Enhetens virkelighet eller utopi...

Kristen enhet - bare for lederne?
Hva kan jeg gjøre - jeg er jo bare en alminnelig sau?

Det dryppes stadig om å bli ett - altså i kristenspråkelige termer. Men enheten stopper som oftest opp på ledernivået. Jeg som er en vanlig kirkebenksliter har liten mulighet til å praktisere det. Pastorene og lederne derimot har alle muligheter til å gjennomføre dette seg imellom. Forumet for disse samlingene kalles broderring, predikantring eller et enda finere ord som økumenisk fellesskap. Hvordan kan jeg få mulighet til å infiltrere meg i slike samlinger? Jeg har hverken vinkler, stjerner eller skulderbørster. Men litt får jeg være med på da, en gang i året ved nyttårstider er det en felles samling av menigheter der jeg bor. Vi som møter opp på denne samlingen og får da lytte til hverandres pastorer og får se hvordan Metodistfjes, Frikirkefjes og Pinsevennfjes ser ut. Litt satt på spissen det, men det er jo det er jo slik det er. Vi blir jo oppfordret til å vise oss fram der. Fellesmøter er noe annet - i løpet av fire, fem dager kommer vi nærmere hverandre. For mange, mange år siden var det fellesmøter på Sellebakk. Da burde man helst unngå tungetale og tydning. Alltid spenning forbundet med slike foreteelser. Men tross særpreg og egenarter, det er mye bedre å være sammen enn å ikke være sammen. Så selv om min innledning muligens kan virke litt sarkastisk for noen, så er det litt sannhet i dette? Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg om hvordan fellesskapet fungerer i andre deler av NORGE - men har du gode erfaringer så del det.
Litt enhet er bedre enn ingen enhet.

Men for å bekjenne mine antiøkumeniske synder så har jeg aldri vært på metodistmøte, aldri på frikirkemøte, en sjelden gang på indremisjonsmøte, aldri på gudstjeneste i Den Norske Kirke. Jeg besøker aldri pinsekarismatiske forsamlinger i distriktet som pinsevennene, menighetene 3:16 og C3 I Fredrikstad, aldri Bless og Den Levende kilde på Rolvsøy eller Zoe-kirken på Sellebakk. Men det er ett lyspunkt, i sommer var jeg på møte i pinsemenigheten Betania på Klavestadhaugen, jeg gikk dit jeg en søndag kveld for å høre på den kjente misjonæren Helge Adolfsen. Forresten en gudstjeneste som ga meg veldig mye. Han forkynte om å tale troens ord til fjellet!

Jeg tenker også på at ordene ett/enhet/fellesskap rett og slett betyr det de beskriver. Ikke nakkefellesskap, skulderfellesskap eller "ingen ser meg" fellesskap. Enhet er åpenhet og åpenhet gir trygghet. Enhet kommer bare der ingen skjuler noe. Når mann og kvinne blir ett i ekteskapet går de ikke opp i en høyere enhet av å bli én person. De er ett og likevel høyst forskjellige.
På samme måten er vi kristne ett, det er Den Hellige Ånd i oss som skaper denne enheten. Tross uenigheter og ulike karakterer og ytringsformer er alle kristne ett - det må bare leves ut. Om skal jeg lære noen (kristne fra andre samfunn) å kjenne så bør vi være sammen minst 2-3 ganger slik at en får tid til å utveksle tanker. Om vi så legger inn litt matematikk og beregner at hvert enkelt medlem i de forskjellige forsamlinger bestemmer seg for å besøke fire andre menigheter på hjemstedet i løpet av året og går dit minst tre ganger, da er man "BORTE" fra sin egen forsamling 25 prosent av året - er dette en farbar vei? Kan tenke meg at personer fra litt høykirkelige kretser vil slite litt om de kommer inn i en pinsekarismatisk menighet med stående lovsang, hils og si ditt eller datt til hverandre. Der tar tid å venne seg til slikt og vi er jo ikke sydamerikanere? Men å hilse på mennesker som av egen vilje tar kontakt og vil prate - det ønsker jo alle!
Det jeg har erfart er at når vi fjerner liturgier, møtestil og alt det der så er vi "skremmende" like på innsiden.

Dette var en lang innledning, håper noen kjenner seg litt igjen.

Men jeg har opplevd virkelig kristen fellesskap på tvers av grensene. Det var årene jeg var med i F.G.B.M.F.I. på 70 tallet i Fredrikstad. Der ble jeg kjent med mange herlige og åndsfylte mennesker fra mange forskjellige menigheter og trossamfunn. Der møtte jeg en hjertevarme jeg tidligere ikke visste om var tilgjengelig. Men disse møtene gikk ikke upåaktet hen i min egen krets - dessverre.
Jeg vil avslutte min kronikk med å referere fra TEOLOGI & LEDARSKAPs siste nummer der Joakim Lundqvist skriver i artikkelen "Om splitting, mångfald och enhet" følgende: "Gör allt ni kan för att bevara Andens enhet gennom fridens band" (Ef. 4:3).
"Enheten är altså inte något vi skapar, utan ett andligt faktum - något som redan är givet som en himmelsk utångspunkt - och som vi är kallade att bevara".
Vi är redan en familj. Det verket har Gud gjort i Kristus, och vi kan inte lägga något til det. Vår uppgift är däremot att se til att familjen slutar å vara så dysfunktionell".
Så langt Joakim Lundqvist - fin artikkel.

Men av alt fint, riktig og velment om kristen enhet som er publisert gjennom tidene, så det er bare pastorene som kan sette det i verk - jeg er jo bare en alminnelig sau!

Veldig dumt å prøve å skape noe som allerede finns - det er som å prøve å komme inn allerede befinner seg i!
Utfordring til pastorene det.