Hva er meningen med livet, eller dypere – hva er meningen
med kristenlivet? Vi kan jo svare på det første med å si at det er å leve for
andre selvfølgelig – det høres fromt ut. Og det andre da, kristenlivet? Enkelt
å svare på, jeg er kristen (frelst) fordi jeg tror på en evig fortapelse og en
evig frelse. Så kan man fundere videre, hvor mange andre kan man leve for? Alle
– eller noen. Skal man gi folk husrom da må man ha hus – og helst et stort et.
Skal man gi penger, må man ha penger selv osv.
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Selv enken
som gav sine skjerver…
Med andre ord, skal man leve utadvendt må man leve
innadvendt. Skal man elske andre må man elske seg selv. Skal man lære andre må
man ha ervervet seg kunnskap selv. I eldre tider var fattigdom en dyd – helt
ubibelsk. Kan man arbeide da skal man gjøre det sier bibelen, vi skal ikke være
en byrde for andre. Men det finnes massevis av ufrivillig fattige – et av
livets mål er derfor å være en kanal for å hjelpe disse.
Noen ganger veier rettroenhet tyngre enn barmhjertighet.
Mange kritiserer mennesker som konverterer til andre kristne trossamfunn. Ingen
kritiserte moder Theresa fordi hun var katolikk. Jeg tror hun hadde Jesus i
hjertet og hun skinner klarere i himmelen en jeg noen gang tør håpe på! Jeg er
helt fremmed for mye som katolikkene lærer, men jeg tør i stenge himmelporten
for disse…
Jeg er selvfølgelig som de fleste andre opptatt med at vi
behandler og tolker Guds ord ut i fra dets hensikt, å føre mennesker til tro og
evig liv. Og vi skal på rett måte ta avstand fra doktriner som hindrer
mennesker i å bli frelst. Så får vi finne en vei i kjærlighet til å beherske
begge deler…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar