Se ikke på det ytre
Man behøver ikke dømme, men kan likevel feilvurdere ganske kraftig.
For en del år tilbake besøkte et team fra et annet land en menighet og jeg var tilstede der. Som seg hør og bør skulle det vitnes og prekes. En av deltagerne virket (i mine øyne) ganske så unnselig, ikke noe prangende der, heller litt grått og trist. Men da denne damen åpnet munnen kom himmelen ned. Med ånd og kraft vitnet hun om mirakuløse manifestasjoner hun opplevde og levde i. Og himmelen kom ned… glemmer det aldri.
Å, hvor feil jeg tok! Jeg hadde «dømt» henne før tiden!
En annen gang lenge før denne hendelsen var jeg på møte et annet sted. Det var på syttitallet en gang og lenge før trosbevegelsen så dagens lys i Norge.
En eller annet predikant, ukjent for meg, skulle tale. Han begynte sin tale med et amen og da plutselig ble det likesom en eksplosjon i mitt indre. Dette var noe annet og sterkere, noe salig som åpenbarte seg sånn på direkten når den mannen åpnet munnen…
Det var salvelsen, Guds bifall fra nådens trone.
Eller gang jeg var alene hjemme og holdt på med noe på kjøkkenet. Det var søndag og radioen sto på i stua. Det som strømmet ut fra høytaleren var sang fra et eller annet møte fra ett eller bedehus. Jeg fulgte ikke noe særlig, med da jeg var opptatt med mitt.
Så opphørte sangen og en kvinnestemme overtok. Da hendte det noe, jeg merket at det kom en annen og ny atmosfære inn i stua. Det pirret min nysgjerrighet og jeg gikk inn og begynte å lytte. Dette var noe uvanlig, noe helt annerledes. Mens jeg lyttet gikk det opp for meg, det var pionermisjonæren Annie Skau Berntsen.
Dette var eksempler på tre forkynnere som ruvet høyt over de fleste.
Men det finnes jo også mange andre «vanlige» kristne som påvirker omgivelsene på samme måten. Deres tilstedeværelse merkes der de er. Deres vesen, personlighet og mildhet vitner om hvem de har som Herre. Dette kan ingen ta seg til selv, vi er det vi er ut fra vår omgang med Jesus eller vår mangel på den.
«Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven.»
Lukas 7:37-38.
«… Og huset ble fylt av salvens duft.»
Johannes 12:3.
Dette er vel hemmeligheten bak dette jeg prøver å meddele, tilbedelse av- og takknemligheten til Jesus. Vi kan bare ta med oss duften fra de ensomme stunder sammen med Jesus.
Noen er verbale ekvilibrister, deres veltalenhet er som når erter renner ut av boksen. De er balansekunstnere på ordflommenns arena. Poengene treffer med jevne mellomrom og budskapets matematikk går opp. Og det er det hele.
Paulus sier om seg selv at manglet veltalenheten; - «Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis,»
1 Korinter 2:3-4.
Likevel var han frimodig om den velduft han bar med seg; - «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt.»
2 Korinter 2:14-15.
Og som Smith Wigglesworth skal ha sagt; det det ikke er åpenbaring der er det død!
Salvelsen, velduftende og kraften er Den Hellige Ånd.
Smith Wigglesworth betoner dette sterkt; - There is it, the Bible. I hold it before you and it is no more than any other print without the Spirit of revelation. It is a dead letter. It is lifeless. It has no power to give regeneration. It has no power to cause new creation. It has no power to cause new birth apart from the Spirit.”
Søk derfor salvelsen …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar