mandag, oktober 17, 2016

Brev 18 fra Indre Trangvik - kristen på jobben...

H(å)ndens vitnesbyrd.
Det er ikke så rent sjelden at vi hører om å vinne andre for Kristus, om misjon og evangelisering. Ikke fullt så ofte høres det undervisning om å passe jobben sin, hvordan leve som en kristen i vanskelige forhold, på jobb, i familie og nabolag og hvordan være andre til nytte og hjelp.
Paulus gir en god oppskrift på vekkelse i familielivet når han sier at de kristne kvinnene skal vinne sine egne menn uten ord ved sitt gode eksempel på sann hellighet og kjærlighet.
Paulus satt i fengsel når han skrev Efeserbrevet og der ber han om forbønn slik at talen hans tale blir rett der han sitter isolert og omgitt av vakter og andre fanger. Han ville leve er rett liv der han satt som fange for Kristi skyld.
"Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium*. For det er jeg sendebud i lenker. Slik kan jeg være frimodig i ham og tale som jeg bør". (‭Efeserne‬ ‭6‬:‭19-20‬ NB)
Josef satt i fengsel i Egypt, og det var litt av en arbeidsplass han kom til. Men Gud gav ham favør og enden på det hele kjenner vi alle. Det går an å ha seier i enhver omstendighet.
Som kristne møter vi verden og omgivelsen slik som det virkelige livet er, og noen ganger setter vi altfor høye krav til oss selv som igjen gjør oss til tapere i egne øyne når vi ikke klarer å innfri "kravene" vi selv har satt. Samtidig som vi møter denne problematikken med oss selv så er vi lys - det er vårt kall.
"Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet. Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker".
Et annet spørsmål er, hvor mye skal jeg tåle? Bibelen sier jo at kjærligheten tåler alt...
I den tiden som Efeserbrevet ble skrevet kunne man ikke velge og vrake arbeidsplass, mange kristne var slaver og måtte forbli hos sin Herre - de måtte tåle, tåle og tåle.
Nå bytter vi jobb hvis det blir for ille!
"Dere tjenere: underordne dere under herrene deres og vis dem respekt - ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange. For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig". (‭1 Peter‬ ‭2‬:‭18-19‬ NB)
Kristne som takler dette kan vi virkelig gi det vitnesbyrd at de lever i full seier.
Jeg husker tidligere at det ble sagt om enkelte at "de ikke klarte hverdagen". Altså om kristne som andre mente lå på unnersiden. Men slikt er det farlig å si. Vi skal ikke dømme andre før vi har gått i deres mokasiner er et gammelt indianerordtak. Vi har jo alle våre kamper og utfordringer i så måte.
Og så har vi "broileren" da, de som har hatt en hurtigvekst i trygge omgivelser, både religiøst og politisk. Både Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt får denne betegnelsen - de har aldri kjent "trykket" fra sjefer, arbeidsgivere og spisebrakka.
Det samme kan sies om enkelte pastorer og predikanter som aldri har vært skikkelig ute i det vanlige yrkeslivet. Noen har gått i sin fars fotspor og har lite kjennskap til trykket i spiserommet, firmafester og personalmøter. Eller sitte i spisebrakka og høre på sjefssynser Gullbrandsen som vet alt om dårlige kristne, politikk og kjønnsorganer og får hyllest fra sin heiagjeng. Dette er en verden som er ukjent for mange broilere.
Men det er der seieren også kan vinnes - om vi legger bort "vitnetvangen" og lar livet vitne isteden.
Man vitner nemlig også med vitsene man ikke ler av, drikkevarene man ikke drikker og det man ikke sier om andre. For nettopp dette taler veldig høyt. Om det blir stille i spiserommet når du kommer inn bør det nødvendigvis ikke være fordi de har pratet om deg, det kan også være fordi samtalen var inne på områder man helst ikke bør prate om. Innerst inne vet alle hva som er riktig når det gjelder både tale eller atferd.
Vitnesbyrdet uten ord er viktigere enn vi tror, vårt liv og våre handlinger er det som rydder veien for ordene.
I Norge re­fe­re­res det gjer­ne til at Frans av Assisi skal ha sagt noe slikt som: «For­kynn evan­ge­li­et, om nødvendig med ord».
Derfor er undervisning om hvordan leve minst like viktig som undervisningen om vår tro. Dette tar Paulus opp i sitt brev til Titus og han skriver at de eldre kvinnene skal undervise de ynger (om den daglige atferd) og at også de unge menn skal undervises om det samme av de eldre og erfarne brødrene. Når dette skjer vil det skape trygge mennesker som mestrer hverdagen.
Men det er et moment til jeg vil nevne - Den Hellige Ånd. I mine yngre dager hørte jeg ofte at dåpen med Hellig Ånd og ild var kraft til liv og tjeneste, og det er sant. Men selv om man er fylt til randen med Ånd så er det en utfordring å leve sammen med de samme kollegaene 8 timer hver dag, hver uke og hele året. Da er det til syvende og sist livet som teller....
Og igjen - dette er bare én av mine mange fabuleringer over livet slik jeg kjenner det. Og så er det mye annet jeg kunne ta opp i denne sammenhengen, men savner du noe så skriv om det du da!

Ingen kommentarer: