Å bli som sin mester om man har noen....

Endelig kunne jeg begynne med blanke ark med fargestifter til (eller blankt lerret med fargetuber til). Jeg har nemlig begynt på malekurs. Har i løpet av mitt liv med mye strev og møye fullført bare 6-7 malerier, om det kan kalles så? Forstod hele veien at jeg ikke forstod. Men så fikk jeg i høst sette meg ned sammen med en mester eller mentor og jeg lot ham begynne å undervise meg om malekunstens irrganger og hemmeligheter. Som nybegynner fikk jeg velge å kopiere et bilde, hva jeg ville, etter en gammel mester. Jeg valgte et motiv fra Citadellet på Tjøme av Nerdrum. ”Så tar du den fargen og den fargen og blander med den og den så blir det si og så. Svart og hvitt blir blått, oker og svart blir grønt…. Du må legge inn det der og det der” pratet min lærer mens penselen beveget seg over lerretet. Jeg har aldri sittet sammen med en mester før – det ble en ny oppdagelse. Etter hvert ble det også et slags bilde ut av mine penselstrøk.

Da slo en tanke meg, tenk om jeg hadde hatt en mentor for mitt kristenliv når jeg var ung, nyfrelst og dum? Jeg gikk på møter og hørte og hørte, men lærte lite. Ingen lærte meg å be, ved to anledninger ble jeg irettesatt for jeg ba for mye (sikkert med rette, jeg var jo ikke alene), det er det eneste jeg kan huske av personlig guiding. Heller ingen lærte meg å lese bibelen. Men jeg leste mye bøker og hørte på og leste ”forbudte” predikanter så som Aril Edvardsen og T.L.Osborne. Sistnevnte var ekstra farlig fikk jeg høre av en eldstebror, men jeg leste hans bøker likevel. Om nådegavene var det lite undervisning.

En lærer har kunnskap om sitt emne, han vet hva han vil og ha vet hvordan han kan formidle det. Det er dette undertegnede opplever på malekurset, å bli lært av en som kan sitt fag. Tenk om jeg hadde begynt å male som 20 åring? Det er ikke så stort utviklingspotensiale hos meg nå lenger, om jeg blir 90 har jeg bare lært i 20 år.

I Guds menighet er det annerledes. Vi har Guds ånd – det gir smak på steka. Gud satte i menigheten hyrder og lærere skriver Paulus i Efeserbrevet. Hebreerbrevet advarer og sier at ”ikke mange bli lærere!” Å ha en ufaglært lærer kan på sikt gi katastrofale følger. Jeg kjenner en person som ble sendt på en menighetsmusikkskole, et særdeles bra tiltak i så måte, men problemet var bare dette at denne musikklæreren var selvlært. Når eleven etter hvert avanserte og fikk plass hos en profesjonell musiker kom sannheten for dagen. ”Det var så vidt jeg slapp deg inn”, sa musikeren, ”du var så full av innlærte ”snyger” og innlært uvaner. Det tar ofte lengre tid å avlære enn å innlære. Eller som ordtaket sier – det er vanskeølig å lære en gammel sirkushund nye kunster.

Timoteus, som var ”lærlingen” til Paulus, fikk oppgaven å føre oppdraget videre. Han fikk denne hilsen: ”men du har fulgt meg i lære og livsførsel, holdning, tro, tålmodighet, utholdenhet, og i forfølgelser og lidelser…” Og derfor kan Paulus også gi ham oppdraget at ”det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre”. Jesus sier at den som er opplært blir som sin mester. Jesus sendte også ut to og to, det er noe pedagogisk i dette.

I 2. Mosebok kan vi lese om hvordan Gud løste problemet med kvalifiserte arbeidere for å bygge opp sin helligdom. Der leser vi om Besalel, Sønn av Uri, Hurs sønn som var fylt med Guds ånd, med visdom, innsikt og kunnskap, og med dyktighet i all slags håndveksarbeide…. Men han kunne, tross sin dyktighet, ikke bygge Guds helligdom alene. Derfor sørget Gud for å UTDANNE FLERE ved hjelp av en åndsfylt lærer, nemlig Oholiab, sønn av Ahisiamak. Om han leser vi at han hadde evnen til å lære opp andre. Og det er slik Guds prinsipp er og det er slik Guds rike bygges, gudsmenn (og kvinner) overfører sitt gudsliv til nye generasjoner. Men når dette glemmes og kommer ut av fokus begynner vi etter beste evne å ordne opp selv. Og som det står i bibelen: ”De tar seg lærere i hopetall, ettersom det klør dem i øret!” Det var det som skjedde i generasjonene etter Josva. Israelittene tjente Herren i hele Josvas levetid og så lenge det ennå var noen igjen av de eldste som levde lenger enn Josva, og som kjente til alt det Herren hadde gjort for Josva. I 4. Mosebok 27; 18 -20 sier Herren til Moses: ”Ta, Josva, sønn av Nun, en mann som det er ånd i, og legg hånden din på ham! Før ham fram for presten Elasar og for hele menigheten, og innsett ham i tjenesten mens de ser på. Gi ham noe av makten du selv har, så hele Israels menighet adlyder ham”. Var det dette Josva hadde ”glemt?”

Ofte overfører vi feil saker. Hørte om den unge husmora som alltid skar av knoken på juleskinka. På spørsmål om hvorfor hun gjorde det svarte hun at det hadde hun lært av sin mamma. Da mamman ble spurt visste hun heller ikke og hun spurte igjen sin gamle mor. Denne svarte forundret´på spørsmålet at grunnen var rett og slett at hun hadde for liten kjele! Det kan man vel kalle feilslått tradisjon. Her er utførelsen viktigere enn hensikten.

Men tilbake til mester og lærling. Selv om det ikke vektlegges så ofte ser det ut som om det var helt vanlig opplæringsmetode. Paulus sier nemlig i Gal. 6; 6 at den som opplæres i ordet skal dele alt godt med den som lærer ham. Finner dette også i tidlig pinsevekkelse. Evangelisten Johan Magnussen hadde med seg en ung mann ved navn Erling Strøm. Sistnevnte ble senere forstander i Filadelfia, Oslo. Det er mange eksempler på dette i historien uten at jeg behøver å utdype dette mer.

Det er vel stort sett i den friere del av den karismatiske kristenfløyen at det bygges på selvlærte tjenester. Dette kan selvfølgelig gå meget bra, men i slike tilfeller er det jo bare de vellykkede man hører om.

Så til slutt et hvis om og dersom. Om T.B.Barrat hadde skaffet seg en eller flere Timoteuser og gjort med disse som Moses gjorde med Josva? Om disse igjen hadde ført den brennende arven videre, hva hadde situasjonen i Norge vært nå?

Noen har regnet ut at dersom svenske pinsevenner hadde fått med seg alle sine barn på himmelvegen hadde det bare av disse vært en million pinsevenner i Sverige…. Det går an å føre arven videre, men vi kan bare overføre det vi har – ikke det vi ønsker vi hadde hatt. Det vi har gir vi deg  sa Peter og Johannes til den lamme mannen.

Det gjelder å ha noe og deretter være bevisst på å gi det videre….