Skjerver og strømper

Jesus kommenterte en kvinne som gav to skjerver eller ett øre i tempelkisten.
Hun gav alt hun eide. En annen kvinne salvet Jesu føtter. Jesus sa at hvor som helst i hele verden hvor evangeliet forkynnes skal denne gjerningen omtales. Hvorfor det? Jeg ser det slik at handlinger som utføres på grunn av kjærlighet til Gud veier tyngst i de himmelske annaler. Det er Gud som skapte sølvet og gullet, hvorfor skal han la seg imponere av vårt gull?
(men selvfølgelig, misjonen behøver de store donasjonene også!)
Så et skritt mot misjon. Jesus gav sin befaling om å gå ut i hele verden med evangeliet. Men hvordan kan noen forkynne uten at de blir utsendt? Ja, det er fint å bli sendt ut med profetiske ord gitt av Den Hellige Ånd. Men Ånden har ingen penger – han sier bare gå! Og så må VI betale hele gildet, det er slik det er.
Her kommer skjervene og strømpene inn. Jeg har mer en én gang hørt noen litt nedlatende kommentarer om strømpestrikkende misjonskvinner, eller basarer og bruktsalg. Men det har vist seg at små summer fra pensjonister og ubemidlede personer har vært og er selve ryggraden i misjonsbudsjettene.
Er ikke dette tro, er ikke dette kjærlighet?
Det er det som er å være brennende, dette å lengte etter at andre møter Jesus og blir frelst. Det er det som er å være brennende, å gi til andre det som en har lyst på selv. Det å være brennende i ånden er å elske Jesus så høyt at en gjør hva som helst for at andre skal møte ham! Og da lurer jeg fælt på dette – er jeg brennende?