Utenfor

 Utenfor!

Fremdeles møter jeg mennesker som sitter hjemme, ikke med bitterhet, men som er dypt skuffet! Slik er det bare…

Her må vi lære!

Det var en familie med flere barn. Nummer én ble unfanger før foreldrene giftet seg, derfor «måtte» de gifte seg, denne var egentlig uønsket. Etter hvert kom nummer to, og han var ønsket å ble på en måte familiens kronprins. Det ble flere barn som sikkert hadde det greit, men nummer én følte seg forkastet og bosatte seg etter hvert langt unna familien…

Dette er ikke et uvanlig scenario, om mennesker som mangler det mest vesentlige - nærhet.

Noen med slik forsømmelse som ballast søker ofte til kristne miljøer, i håp om at dette tomrommet kan fylles der (og det burde det).

Men det er ikke alltid greit for oss vanlige kirke-medlemmer å forstå og å stille opp. 

Mange «vellykkede» har også steiner å bære på. 

Derfor kan vi ofte falle for fristelsen til å «tilfeldigvis» ikke se en slik person og kanskje gå omveier. 

Likevel sier bibelen; bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov!

Dette med å bli «oversett» opplevde Randi Bratteli etter at hennes mann,  tidligere statsminister Trygve Bratteli døde. Hun forteller at når hun en gang gikk nedover Karl Johan i Oslo så la hun merke til at folk hun kjente, og som hun så lengre ned i gata, plutselig forsvant «tilfeldigvis» inn i butikker eller ble borte på annen måte. De hadde sett henne.

Unngåelse kan også bli en livskunst. 

Vi må sørge for at intergrering ikke blir et fremmedord iblant oss. Noen ganger må faktisk tvinge oss ut av komfortsonen vår for ikke å havne på samme plassen sammen med de trygge og gode vennene våre.

Og det er noen som faller utenfor menighetsfelleskapet, på den ene eller andre måten. Kanskje like lett for garvede ringrever som de små lammene. 

Til og med de som har stått i spissen og «markedsført» evangeliet gjennom sang og tale kan oppleve dette, møter veggen og bukker under. 

Men det jeg gjør eller det som er min tjeneste er ikke min identitet, jeg er bare en alminnelig kristen som tjener som møtevert eller pastor eller… For om jeg hatt prestasjonsangst i min tjeneste kan det muligens være fordi jeg selv har satt meg uoppnåelige mål, å være  sterk, salvet, la det bryte igjennom osv. For det behøver nødvendigvis ikke være lederne som stiller disse kravene man føler. 

Likevel, hvem vil ikke lykkes? Ikke feil det!

Men når prisen er en nedtur kan det hende jeg har agert mest i egen kraft…

Men når jeg på den måten spiser på egne krefter gjør jeg vold mot meg selv og kan ikke skylde på andre. 

Å være resultatorientert slik selgere blir pålagt hører ikke hjemme i Guds rike. Her gjelder det bare å være trofast i den oppgaven man har gått inn i, enten det lykkes eller ikke.

Dette er kristenlivets vanskelige kunst, å være tro over lite - være tro om resultatene uteblir. 

Og om det lykkes, da er det som 

Paulus skriver; dog ikke jeg, men Guds nåde meg meg!

Men oss vanlige mennesker da, som verken synger, spiller eller taler? Kan vi brenne ut?

Ja, på en måte, om det stilles krav mere til hva jeg gjør enn hva jeg er, da begynner problemene.

For det er frihet til å si et klart nei når det er nødvendig.

Som diktet sier; jeg synes så glad,

i vennenes rad,

men hjertet var nær ved å briste,

og det var det ingen som visste!

En annen side er lysten til å gjøre noe, men på en måte ikke bli godtatt. 

Om jeg for eksempel ikke får være med på noe jeg føler meg kallet til, da kommer fort mindreverdsfølelsen snikende.

Men Guds menighet er ikke en maurtue, den er en plass for tilbedelse, bønn og kontemplasjon. Som det synges; fall til ro og kjenn jeg er fin Herre, fall til ro og kjenn jeg er din Gud.

En pastors fremste oppgave er å føre menigheten til denne hvilen…

Min trygghet er i Gud, han har gitt meg rettferdighetsgaven, og når den er pakket ut behøver jeg ikke mer. Å være grunnfestet i rettferdighet er fundamentet for enhver kristen tjeneste. Dette bygger på troens fulle visshet og hvile, og ikke på følelser.

Med mitt kompliserte sinn måtte jeg tidlig lære å vandre i tro. Tro på Gud som far, og tro på Jesu som min frelser, og uten å føle eller kjenne. Mange mennesker føler, kjenner og opplever. Jeg gjorde ikke det, har «bare» Guds ord - bare der ligger mine «følelser».

Det som bygger mennesker er først og fremst å kjenne seg elsket og akseptert. Men like inntil dette er forkynnelsen om Gud som pappa og en far som elsker deg og er hos deg uten at du derved kjenner det i følelsene.

Likesom Frelsesarmeens arbeidsbeskrivelse  «soup, soap, and salvation» banet vei for folks frelse (vanskelig å forkynne til tomme mager), så et samme ordtaket i åndelig forstand - varme, nærhet og godhet, også en viktig forløper for å hjelpe de som føler seg «forkastet»!

Og så har vi de som ikke helt mestrer samtalens kunst og derved setter seg selv utenfor eller blir satt utenfor. De som ikke forstår «koden» har lett for å havne der.

Kjærlig omtanke er døren til troens hvile. 

Alle typer mennesker finnes iblant oss. 

Å sette mennesker for tidlig i en utsatt tjeneste kan bli deres ruin, det være som eldste, lovsangere eller det å forkynne. Disse er satan spesielt oppmerksom på, derfor er det viktig å følge hverandre opp. 

(Men historien viser dessverre at alle kan falle).

Om slike tjenester sier Bibelen;

«Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom.»

‭‭1 Timoteus‬ ‭3‬:‭6‬. For om nyomvendte «lykkes» kan det lett bli hovmod, det skal en sterk rygg til å bære gode dager, og om de mislykkes er utbrenthet og depresjon snublende nær.

Til slutt, dette er bare noen tanker som burde utdypes videre. Men jeg tror at enhver menighet har gode og dyktige ledere og samtalepartnere. Ingen grunn til å gå alene.

Og hushrupper eller cellegrupper er det beste inkluderings-stedet.

Det blir alle sett og hørt og tatt hånd om…

Men selv i husgrupper hender det at noen føller seg uønsket, for eksempel når de vil fremme «egne prosjekter» innenfor gruppens grenser, eller noen som «overtar» det hele - meg, mitt og mine og blir en dominerende faktor. Når dette korrigeres kan vedkommende føle seg utstøtt, det behøves mye visdom og kjærlighet for å takle dette…

Vi er bare underveis…