Som vanlig betrakter jeg ting og tang som skjer i vår pinsekarismatiske religiøse verden. Selv om vi tror at vi er åndelige, bibeltro og ganske så fornuftige så er likevel vår kristenpraksis ganske så farvet av moderniserte oppfatninger og arvede beteelser.
Åndsdåpen med den medfølgende for mange "famøse" tungetalen kom som en vind over vårt land med Barratt i 1907. Kirken stod dette svermeriet imot, men i disse dager kan det konstateres at Oasebevegelsen i Den Norske Kirke er mer tungetalende enn de som har klippekort på det - Pinsebevegelsen.
På Oase i Fredrikstad valgte jeg å overvære et seminar med den Lutherske presten Paul Anderson. Denne mannen kunne med fordel inviteres til samtlige pinsekarismatiske forsamlinger i Norge. Hans undervisning om Åndens gaver ligger på et nivå over det meste jeg har hørt. Oase skriver følgende om mannen:
"Paul Anderson er mangeårig leder og frontfigur for Lutheran Renewal i USA. Han var en av pionerene i dette med å forkynne Den Hellige Ånd, Hans fylde, gaver og gjerning i og gjennom oss i lutherske sammenhenger i USA og er en stor konferansetaler. Han har en særlig gave i å føre folk inn i en konkret erfaring og fylde av Den Hellige Ånd. Hans tale om sårbarhet i hjem og menighet har vekt ettertanke og begeistring med indre helbredelse hos mange ved siste stevne. Han er godt over 60 år nå, men er vital og har startet et stort arbeid blant unge i Minneapolis for de må vinnes for Kristus."
Så til temaet:
Jeg har som mange andre opplevd både oppmuntrende og alvorlige budskap ved tungetale/tydninggavene. Men det har også vært opplevelser ved den ytringsformen vi gjerne ville vært foruten.
Med det mener jeg at vi ikke skal kaste ut barnet med badevannet, men at kanskje litt korrigering og modig lederskap kunne få ting til å fungere igjen - tross våre menneskelige skrøpeligheter.
Jeg kommer til å nevne noen eksempler her, men vrir litt på plasser, hendelser, tidspunkter og kjønn slik at ingen skal følge seg uthengt. Og eksemplene jeg nevner er for ganske lenge siden. Noen er også fra menigheter og grupperinger som for lenge siden er opphørt. Likevel vil nok muligens noen av mine aldrende Facebookvenner kjenne seg igjen. Så til sak...
Av gavene som Paulus oppsummerer i 1. Kor. 12 er de for oss mest kjente (og savnede) tunger med påfølgende tydning (altså ikke oversettelse).
I den forbindelse tenker jeg på en morsom hendelse for mange år siden. Det var slik at et ektepar, der mannen var noe eldre enn fruen, der var det slik at fruen håndterte bilen litt mer elegant og sikkert en mannen. De bodde slik at det ikke var helt enkelt å kjøre bilen inn i garasjen, i hvert fall ikke for mannen. Han kjørte inn i gården, svingte, rygget tilbake og kjørt deretter rett inn i garasjen. Den yngre fruen derimot gjorde alt i en manøver og med en elegant s-sving kjørte hun rett inn, uten en innledende revers.
Dette iakttok mannen og fant ut at det måtte han klare også. Det resulterte i en bulket høyreskjerm og et påbud om at fruen heretter ikke måtte kjøre på direkten inn i garasjen lenger. For å si det med Solan Gundersen - Det er fali´ det!
Helgardering - alt for sikkerheten...
Men dette med helgardering går også igjen i våre karismatiske miljøer. Dette som kan bli plagsomt og pinlig fjernes fra agendaen. For eksempel tungetale med pågående tydning.
Er det for mange "bulkete" skjermer?
Ett av problemene, slik jeg oppfatter det, er ikke tungetaleren, men ledelsen - de som er satt til å styre gudstjenestene og menighetslivet. De tør (slik jeg har sett det) ikke ta affære når ting blir litt overdrevet eller skjevt. Ett eksempel, et sted var det en menighet som regelmessig fikk besøk av en frimodig tungetalende person. Og det forholdt seg slik at denne personen vanligvis kom litt forsent til møtene. Men når personen dukket opp visste alle at nå var han her. Da ljomet det fra døra høylydt tungetale med påfølgende "tydning". Alle krummet ryggen til det hele var overstått. Det gikk flere år før noen mannet seg opp til en samtale med personen. Da roet det hele seg....
Men det var mange år med lidelse når personen dukket opp på festene hvor det var innbudt ufrelste. Men dette gikk på personen - ikke gaveutfoldelsen.
Jeg mener absolutt at det som er vår identitet og praksis aldri må skjules eller dekkes til - selv når det er konfirmasjon eller barnevelsignelse.
Men lærdommen ble - tunger og tydning er noe pinlig som vi må leve med, for det er jo bibelsk. Og hvem tør da irettesette..
Dette er jo til syvende og sist et lederproblem!
Jeg kan jo bare skrive ut fra min egen verden og egen erfaring, men slik jeg har forstått det er ikke overnevnte fenomen ukjent.
Kun én gang har jeg hørt noen be en tungetaler om å stoppe eller sette seg ned. Og den ene gangen var en landskjent autoritet som gjorde dette. Mens han talte ble han avbrutt av et tungetalende menneske. Forbauset ba han personen om å tie og sette seg ned. Jeg kan ikke sa personen, jo - du kan sa predikanten, jeg kan ikke sa personen igjen. Det endte med at predikanten vant duellen og han konkluderte med at Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv. Det var sikkert ikke første gangen predikanter blir avbrutt av tungetalere, men vanligvis tok ingen affære.
Menighetslederen tok ikke ansvar (pinlig) og tungetalerne som egentlig behøver hjelp blir ikke tatt hånd om og veiledet. Ledere må tørre lede - også når det blir litt følsomt og pinlig.
Tungetale er jo ikke "tvangstale" slik som i New Age. Alt åndelig som tvinger mennesker skal man sette spørsmål ved og gjerne undersøke nøyere.
Har tungetale forkjørsrett i våre gudstjenester (om tungetale i det hele tatt praktiseres der da) fremfor andre innslag?
Jeg har aldri hørt om noen som plutselig står opp og synger en sang eller deler et vitnesbyrd på tvers av det som skjer i møtet. Men tungetalere tar seg forkjørsrett.
Vi mennesker er skrøpelige, har ikke alltid kontroll på sinnsstemninger og følelser.
Likevel er tungetale som oftest melodiøst og vakkert slik Den Hellige Ånd er. Skje din vilje som i himmelen - så og på jorden. I himmelen er det vakkert og harmonisk.
Og vi kan tale i engler- eller menneskers tunger, det bestemmer ikke vi men Ånden som deler ut. Men engel- og mennesketunger framført av skrøpelige, men overgitte mennesker, vil alltid ha en ren og vakker undertone. Skurrer det så gjør det det - tenk etter.
Enkelte ganger kan det oppleves at tungetalen frembæres på en overspent og nærmest hysterisk måte. Da kan det hende bidragsyteren behøver hjelp.
Om jeg for eksempel fikk lov til å si noe fra en talerstol og fremførte det på en overspent, hysterisk og ukontrollert måte regner jeg med at noen vil ta meg til siden og spørre om jeg behøver hjelp. Men noen ganger har jeg tenkt det samme om enkelt tungetalere gjennom tidene!
Forstår også at leger og psykiatere forholder seg litt tvilsomme til pinsekarismatiske kretser. Men hvorfor er vi redde for å gripe inn når noen kommer på kant med seg selv?
For å minne om noe jeg tidligere har sitert fra Korsets Seier:
- Mens Oase-folket vektlegger Ånd og karismatisk, bremses nådegavebruken i Pinsebevegelsen.
Skal jeg komme med min tydning av denne påstanden? Enkelt, som nevnt innledningsvis er det for mange bulkete forskjermer - for mange dårlige og ukontrollerte hendelser. Bedre å legge dette "pinlige" vekk.
Kirken derimot er ikke så karismatisk og "fri" i sin utfoldelse. De har en annen og større respekt, derfor kan de også mer fremheve den åndelige utfoldelsen uten frykt for overdrivelser.
Vi har en tendens til å regulere alt, selv "frifrie" grupperinger har sitt mønster og sine ritualer. Selv der de lever i "åndens frihet" så er denne friheten ganske så forutsigbar. Det er bare å innrømme det. Så hvorfor ikke plassere profetier, tungetale og tydning inn i det seremonielle? Etter talen og før ettermøtet er det ofte tid for de åndelige nådegavene - la alt skje til oppbyggelse burde være møtelederens agenda og mål. Så hvorfor kan ikke de som har noe å frembringe spørre møtelederen om ordet først - og han har lov til å si NEI eller JA.
Jeg har nemlig den enkle oppfatning at om Gud vil gjøre eller si noe i en gudstjeneste så vil han informere møtelederen om dette.
Jeg har jo hørt noe slikt som: Er det noen som har et budskap her - så vær frimodig.
En møteledere har faktisk autoritet til å si både ja og nei.
Hvorfor har så tungetale med tydning kommet mer og mer i bakgrunnen som Korsets Seier antyder. Mulig at dette med nådegaver fungerer best i en åndsfylt helhet. Jeg ser for meg en menighet som et stort svømmebasseng med vann og med masse glade mennesker oppi. De stuper og hopper og svømmer og dykker. Det sprudler over av glede. Men det er lekkasje og vannet siver langsomt ut. Plutselig en dag står den glade flokken forundret på bunnen, hva gjør vi nå? Ikke lenge etter er bassenget ominnredet til en café (slik det har hendt med mange skoler her i landet).
Der forsetter så gleden på en mer forutsigbar måte. Så en dag dukker glade frøken Tusenfryd opp, hun har vært på misjonsmarken i mange år. Full av glede og forventning løper hun til bassengkanten (menigheten sin) og tar et elegant stup. Det ble siste gan hun talte i tunger der.
(En misjonær fortalte meg sin historie som understreker denne historien. Etter mange år i en glad afrikansk menighet vendte hun hjem, men ble så forfryst at hun valgte å akklimatiseres noen år i en friere "Herren kommer" menighet!
Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor blir disse nådegavene tilsidesatt, uønsket eller rett og slett henvist til skammekroken. Er det fordi tungetalen i seg selv oppleves flaut for "opplyste" menighetsmedlemmer, fordi selve fremføringen oppleves som noe i "helspenn"? Vet ikke, sikkert ingen av delene.
Er et budskap i tunger en "direktehilsen" rett fra himmelen som må adlydes der og da uansett hva som pågår i gudstjenesten, eller er det noe som er lagt ned i gavebærerens ånd og som formidles når sted og tidspunkt oppleves riktig? Noen har faktisk trodd det første og velger derfor å være lydige. Men er det slik? Neppe. Mange som fremfører budskapet i tunger "får" dette en god tid i forveien - Den Hellige Ånd har lastet ned budskapet i deres ånd og det er opp til den enkelt å bære det fram på riktig tidspunkt. Det fungerer presis slik som når pastoren får et budskap eller sangeren får en sang.
Har aldri hørt om en sanger som avbryter predikanten for å synge eller pastoren som begynner gudstjenesten med å preke fordi "det presser slik på!"
Men i det miljøet jeg trådte mine åndelige barnesko hadde tunger og tydning som regel forkjørsrett - tut og kjør!
La oss begynne med begynnelsen igjen. Nådegaver i bruk er en følge av en åndsutgytelse og ikke omvendt. Herrens bekk er full av vann og i denne bekken flyter "nådegavebåtene", derfor må vi alltid søke Åndens liv, nærhet og innflytelse. Og i et slikt miljø vil nådegavene vokse frem.
Men der nådegavene som i tidligere tider fungerte i rikelig mål er nå plassert i kjelleren, for det nytter ikke bare å ta gavene opp igjen og tørke av støvet - mulig behovet er å oppvekke de døde først?
"Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det. Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud. La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det." (1 Korinter 14:26-31 NB)
Til slutt, utslukk ikke Ånden. For mye og for lite forderver alt heter det. Vi kan leve vårt kristenliv fullstendig i den mentale verden eller tro at alt av jubel og høyrøstet lovprisning er av Ånden.
Det måtte være i 1988 i det gamle Bethel i Fredrikstad hvor den kjente Frelsesarmeforkynneren Roger Larson holdt en møtekampanje. For forsamlingen der hadde nettopp flyttet til sitt nye lokale. Det var sterke møter der og Gud gjorde mirakler ved denne sin tjener. Dette skapte forundring og glede blant en del av de fremmøte og lydnivået fra disse begeistrede personene økte betraktelig. Da plutselig hørte vi Larssons myndige stemme - "Bli tysta, ellers flyger den Heliga Andes duva bort..."
Det er mange måter å gjøre Den Hellige Ånd sorg på.
Om det skulle være en forstander eller menighetsleder som skulle ha orket å lese helt hit. Ta vare på dine tungetalende og tydende medlemmene dine. Prat med dem og oppmuntre dem. Få flere inn i disse gavene.
(Og jeg har aldri noensinne hørt at noen pastor eller leder har undervist om hvordan han ønsker at nådegavene skal fungere i sin menighet - men hvorfor skal innfallsloven styre bare denne ene aktiviteten).
Om du skulle savne mer dybde i dette innlegget så gjør jeg det også - men da må det skrives en bok..... Det er 7 gaver til...
Tilbake til husets inngang, der strømmer det ut vann...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar