Gjør vi jobben? Hva er fokus i våre kirker og bedehus?
Selvfølgelig er det Gud, Jesus Kristus og de himmelske ting. Vår tanke skal
være til ”det der oppe” som bibelen sier, for derfra venter vi også på Jesus
som en dag skal komme igjen. Men det er også en verden omkring oss. Det var dette
Jesus var opptatt med, ”og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for
de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.” Uten
kildehenvisning har jeg hørt at under revolusjonen omkring 1917 var patriarkene
i Den Russisk Ortodokse Kirke mer opptatt med om folket skulle velsignes med to
eller tre fingre istedenfor å hjelpe folket i deres nød. Er vi i en lignende
situasjon?
Et av William Booths motto var «Soup, soap and Salvation», eller
«Suppe, såpe og frelse» på norsk. Med andre ord så var Frelsesarmeens mål
mennesket og ikke møtet (eller gudstjeneste), samtidig var William Booths møter
preget av en mye større kraft enn vi kan drømme om i dag – et paradoks?
Bibelen taler faktisk om en ”gjerningenes vei” til velsignelse. Mon
ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer
komme i hus (asylsøkere f.eks)…og tar fram til den sultne det som du selv har
lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt opprinne i mørket, og di natt
bli som middagen. Og Herren skal lede deg all tid og mette deg midt i ødemarken,
og dine ben skal han skal han styrke, og du skal bli en vannrik have, som et
kildevell der vannet aldri slipper opp. Fra Jesaia kap. 58.
Derfor må vi flytte blikket fra menighetsvekst til mennesker.
Noen ganger har vi kommet snublende nær å dyrke vår gudsdyrkelse, vår lovsang
og vår virksomhet. Men jeg leste en interessant artikkel i KS for noen uker
siden. Det var gjort en undersøkelse om menighetsvekst. Og de 10 mest voksende
menigheter i USA hadde en fellesnevner – omsorg!
Ofte lyder spørsmålet; - hvordan var møtet? Har sjelden hørt –
er det noen som behøver vår omsorg? Dyrker jeg egentlig mitt ego under ett
skinn av karismatisk fromhet? Har stilt meg selv dette spørsmålet og føler meg
litt beklemt…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar