Teamreiser

 Om jeg fikk én anledning til å si én ting om hva som menighetene bør prioritere er svaret - bønn.

«Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Matteus‬ ‭9‬:‭37‬-‭38‬.

Disse versene peker på ett ord - misjon.

Jeg vokste opp i en misjonsinterresert familie. Og det som gjalt den gangen var Santalmisjonen og bladet Santalen. Om santalmisjonen står det å lese; Den norske santalmisjon, ofte bare omtalt som Santalmisjonen, ble grunnlagt i 1867 som norsk grein av en internasjonal innsats for drive misjon blant santalfolket i India, inkludert områet som i dag er Bangladesh. Nordmannen Lars Olsen Skrefsrud var blant de første som drev misjon blant santalene, og var grunnlegger av Santalmisjonen. I 2001 gikk Santalmisjonen inn i Normisjon.

Små høydepunkter for en liten gutt var misjonsmøter med lysbilder i farger på Betania i Gamlebyen.

Og det jeg satt igjen med var at misjonærer bandasjerte sår og hjalp spedalske.

Noen år senere flyttet familien til menigheten pinsemenigheten Salen, tvers over gata. Der var sykkel- og sportshandler Arvid Bustgaard forstander og når han talte kunne rungende ABBA-rop høres over hele Gamlebyen. Senere fikk han og kona Gunborg et kall fra Gud og reiste til Kenya som misjonærer. Jeg hadde litt nærkontakt med Bustgaard og en gang fortalte han meg om hvordan han fikk kallet, han bodde da i en bungalov inntil Haldenveien (der det graves nå). Han lå og sov da han ble vekket av en røst som ropte et stedsnavn, han synes han hørte ordet «Airobi» og begynte å lete etter hvor det var. Da hørte han røsten igjen; ikke Airobi, men Nairobi! Da forsto han og snart satte de kursen for Kenya.

Da fikk jeg et nytt, men kanskje en blek oppfatning av misjon. Misjonærer var på misjonsstasjoner, hjalp de syke og sto under en palme og prekte. Og misjon var for de som fikk misjonskall, noe jeg kunne tenkt meg men aldri fikk. Så sang vi våre misjonssanger, hørte misjonsrapporter og ga våre misjonsoffer.

Mange år senere dukket Arvid Bustgaard opp på Sion sammen med en Kenyaner, en evangelist ved navn

Silas Owiti. Husker han sang koret Bare du tror, bare du tror - all ting er mulig bare du tror og Only believe…

Et fremmedord i pinseforkynnelsen den gangen. Og troen fungerte for Silas, han ble senere en Guds Ann av stort format av kristenlederne i Kenya. Å kaste ut demoner var ganske vanlig der evangeliet gikk fram. En gang skulle noen evangelister befri en besatt person, men demonen var gjenstridig. Men de hadde et ess i armen; «kommer du ikke ut nå så henter vi Silas!» Om den trusselen hjalp vet jeg ikke…

Så tok vi (1999/2000) et år på Livets Ords bibelskole i Uppsala. Der ble jeg konfrontert med en utfordring; er du villig til å reise hvor som helst for Jesus? Dette hadde jeg ikke tenkt på før, men svaret ble ja.

Og jeg fikk reiselyst og melde meg på eventuelle temareiser som Livets Ord arrangerte. Første turen ble til Ukraina og deretter flere reiser til Georgia. Mange sterke opplevelser der.

Så sant man kan gå på egne ben er teamreiser et must for alle. Da oppdager man at man faktisk kan fungere. Vitne for mennesker, be for mennesker og få mange, mange nye venner.

Hvordan komme i gang?

Si til Jesus at du er villig til å reise hvor som helst for ham, så vil han gi deg de rette kontakter.

Tips, Livets Ord i Uppsala gir muligheter både for trening og teamreiser…