...SOM ØRNER

Å leve i sitt rette miljø.
Vi kristne er ”designet” for å leve i Åndens rike. Det er der vi utvikler oss og trives. Den som en eller annen gang har kjøpt en gullfisk har allerede et akvarium klart.
Det er lagt inn planter, steiner og det er sørget for surstofftilførsel. Og ikke minst – vannet har fått riktig temperatur. Og så kommer dagen, fisken(e) er innkjøpt og slippes ut i sitt ”rette” element. Mange kristne kan nok misunne en del gullfisker, ja. For vi er alle døpt med én Ånd til å være et legeme. Døpt betyr å være senket ned eller dukket under i Ånden.
Med andre ord så er kristne designet eller formet for å leve i neddykket tilstand – være fylt av Ånden, være neddykket i Ånden og være omgitt av Ånden. Ut fra denne tilstanden kan så vårt kristenliv leves ut. Det var slik Jesus tenkte det. Kanskje det er lurt å gjøre som Jesus sier. Og det er en balansegang her – vi er ikke opptatt av Ånden, men vi er opptatt av Jesus i Ånden.
For det er Ham som fyller alt i alle. Jeg tror at der Guds rike er, der kan det også kjennes. Man skal kjenne Guds Ånds nærvær og hellighet FØR møtet begynner. Når vi så samles til Gudstjeneste er det for å tilbe Gud, ikke for å stå på for at det skal bli et ”gjennombrudd” i ånden som enkelt sier. Eller som det også av og til kommenteres når det har vært riktig bra - nå var det er sterkt møte. Man måler ikke gudsnærvær, når DET er der faller man på sine knær og tilber. Guds rike er et Åndens rike.
I sin gudslengsel søker mange til åndelige opplevelser, og det er mye slikt på markedet i dag. Men når himmelen er nær og Den Hellige Ånd fyller rommet da prater man ikke lenger om hvor sterkt elle herlig det er. Da er det Jesus det handler om.
Men vi må begynne i riktig ende. Den Hellige Ånd eller talsmannen er Guds representant på jorden nå. Jesus sier at han skal ta av mitt og forkynne for dere. Derfor er det absolutt nødvendig å være åndsfokusert – ha et miljø som Den Hellige Ånd trives i.
Dernest er det nødvendig å ikke forbli i sine opplevelser, men la Ånden føre oss til Jesus.
Det var dette som hendte med T.B.Barrat. Når han ble fylt med Ånden så sier han selv om dette at det var det som gav han det sterke bønnelivet han hadde lengtet etter. Og dette igjen gjorde ham til en sterk Jesusforkynner, mer enn en åndsdåpsforkynner. Noe å tenke på!
Hvorfor skal vi så ofte stresse med våre programmer? Når i disse nyttårstider lytter man etter profetier og ”tror” Gud for nye gjennombrudd i 2009. Men hvor er det blitt av gjennombruddene i 2008, 2007, 2006 og ungdomsvekkelsen som ble profetert i ”nittenørti”?
Det ville vært interessant å få være med på en ”programnedleggelse” en gang. Være i en menighet som proklamerer at i år (2009) har vi ingenting på skjemaet – nå søker vi Gud og den kraften som vi så ofte preker om. Vi legger ned vår åndsakrobatikk og lar akrobatikken begrense seg til bøyde knær og løftede hender.
Ved påsketider har vi en fjellvettregel som sier at det er ingen skam å snu. I våre etterkarsimatiske tider kan vi også si – det er ingen skam å vent på Herren! Det er mange trette kristne i dag som løper etter ”vekkelsesgulroten”! En ny gulrot for hvert år. Hvordan blir gulroten i 2009?

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.
Selv unge blir trette og utslitt, også unge menn snubler.
Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette. (Jes.40; 29-31)