mandag, august 08, 2016

Barna - indikatoren på gudsnærvær...

Barna kjenner Gud!
Har skrevet et lignende innlegg tidligere, men gjentagelse skader ikke.
 "I templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme." (‭Matteus‬ ‭21‬:‭14-15‬ NB)
Guds Ånd beskrives som ild, vann, olje, en kilde, duen, vinden osv. Likesom man kan kjenne når vinden blåser så kan vi fornemme Åndens livgivende strømmer - såfremt antennen (hjertet) er intakt. På dette området er vi forskjellige. 
Et eksempel på dette er barna - de fanger opp alt i atmosfæren, både godt og ondt. Hørte engang om en (sydlandsk) pinsekarismatisk menighet i London. Liturgien der var nok friskere enn vanlig, for medlemmene bragte med seg tamburiner som de brukte under sangen. Men det jeg vil fram til er barna. Når møtene var i gang med bønn og lovprisning og Ånden begynte å bevege seg (blåse) var barna de første som reagerte med lovprisning. Guds rike hører barna til. Når barna begynner å rope hosianna, da er det tegn på at vi voksne har funnet sporet. Skap et miljø som Den Hellige Ånd trives i hørte jeg engang - absolutt nødvendig. Spør ikke voksne forståsegpåere om hvordan gudstjenesten var/er, ofte er det slik når vi liker stilen så kaller vi det Ånden. Se på barna isteden, når de løfter hendene, lukker øynene og priser Gud med forklarede ansikter - da er det et tegn på at vi er på rett veg. Barna må lære bibelhistorien, men de må også lære å kjenne atmosfæren av himmelen, begge deler er nødvendig. I mange kulturer lever barna sammen med de voksne, de lærer selv om de ikke forstår det de er med på i øyeblikket. I vår moderne kristenkultur fjernes barna ofte fra det viktigste her på jorden - gudstjenesten. De har søndagsskole mens vi har voksenmøte. Da lærer de instinktivt at møter er noen greier for de gamle.

Visst skal vi ha søndagsskole, men ikke i gudstjenestetiden (såfremt det er praktisk mulig). En god søndags(lørdag)skole på en hverdag er minst like viktig som en bibelskole for voksne. Selv gikk jeg på to søndagsskoler som barn og har selv vært søndagsskolelærer i en årrekke. Har også hatt ansvar for parallelle barnemøter....
(Om du mener jeg skriver om noe jeg ikke har forstand på).
Barna er egentlig en lakmustest på det åndelige nivået i våre møter. Har faktisk sett at de mest uregjerlige blir som lam der Guds Ånd er nærværende.
For mange år siden pratet jeg med Kenyamisjonæren Arvid Bustgaard. Han hadde blant annet sitt virke blant Luo stammen. De var så ærlige fortalte han, var jeg ikke i salvelsen når jeg prekte så tok de seg en blund - noe å tenke på når barna bråker...

Ingen kommentarer: