Brev 14 - da jeg falt av lasset (musikalsk).

Da jeg falt av lasset, altså det musikalske. Jeg har alltid likt å spille, men få liker å høre på. Godt folk har smak. Men jeg har faktisk spilt violin som gutt, hatt pianotimer, så gitaren, kirkeorgel en periode og trekkspillet da, det fulgte meg i mange år. Det jeg elsker å spille nå er klassisk gitarmusikk - slikt man får kjøpt på noter. 

Som nyfrelst ungdom hadde jeg allerede lært å spille gitar. Hadde faktisk gitartimer hos en musikklærer ved navn Håkon Madsen i Oredalseveien, det var han som lærte meg gitarnotene. Jeg gikk så opp i denne spillingen at den etter hvert ble en liten avgud og så gudfryktig som jeg (trodde) var kastet jeg avguden (notene) i ovnen,  noe jeg har angret på siden. Men sånn var det. Men jeg kastet ikke gitaren. Så kjøpte jeg en ganske dyr gitar av merket Levin. Den ble spesialbestilt fra Sverige. Etterhvert ble den utstyrt med mikrofon og en venn i menigheten bygde en forsterker til meg. Den hadde volumbryter og bryter for vibrato eller skjelvetoner. Jeg var litt banebrytende i det kristne miljøet med elektrisk gitar den gangen - det var ikke helt vanlig med el-gitarer da. Særlig vibraton imponerte (noen).

Vi startet en ungdomsmusikk i menigheten og jeg var lederen. Vi spilte og sang og var ofte både her og der. Men ikke sjelden begynte vi å synge i én dur og seilet ned i en annen - ikke alle i koret sang helt rent og med en litt sterk stemme sluttet vi ofte a-kapella - pinlig. Jeg så meg nødt til å kjøpe et trekkspill - 96 basser  av merket Hohner. Da fungerte alt bra, men min elskede Levin måtte selges for å finansiere dragspelet. Savner denne orkestergitaren fremdeles.

Det var mye sang og musikk i hjemmet vårt den første tiden og helt fram til midt på 80 tallet. Sildigregn var den populære sangboka og vi sang og sang. Når familien var samlet eller når venner og kjente var innom til en kopp te etter søndagsmøtene. Det var ikke så lange møter i disse gyldne tidene - søndag kveldsmøtet begynte kl 18.00 og sluttet ofte ved 19.30 tiden - god tid til sosialt fellesskap på søndagskveldene.

I går, i dag til evig tid den samme Jesus er - denne sangen ble sunget mye...
Og alle lovsangene fra 70 tallet - fine kor og greie å spille

Men så falt jeg av lasset, hva hendte?

Jo, det var lovsangene som kom på 80 tallet og deretter. Men det var ikke bare lovsang, det var nye rytmer med synkoper og det hele. Jeg som bare var opplært i skomakertakt og ompapa klarte rett og slett ikke den nye stilen. Men jeg sørget ikke over det, den nye lovsangen var bra - jeg elsket den og elsker den fremdeles. Å akkompagnere, altså lovsangen, det falt mer vanskelig.

Gitaren og sangen ble lagt på hylla og det gikk mange år uten at jeg rørte ved et instrument. Men for noen år siden ble jeg invitert med på en gitarkonsert et sted i Sverige. Da våknet noe til liv i meg - de klassiske tonene, men det satt langt inne.

Nå spiller jeg hver dag - bare for meg selv - og jeg nyter det.

Jeg vil ikke ha Sildigregntiden tilbake - det ble ofte bare tut og kjør. Sangene ble kun opplevelser på utsiden og uten å berøre innsiden.

Samtidig savner jeg sanger som kan spilles og synges hjemme av enkle folk med skomakertakt - slike som meg.

Altså gudstjenestesanger som kan benyttes både til husbruk- og hjemmebruk av slike som meg. Men toget har nok gått..... Gud velsigne Hillsong - ny sang for nye generasjoner.