Vår kamp i vår tid.
Urmenigheten og kirken i de første 2-3 århundrene kjempet mot vranglærer, avgudsdyrkelse og parallellærer. At det var et vrimmel av avguder var allment anerkjent. Det var også et kristusbegrep som var ute og gikk, spesielt blant gnostikerne.
Altså en helt annen miljø da enn nåtidens gudløshet i disse dager.
Om noen forkynner noe annet advarte Paulus; - «For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.»
2 Korinter 11:4.
Det var kanskje mer «åndelighet» å velge i for folk i urmenighetens tid enn det er nå og dette førte til at noen kristne da ble forvirret.
Mye av brevenes undervisning gjelder dette.
Romerne kalte de kristne for ateister, det var fordi de ikke tilba gudebilder.
Og kristusbegrepet var heller ikke ukjent i denne tiden, men de mente da ikke Jesus som ble født i en stall, men ett eller annet åndsvesen. Men for gnostikerne, en utbredt filosofisk bevegelse på den tiden, var Jesus bare en ånd som var maskert som menneske. Et sannhetsforkynnende åndsvesvesen som skulle inngi den «hemmelige» kunnskapen om veien veien tilbake til det øverste vesen.
På mange måter var den noe lik den kristne forkynnelsen.
Derfor var det viktig for de kristne å ha rett bekjennelse, ikke bare å tro på Jesus, men også bekjenne at han var et sant menneske av kjøtt og blod, at han ble født av en kvinne. Krybben i Betlehem er alltid aktuell.
I vår tid det andre utfordringer.
Det som går igjen i vår tid er ikke bekjennelsen på hvem vi tror, men mer på hva vi tror. Vi behøver begge deler!
Derfor er julen en uhyre viktig tid for bekjennelse av hvem Jesus er; at han Guds sønn som kom som sant menneske og hvis fødsel var starten på veien til Golgata.
Videre har vi kampen mot den virkelige ateismen - som det rådende tankegods i dag.
Den kristne kampen er ikke imot dyrkelsen av gudebilder, men mer mot dyrkelsen av egoet.
Skriften, altså Bibelens ord, er virkemidlet som fører til omvendelse og tro. For Guds ord er levende og kraftig…
Men når døperen Johannes kom i tvil, da viste ikke Jesus til skriften, men til miraklene.
I vår tid må vi tilbake til det samme som den gangen når Paulus underviste i Efesus. Gud gjorde uvanlige mirakler… Vi behøver de uvanlige miraklene igjen, at de blir en del av den vanlige kristen virksomheten. Da vil også ateismen dø… - «Og da de så mannen som var blitt helbredet stå ved deres side, kunne de ikke si imot.»
Apostlenes gjerninger 4:14.
Vi lever ikke der og da på 300 tallet, vi lever her og nå! Og Jesus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!
«Og det må alle bekjenne, - stort er gudsfryktens mysterium*: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet.»
1 Timoteus 3:16.
Kirkefedrene var opptatt med å møte sin tids tankegods og utfordringer, er våre nåtids «kirkefedre» opptatt med det samme?
Fortsatt God Advent!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar