Norges framtid?

Forstemmende lesning i Fredriksstad Blad i dag. Det handler om russen i Fredrikstad. Men er dette egentlig en "nyhet"? Jeg kan ikke dømme i det, men mulig FB har fått snusen i noe som egentlig har vært der hele tiden. Det saken gjelder er nemlig russekonkurransen om å bli årets terrorsjef. Og bladet beskriver at det konkurreres i oralsex, og ved å drikke sæd og urin. Om noen tvang sine husdyr til noe slikt ville de vel bli dømt for dyremishandling.
Vel, den slags utsvevelser er ikke noe nytt i menneskehetens historie, det kan bildene fra Pompeii fortelle. Men Pompeii ble dømt til døden samtidig som henrettelsesmetoden, vulkanasken, arkiverte anklagepunktene. Sodoma og Gomorra var også de moralske verstingene i sin samtid og de opplevde noe lignende. Jeg påstår derved ikke at naturkatastrofer i så måte betyr en dom over umoral, det er å dra det for langt. Job opplevde også naturkreftenes herjinger, men det var fordi han var en god mann.
Er årets russefeiring en frukt av fjorårets? Da rullet det nemlig rundt i distriktet en russebuss med navnet Lucifer og i følge russen selv var temaet
på bussen er «fra himmel til helvette». Dekknavnet til bussen var «Pearlgate», og refererer til at russetiden er himmelriket. Som de selv uttalte:
– Utgangspunktet var at vi hadde kommet til himmelen, altså russetiden, men at vi ikke har oppført oss godt nok, og derfor havner i helvette. Det er der navnet «Lucifer» kommer fra, og det er en rød tråd igjennom hele bussen. (Dette forklarte Lars Erik Lundh til Fredriksstad Blad i våres.)
Dette er ikke så uskyldig, russen spotter himmelen og hyller helvete. Det man sår skal man også høste. (FB skriver med to t-er)
Jeg tror ikke det kommer en askesky over Norge slik som i Pompeii, men jeg tror den kommer i en annen form. En mørk sky av selvforakt, forkastelse og meningsløshet over de som har deltatt i disse orgiene, stakkars mennesker. På noen områder er livet oppbrukt før det begynner.
Og om dette som FB publiseres i dag er en landsomfattende russeforeteelse kan man bli redd. De som omtales er ikke bare russ, de er fremtidens ledere, politikere og lovgivere - Quo Vadis Norge.
Så kan jeg selvfølgelig legge til hva vi behøver i Norge, men det vet du jo allerede. Det vi i alle fall ikke behøver er en kirke som anerkjenner homofilt samliv....

Mitt svar til NRK/TV

Mitt svar til NRK1/TV

 Grunnleggende vil jeg si at jeg alltid har likt Dagsrevyen og foretrekker rent generelt denne framfor andre nyhetskanaler. Når det er sagt har jeg følgende kommentarer til Deres svar:

1.     "Dagsrevyen" er ikke egnet for barn og sendingene er laget av voksne, for voksne”.

Mitt svar: En stor del av Norges befolkning består av familier med barn. Jeg vet noen unnlater å ha Dagsrevyen på av hensyn til barna. Da er Dagsrevyen primært for voksne og for husstander uten mindreårige (pussig).

Det er derfor ingen unnskyldning å hevde at Dagsrevyen er til for bare voksne og lukke øynene for barnas tilstedeværelse. I tiden fra 19.00 til 21.00 er vel en hoveddel av barna fremdeles oppe. ”Kjære barn, ut av dette rommer – nå kommer Dagsrevyen!”

 

”Vi sender selvfølgelig enkelte reportasjer som barn ikke tar skade av å se på”
Til dette vil jeg svare; det skulle bare mangle.  Barn tar ikke skade av å se veltede trær eller intervjuer med aktuelle personer. Det ville vært merkelig om hele sendingen skulle være skadelig. Vil imidlertid rose dere for forhåndsvarsler om voldelige innslag, men om det kommer innslag av karakteren som denne debatten omhandler, burde også dette forhåndsvarsles.

 For eksempel med den roterende teksten nederst på skjermen!

3.     ”men sendingene skal speile et aktuelt nyhetsbilde og som de fleste vet skjer det mye i verden som barn av naturlige årsaker ikke har godt av å se på og som kan virke skremmende på dem.”

Her vil jeg minne om at min kritikk ikke gjelder skremmende innslag, men heller innslag som i manges øye er umoralske og direkte støtende. Så her svarer dere ikke på mitt innlegg.

 

”Som allmennkringkaster er NRK nødt til å ha tillitt til sine seere, lyttere og lesere”,
Merkelig konklusjon. Som allmennkringkaster burde NRK ta hensyn til de svakeste. Det er faktisk foreldre som IKKE forstår å beskytte barna mot ”uegnede” innslag. Derfor vil jeg snu overnevnte setning til: ”Som allmennkringkaster ser NRK det nødvendig også å ta hensyn til barna, derfor sender vi ikke usedlige og voldelige innslag i tiden da helefamilien av barn og voksne normalt er sammen”.

Her burde Vær Varsom-plakaten komme inn: ”Den enkelte redaktør og medarbeider har ansvar for å kjenne pressens etiske normer og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet”. Og jeg legger til: ”av hensyn til de mindreårige…”

 

6.     Erotikk, nakenhet og porno er ikke noe nytt i filmbransjen. Hvorfor har det blitt så aktuelt å illustrere innslagene med dette i den senere tiden?

 

Og til slutt noe som ikke direkte inngår i denne meningsutvekslingen, men som likevel berører innslaget om denne ”nymfomanfilmen”. Hvorfor spre reklame for slike kvinneundertrykkende filmer. Det fremkommer nemlig at den kvinnelige hovedrolleinnehaveren ikke selv deltok i de mest intime innslagene, men at regissøren overlot det til profesjonelle ”pornostjerner” (les slaver). Jeg anbefaler dere å lytte på et program fra NRK1 radio i går (12/12 2013) hvor temaet var porno. Der fremkommer det av programmet at disse kvinnelige aktørenes aktivitet ikke er så lystbetont som mange tror.

Jeg grøsset når jeg hørte om gonorre i halsen, sprekker i skjeden og derav smerter som gjorde det nødvendig med Paralgin forte før filmopptak.

Altså er filmen bygd på bruk av ”frivillige” sexslaver. Er dette i tråd med NRKs etikk å reklamere for slikt, burde ikke heller slike publikasjoner ties i hjel?

 

Vennlig hilsen

 Johan Høidahl

Avklarende fra Stefan Salmonsson om Ulf Ekman

Dette intervjuet er sakset fra Dagen. Det beste er om du klikker og leser selv, eller du kan lese min kopi nedenfor.

 

http://www.dagen.no/2013/12/10/kristenliv/kirke/misjon/teologi/190169

 

– Kommunikasjon har ikke vært vår sterkeste side

De har vært blant Ulf Ekmans nærmeste medarbeidere. Nå snakker de ut om tjenesten, Ekmans nye tilnærming til Den katolske kirke, og hvor de selv står.

Bjørn Olav Hammerstad

bjornolav@dagen.no

tirsdag 10. desember 2013, kl. 10:45 (Oppdatert: tirsdag 10. desember 2013, kl. 11:26)

Stefan og Marie Salmonsson var blant de første lederne på Livets Ord da menigheten startet i Uppsala i 1983. Etter et år på bibelskolen ble Stefan ungdomspastor, en tjeneste han skulle komme til å ha i 13 år. Etter noen år som reisende evangelist flyttet familien til Jönköping og startet Livets Ord i byen som på grunn av sine mange menigheter blir kalt Sveriges Jerusalem.

Menigheten vokste og ble et bevis på at Livets Ord ikke bare kunne plante hundrevis av menigheter i Russland, de kunne også formere seg i Sverige. Men i 2011 forlot Stefan og Marie pastorjobben etter at de opplevde at Gud ba dem om å reise som evangelister i Norden på heltid. I alle disse 30 årene har de fulgt Ulf Ekman teologisk.

Fikk syn i Israel

Denne høsten har det stormet rundt Ulf Ekmans nye syn på både sakramentene og dåpen. Og mange har spurt seg om han er i ferd med å bli katolikk. Selv har Ekman vært restriktiv med å uttale seg i mediene. Men han forklarte nylig for en gruppe predikanter i Sverige hvor den «nye reisen» hans startet.

Ulf skal ha fortalt at han fikk ord fra Gud da han var i Israel for 15 år siden. Han skal ha sett et oliventre. Det var gammelt og det så dødt ut. Han skal ha opplevd at Gud talte til ham: «Er treet dødt?» Ulf skal ha svart: «Ja, det er dødt.» Men da han så etter enda en gang oppdaget han noen knopper i det gamle treet. Det var ikke dødt. Da forstod Ulf at Gud talte om de historiske kirkene. Synet av oliventreet skal ha vært starten på Ulfs tilnærming til de historiske kirkene.

– Alltid på reise
– Vi som kjenner Ulf vet at han alltid er på reise, sier Stefan Salmonsson.
Han sitter i en sofa sammen med sin kone Marie på et eldre hotell i Nordhordland utenfor Bergen. De er på reise, som de ofte er, for å ha vekkelsesmøter og forkynne det enkle evangeliet om korset. De har sagt ja til å fortelle litt om hva de selv gjør nå, og hvordan de opplever Ekmans tilnærming til Den katolske kirke.

Risikovillig

– Ulf Ekman er en person som aldri blir ferdig. Han er både sulten og søkende. Slik har han vært så lenge jeg har kjent ham. Når han opplever at han får noe fra Herren, så går han på det, og ofte innebærer det en risiko. Tenk da han opplevde at Livets Ord skulle gi 50 millioner til misjon i Russland, like etter at vi hadde bygget den store kirken i Uppsala. Å lyde Gud har vært som en rød tråd gjennom hans liv. På den måten er det som nå skjer ikke så dramatisk. Forskjellen nå er kanskje at mange er undrende og stiller spørsmål ved hva dette kommer til å ende i. Det jo alltid blåst rundt Ulf, jeg tror ikke han synes det er så moro nå. Men han har fortsatt en drive som jeg respekterer. Han slår seg ikke til ro og hviler på laubærene. Han er villig til ennå en gang å bli fattig for Gud.

– Unik tjeneste

– For første gang tar Ulf noen teologiske steg som flere av hans medarbeidere ikke følger. Hvordan går det?
– Ulf har vært veldig involvert i evangeliserende arbeid gjennom årene, se bare på misjonsarbeidet. Nå vil han fordype seg. På den måten er hans tjeneste unik, fordi den er så bred. Når han kjenner for å gå i denne retningen, å nærme seg de historiske kirkene, og spesielt Den katolske kirke, så har nok mange ikke kunne tenkt seg en slik utvikling i forhold til tidligere. Men for meg har det vært litt fascinerende at han gjør det. Så vet vi jo også at dette ikke begynte i går. Han har vært i denne prosessen lenge. Men hva det skal lede til, det vet jeg ikke, og jeg er ikke mannen som kan svare på det.

Brukte kipa

– Om han nå skulle bli katolikk, ville det overraske deg?

– Ja og nei. Jeg tror ikke han blir det. Men Ulf er en sånn person at han vil gå inn i alle rom, han vil skaffe seg et virkelig bilde og forske. Jeg husker da han fikk visjonen om å hjelpe russiske jøder hjem til Israel. Ulf flyttet jo selv til Israel og utforsket jødedommen ordentlig. Jeg spurte meg selv om han holdt på å bli ortodoks jøde. Det ble han ikke. Da den prosessen var ferdig landet han. Kanskje er det på samme måte nå? Så skal vi også huske på at han ikke legger en byrde på andre at de skal gjøre det samme. Han er jo en apostel, en som baner vei. Men det betyr ikke at alle følger ham.

Mange spør

– Men mange er spørrende?

– Jeg treffer mennesker hele tiden og jeg kan forstå at det fins mange spørsmål. Mange av spørsmålene er berettiget. Så er det alltid de som passer på og forsøker å skape en polemikk som ikke behøves av andre grunner enn at man bare har spørsmål.

– Alle disse initiativene som Ulf Ekman har tatt har jo også påvirket dere. Dere har fått tro på kristne skoler, tro på bibelskoler, tro på å bringe jødene hjem til Israel for å nevne noen eksempler. Kan dere også si at det skjer nå?

– Både og. Vi er på en plass i våre liv der vi ikke lenger er ungdommer. Vi har etablert en egen reise og vi har definert en vei for oss selv, vi er kalt til Norden, kalt til å forkynne korset. Det brenner vi for.

– Ikke alle sin reise

– Så dere går ulike veier?

– Den vei som Ulf tar nå, og det kallet han opplever, nemlig å forkynne blant katolikker, det har vi full respekt for, men vi opplever en annen retning i vårt kall. Det betyr ikke at det er noen motpol her, det betyr bare at Herren kaller oss til å gå en annen vei. I det kjenner vi glede og trygghet. Jeg har full respekt for Ulfs reise, samtidig som det er veldig skjønt å vite at dette ikke er alle andre sin reise.

– For første gang kan dere ikke følge Ulf Ekman teologisk. Hvordan oppleves det?

– Det er kanskje det unike nå. Vi som har stått sammen med Ulf Ekman i alle disse årene er nå på en annen plass, og det har vokst seg frem over tid. Men så spesielt er det ikke. For eksempel ser vi at Paulus ble kalt til hedningene, mens Peter til jødene. De valgte ulike veier, men de var fortsatt brødre. De stod sammen i hjertet, men opplevde at de hadde ulike retninger på livene sine.

– Pinsen er vår mor

– Ulf Ekman snakker mye om røttene fra de historiske kirkene. Er dere opptatt av disse røttene, eller ser dere andre røtter?

– Vi står i takknemlighetsgjeld til våre røtter, vår sammenheng. Vi har en utrolig kjærlighet til pinsebevegelsen, og vi er ikke ferdige der. Vi kjenner at det er vår mor. Både jeg og Marie er utrolig glad for dette og vi føler at vi har noe vi vil gi tilbake til denne sammenhengen. Det gjelder også frikirkene. Dette er vårt område. Jeg har ingen tro på at frikirkene holder på å dø ut. Vi skal ikke se ned på den rollen som vekkelsesbevegelsene har hatt. Jeg opplever at vi står i en stor takknemlighetsgjeld til de som har gått foran oss. Vi brenner for at folk igjen skal fylle frimenighetene.

Livets Ord står fast

– Ulf Ekman opplever et kall til de historiske kirkene. Er det på samme måte for dere når det gjelder pinsebevegelsen og frikirkene?

– Ja, slik er det også for oss. Mange sier om frikirkene at de er i ferd med å dø ut, men da vil jeg si: Nei, se etter. Kanskje vi kan være med å hjelpe dem? Vi vil ikke overgi frikirkeligheten. Vi opplever at vi skal gå i den retningen og velsigne dem.

– Dere står i en pinsekarismatisk tradisjon, opplever dere at de andre lederne på Livets Ord også holder fast ved denne tradisjonen?

– Livets Ord står i den pinsekarismatiske tradisjonen. Dette fortsetter. Ulf har selv sagt at slik er det, og den reisen de (Ulf og Birgitta, red. anm.) gjør er deres personlige reise. Ulf er ikke lenger pastor i Livets Ord, det er det Joakim Lundqvist som er. Det betyr også at Ulf har rom til å gå denne veien. Livets Ord er en trosmenighet og vil fortsette å forkynne tro. Det tror jeg de andre brødrene i aller høyeste grad lever i.

Ulik teologi

– I forhold til teologi skjønner jeg at dere står i en pinsekarismatisk tradisjon i forhold til dåp, sakramenter og de klassiske teologiske områdene innen pinseteologien. Er det riktig?

– Ja. Men det jeg gjerne vil løfte frem her er at vi har fått en større forståelse for andre syn. Selv står vi fast på det vi har trodd på hele tiden. Men vi har fått en glede over å se at andre ser ting annerledes og har en annen bakgrunn. Det har beriket oss. Det er jo viktig å skaffe seg kunnskap om markedet sitt. Vi må sette oss inn i hvordan en ikke-kristen tenker for å kunne nå det mennesket. Men alt begynner med at jeg må elske de jeg vil vinne. Jeg kan ikke komme med en hardhet og si at vedkommende har feil i alle ting. Gjennom at jeg elsker noen vil jeg også kunne forstå det mennesket. Det betyr ikke at jeg endrer meg. Jeg kan være trygg på mitt ståsted. Noen er urolig over at folk er på vei over i Den katolske kirke. For oss er ikke det en problemstilling. Vi står der vi står og ønsker å være nøkterne. Vi strider ikke med dette. Vi tror det fins kristne i alle sammenhenger, til og med i våre egne!

Katolsk hjelp

– Ulf opplever et kall til de historiske kirkene, mens dere opplever et kall til frimenigheter, men i sin artikkel om kirkesyn i Keryx, skriver Ulf at frimenigheter bør lære av de historiske kirkene. Kan det hende at Ulf også vil nå ut til frimenigheter med sine nye tanker?

– Ja, jeg tror det. Jeg tror han tenker at vi trenger forankring og vi trenger å hente næring fra den stabiliteten som fins i de historiske kirkene. Men hvorfor skal vi dramatisere det? Mange nye menigheter tar jo inn prinsipper fra næringslivet og spør seg hva vi kan lære av dem. Så hva er da problemet med å gå til en bror?

Ført bak lyset

– Nå har Ulf Ekman vært restriktiv til å uttale seg om sin egen prosess, og mange er spørrende. Hvordan opplever dere dette?

– Vi møter folk jevnlig som har store problemer med den pedagogiske siden ved denne prosessen. Her har vi en skyld selv. Det blir som en trykkoker. I Livets Ord kunne vi vært mye flinkere til å løfte på lokket. Og selv om man ikke vet, kan man si at man ikke vet. Det er helt ok. Om man ikke sier noe, men bare publiserer noen artikler av og til, da kan folk føle seg ført bak lyset, og det skapes unødvendig slitasje. Da risikerer man å miste mennesker også. Den pastorale pedagogiske siden har ikke alltid vært så bra. Dette er ikke vår sterkeste side, og det bør vi innrømme også. Det er jo ikke heller så lett når en offentlig person som Ulf gjør en så personlig reise, og samtidig blir tvunget til å være offentlig om den.

Tar kritikk

– Hva er det med dette som folk synes er problematisk?

– Jeg tror kanskje ikke at folk synes det er så vanskelig om han nærmer seg Den katolske kirke og betjener den. Men mange har problemer med det de opplever som en «undercover»-greie, de mister tilliten. Noen opplever det som dårlig lederskap, at han ikke tar ansvar. Noen føler at de har blitt lurt. I det store og hele hviler dette bare på kommunikasjon. Så mener jeg jo også at Ulf må få lov til å komme frem til en konklusjon selv. Om Ulf skulle bli katolikk vil det ikke endre noe for Marie og meg. Vi jobber jo ikke sammen med Ulf lenger på den måten. Vi er som sønner og døtre som har vokst opp i huset, men nå har stiftet vår egen familie.

DAGEN

 

Jomfrufødsel og Jesus

Det er snart jul og da får man juletanker. I ren menneskelig forstand kan jomfrufødsler ikke forekomme. Gud har ikke skapt mennesket med dette anlegget. Samtidig tror vi og er overbevist om at Jesus ble født av en Jomfru. Selvmotsigelse, hvordan kan dette henge sammen? Ganske enkelt dette, Jesus var høyst levende før han ble født inn i denne verden. Han var fra evighet av hos sin far i himmelen. En gang i evighetens morgen ble det besluttet at menneskets synd måtte sones, da valgte Jesus å gjøre dette frivillig. Men først måtte han bli en av oss. Jesus sier selv i Hebreerbrevet at "ett legeme laget du for meg". Jesus fikk sin kropp eller legeme gjennom Gudefødersken Maria.
Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen Theotokos, Guds Mor ( egentlig: Gudefødersken). Så når Jesus ble født og lagt i en krybbe i Betlehem, da ble han et sant menneske. Men samtidig er han sann Gud. Derfor er den kristne bekjennelsen at han er sant menneske (100%) og sann Gud (100%). Dette regnestykket går vel ikke opp, men bare den som regner med Gud forstår det.

Mer om jomfrufødsler.
Kvinner har to X-kromosomer (XX). Det gjør dem til kvinner. Menn har ett Y- kromosom og ett X-kromosom. Med andre ord betyr det at om en kvinne føder en gutt så har denne et kromosom fra sin far. Vi tror at Maria var jomfru da hun unnfanget Jesus, og at det ble en gutt understreker miraklet. Det blir vel feil å spekulere videre i genetiske termer, men vi kan rent menneskelig si det slik at Jesus
arvet Y-kromosomet fra sin Far i himmelen. Er klar over at disse tankene fører feil av sted, men det er jo lov å filosofere uten å lage doktriner. Men det var Guds enbårne sønn, Jesus Kristus som ble lagt i en krybbe. Man kan ikke være kristen uten å tro på Betlehemsmiraklet, det er grunnlaget for forsoningen...

Neste skritt for den som tror at jomfru Maria unnfanget Jesus ved den Hellige Ånd er å erklære seg som Jesu etterfølger. Men det er også frivillig.
Gud er så stor at han tvinger ingen. Men det kommer en dag da vi må svare for vårt frivillige liv. Å bli Jesu etterfølger er helt frivillig. Det er derfor verden er så ond, nettopp fordi Gud ikke stopper i sin ondskap. Lyder som er paradoks, men om Gud hadde stoppet all ondskap måtte han ha stoppet meg (og muligens deg) hver eneste dag. Og da hadde jeg ikke vært et selvstendig menneske, men kun en marionette i et dukketeater.
Maria valgte å lyde Gud selv om det gikk på æren løs. Derfor kunne hun også utbryte;
"For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig". Maria skal ikke tilbes, men hun skal sannelig prises i denne juletid, og det er helt frivillig...

Erotikk og barneøyne...

Hvorfor sitter bestefar med fjernkontrollen skuddklar under Dagsrevyen?

Må jeg legge inn NRK1 inn på sperrede kanaler sammen med andre volds- og pornokanaler? Da oppstår et lite paradoks, nemlig dette at den lisensbelagte kanalen inneholder innsalg som barn (og voksne) helst ikke bør se på, men samtidig er nødt til å betale for å ha. For å besitte et TV-apparat må man nemlig betale lisens til NRK to ganger i året.

Men ettersom NRK er riksdekkende og Norges offisielle kanal bør man også ta hensyn til minoriteten i samfunnet, de som mener at høy moral og anstendighet fremdeles ert viktig.

Det saken gjelder er disse erotikk- og nakenscenene som ganske uanmeldt dukker opp i nyhetene kl. 19.00 og 21.00. Om NRK mener det er greit å publiserer ”på kanten” nyheter, så behøver de jo ikke av den grunn dokumenteres med film.

Tenker i den forbindelse på sekvensen om den nye nymfomanfilmen av von Trier. Disse pornoinnslagene var helt unødvendige i Dagsrevyen på et tidspunkt da små o store barna er oppe. Det samme var det med innslaget sist uke fra Miley Cyrus (Hanna Montana) musikk video  hvor hun poserte splitter naken og dinglende på en kule.

Bestefar, må du alltid sitte med fjernkontrollen i hånda under Dagsrevyen?

Vil NRK endre på denne praksisen i Dagsrevyen? Skriver på vegne av mine barnebarn….

Å bli som sin mester om man har noen....

Endelig kunne jeg begynne med blanke ark med fargestifter til (eller blankt lerret med fargetuber til). Jeg har nemlig begynt på malekurs. Har i løpet av mitt liv med mye strev og møye fullført bare 6-7 malerier, om det kan kalles så? Forstod hele veien at jeg ikke forstod. Men så fikk jeg i høst sette meg ned sammen med en mester eller mentor og jeg lot ham begynne å undervise meg om malekunstens irrganger og hemmeligheter. Som nybegynner fikk jeg velge å kopiere et bilde, hva jeg ville, etter en gammel mester. Jeg valgte et motiv fra Citadellet på Tjøme av Nerdrum. ”Så tar du den fargen og den fargen og blander med den og den så blir det si og så. Svart og hvitt blir blått, oker og svart blir grønt…. Du må legge inn det der og det der” pratet min lærer mens penselen beveget seg over lerretet. Jeg har aldri sittet sammen med en mester før – det ble en ny oppdagelse. Etter hvert ble det også et slags bilde ut av mine penselstrøk.

Da slo en tanke meg, tenk om jeg hadde hatt en mentor for mitt kristenliv når jeg var ung, nyfrelst og dum? Jeg gikk på møter og hørte og hørte, men lærte lite. Ingen lærte meg å be, ved to anledninger ble jeg irettesatt for jeg ba for mye (sikkert med rette, jeg var jo ikke alene), det er det eneste jeg kan huske av personlig guiding. Heller ingen lærte meg å lese bibelen. Men jeg leste mye bøker og hørte på og leste ”forbudte” predikanter så som Aril Edvardsen og T.L.Osborne. Sistnevnte var ekstra farlig fikk jeg høre av en eldstebror, men jeg leste hans bøker likevel. Om nådegavene var det lite undervisning.

En lærer har kunnskap om sitt emne, han vet hva han vil og ha vet hvordan han kan formidle det. Det er dette undertegnede opplever på malekurset, å bli lært av en som kan sitt fag. Tenk om jeg hadde begynt å male som 20 åring? Det er ikke så stort utviklingspotensiale hos meg nå lenger, om jeg blir 90 har jeg bare lært i 20 år.

I Guds menighet er det annerledes. Vi har Guds ånd – det gir smak på steka. Gud satte i menigheten hyrder og lærere skriver Paulus i Efeserbrevet. Hebreerbrevet advarer og sier at ”ikke mange bli lærere!” Å ha en ufaglært lærer kan på sikt gi katastrofale følger. Jeg kjenner en person som ble sendt på en menighetsmusikkskole, et særdeles bra tiltak i så måte, men problemet var bare dette at denne musikklæreren var selvlært. Når eleven etter hvert avanserte og fikk plass hos en profesjonell musiker kom sannheten for dagen. ”Det var så vidt jeg slapp deg inn”, sa musikeren, ”du var så full av innlærte ”snyger” og innlært uvaner. Det tar ofte lengre tid å avlære enn å innlære. Eller som ordtaket sier – det er vanskeølig å lære en gammel sirkushund nye kunster.

Timoteus, som var ”lærlingen” til Paulus, fikk oppgaven å føre oppdraget videre. Han fikk denne hilsen: ”men du har fulgt meg i lære og livsførsel, holdning, tro, tålmodighet, utholdenhet, og i forfølgelser og lidelser…” Og derfor kan Paulus også gi ham oppdraget at ”det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre”. Jesus sier at den som er opplært blir som sin mester. Jesus sendte også ut to og to, det er noe pedagogisk i dette.

I 2. Mosebok kan vi lese om hvordan Gud løste problemet med kvalifiserte arbeidere for å bygge opp sin helligdom. Der leser vi om Besalel, Sønn av Uri, Hurs sønn som var fylt med Guds ånd, med visdom, innsikt og kunnskap, og med dyktighet i all slags håndveksarbeide…. Men han kunne, tross sin dyktighet, ikke bygge Guds helligdom alene. Derfor sørget Gud for å UTDANNE FLERE ved hjelp av en åndsfylt lærer, nemlig Oholiab, sønn av Ahisiamak. Om han leser vi at han hadde evnen til å lære opp andre. Og det er slik Guds prinsipp er og det er slik Guds rike bygges, gudsmenn (og kvinner) overfører sitt gudsliv til nye generasjoner. Men når dette glemmes og kommer ut av fokus begynner vi etter beste evne å ordne opp selv. Og som det står i bibelen: ”De tar seg lærere i hopetall, ettersom det klør dem i øret!” Det var det som skjedde i generasjonene etter Josva. Israelittene tjente Herren i hele Josvas levetid og så lenge det ennå var noen igjen av de eldste som levde lenger enn Josva, og som kjente til alt det Herren hadde gjort for Josva. I 4. Mosebok 27; 18 -20 sier Herren til Moses: ”Ta, Josva, sønn av Nun, en mann som det er ånd i, og legg hånden din på ham! Før ham fram for presten Elasar og for hele menigheten, og innsett ham i tjenesten mens de ser på. Gi ham noe av makten du selv har, så hele Israels menighet adlyder ham”. Var det dette Josva hadde ”glemt?”

Ofte overfører vi feil saker. Hørte om den unge husmora som alltid skar av knoken på juleskinka. På spørsmål om hvorfor hun gjorde det svarte hun at det hadde hun lært av sin mamma. Da mamman ble spurt visste hun heller ikke og hun spurte igjen sin gamle mor. Denne svarte forundret´på spørsmålet at grunnen var rett og slett at hun hadde for liten kjele! Det kan man vel kalle feilslått tradisjon. Her er utførelsen viktigere enn hensikten.

Men tilbake til mester og lærling. Selv om det ikke vektlegges så ofte ser det ut som om det var helt vanlig opplæringsmetode. Paulus sier nemlig i Gal. 6; 6 at den som opplæres i ordet skal dele alt godt med den som lærer ham. Finner dette også i tidlig pinsevekkelse. Evangelisten Johan Magnussen hadde med seg en ung mann ved navn Erling Strøm. Sistnevnte ble senere forstander i Filadelfia, Oslo. Det er mange eksempler på dette i historien uten at jeg behøver å utdype dette mer.

Det er vel stort sett i den friere del av den karismatiske kristenfløyen at det bygges på selvlærte tjenester. Dette kan selvfølgelig gå meget bra, men i slike tilfeller er det jo bare de vellykkede man hører om.

Så til slutt et hvis om og dersom. Om T.B.Barrat hadde skaffet seg en eller flere Timoteuser og gjort med disse som Moses gjorde med Josva? Om disse igjen hadde ført den brennende arven videre, hva hadde situasjonen i Norge vært nå?

Noen har regnet ut at dersom svenske pinsevenner hadde fått med seg alle sine barn på himmelvegen hadde det bare av disse vært en million pinsevenner i Sverige…. Det går an å føre arven videre, men vi kan bare overføre det vi har – ikke det vi ønsker vi hadde hatt. Det vi har gir vi deg  sa Peter og Johannes til den lamme mannen.

Det gjelder å ha noe og deretter være bevisst på å gi det videre….

Katolske pinsevennkatolikker eller omvendt....

Vår paradoksale kristenverden. Evangeliet går fram over hele verden selv om det er litt labert her i landet. Når vi har olje og penger da trenger vi ikke Gud her på berget. Men det jeg forundres over er pinsevennenes frafall fra pinsen. Selv navnet pinsevenn føler mange pinsevenner som urelevant og en belastning. Men det er ikke noe rart, for i dagens Korsets Seier finner jeg følgende overskrift: "Åndsdåpens fall." Og videre sier overskriften dette: "Forskning viser at pinsevenner ikke tar åndsdåpen så nøye lenger." Nei, hva skal man med Ånden når man greier seg så bra selv? Man har jo den rette lære! Katolikkene derimot som er fulle av vranglære og overtro lar seg bevege av Guds Ånd.

Korsets seier skiver i dag at det er omlag 150 millioner katolikker som er døpt i Den Hellige Ånd. Dette kan Oreste Pesare som er president i ICCRS og Vatikanets koordinator for de katolske karismatikerne fortelle til KS. Videre sier han at han aldri kan få overdrevet betydningen av Åndens fylde. Han sier videre at han har stått karismatiske vekkelser med manifestasjoner, tegn og utslag som minner om det vi har hørt om i kjølvannet av Torontofornyelse. Kanskje pinsevennene i Norge som selv sier at 59% av menighetene har tilbakegang burde dra til Vatikanet på kurs? Kanskje vi alle burde reise dit.. Og til slutt, det var Filadelfiakirken i Oslo som kom på ideen til den første tverrkirkelige lovsangsfest i Norge i en katolsk kirke hvor jomfru Maria smiler mildt fra veggen….

Teologli og frafalleri

Et nytt ord igjen fra KS. Først var det ”lovsangskrigen”, nå er det ”teologli”. Hva blir det neste?

Teologli = teologi på gli....

Først forsvinner innholdet – så etiketten, det er ærlig det (altså å fjerne etiketten når innholdet er borte). Eller er det bare å konstantere faktum. Jeg har båt og har lært meg å navigere, tok et brevkurs for mange år siden og har hatt mye glede av det. Det var for over 30 år siden, før GPSen. Og det første jeg alltid spurte meg selv om nåre jeg skulle sette kurs var dette – hva er posisjonen nå? Det er jo vanskelig å sette en kurs om man ikke vet hvor man er – det finns jo skjær. Hva har så navigering med etiketter å gjøre? Jo, når man snakker i pinsevenntermer kan dette brukes, hvor er pinsevennene på vei? Pinsemenighetene vil bytte navn, for nå de vet ikke hva de er eller hvor de er på vei. Å vimse betyr å bevege seg målløst hit og dit uten noen direkte mening med bevegelsen. Det kan også være betegnelsen på en mildt ukontrollert person. Det er vanskelig å følge vimsete personer også. Mulig noen p….menigheter burde bytte navn til v… menigheter? Hvorfor det? Jo, ganske enkelt dette at om jeg skulle havne i en eller annen by og som ”gammel” pinsevenn ønsket å bli medlem i stedets p….menighet så ville jeg være sikker på hva som jeg møtte der. Men det er ikke slik nå. Noen menigheter har vimset seg bort fra troendes dåp, ett av varemerkene. Barnedåp  har blitt like bibelsk, før var det vranglære. Andre igjen har vimset seg bort fra dåp i det hele tatt, altså vimset seg bort i fra kristendommen. Noen har vimset seg bort fra tungetale, åndens kraft og gaver. Og videre har de vimset  ekteskapet bort i dunkle kroker og stilletiende ”oversett” samboerskap (de får være med, for de er så flinke så).

KS kaller dette så slående teologli – altså en teologisk utglidning.  Mange fnyser av ordet teologi, forståelig nok, for det de da egentlig mener er liberalteologi – og den skal vi holde oss i fra. Men teologi er læren om Gud og læren skal vi ikke holde oss i fra. Paulus var opptatt med at folket holdt seg til det han lærte overalt i menighetene. Men hvordan kan vi holde mennesker unna vranglære når vi ikke har en bekjennelsesgrunn for rett lære?

Kommer moder Theresa og Benjamin til himmelen?

Hva er meningen med livet, eller dypere – hva er meningen med kristenlivet? Vi kan jo svare på det første med å si at det er å leve for andre selvfølgelig – det høres fromt ut. Og det andre da, kristenlivet? Enkelt å svare på, jeg er kristen (frelst) fordi jeg tror på en evig fortapelse og en evig frelse. Så kan man fundere videre, hvor mange andre kan man leve for? Alle – eller noen. Skal man gi folk husrom da må man ha hus – og helst et stort et. Skal man gi penger, må man ha penger selv osv.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Selv enken som gav sine skjerver…

Med andre ord, skal man leve utadvendt må man leve innadvendt. Skal man elske andre må man elske seg selv. Skal man lære andre må man ha ervervet seg kunnskap selv. I eldre tider var fattigdom en dyd – helt ubibelsk. Kan man arbeide da skal man gjøre det sier bibelen, vi skal ikke være en byrde for andre. Men det finnes massevis av ufrivillig fattige – et av livets mål er derfor å være en kanal for å hjelpe disse.

Noen ganger veier rettroenhet tyngre enn barmhjertighet. Mange kritiserer mennesker som konverterer til andre kristne trossamfunn. Ingen kritiserte moder Theresa fordi hun var katolikk. Jeg tror hun hadde Jesus i hjertet og hun skinner klarere i himmelen en jeg noen gang tør håpe på! Jeg er helt fremmed for mye som katolikkene lærer, men jeg tør i stenge himmelporten for disse…

Jeg er selvfølgelig som de fleste andre opptatt med at vi behandler og tolker Guds ord ut i fra dets hensikt, å føre mennesker til tro og evig liv. Og vi skal på rett måte ta avstand fra doktriner som hindrer mennesker i å bli frelst. Så får vi finne en vei i kjærlighet til å beherske begge deler…

Bare 7 sakramenter?

Er det bare to sakramenter? Eller er det hele syv eller ti som jeg påpeker her? Den katolske kirken kaller for eksempel ekteskapet et sakrament, og det må jo være riktig. For når vi utfører våre vielsesseremonier så handler Gud ved å sammenføye den aktuelle mannen og kvinnen. Bibelen sier jo at det Gud har sammenføyet skal et menneske ikke skille…. Altså så er jeg enig med den katolske kirken i dette.

Jeg som er en alminnelig husmann og bor på en alminnelig husmannsplass på Begby har også lov å fundere. Nå prates det om syv sakramenter. Men er det ikke ti? Har tenkt lite på dette med sakramenter tidligere og det er vel fordi det også har vært altfor lite fokus på de to protestantiske sakramentene (dåp og nattverd) vi praktiserer i de kretser jeg har alltid har vanket. Men nå lurer jeg på om jeg helt personlig har ti sakramenter og faktisk passerer katolikkene med hele tre! Ikke dårlig det? Store Norske Leksikon beskriver hva et sakrament er og hva det betyr. Den enkelte av oss må likevel selv erkjenne dypet i hvert enkelt av dem og hva de personlig betyr. Fra Det Store Norske Leksikon kan vi lese følgende:

Sakrament bare brukt om rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Dåp og nattverd ble alltid betraktet som de mest betydningsfulle og grunnleggende sakramenter. Den romersk-katolske og den ortodokse kirke har sju. Sakramentene tilhører de obligatoriske ritene. De må utføres av en presteviet mann, som er den eneste som kan formidle nåden Den katolske kirken har 7 sakramenter: nattverd (eukaristi), dåp, ferming ( konfirmasjon ), ekteskap, prestevielse, skriftemål (bot) og sykesalving.

Til dette vil jeg bemerke at hvorfor har katolikkene enerett på de fem andre sakramentene som er nevnt ovenfor? Eller er vi så ”katolikkskye” at alt det katolikkene  er for,  det er vi i mot (når det er sagt er ting i Den Romersk Katolske lære og bekjennelse jeg absolutt ikke deler).

Men faktisk tror jeg at vi må løfte opp de andre fem andre sakramentene også, de er jo ikke tatt ut av løse luften? Når det engang er slik at Gud handler gjennom det vi praktiserer i tro, så finner jeg flere enn de syv nevnte. Og her kommer de:

Det åttende er håndspåleggelse som Jesus pålegger sin menighet i Matteus 28. De fleste kristne har vel opplevd Guds kraft å motta håndspåleggelse eller selv ved å legge hendene på andre.

Det niende er salveduker. Dette er riktignok ikke påbudt i bibelen, men vi finner det i Apostlenes gjerninger hvor folk legger plagg og lommetørklær som Paulus har båret på syke mennesker og disse blir helbredet. Denne praksis har formidlet mange mirakler. En parallell finner vi i GT hvor et begravelsesfølge kastet et lik ned i graven til profeten Elisa og den døde ble levende når kroppen traff bena til profeten.

Det tiende er barnevelsignelsen. La de små barn komme til meg sier Jesus.  Dette er ikke et ord om barnedåp som mange tror, men en praktisk oppfordring om å legge barna i Jesu hender. Jeg vet at når mine fem barn i tur og orden ble bedt for la Gud noe ned i dem.

Til slutt vil jeg bemerke at dette bare er fragmenter av det jeg egentlig vil skrive – det må vel bli en bok fra Indre Trangvik etter hvert?

Kommentar

Dette står altså i Korsets Seier i en artikkel som tar opp om barnedøpere kan bli medlemmer i pinsemenigheter:

”– Slutt mobbingen

-Godø får delvis støtte fra pastor i Filadelfia, Drammen, Bernt A. Torgussen.Han har stor respekt for det Niklas Piensoho ønsker å gjøre i Filadelfia, Stockholm, og mener at det er «et sunnhetstegn når ledere og menigheter setter mennesker foran tradisjoner og systemer». Likevel sier han at Filadelfia, Drammen ikke ønsker å gå samme vei som de to svenske menighetene. – Det første vi kan gjøre, som et tips til både oss selv og andre, er å legge vekk mobbingen av andres dåpssyn, mener Torgussen.”

Så langt Korset Seier. For det første er det ufint å bruke ordet ”mobbing” av Bernt A Torgussen. Ordet mobbing dekker helt andre ting. For det andre så er sunnhetstegnet som Piensoho nevner et sykdomstegn. Det er jo dette Den Norske Kirke gjør når de setter de homofilt praktiserende foran Guds ord. Men når det er mangel på lys og åpenbaring må man jo forsøke å finne egne veier. En annen sak er hvor disse veiene fører--

Jeg, Ulf Ekman og dåp

Personlig klarer ikke jeg å ha to dåpssyn samtidig, like lite som jeg kan praktisere høyre og venstrekjøring samtidig. Likevel aksepterer jeg mine søstre og brødre i Herren som holder fast på sin barnedåp. Ingen jeg kjenner hadde så gode argumenter for sin barnedåp som min far. Likevel lot han seg døpe med full neddykkelse.

Dette kostet ham veldig mye, forakt fra familien og kollegaer og han fikk mange stikk og slengbemerkninger. Det samme fikk faktisk jeg som da bare var en gutt uten at jeg på den tiden forstod så mye. Moren til en av mine kammerater klarte å si til meg; ”Hadde bestemora di (farmor) visst dette hadde hun snudd seg i grava.” Men min pappa ble overbevist ut fra skriften at han måtte døpe seg – og han betalte prisen.

Dette fikk gode følger for oss barna, vi kom inn i den pinsekarismatiske ”familien” som har betydd veldig mye for oss og meg. Det har blitt meg fortalt at en venn av min far gikk med samme dåpstanker, men han vegret seg. Ingen av hans barn ble frelst (men om det er grunnen vet jeg ikke, personen som fortalte det mente det).

Selv om også det miljøet vi som familie kom inn i stagnerte en smule, så fikk jeg i alle fall en brann der. Denne brannen ledet meg senere til Livets Ord som personlig har gitt meg veldig, veldig mye. Jeg er vel mulig mer rigid i mitt dåpssyn enn Ulf Ekman – det lever jeg gjerne med. Derfor ber jeg deg lese denne artikkelen nedenfor fra svenske Dagen uten fordommer.

Dette med dåpssyn uroer meg ikke – det som uroer mer er den Kalvinistiske predetinasjonslæren som nå sprer seg med fart. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Ulf Ekman: Dopet - åtskiljande eller förenande?

Jag skulle vilja göra några korta kommentarer till påståendet i en Världen idag-artikel nyligen, att barndopet inte skulle ha någon giltighet. I all debatt om dopet finns risken att vi talar förbi varandra. Risken finns att vi menar olika saker. Det finns också en förståelig rädsla för att sekulärt tankegods smyger sig in i den teologiska debatten.

När vi samtalar om dopet bör vi börja med att tala om vad det kristna dopet faktiskt innehåller, inte bara hur och när det utförs. Man skulle kunna dela in kristenheten i två delar. De som accepterar förmedlad nåd och de som inte gör det. Förmedlad nåd innebär att man ser på till exempel dop och nattvard inte bara som yttre symboler, som mänskliga handlingar av lydnad eller gensvar, utan också som kanaler av nåd som verkligen förmedlar andligt liv från Gud. Här skiljer sig den symboliska synen från den realistiska.

Den teologiskt realistiska synen innebär att dopet framförallt förmedlar det som det symboliserar, det Gud vill ge oss, nämligen evigt liv. Det sker alltså något verkligt i dophandlingen. Gud verkar genom den och förmedlar sin nåd. Ett flertal bibelord bekräftar denna syn, exempel Joh 3:3-5, Tit 3:5, 1 Petr 3:21 som för övrigt också går i linje med det hebreiska tänkandet och den kristna tron på inkarnationen. När Gud talar, skapas något. Detta innebär dock inte att det Gud säger skulle fungera magiskt, utan för att det ska verka i en människas liv, behöver det tas emot i tro. Att kunna tala om dopets grundläggande innehåll, inte bara dess form, är väsentligt för ett bra samtal.

Sedan kommer frågan om när och vilka som kan döpas. Det judiska folket förstod den korporativa tanken på folk och familj bra mycket bättre än vi som i dag är så individualistiska. Som ett troget folk lät man i lydnad emot Gud omskära sina nyfödda gossebarn och från tidig ålder undervisade man dem om vad det betydde. Detta ligger bakom Paulus uttalande i Kol 2:11,12 där han talar om dopet som en omskärelse.

Nya testamentet, som tillkom i en missionsepok, innehåller därför inga uttryckliga exempel på att man döpte barn men det står inte utom all rimlighet att man döpte barn redan då, då man ju döpte hela hushåll. Det grekiska ordet som används är ”oikos” och det innefattar hela hushållet, även barnen, Apg 11:14, 16:15,16:33,18:8, 1 Kor 1:16.

För den judiska synen på förbundet – och såväl omskärelse som dop är förbundstecken – så var detta inte problematiskt, eftersom föräldrarna bar tron och tog ansvar för och överförde den till sina barn.

Detta ska inte förstås som att personlig tro inte skulle behövas. Tron är det personliga mottagandet av den nåd som ges. Att därför acceptera dop av barn till troende och gudstjänstfirande föräldrar bör inte ses som obibliskt eller ogiltigt. Barnen undervisas och växer in i den nåd man tagit emot i dopet. Problemet blir när dopet sätts in i en praxis där dopet inte leder in i ett kristet liv utan blir en samhällelig namngivningsceremoni och man slarvar bort trons egentliga innehåll.

Att påstå att barndop som har utförts i den treenige Gudens namn och på grundval av kyrkans tro är ogiltigt, är problematiskt och dessutom sårande för många kristna. Att sakligt samtala om detta innebär att man måste se på dopets båda sidor, både som en nådeshandling och som en troshandling, både som något som faktiskt förmedlar evigt liv och något som vi i tro ska ta emot. Här kan vi fördjupas i vår förståelse och under samtalets gång ha respekt för varandra.

Så en sluttkommentar fra meg. Jeg velger å stå sammen med, og ta til mitt hjerte min søstre og brødre i Herren som skulle ha en annen oppfatning enn meg. Der det er kjærlighet tør man være åpne, også med det som synes vanskelig.

 

Er min gudsdyrkelse forgjeves...

Gjør vi jobben? Hva er fokus i våre kirker og bedehus? Selvfølgelig er det Gud, Jesus Kristus og de himmelske ting. Vår tanke skal være til ”det der oppe” som bibelen sier, for derfra venter vi også på Jesus som en dag skal komme igjen. Men det er også en verden omkring oss. Det var dette Jesus var opptatt med, ”og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.” Uten kildehenvisning har jeg hørt at under revolusjonen omkring 1917 var patriarkene i Den Russisk Ortodokse Kirke mer opptatt med om folket skulle velsignes med to eller tre fingre istedenfor å hjelpe folket i deres nød. Er vi i en lignende situasjon?

Et av William Booths motto var «Soup, soap and Salvation», eller «Suppe, såpe og frelse» på norsk. Med andre ord så var Frelsesarmeens mål mennesket og ikke møtet (eller gudstjeneste), samtidig var William Booths møter preget av en mye større kraft enn vi kan drømme om i dag – et paradoks?

Bibelen taler faktisk om en ”gjerningenes vei” til velsignelse. Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus (asylsøkere f.eks)…og tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt opprinne i mørket, og di natt bli som middagen. Og Herren skal lede deg all tid og mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han skal han styrke, og du skal bli en vannrik have, som et kildevell der vannet aldri slipper opp. Fra Jesaia kap. 58.

Derfor må vi flytte blikket fra menighetsvekst til mennesker. Noen ganger har vi kommet snublende nær å dyrke vår gudsdyrkelse, vår lovsang og vår virksomhet. Men jeg leste en interessant artikkel i KS for noen uker siden. Det var gjort en undersøkelse om menighetsvekst. Og de 10 mest voksende menigheter i USA hadde en fellesnevner – omsorg!

Ofte lyder spørsmålet; - hvordan var møtet? Har sjelden hørt – er det noen som behøver vår omsorg? Dyrker jeg egentlig mitt ego under ett skinn av karismatisk fromhet? Har stilt meg selv dette spørsmålet og føler meg litt beklemt…

"Farlige" og ufarlige religiøse symboler

Skal religiøse symboler forbys av NRK? De sier at de kan forby religiøse symboler, men er ikke en hijab et religiøst symbol? Jeg vil se den personen i NRK som tør nekte en islamsk kvinne jobb dersom hun er kvalifisert for den og å nekte denne personen å bruke sitt hodeplagg? I NRK er det ingen fysiske faremomenter, så ifølge loven kan ingen nektes å bære religiøse hodeplagg. Så spørsmålet blir da, hvilken type religiøse symboler er uønsket i NRK?

Se nedenfor om lov og regler for dette:

Retten til bruk av religiøse hovudplagg...

Det er vanleg at ein arbeidsgivar stiller krav til korleis ein arbeidstakar skal kle seg i arbeidstida. I enkelte tilfelle er ei uniform eller eit anna arbeidsantrekk eit absolutt krav. I andre tilfelle er kravet avgrensa til at antrekket skal vere «pent».

Dette har arbeidsgivaren lov til, og denne retten blir ofte kalla styringsretten til arbeidsgivaren. Styringsretten er likevel avgrensa. Ei viktig avgrensing gjeld i situasjonar der arbeidstakaren ønsker å bruke religiøse hovudplagg.

Arbeidsgivaren kan berre i spesielle tilfelle nekte tilsette å bruke religiøse hovudplagg, men arbeidsgivaren har rett til å stille krav til utforminga av hovudplagget.

Med «religiøst hovudplagg» meiner ein for eksempel hijab eller religiøse hovudplagg som mannlege sikhar og medlemmer av det mosaiske trossamfunn bruker.

Så langt mitt utklipp.

Om et kors er en normal del av min kledning, hvorfor skal da det ene forbys og det andre tillates. Ingen går med hijab fordi de fryser, det er en presentasjon av kultur, livssyn og religion. Slik presenterer også korset noe. Men korset har et innebygd vitnesbyrd, det har ikke hijaben.
Derfor forstår jeg at 14 mm kors brenner på netthinna!

Den Romersk Katolske kirke og vi...

Det er nok noen som har en ugrunnet frykt for romersk katolsk innflytelse i våre trosmiljøer. Og mistanke blir i neste omgang gjort om til en sannhet uten at noe er bevist. Som tidligere nevnt kan ikke foreldre tas med som medansvarlige i voksne barns valg. Det der noen som dessverre opplever at barna deres velger å ”å gå ut i verden” som det sies. Når det hender kan man ikke kaste foreldrene ut av menigheten eller mistenkeliggjøre dere åndelige gehalt. Tenker her på det som har kommet ut på Facebook og Twitter der Ulf Ekman har kunngjort at hans sønn har blitt medlem i den Romersk Katolske Kirke (vi har også en Nordisk Katolsk Kirke). Dette var nok både lurt og ærlig av Ulf Ekman. Men har Ulf Ekman en skjult agenda? Det tror jeg faktisk ikke, det klarer ikke den mannen. I det siste kurset jeg har lest, Overcoming Faith av Ulf Ekman, var en av kursbøkene The Foundation of Our Faith. Siste utgave var i år – 2013. Den norske utgaven heter Doktriner – Den Kristne Troens Grunnvoller. Her tar Ulf Ekman opp sak for sak om den klassiske kristne troen. Ikke mye Romersk katolsk tilsnitt der nei! Derimot slutter boken med de tre urkristne trosbekjennelsene, den Apostoliske, den Nikenske og den Athanasiske.

Men tidene forandrer seg. Selv om det den siste har kommet opp i dagen en del alvorlige overtramp av Romersk Katolske geistlige så aner jeg tross all ”bekjennelsesforunderlighetene” (som jeg ikke deler) i deres troslære, så er de på mange måter mer bibelske enn Den Norske Kirke som ikke finner noen bibelsk grunn til ikke å godkjenne likekjønnet samliv (slikt er jo ikke ekteskap).

I menigheten jeg tilhører finnes heller ikke fragmenter av Romersk Katolsk innflytelse (kjenner pastoren godt), samtidig lytter vi på og lærer av kirkefedrene som i tidlige generasjoner kjempet troens gode strid.

Det som har forundret meg helt fra 70 tallet er at tusenvis og etter hvert millioner av katolikker er døpt i Den Hellige Ånd og ild og opplever flere og sterkere mirakler enn vi kan drømme om – forunderlig.

Når det gjelder katolske predikanter så glemmer jeg ikke Raniero Cantalamessa som talte på Livets Ord i sommer. Han talte bl.a. om tro, rettferdighet av tro m.m. Men den sterke atmosfæren av Den Hellige Ånd var spesiell. Lurer på hva Gud mener om disse ”forstyrrende” katolikkene?

Og vi unngår ikke Jomfru Maria vi heller – i hvert fall ikke ved juletider. Så frykt ikke bare tro…