Romslighet og den sunne lære

Hvor går grensen mellom romslighet og det som strider mot den sunne lære?
Hva med befalingen om å holde budet rent inntil enden og det å tåle og tilgi hverandre – både som enkeltpersoner- og som menigheter. Jeg tror åpenhet er en viktig substans her. Bibelen sier at den som irettesetter sin bror skal senere finne mer yndest enn den som gjør sin tunge glatt. Paulus er et eksempel på dette da han refset Peter. Peter gjorde vel egentlig ikke noe ”feil”, han bare valgte en lav profil for å unngå bråk. Men Paulus kalte det for hykleri. Vi behøver heller ikke tro enhver ”vekkelsesånd”! Et eksempel på dette er alle de som ble forført av William Branhams ”Jesus Only” vranglære eller det motsatte, de som forkastet åndsutgytelsen i 1906 da mente at tungetale var fra djevelen. Det er faktisk tillatt å prøve alt og holde fast på det gode. På den ene sider tåler kjærligheten alt, på den andre siden tåler den ikke urettferdighet og humbug.
For menighetsledere kan dette med romslighet kontra den sunne lære være en vanskelig balansegang. De ser ofte konsekvensene av andres valg, men når de tar tak i dette oppfattes de som loviske og ukjærlige. De kan da velge den ”gylne middelvei” og velger å bli runde i kantene for husfredens skyld. Forkynnelsen blir da ”snillistisk!” Men slikt lederskap er livsfarlig. Paulus uttaler noe sånt som at ”nå har jeg altså blitt deres fiender ved å si dere sannheten”.
Det hender stadig ting i miljøet omkring oss, saker vi faktisk er tvungne til å forholde oss til. Det kan være homofilt praktiserende kristne, vindrikkende kristne, kristne i samboerskap, new age i kristen forkledning, alternativ medisin
osv. Men vi må også forholde oss til det motsatte – til de faktiske forhold omkring oss, for eksempel vårt forhold til de ubemidlede (som Frelsesarmeen gjør), hva vi virkelig gir til misjon og nødhjelp, om vi virkelig ønsker at våre naboer og vår by skal bli frelst osv. Eller rett og slett dette at jeg er brennende i ånden og ikke lunken i min iver.
Men tilbake til begynnelsen, hvor går grensen for de avvik i praksis og oppfatninger man må holde seg ifra samtidig som man skal ha fellesskap med kristne som nettopp har slike avvik. Ja, dette er utfordringen – å bli i det man har lært og blitt overbevist om og samtidig strekke seg etter det som ligger foran (eller ved siden for den saks skyld).
Vel, det fins en grunnlinje i vår bekjennelse – én tro som munner ut i Jesus som Guds enbårne sønn og vårt sonoffer - én livsstil som munner ut i ordet sømmelighet og én praksis som munner ut i kjærlighet og barmhjertighet.
Med en åpen forkynnelse om de forskjellige ting så tror jeg faktisk de fleste kristne også kan sortere selv.