Læren er gjerdet omkring livet

Troens strid!
Judas brev v/ 3 ”…stride for den tro som engang er overgitt til de hellige”. Og v/4”.. de forvender Guds nåde til skamløshet og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus”. De farligste angrepene kommer fra innsiden. ”ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg”, sier Paulus i Apgj. Kap. 20.
Kristendommen brøt seg fram med stor kraft i begynnelsen og det tross store og blodige forfølgelser og lidelser. Martyrenes blod ble kirkens sæd. En historiker forklarer det slik at framgangen først og fremst skyldtes at bare de edleste og mest overgitt torde være ledere i kirken. Dette lederskapet igjen fostret en menighet lik seg selv, en renset og overgitt flokk. Men så skiftet satan taktikk. De kristen ble anerkjent og kristendommen ble en statsreligion. Nå kunne mennesker med en annen agenda bli ledere.
Samtidig dukket det opp noe annet. Det var vranglære og fornektelse av Jesu guddom.
En av datidens farligste kjettere var en presbyter fra Aleksandria ved navn Arius som rundt år 318 kom med sine teologiske refleksjoner. Kort fortalt hevdet han at logos var skapt som Guds første og ypperste skapning (altså skapt og ikke av samme vesen som Gud). Inkarnasjonen, påstod han, var at denne logos fikk sjelens plass i Jesus Kristus. Og fordi Kristus var etisk ulastelig kunne han kalles Gud, men tilbe ham skulle en ikke. Han gjorde altså Jesus til et etisk forbilde som ikke kunne frelse. Denne læren skapte et voldsomt røre i kirken og Arius ble utstøtt. Men Arianismen hadde slått rot og kirken var nødt til å formulere
sin trosbekjennelse og den Nikenske trosbekjennelsen så dagens lys i år 325.
Den Nikenske trosbekjennelsen sier om Jesus: ”Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen…”. Osv.
Hensikten med Nikeabekjennelsen er å slå fast utrykkelig fast at Jesus er fra evighet av og av samme vesen som Gud. Den fastholder sønnens guddom ved det greske ordet ”homoosuios” som betyr ”av samme vesen”. Hvorfor var denne ordlyd så viktig? Ja, hadde Arianerne fått framgang med sin lære hadde Jesus i menneskers øyne blitt fratatt sin gudommelighet, og hvem kunne da påkalle Herrens navn og bli frelst? Derfor skal ikke læren bagatelliseres!
Hvor mange kristne vet at Jehovas vitner har denne grunntanken, at Jesus kun er en skapning og ikke Gud?
I Islam møter vi dette på en annen måte. De lærer at det er blasfemi å si at Allah har en sønn. Derfor kan ordet Allah vanskelig oversettes med Gud i henhold til den kristne begrepsverden. For Jesus sier at den som har sett meg har sett Faderen.
Jesu guddom, gjerning, tale, forsoning, blod, seier, kjærlighet og gjenkomst må igjen løftes fram i menighetens forkynnelse. Det vil utfordre og beseire satan, demonene og religionene
og frukten blir framgang for evangeliet og menneskers frihet…