mandag, august 29, 2016

Jørn Strand, omvendelse og Guds kraft...

Indre Trangvik - brev 2.
Jørn Strand, omvendelse og vekkelse...
Obelix falt i trylledrikkgryta som liten, derfor behøver han i stå i kø å få en skjefull av denne eliksiren, noe han stadig var sur for. Er det viktig å bli fylt med Guds Ånd helt fra starten av som kristen?
Jeg er overbevist om det. Og nå skal jeg spekulere litt, er det forskjell på å bli fylt med Ånden og å bli døpt i Ånden. Ordene sier det, å bli døpt betyr å bli dukket undrer eller å forlise som et skip. Da er man omgitt av substansen og har mistet kontrollen. Jeg svømte inn i havsdønningene på stranden ved Middelhavet en gang. Da mistet jeg kontrollen og ble hvirvlet rundt - hvem var sjefen? Jo, det var elementene. Men når jeg blir fylt med noe er jeg likevel sjefen, jeg tar med meg fludiumet dit jeg vil.
Tenkte på dette når jeg lyttet på Jørn Strand i kveld. Denne tidligere skapsprengeren ble forvandlet til en fintfølende kristen - i ett nu. Men slik jeg forstod hans vitnesbyrd ble han ganske omgående døpt i Den Hellige Ånd. Dette gjorde ham til en åndelig Obelix, en Guds kjempe. Jeg skal ikke finanalysere dåp, fylde, fornyelse osv, men også i Guds rike er det årsak og virkning.
   Fikk dere Den Hellige Ånd når dere kom til troen spurte Paulus de nyomvendte i Efesus.  Når FIlip forkynte Guds ord i Samaria og folkemengden ble omvendt og døpt sendte han bud etter Peter og Johannes, folket måtte bli åndsdøpt.
   Hvorfor var det så viktig da?
   Hvor viktig er det i vårt kirkeliv nå? 
Jeg kan ikke og vil ikke måle og gradere åndsfyldenivået i enkeltmennesker, men jeg har iakttatt en forskjell på folk som sliter med å tale de første ordene i tunger og de som får en "åndsbombe" i hodet. Guds ord sier at Gud ikke gir ånden etter mål...
Men på en måte kan det vel registreres att mennesker som kommer fra "avgrunnen" som blir frelst og omgående åndsdøpt ofte får et sterke kristenliv enn oss "vanlige". Hvorfor? Aner ikke, jeg bare reflekterer. 
   Men hvorfor ble Ludvig Karlsen en slik åndelig kjempe? Jeg tror han unngikk å bli preparert av mennesker før Gud preparerte ham. Jeg forstår dette ut ifra hans eget vitnesbyrd som jeg husker noen fragmenter av. Ludvig fortalte at da han var nyfrelst og hungrig på Gud så begynte han å søke Gud i bønn. Dette bønnelivet ble veldig intenst og forstanderen hans ble naturlig nok bekymret. Tilslutt fikk jeg besøk fortalte Ludvig og jeg fikk tre anbefalinger eller råd. Jeg kan gjengi to av dem. Ludvig - du ber alt for mye sa forstanderen. Det står be uavlatelig svarte Ludvig. Ja, men du må vel ikke rope så høyt da Ludvig. Det står rop av strupen og spar ikke svarte Ludvig. Og så ett tredje råd som jeg ikke husker. Ludvig svarte med samme mynt på det siste rådet også og forstanderen forsvant. Sikkert en god og velmenende forstander, men tenk om Ludvig hadde vært lydig? Det var nok der og da han ba igjennom sin tjeneste og uten denne bønneperioden hadde det vel ikke vært noe Evangeliesenter?
     Det sterke, overnaturlig åndelige livet behager ikke det vanlige menneske. Det møter alltid motstand. Og sammen med alt ekte åndsliv følger svermerne. Vi gjør da ofte den feilen å begynne å "kontrollere" det hele og så dør alt åndsliv. Den kjente svenske pinsegiganten Lewi Pethrus hadde fattet dette og sa følgende bevingede ord  - det er bedre at gryta koker over enn at den aldri koker!
    Vi hører av og til om arven etter Hans Nielsen Hauge og så går man til Hauges Minde og mimrer og tenker på det som engang var. Men Hauges arv er vel heller den dynamiske, forløsende og gjennomgripende åndskraften! Det er den vi må hente.
   Om vi minnes disse gamle kjempene på feil måte så blir det som å kalke eller å pynte gravene som Jesus sa. Gud er en her og nå Gud.
    Når Guds kraft slår ned går det ikke upåaktet hen. Nylig ble 322 reinsdyr drept av lynte på Hardangervidda. Guds kraft er mye mer - og det gir liv.
   Det må gis plass til Guds kraft i våre møter, ikke som en foreteelse i ettermøtene,  men som et altomfattende og altoppslukende nærvær.
   Den kjente, nå avdøde Engelske pastoren fra Kensington Temple Wynne Lewis fortalte en gang om dette. Før en Gudstjeneste opplevde han at Den Hellige Ånd spurte om møteprogrammet og Lewis svarte på det. Men hvor kommer jeg inn da? Spurte Ånden videre - det ble vendepunktet der.
Og min konklusjon fra Indre Trangvik da? Søk ikke åndelige opplevelser som latter, falling, rulling og andre manifestasjoner. Men søk å bli fylt med kraft, ild og alt det som det overnaturlige gudslivet innebefatter - da kan det bli latter og.....
Men det som følger sann åndsutgytelse er tårer, omvendelse, syndsbekjennelse, oppgjør, forlik, gjenopprettelse, misjonskall og innhøstning av sjeler.
Talen til Jørn Strand i kveld ga meg mye å tenke på...
BLI DØPT I ÅNDEN FØRST OG FYLT AV ÅNDEN ETTERPÅ.
Obelix klarte seg med én dukkert, vi må fylles daglig...

Brev fra Indre Trangvik

Brev fra Indre Trangvik.
Jeg skriver og skriver, og i de flestes øyne er nok min adresse Indre Trangvik. Men det er ikke trangt i Indre Trangvik, det bare føles slik om man tar med unødvendige ting på flyttelasset. Har merket meg at Det gamle evangelium i løpet av årene har 
blitt det runde evangelium. Og man blir svimmel av å gå i ring. Jeg ønsker ikke å bli satt pris på og "likt" fordi jeg vil ligne alle andre og ikke støter noen. 
Det første bud i djevelens katekismus lyder slik -
Det første bud det er,
Vær lik de andre i all din fær(d).
Har registrert at politikere er stolte over sine oppfatninger og meninger, ikke noe problem med de som lager skarpe grenser i politikken, eller mener det stikk motsatte av andre.
I kristenverdenen er det motsatt. Det eneste tydelige vegskiltet der har etter hvert blitt til rundkjøringsskilt!
Man kan også være "radikal" og rund samtidig. Altså stå fram som "avholdsmann" og samtidig anerkjenne måtehold. Og stempler bruker vi vel alle iblant, både på hverandre og hverandres meninger,  også undertegnede gjør nok det. Så om man skulle man ta fram noen sunne, bibelske leveregler, da blir nåtidens mest benyttede stempel brukt - nemlig LOVISKHET. Et annet misbrukt stempel er NÅDE. Jeg ønsker ikke å få stemplet NÅDE brukt for å dekke over egen slendrian som jeg nekter å omvende meg fra, jeg vil møte sanne og kjærlige mennesker som tilretteviser meg, for jeg vil ha full lønn i himmelen. Man får ikke lønn for å bo i Indre Trangvik, men man slipper kanskje trekk i lønna.
Ivar Aasen skriver "Til Lags aat alle kann ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera. Eg tykkjer stødt , at det høver best aa hjelpa den, som ..."
Men noen prøver på det, som en pinsepastor nylig skrev: "Det betyr at vi må inkludere i Guds store familie både avholdsfolk som meg og måteholdsfolk som Jesus."
Å kalle Jesus for måteholdsmann er i mine øyne blasfemi, måtehold har i vår moderne tid en annen valør...
Forunderlige ord av denne pastoren som vasker sine hender....
Så hender det nå og da gjennom årenes løp at noen har fått nok av "friheten" i de kristelige rundkjøringene, da kan de reise til Indre Trangvik hvor enn det nå i landet ligger...
Men i Trangvik er det trygt, det er høye fjell på alle sider. Men fjell kan som kjent bestiges...
Og så de gode nyhetene da, den "trangsynte" Carl-Gustaf Severin vinner fram med sin antialkoholiseringskampaje og nå tørrlegges hele menigheter, ikke på Ånden, men på Lucifer i flytende form. En menighet på Karmøy er vel først ute i denne sammenheng. Og
Today we certify Karmöy Church as an alchohol Free zone kan leses i en Facebookmelding,
Bra!!!
Og så får jeg vel det uunngåelige spørsmålet da, hvorfor blande deg bort i andres saker?
Jeg vil svare fra båtlivet, jeg slutter ikke med å fortelle andre hvor skjærene ligger fordi jeg har grunnstøtt selv?



Sendt fra min iPhone

fredag, august 26, 2016

Profeti

Profeti?
Andakt til meg selv!!!
Målrettet skyts?
"Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere"! (‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭24-25‬ NB)
Rett ofte blir det sagt: "Så sier Herren!" 
Men ingen reagerer på at tiltalen virkelig er fra Herren, i hvert fall sjelden, for tror noen at det egentlig er Herren?
Hvor seriøs er jeg egentlig i mitt forhold til nådegaveutfoldelsen?
Jeg har som oftest (eller alltid) hørt profetisk tiltale i positive former. Til og med i situasjoner der ting burde settes på plass. Slik som med Ananias og Saffira. Men mannen med øyne som ildsluer sier også at dem han elsker - dem refser han.
"Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!"(‭Åpenbaringen‬ ‭3‬:‭19‬ NB) Jesus sier også til sin menighet som han kjøpte med sitt blod og elsker - "men jeg har imot deg".
Noen ganger når man hører profeti faller tankene i retning av spåjenta i FIlippi som ropte etter Paulus og Silas: "Dette er den høyeste Guds tjenere som forkynner dere frelsens vei!" Sannhetsgehalten i dette budskapet var hundre prosent sant, men kilden fra avgrunnen - noe å tenke på?
Vi skal prøve åndene om de er av Gud sier Bibelen. Og det kan bare de som lever nær Gud.
Guds Ånd behøver mennesker som har åpenbaring, hører og tør levere...
I innledningsteksten viser bibelen oss en viktig funksjon i den profetiske tjenesten, ikke bare oppmuntring, formaning og trøst, men også avsløring og irettesettelse med frelse som mål. Men for å leve der kreves en høy standard i personlig- og menighetsliv.
Og jeg har faktisk med forundring hørt positiv profetisk tale til mennesker som for å komme på rett kjøl eller få rett kurs egentlig behøvde noe helt annet...
Når GUD taler må vi lytte og lyde!!
Men når vi innerst inne ikke tror at det er Gud som taler, men at det bare er vår karismatiske uttrykksform, da blir det alvorlig. En måte å prøve profetisk tale på (som bibelen sier) er om det virkelig slår til.
Jeg har hørt mye som aldri har hendt - alvorlig!!!
 Det er forskjell på gode ønsker og Guds tiltale. Husk, Den Hellige Ånd tar aldri feil.
Det gjør jeg veldig ofte....
Gud vær meg synder nådig.

torsdag, august 25, 2016

Gi meg mer av The passion of the Christ!

Ønsker meg "The passion of the Christ hver" uke i forkynnelsen.
Min første forstander sa en gang: Du taler om vær, du taler om vind, hvorfor taler du ikke  om Jesus?
I himmelen blir det alltid lovsang om Jesu seier på korset, her nede er dette alt for sjelden et emne i forkynnelsen etter min mening. På Guds befaling reiste Moses opp en kobberslange i ørkenen. Under Israels vandring gjennom Sinai ørkenen kom det giftige serafslanger inn i leiren. Gud fjernet ikke slangene, men gav folket noe de kunne se på. Et blikk gav helbredelse!
Vil et blikk på Jesus ha samme virkning nå? Absolutt, men da må bildet løftes opp så alle ser det...
 I løpet av mine 55 år som kristen har jeg overvært mange gudstjenester og hørt mange prekener. Men for noen år siden oppdaget jeg noe og delte det med May-Britt - så lite vi egentlig hører om Jesus og korset i våre gudstjenester? 
Etter dette ble jeg mer observant og kunne ofte si - ingenting om Jesus og korset i dag heller!
Men du verden så mye psykologi, overlevelsesteknikker, historier, trøst (formaning er mer sjeldent da det grenser mot loviskhet), hvordan bli helbredet, hvordan bli fylt med Ånden, nådegavene og mye "mesterskap i tale" som Paulus betegner det. Og jeg vil skynde meg å tilføye - det meste av dette er nødvendig og vi må fortsette med det.

Men selve proklamasjonen av Jesu seier på korset er fraværende. Det er jo nettopp dette som utløser mirakler, helbredelser og frelse som glimrer med sitt fravær. Isteden får vi noen ganger høre at vi skal på dypet med Jesus, på høyden med Jesus, skal ha fremgang og ikke tilbakegang osv. Mulig du en eller annen gang har hørt fragmenter av dette jeg nevner.
Men det som tenner dynamitten er ofte fraværende - fenghetten!
Fenghetten beskrives slik: "En fenghette fungerer ved å lage en liten eksplosjon som i sin tur utløser eksplosjonen ... med et bredt spekter av eksplosiver, herunder dynamitt. Det som tenner alle sannheter som forkynnes er "fenghetten", ordet om korset.
Når vi ser Jesus som korsfestet (fenghetten) utløses troen, frelsen, helbredelsen og befrielsen.
Ett bilde av Jesus på korset gav støtet til en verdensvid vekkelse.
Ludwig Zinzendorf, tysk godseier, Brødremenighetens far. Zinzendorf fikk en pietistisk oppdragelse. Men hans frelse og kristne gjennombrudd ble utløst ved synet av et Ecce homo-maleri med underskriften: «Dette har jeg gjort for deg, hva har du gjort for meg?» 
Det er liv i et blikk på det blødende lam heter det i et sangvers.

Jesus brukte denne metoden når han la ut ordet for Emmausvandrerne. De fikk se Jesu lidelse gjennom alle skriftene. Og hjertene deres begynte å brenne..

Paulus forstod denne kraftkilden - Korsets kraft. 
"Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som KORSFESTET! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? 
Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt"? (‭Galaterne‬ ‭3‬:‭1-3, 5‬ NB)

men vi forkynner Kristus KORSFESTET, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. (‭1 Korinter‬ ‭1‬:‭23-25‬ NB)

Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham KORSFESTET. (‭1 Korinter‬ ‭2‬:‭1-2‬ NB)

Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om MINE VEIER i Kristus Jesus, slik jeg lærer OVERALT i hver eneste menighet. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭17‬ NB.

For ordet om KORSET er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

men vi forkynner Kristus KORSFESTET, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. (‭1 Korinter‬ ‭1‬:‭18, 23‬ NB)
Og på pinsefestens dag begynte Peter med ordet om korset - og det stakk! 
"Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere KORSFESTET". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2‬:‭36‬ NB)

Jeg tror at Guds ord har en innebygd egenkraft - det er selvgående, men må slippes ut. "For Guds ord er levende og kraftig..
Og til slutt vil jeg minne om sangen La meg få høre om Jesus - La meg få høre om korset osv....
Prek om korset, naglene, pisken, tornekronen,  Getsemane, veien til Golgata, døden og oppstandelsen - la ordet virke mot synd, frafall, sykdom, forkastelse, depresjoner, ensomhet og alt som vi mennesker sliter med. Korsets kraft....

Jeg har ikke fått noe budskap i dag - så jeg skal tale om Jesus...

mandag, august 22, 2016

Forbønns(u)vaner

Forbønns(u)vaner og praksis.
Vi satt bare rundt frokostbordet og pratet om løst og fast i Guds rike. Våre gudstjenester, barna, bibelkunnskap og nådegaver. Slike samtaler kan bli ganske interresante og givende. Da kan det dukke opp tanker fra "intet" slik som guttungens utrop i eventyret "keiserens nye klær!"
Vi vet at uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og alt som ikke er av tro er synd. Så vi praktiserer vår tro så godt vi kan og vi handler ut fra hjertets overbevisning. Heldigvis ser Gud til våre hjerter.
Jeg tilhører en forsamling som har en god og sunn forbønnspraksis, intet å bemerke til det, men alle kan på alle områder gjøre forbedringer - ellers er vi statiske eller statuer.
Og vi (alle forsamlinger og kirker) praktiserer selvfølgelig  våre forbønns- og helbredelsestjeneste på mange ulike måter. Noe gjør vi av ren lydighet til skriften som å salve syke med olje og be troens bønn, eller også rett og slett ved en enkel håndspåleggelse.
En metode som Jesus benyttet ved et tilfelle var å spytte på jorden for så å lage en deig av dette og tilslutt å smøre substansen i øynene på en blind. Har aldri hørt om noen kirke på våre breddegrader har videreført denne praksisen.
En annen "metode" vi leser om er at de syke berørte Jesu klær og ble friske. Det gikk en kraft ut fra Jesus, men jeg har aldri hørt noen invitere noen til å berører talerens klær. Men lignende saker har sikker hendt. Der Guds kraft åpenbares kan alt skje, alt er mulig for den som tror.
Men vi er ikke langt unna når vi i Apostlenes gjerninger leser om "lommetørkler" og klær som Paulus hadde båret. 
"Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭19‬:‭11-12‬ NB)
Denne praksis er i en viss grad tatt opp som helbredelsesmetode og det fungerer faktisk ganske bra også. Gud binder seg jo ikke til metode, men til tro. Så dette med salveduker er en kombinasjon av Apostlenes gjerninger kap. 19 og Jakobs brev kap. 5 hvor det står:
"Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt". (‭Jakob‬ ‭5‬:‭14-15‬ NB)
Og som "salveduk" kan hva som helst benyttes. Leste en gang om noen som ville gi en salveduk til en innsatt i et fengsel. Denne fangen kjente denne kristne forbønnsmetoden og han ville ikke ta imot salveduker. Da fikk de den glupe idé og be for noen pengesedler som de så gav ham - det fungerte!
Jeg vet jo lite om hvilke herlige gjerninger som hender rundt omkring på vår klode, men skyggemetoden har jeg aldri hørt blitt praktisert. Vi vet jo at skygge (og mørke) er fravær av lys så i seg selv kan ikke skygge frembringe eller formidle noen ting.
"Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭5‬:‭15‬ NB)
Når jeg tenker etter er jo alltid skyggen i direkte forbindelse med en person eller gjenstand i sollyset så jeg kan tenke meg at de som ble helbredet var ganske nærme Peter. Men var det skyggen? Mulig det var Den Hellige Ånds "aura" (ikke New Age) som lå som ei kappe over Peter der han gikk i solskinnet, men folket så bare skyggen?
Hørte noe lignende på 70 tallet i Metodistkirken i Fredrikstad hvor det ble arrangert et "fornyelsesmøte". En av deltagerne der hadde vært på møtene til 
Kathryn Johanna Kuhlman. Som øyenvitne kunne han fortelle at når Kuhlmann gikk blandt tilhørerne så beveget folk der hun gikk som når vinden blåser gjennom en kornåker. Var det en lignende foreteelse på Kuhlmans møter som det med Peters skygge?
Bortsett fra Jakobs brev står det lite om å be for syke i bibelen. Derimot taler bibelen mye om håndspåleggelse. Det vi gjør er å blande håndspåleggelse med troens bønn, men ikke noe feil i det - eller (?). Når vi først tror - er det ikke da tilstrekkelig med kun håndspåleggelse? Jeg har ikke tenkt å gjøre det innviklet i så måte, men mange blir også helbredet ved enkelt å tro på Jesu løfte - be, så skal dere få!
Det viktigste er at det vi praktiserer fungerer og at de syke blir friske.
Dette med forbønn praktiseres også ulikt i de forskjellige trossamfunn. I menigheten jeg tilbrakt de første (24) år av mitt kristenliv var det alltid bønn på kne. De som søkte forbønn fikk da som oftest håndspåleggelse på rygg og skuldre. Men helbredelsen fungerte da også. Helbredelser har faktisk fungert i to tusen år, også før trosbevegelsen så dagens lys. 
Når trosbevegelsen så dagens lys kom også en ny forbønnspraksis ut i lyset - konfidentene (forbønnsøkende) står linjert opp på rekke og rad foran scenen. En praktisk løsning hvor det er lett å be for mange under ordnede forhold. I tillegg har vi fått "fakketjenesten" som skal holde orden på de som faller og passe på ar de ikke skader seg i fallet. 
Og så i tillegg tilskuerne da - publikum som ser på dette kaoset. Når skjer hva med hvem. Ikke alltid bra etter mitt syn når "publikum" ser på mennesker som tydelig har store problemer. Med all respekt - viktig at folk møter Gud, men mye burde vært unntatt offentlighet. Når det i tillegg filmes kan det i noen tilfeller være dråpen(e) som får begeret til å flyte over. 
En annen sak jeg noen ganger har sett er de lange rekker av forbønnsøkende som blir betjent av ganske få eller én enkelt forbeder. Man blir likesom aldri ferdig.
Husker den flotte undervisningen til Åge Åleskjær på Borg Kristne Senter i Sarpsborg for mange år siden hvor han bl.a. underviste om helbredelse. Alle har to hender sa han og da kan alle legge hendene på de syke - mer behøves ikke (underforstått tro da).
Likevel gjelder dette tydeligvis ikke i våre møter, med med noen få unntak.
Og uvegerlig kommer spørsmålet - kan ikke forbønn gjøres unna mye raskere. I våre benker sitter mennesker med høy livskvalitet, tro og erfaring. Har gått på bibelskoler og har erfaring med både forbønn og sjelesorg. Hvorfor kan ikke alle disse "menige", men velutrustede brødre og søstre være med som forbedre? Og hva skal vi med bibelskoler om disse ikke blir koblet inn i våre gudstjenester?
Mye å skrive her, men det får komme senere...

Det hender i våre møter at det blir innbudt til håndsopprekning for de som har et behov og deretter blir de som står omkring bedt om å legge hendene på - og be for disse.
Etter min mening bør dette bare forekomme når pastor, predikant kjenner alle slik at det kan forgå på en trygg måte. Selv har jeg opplevd "håndspåleggelse" som jeg har følt høyst ubehagelig.,
For og til dukker religiøst interesserte opp på våre karismatiske gudstjenester, det er new agere og healere som trives der - åndelighet tiltrekker. Har opplevd dette flere ganger. Og disse menneskene er ikke beskjedne - og de blander seg gjerne med oss kristne. Når det så praktiseres at folk skal be for hverandre i benkeradene stiller jeg meg veldig tvilsom til en slik praksis. Jeg vil ikke ha forbønn av en New Age dame, healer eller folk som lever i synd.
Til slutt, slipp Guds folk løs. La det ikke være en elite som har forbønnstjeneste. Jeg tror på det alminnelige presteskap...

lørdag, august 20, 2016

Rom, alle veier fører dit - bare én til kristen enhet..

Alle veier fører til Rom - bare én til himmelen...
Jesus er veien sannheten og livet, hvorfor da så mange kristne avveier?
Når Peter, Jakob og Johannes var med JESUS opp på forklarelsens berg så ba de om å få bygge hytter - de ville bli der.
"Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Rabbi, det er godt at vi er her; la oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia"! (‭Markus‬ ‭9‬:‭5‬ NB)
Det er menneskelig å forbli der vi har hatt gode opplevelser og der vi synes det er best å være. Ofte vil vi gjøre "hermetikk" av opplevelsen.  Men Jesus er veien.. Ingen parkeringsplass!
Alle kristne trossamfunn har sine særegenheter, ofte faststøpt og formet av de første ildfulle årene. Man finner sin "identitet". Så hender det så smått om senn at innholdet blir borte og strukturen kanskje står igjen som tørre trestammer i ørkenen. Da prøver man å omforme eller fargelegge strukturen, eller utgi en ny sang- eller salmebok. Slik er kirkehistorien....
Ofte feilsiterer vi og sier at Ånden blåser dit den vil - likevel er det ikke helt feil for Ånden er også vind. Men Jesus sier at du og jeg - altså alle gjenfødte kristne er som vinden. For så mange som drives av Guds Ånd er Guds barn.
"Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden". (‭Johannes‬ ‭3‬:‭8‬ NB)
Med andre ord kan det sies slik at når kristne ledes (blåses) av Guds Ånd så vil de som oftest (tror jeg) blåses dit Ånden vil - og dette som i realiteten er Åndens enhet. 
Altså en enhet som suverent og alene er produsert av Herrens Ånd og hvor vårt bidrag bare er enkel lydighet.
Det er vanskelig å blåses mot vindretningen...
Likesom livsvesenene som omtales i Esekiel beveges nøyaktig dit Ånden vil - slik ønsker Gud å lede sin menighet.
"Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene. Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de sto, så sto også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene". (‭Esekiel‬ ‭1‬:‭20-21‬ NB)
Vi kan med andre ord også si at kristen enhet ganske enkelt består i å slippe grepet i vår menneskelige komfortsoner og tørre la seg "blåses bort" av Guds Ånd.
Guds Ånd er utgytt over alt kjød, den kommer ikke én gang til eller nå og da - Guds Ånd "blåser" alltid - for å følge terminologien i denne bloggen.
Nå gjelder det bare å løfte vingene eller heise seilene!
Når Israel vandret omkring i ørkenen var de kortere eller lengre tid på de forskjellige "campingplassene", men når skyen løftet seg var det å bevege seg videre. De måtte ha løse teltplugger.
Ofte gjør vi det motsatte av å la Ånden blåse oss av sted. Vi hører om manifestasjoner og tror at det er dit vi skal løpe for å få den "store" opplevelsen. Men ofte er Herren hverken i ilden eller stormen. Da må vi besinne oss til vi kjenner Åndens visken, den stille susen, i vårt indre og først da løfte våre åndelige vinger.

"Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham for en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing. Da Elia hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og sto ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa: Hva vil du her, Elia"? (‭1 Kongebok‬ ‭19‬:‭11-13‬ NB)
Den som venter på Herren venter også med å løfte de åndelige vingene.
"Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (‭Jesaja‬ ‭40‬:‭31‬ NB)
Noen ganger kan vi anfektes av sterke åndelige vinder, men kjenner at det skurrer litt. Bibelen kaller disse åndelige vindene for lærdomsvind.
"...for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep". (‭Efeserne‬ ‭4‬:‭14‬ NB)
Hva blir min konklusjon? Søk etter å bli fylt med Ånden, ikke åndelige opplevelser. For Guds Ånd taler, veileder, trøster og formaner. Den leder inn i skriftene, ikke ut på (van)viddene. Den leder Guds barn sammen til enhet...
Det er ikke vi som skal "drive" Ånden, men det er Ånden som skal drive oss. Den som har øre...
Det finnes bare én enhet - Åndens!!!
"Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" (‭Jesaja‬ ‭30‬:‭21‬ NB)
Hvor blåses jeg?

torsdag, august 18, 2016

Talekunst og lyttekunst...

Talekunst og lyttekunst....
Er de gode predikantene mine underholdningsartister?  Gjør jeg møter og gudstjenester synonymt med de beste underholdningsartister. Litt av et spørsmål vil du kanskje mene. Vel, av og til har det nok vært slik, jeg nyter kanskje fremføringen og mister innholdet. Ikke predikantenes skyld at jeg har slike holdninger. 
Mange forkynnere trekker folk til sin talerstol fordi de er dyktige kommunikatører, men det er jo bare et middel til å nå hjertene med Guds ord.
Det fortelles om en forstander ved navn Tor Sørlie (menigheten Gilead i Oslo) som var en ordets mester og kunne få folket hvor han ville ved å spille på de rette strengene. Han var heldigvis klar over sine egenskaper og lot "strengespillet" ligge - en klok mann denne Sørlie.
Men "å nyte stunden uten å bli bunden" er ikke noe nytt i religiøse sammenhenger. Vi kan faktisk lese om et folk (Israel) som levde i det største frafall, men elsket å høre på prekener. Profeten Esekiel beskriver dette.

"Og du, menneskesønn! Ditt folks barn taler sammen om deg ved veggene og i husdørene, og alle sier de til hverandre: Kom og hør hva det er for et ord som kommer fra Herren! Så kommer de til deg i store skarer. De setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de lever ikke etter dem. Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se, du er for dem som en som synger kjærlighetsviser, en som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter dem". (‭Esekiel‬ ‭33‬:‭30-32‬ NB)
Noe å tenke på for meg dette.

Den legendariske evangelisten Frank Mangs opplevde at han kunne bli populær på en feil måte. Men han forutså klart farene ved å bli brukt som et "trekkplaster" for menigheter og kirker og han beskriver en slik hendelse. Det var slik at han ble kalt til å holde en møtekampanje i Trondheim og han takket ja til dette. Menigheten der begynte da med forberedelsene til denne møtekampanjen og et ledd i dette var markedsføringen. Denne annonsekampanjen fikk en spekulativ utforming og de begynte med bl.a. Frank kommer....  De ønsket å vekke folks nysgjerrighet. Mulig de hadde gjort alt annet enn å be, jeg vet ikke, men da Frank Mangs begynte å preke på denne kampanjen opplevde han, som han beskriver selv, en feil ånd. Da begynte jeg å preke så dårlig jeg kunne skriver han i en av bøkene sine og etterhvert så jeg at menighetslederen ble mer og mer fortvilet - fortsetter han. Historien ender med at når lederne hadde gitt opp det hele og så på kampanjen som en katastrofe, da begynte Mangs å preke slik han pleide. Det endte med gjennombrudd og sjelers frelse.

Det hender at enkelte predikanter er så fulle av kraft og Guds Ånd at de ikke behøver krykker for å trekke folk. De tjener i kraft av salvelsen. En slik forkynner var Jonathan Edwards. Han var svaksynt og leste opp sine prekener uten noen form for teatralsk utfoldelse. Likevel samlet han mennesker rundt sin talerstol.
En av hans mest berømte prekener hadde tittelen  "Sinners in the hands of an angry God". A sermon. Preached at Enfield, July 8th 1741
At a time of Great Awakenings, and attended with remarkable Impreffions of many of the hearers. By Jonathan Edwards, A.M. Pastor of the Church of Christ in Northampton.
"Om de bryter seg inn i dødsriket, så skal min hånd hente dem derfra. Og om de farer opp til himmelen, skal jeg styrte dem ned derfra. Om de skjuler seg på Karmels topp, skal jeg lete dem opp og hente dem derfra. Og om de gjemmer seg for mine øyne på havets bunn, skal jeg kalle ormen fram, og den skal bite dem". (‭Amos‬ ‭9‬:‭2-3‬ NB)

"Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne". (‭Salmene‬ ‭73‬:‭18‬ NB). 
Man kan lese om disse møtene der Jonathan Edwards talte så levende at folk bokstavlig talt kom i så stor syndenød at de klamret seg til bæresøylene i lokalene av frykt for å skli rett ned i helvete.

Men ingen, uansett talebegavelse, kan skarpe vekkelse. Dette er det kun Guds Ånd som sørger for, men samtidig er jo god talekunst absolutt en fordel.

"Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭18‬:‭24-25‬ NB)

Så kan vi trekke fram noen få navn som Hans Nielsen Hauge og  Frank Mangs fra tidligere tider og Billy Graham og  Reinhard Boonke fra nyere tid. Fellesnevneren er at de alle berørte tilhørerne sterkt med sin forkynnelse.
Og så er vi tilbake til oss selv da, med pastor Hvermansen fra Trangeby. Og en menighet med 78 medlemmer hvorav 7 er ungdommer og 20 er pensjonister. Med kun én pianist som har lært å spille selv og et trommesett i hjørnet på plattforma.
For dette kan være et bilde på virkeligheten mange steder.
Også der behøves samme kraft og salvelse som på Gramham eller Boonkes møter - for egentlig taler alle til enkeltmennesker enten tilhørerskaren er to eller tohundretusen.
Pastor Hvermansen er også en Gudsmannen - sett pris på ham!

Og dette er en sak jeg har tenkt på, har Gud kanskje i sin visdom satt de beste pastorene til å betjene de små og ressursfattige menigheten? Der ingen ting går av seg selv, alle kjenner alle og det synges a capella på søndagsgudstjenesten?
Og jeg har av og til lurt på en annen sak, er bare pastorer fra STORE menigheter de beste til å tale på STORE konferanser? Tja, dette var jo bare en liten grunnløs tanke fra min side da. Og jeg vil tilføye at de etter min mening beste talene jeg har hørt har ikke vært på store konferanser. 
" Gi at alt Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!" (‭4 Mosebok‬ ‭11‬:‭29‬ NB)
Dette skrifstedet er vel saken kjerne, alle kan tjene Gud i Den Hellige Ånds kraft uansett i hvilken sammen heng de er.... Vi tjener Gud og betjener mennesker
Paulus var veldig klar på dette å stå fast på de bibelske sannhetene.
"Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener".(‭Galaterne‬ ‭1‬:‭10‬ NB) 
Og Paulus var også villig til å betale prisen for dette. "Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten?" (‭Galaterne‬ ‭4‬:‭16‬ NB) Her kan Paulus ikke sammenlignes med profeten Esekiel som dette innlegget ble innledet med. Det kan sikkert ikke være lett å være å være radikal i små menigheter hvor alle kjenner alle, men det er absolutt nødvendig.
Og til slutt - har aldri hørt at fårene sier til hyrden, stå på - vi følger deg! Paulus sier - følg meg likesom jeg etterfølger Jesus Kristus...
Jeg følger bare en hyrde som etterfølger Jesus Kristus - for da vet jeg at jeg har stor mulighet til å få full lønn i himmelen - og det er egentlig det saken gjelder...

lørdag, august 13, 2016

Unnskyld pastorer...

IKKE SKYT PÅ PIANISTEN - HAN GJØR SÅ GODT HAN KAN.
Når det går dårlig for fotballklubben byttes treneren ut, hvorfor? Det er jo likevel alltid lag på ett eller annet nivå i en divisjon. Tenk om treneren var bra og at det er spillerne som skulle byttes ut. En trener som alltid har marginene på sin side er "god" og en som opplever det motsatte er "udugelig".
I KS artikkelen "Tåkeprat" av Anne Gustavsen kom det fram alvorlige tanker. På den andre siden har jeg en svak fornemmelse av at KS kan ha hevet seg over pastorene i pinsebevegelsen og har påtatt seg et moraliserende biskopembete. Har lagt merke til denne tendense i flere redaksjonelle artikler. På den ene siden har pinsebevegelsen sitt årlig LED og på den andre siden takdryppet fra Korsets Seier. Alle vet at det første året med en ny forstander er "engleåret" som jeg hørte nevnt ved en forstanderinnsettelse her i byen engang. Hva de neste årene kalles...?
I artikkelen som jeg synes var veldig skarp og avklarende skrives bl.a. - 
"Kristne ledere synes det er vanskelig å snakke om homofili og alkohol. Hva skjer når vi blir redde for å være tydelige om det som er vanskelig"?
Men hvilke kristenledere gjelder det og hvilke gjelder det ikke? Det er farlig å skyte ut i mørket. Leste en gang at på en Saloon i gamle ville vesten hadde de hengt opp en plakat med følgende tekst: "SKYT IKKE PÅ PIANISTEN - HAN GJØR SÅ GODT HAN KAN!!!"
Av dette fremkommer at den "kloke" pianisten forlater sin pianokrakk, den halsstarrige bæres ut i en kiste. Jeg kan ane at noe lignende foregår i våre kristne miljøer. At Gud leder enkeltmennesker hit og dit må vi bøye oss for, men at forstandere snur prekenbunken og begynner på ny frist et annet sted kan ha andre underliggende årsaker. Som for eksempel at menigheten likevel ikke kommer opp i Tippeligaen, det er lite folk på tribunene og ungdommen rømmer til nabomenigheten som har en friskere stil. Ja, det kan ikke være enkelt å være trener (pastor) for et åndelig fotballag.
Når så dagspressen (KS) og andre media forteller hvordan det egentlig burde ha vært er ikke deppen langt unna.
Et annet spørsmål er - hvem kan komme med motinnlegg å si at dette (tåkeprat) gjelder ikke meg/oss?
Ikke mange bli lærer sier bibelen og jeg drister meg til et tillegg - ikke mange bli hyrder eller lærere. For disse tjenestegavene har/skal ha den daglige kontakt med mennesker og er i ytterste konsekvens ansvarlig for menneskeskjebner. Så det er lov å prøve seg seg, om man lever på den plassen man skal.
Mitt syn på hva som behøves for å styrke forstandere, pastorer og ledere er ikke velmenende artikler og pekefingere, men tett felleskap med støtte og oppmuntring.
Hvordan skal man forholde seg til vindrikkende menighetsmedlemmer, hvordan skal man forholde seg til homofili, hvordan skal man forholde seg til skilsmisse gjengifte og for den saks skyld samboerskap?
Om dette sier bibelen at der det er mange rådgivere (ledere), der er det megen frelse!
Det er lett å være tøff her på Facebook og i en avisredaksjon, men når man møter mennesker ansikt til ansikt med deres problemer og meninger - til det trenger pastorene kjærlighet og støtte.
Når ting ikke går bra er det ikke vanskelig å utbasunere dette, og "alle" vet jo hvordan ting egentlig burde være. De beste fotballspillerne sitter som regel på tribunen.
Jeg tror på sterke, likestilte, pastorale lederskap som står sammen som én mann og viser HELE Guds vei til frelse. 
"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre!" (‭1 Tessaloniker‬ ‭5‬:‭12-13‬ NB)
Unnskyld pastorer, jeg vil heller oppmuntre dere enn å kritisere dere...

torsdag, august 11, 2016

Ett - på nett?

Blir menigheten ett -på nett?
Det er herlig å gå inn på YouTube å søke opp herlig lovsang eller forkynnelse. Det beriker!
Ja det er nye tider nå! Nå har vi YouTube, Instagram, Facebook, Twitter Blogg og kristenTV. Nå kan jeg virkelig ta meg lærere i hopetall ettersom det klør i øret mitt. Ja, det kan virke som om forkynnelsen har gått over fra oppbyggelse til underholdning. Jeg mener ikke at de forskjellige predikanter ønsker å underholde, men det er oss (meg) tilhørere som switcher av og på det vi liker eller ikke. Nå kan jeg altså la meg oppbygge uten fellesskap. Men dette må vi leve med, så nå konkurrer de beste predikanter med den beste kommersielle teveunderholdning. 
I tidligere tider var forkynnelse alltid styrt av de lokale forkynnere og menigheter. Man måtte gå dit eller dit der det ble prekt. Nå tales det fra galleriet (de sosiale medier) i munnen på de lokale forkynnerkreftene, det er en ny tid. På godt og vondt slipper nå "alle" ønskede/uønskede predikanter til i våre hjem og hjerter. Ingen kan lenger stenges ute. Som eksempel kan nevnes at det var ikke så enkelt å komme til alle talerstoler for predikanter som "uheldigvis" hadde vært innom Sarons Dal for en mannsalder siden. Men nå vet ingen om noen har (smug) lyttet til et eller annet "Sarons Dal" hjemme i egen stue.
Jan Hanvold i Visjon Norge har gjort Jørn Strand tilgjengelig for hele nasjonen. Har kristennorge vært fattigere uten denne kanalen? Samtidig må vi forholde oss til alle de andre predikantene som Hanvold velger å bruke, Visjon Norge er sådan en sterk påvirker i norsk kristenliv.
Er dette kristne mediemangfoldet av det gode? Jeg mener absolutt ja, vi må bare forholde oss til det på riktig måte. 
Og her ligger utfordringen hos de lokale pastorer og menighetsledere. Alle disse har jo også tilgang på Guds velsignelser, Den Hellige Ånd og alle Guds gaver og Guds rike nåde i tillegg. Ingen behøver egentlig tilleggskost fra annet hold for å overleve som kristen. Men selvfølgelig kan ingen pastor konkurrere med Benny Hinn. Likevel kan alle pastorer leve i Åndens åpenbaring og kraft.
Vi kan jo ikke skru tiden tilbake. I gamle dager hadde vi jernvareforretningene som hadde gamle menn som visste alt om skruer, spiker, kramper, maling og rekvisita. Nå har vi Byggmakker og Biltema med plastpakkede skruer. Men få der som vet noen ting om noe og kan hjelpe en stakkar som er på jakt etter en 8 mm messingskrue med forsenket hode! På samme måten har vi YouTube predikantene som kan gi deg hva de mener du behøver, men ikke ta deg i hånda og svare på ditt spørsmål.
Som foreldre skal vi ikke alltid gi barna hva de vil ha, de må også få det de behøver!
Dette er ikke så lett for de lokale menigheter. Problemet med menighetene er at om barna ikke får det de vil da bytter de familie, eller de får "hermetikk" på YouTube.
Men hermetikk kan også være førsteklasses mat. God hermetikk er bedre enn dårlig ferskvare.
Når jeg streifer innom dette med å bytte "hjem", eller våre åndelige nomader så er det ikke for å peke finger. Når man blir sulten er det nødvendig å flytte på seg. Jeg tror egentlig ikke på at noen bytter menighet fordi gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Er gresset borte er det bedre flytte på seg, men det er ikke temaet nå!
Dette gjelder også teologi, vi skal være fast forent i samme sinn og samme mening sier bibelen. Det er bare en gyldig grunn til å bytte menighet sa pinsehøvdingen Sverre Kornmo en gang - teologi (men det er også en annen sak).
Så havner jeg tilslutt tilbake til det grunnleggende - den lokale menigheten. Når denne fungerer på alle plan blir også det som tilføres ved Internett og sosiale medier et supplement. Medlemmer i sunne menigheter, med sunn forkynnelse forstår å skille det edle fra det uedle som bibelen sier. Derved er Guds menighet ett- på nett(et).
Og det paradoksal er at jeg på en måte kan være nærmere en menighet i Amerika enn en menighet i nabokommunen.
Internett forener!!!




mandag, august 08, 2016

KARAKTER OG KONFERANSER

MULIGHETENES HØST ÅRET 2016?        
Jeg kom hjem fra konferansene i 2015. 
Jeg kom hjem fra konferansene i 2014.
Jeg kom hjem fra konferansene i 2013. 
Jeg kom hjem fra bibelskole i 2000.
Jeg kom hjem fra bibelskole i 1989.
Jeg kom hjem, hjem, hjem - alltid den samme? Det får andre bedømme.
Hva har gjort meg til den jeg er da spør jeg meg selv ofte?
Etter konferansene kommer høsten.
Som en predikant sa engang - til høsten kommer høsten.
For til høsten skal det skje - har jeg hørt så lenge jeg har vært med i menighetslivet.
Eller etter jul - nytt år - nyttårsløftene - et profetisk år!!!
Som du forstår, jeg tror ikke på alle proklamasjoner. For mange år siden ble det i en sammenheng ofte fleipet med ordet "et jevnt godt virkeår", underforstått - vi har det, men denne "vekkelsen" døde mens det dødsdømte virkeåret lever i beste velgående...
 VI behøver absolutt feststunder, bibelskoler, konferanser, felleskap med jubel og lovsang. Likevel kan ingen alltid direkte måle resultatene, kanskje av og til, men ikke alltid. 
Og mange har fått ett kall, en tiltale eller et ord som på konferanser eller på bibelskolen har forandret livet totalt. En gudsopplevelse som gir livet mening.
Det er en annen side som vi ofte glemmer, men som kanskje er det viktigste ved konferanser og bibelskoler, det karakterdannende! Det glemmer vi, for det overordnede i mange konferanser har vært opplevelsen,  ett møte med Gud, bli fylt av Ånden. Det står i bibelen at jern skjerpes mot jern og menn slipes ved å omgås menn. Å lytte til Gudsmennesker som har prøvd og erfart gjør og gir inntrykk. Ofte kan vi ikke alltid klare å forme oss selv, vi kan bare velge de som skal få lov til å prege oss. På mange måter er vi som et kjøttstykke som venter på den rette marinaden for å få den ønskede smaken. Marinader tilfører fett, syre og ulike kryddersmaker slik at kjøttstykket blir saftigere, mørere og mer smakfullt kan vi lese. Når vi lytter til pastorer, predikanter og bibellærere med med integritet og dybde, da blir vi som dem. Vi får karakter - og i karakteren bæres gavene. Åndsfylde garanterer ikke alltid for karakter - glem ikke det.
Med årene har jeg lært å ikke lytte til proklamasjoner, visjoner, velmente planer og gode  ønsker. Jeg lytter heller mer til hjertet enn til ordene av det som forkynnes. 
Mitt behov er ikke OPPmuntring, men heller forDYPING - altså NED på riktig måte enn OPP på feil måte.
Jesus taler om å bygge et fundament før en bygger et hus, men da må det graves. Spaden kan vi få på en bibelskole, men gravingen skjer i løpet av mange, jevne og gode virkeår hjemme i våre egne menigheter. Utholdenhet er en god karakteregenskap - det er den som har ført meg til plassen jeg er i dag...
Om jeg har den karakteregenskapen da - hmmm...
"Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke". (‭Markus‬ ‭4‬:‭26-27‬ NB)
Vi kan prate om opplevelser, ett møte med Gud, dåp i Den Hellige Ånd og sterke opplevelser, men det som skjer dag etter dag fordi vi omgås Gud og gudsmennesker er ofte ikke målbart, men det fører lengst...
BEDRE Å HA KARAKTER....




Barna - indikatoren på gudsnærvær...

Barna kjenner Gud!
Har skrevet et lignende innlegg tidligere, men gjentagelse skader ikke.
 "I templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme." (‭Matteus‬ ‭21‬:‭14-15‬ NB)
Guds Ånd beskrives som ild, vann, olje, en kilde, duen, vinden osv. Likesom man kan kjenne når vinden blåser så kan vi fornemme Åndens livgivende strømmer - såfremt antennen (hjertet) er intakt. På dette området er vi forskjellige. 
Et eksempel på dette er barna - de fanger opp alt i atmosfæren, både godt og ondt. Hørte engang om en (sydlandsk) pinsekarismatisk menighet i London. Liturgien der var nok friskere enn vanlig, for medlemmene bragte med seg tamburiner som de brukte under sangen. Men det jeg vil fram til er barna. Når møtene var i gang med bønn og lovprisning og Ånden begynte å bevege seg (blåse) var barna de første som reagerte med lovprisning. Guds rike hører barna til. Når barna begynner å rope hosianna, da er det tegn på at vi voksne har funnet sporet. Skap et miljø som Den Hellige Ånd trives i hørte jeg engang - absolutt nødvendig. Spør ikke voksne forståsegpåere om hvordan gudstjenesten var/er, ofte er det slik når vi liker stilen så kaller vi det Ånden. Se på barna isteden, når de løfter hendene, lukker øynene og priser Gud med forklarede ansikter - da er det et tegn på at vi er på rett veg. Barna må lære bibelhistorien, men de må også lære å kjenne atmosfæren av himmelen, begge deler er nødvendig. I mange kulturer lever barna sammen med de voksne, de lærer selv om de ikke forstår det de er med på i øyeblikket. I vår moderne kristenkultur fjernes barna ofte fra det viktigste her på jorden - gudstjenesten. De har søndagsskole mens vi har voksenmøte. Da lærer de instinktivt at møter er noen greier for de gamle.

Visst skal vi ha søndagsskole, men ikke i gudstjenestetiden (såfremt det er praktisk mulig). En god søndags(lørdag)skole på en hverdag er minst like viktig som en bibelskole for voksne. Selv gikk jeg på to søndagsskoler som barn og har selv vært søndagsskolelærer i en årrekke. Har også hatt ansvar for parallelle barnemøter....
(Om du mener jeg skriver om noe jeg ikke har forstand på).
Barna er egentlig en lakmustest på det åndelige nivået i våre møter. Har faktisk sett at de mest uregjerlige blir som lam der Guds Ånd er nærværende.
For mange år siden pratet jeg med Kenyamisjonæren Arvid Bustgaard. Han hadde blant annet sitt virke blant Luo stammen. De var så ærlige fortalte han, var jeg ikke i salvelsen når jeg prekte så tok de seg en blund - noe å tenke på når barna bråker...

fredag, august 05, 2016

Enhetens virkelighet eller utopi...

Kristen enhet - bare for lederne?
Hva kan jeg gjøre - jeg er jo bare en alminnelig sau?

Det dryppes stadig om å bli ett - altså i kristenspråkelige termer. Men enheten stopper som oftest opp på ledernivået. Jeg som er en vanlig kirkebenksliter har liten mulighet til å praktisere det. Pastorene og lederne derimot har alle muligheter til å gjennomføre dette seg imellom. Forumet for disse samlingene kalles broderring, predikantring eller et enda finere ord som økumenisk fellesskap. Hvordan kan jeg få mulighet til å infiltrere meg i slike samlinger? Jeg har hverken vinkler, stjerner eller skulderbørster. Men litt får jeg være med på da, en gang i året ved nyttårstider er det en felles samling av menigheter der jeg bor. Vi som møter opp på denne samlingen og får da lytte til hverandres pastorer og får se hvordan Metodistfjes, Frikirkefjes og Pinsevennfjes ser ut. Litt satt på spissen det, men det er jo det er jo slik det er. Vi blir jo oppfordret til å vise oss fram der. Fellesmøter er noe annet - i løpet av fire, fem dager kommer vi nærmere hverandre. For mange, mange år siden var det fellesmøter på Sellebakk. Da burde man helst unngå tungetale og tydning. Alltid spenning forbundet med slike foreteelser. Men tross særpreg og egenarter, det er mye bedre å være sammen enn å ikke være sammen. Så selv om min innledning muligens kan virke litt sarkastisk for noen, så er det litt sannhet i dette? Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg om hvordan fellesskapet fungerer i andre deler av NORGE - men har du gode erfaringer så del det.

Litt enhet er bedre enn ingen enhet.

Men for å bekjenne mine antiøkumeniske synder så har jeg aldri vært på metodistmøte, aldri på frikirkemøte, en sjelden gang på indremisjonsmøte, aldri på gudstjeneste i Den Norske Kirke. Jeg besøker aldri pinsekarismatiske forsamlinger i distriktet som pinsevennene, menighetene 3:16 og C3 I Fredrikstad, aldri Bless og Den Levende kilde på Rolvsøy eller Zoe-kirken på Sellebakk. Men det er ett lyspunkt, i sommer var jeg på møte i pinsemenigheten Betania på Klavestadhaugen, jeg gikk dit jeg en søndag kveld for å høre på den kjente misjonæren Helge Adolfsen. Forresten en gudstjeneste som ga meg veldig mye. Han forkynte om å tale troens ord til fjellet!

Jeg tenker også på at ordene ett/enhet/fellesskap rett og slett betyr det de beskriver. Ikke nakkefellesskap, skulderfellesskap eller "ingen ser meg" fellesskap. Enhet er åpenhet og åpenhet gir trygghet. Enhet kommer bare der ingen skjuler noe. Når mann og kvinne blir ett i ekteskapet går de ikke opp i en høyere enhet av å bli én person. De er ett og likevel høyst forskjellige.

På samme måten er vi kristne ett, det er Den Hellige Ånd i oss som skaper denne enheten. Tross uenigheter og ulike karakterer og ytringsformer er alle kristne ett - det må bare leves ut. Om skal jeg lære noen (kristne fra andre samfunn) å kjenne så bør vi være sammen minst 2-3 ganger slik at en får tid til å utveksle tanker. Om vi så legger inn litt matematikk og beregner at hvert enkelt medlem i de forskjellige forsamlinger bestemmer seg for å besøke fire andre menigheter på hjemstedet i løpet av året og går dit minst tre ganger, da er man "BORTE" fra sin egen forsamling 25 prosent av året - er dette en farbar vei? Kan tenke meg at personer fra litt høykirkelige kretser vil slite litt om de kommer inn i en pinsekarismatisk menighet med stående lovsang, hils og si ditt eller datt til hverandre. Der tar tid å venne seg til slikt og vi er jo ikke sydamerikanere? Men å hilse på mennesker som av egen vilje tar kontakt og vil prate - det ønsker jo alle!
Det jeg har erfart er at når vi fjerner liturgier, møtestil og alt det der så er vi "skremmende" like på innsiden.

Dette var en lang innledning, håper noen kjenner seg litt igjen.

Men jeg har opplevd virkelig kristen fellesskap på tvers av grensene. Det var årene jeg var med i F.G.B.M.F.I. på 70 tallet i Fredrikstad. Der ble jeg kjent med mange herlige og åndsfylte mennesker fra mange forskjellige menigheter og trossamfunn. Der møtte jeg en hjertevarme jeg tidligere ikke visste om var tilgjengelig. Men disse møtene gikk ikke upåaktet hen i min egen krets - dessverre.
Jeg vil avslutte min kronikk med å referere fra TEOLOGI & LEDARSKAPs siste nummer der Joakim Lundqvist skriver i artikkelen "Om splitting, mångfald och enhet" følgende: "Gör allt ni kan för att bevara Andens enhet gennom fridens band" (Ef. 4:3).
"Enheten är altså inte något vi skapar, utan ett andligt faktum - något som redan är givet som en himmelsk utångspunkt - och som vi är kallade att bevara".
Vi är redan en familj. Det verket har Gud gjort i Kristus, och vi kan inte lägga något til det. Vår uppgift är däremot att se til att familjen slutar å vara så dysfunktionell".

Så langt Joakim Lundqvist - fin artikkel.

Men av alt fint, riktig og velment om kristen enhet som er publisert gjennom tidene, så det er bare pastorene som kan sette det i verk - jeg er jo bare en alminnelig sau!

Veldig dumt å prøve å skape noe som allerede finns - det er som å prøve å komme inn allerede befinner seg i!

Utfordring til pastorene det.

torsdag, august 04, 2016

Kristenvin eller kristenvind!

Vin.
Katastrofealarm fra daglig leder på Østerbo, Trond Eriksen. Det er en dårlig situasjon i den pinsekarismatiske familien mener han....
Og nå behøver vi en pinsekarismatisk totalavholdsbevegelse, hvem vil grunnlegge den?
Leste i Aftenposten for en tid tilbake om vin(u)vaner og avhold. En kvinne sa i et intervju (hun var ikke kristen), "hvorfor må jeg skrifte for alle hvorfor jeg er avholdskvinne, det er jo en privatsak".
Det finnes ikke direkte belegg i bibelen for å avholde seg fra alkohol, men man kan vel være avholdsmenneske like vel? Bortsett fra Jonadabs etterkommere Rekabittene og Nsaireerne i GT og så finner vi vanndrikkeren Timoteus i NT. Han blir oppfordret av Paulus til å slutte å bare drikke vann, men også å drikke litt vin, sikkert mye bakterier i vannet den gang.
Vindrikking er heller ingen privatsak, Paulus skriver følgende: "Det er godt å la være å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe annet som er til anstøt for din bror." (Romerne 14:21 NB)s
At vinen er mer fiende enn venn kan vi også lese i bibelen; "Se ikke til vinen, hvor rød den er, hvordan den perler i begeret, hvor lett den går ned! Til sist biter den som en slange og hogger som en hoggorm. Da vil dine øyne se merkelige syner, og ditt hjerte snakke tull og tøys". (Salomos Ordspråk 23:31-33 NB)
Tross disse skriftstedene skal jeg ikke bruke bibelske argumenter for totalavhold. Jeg er ikke avholdsmann fordi jeg er kristen - jeg er avholdsmann uansett. Før jeg ble kristen hadde jeg bestemt meg både å være ikke-røyker og alkoholnekter. Og hvorfor må jeg bekjenne mine "avholdssynder" for festglade mennesker.
Og en ting jeg synes er underlig, når jeg har vært i "glade lag" sammen med kristne vinnytere, så må de på liv og død komme men en forklaring på drikkingen sin. Unødvendig hvis de har god samvittighet mener jeg.
Kanskje det er på tid med en pinsekarismatisk avholdsbevegelse? Gjerne med en brystnål med et opp/ned vinglass eller et vinforbudtskilt. Man avgir et løfte, men begrunnelsen er personlig. Når noen ønsker å helle alkoholinfisert vin i glasset kan man bare peke på nålen.
Tror også det er på høy tid at våre menigheter har totalavholdsløfte som betingelse for medlemskap. Om noen mener dette er for mye pekefinger er det bare å velge en annen menighet. Tror ikke det er problem å velge en "vinliberal" sådan...
Bli en Rekabitt...! De valgte å ikke drikke vin - det ble registret i de himmelske saler.
Og vi adlød vår far Jonadab, Rekabs sønn, i alt han bød oss - at vi aldri skulle drikke vin, verken vi eller våre koner eller våre sønner eller våre døtre, (Jeremia 35:8 NB)
Men til rekabittenes slekt sa Jeremia: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Fordi dere har adlydt deres far Jonadabs ord og holdt alle hans bud og i alt gjort som han bød dere, derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Det skal aldri mangle en mann av Jonadabs, Rekabs sønns ætt, som skal stå for mitt åsyn. (Jeremia 35:18-19 NB)
Det er vel som aldri før vært behov for en antivinvekkelse, bedre å bli salig i den HELLIGE ÅND!
Bli en Rekabitt...!!