eller folk som lever i synd.

Til slutt, slipp Guds folk løs. La det ikke være en elite som har forbønnstjeneste. Jeg tror på det alminnelige presteskap...