Brev 4 fra Indre Trangvik - pastorer og tid til bønn

MIN MENING OM PASTORER, LEDERE OG DERES TJENESTE...

Håper det er tillatt å lufte noen tanker om det pastorale  selv om man aldri har hatt tittelen pastor. Om man tenker kunde/leverandør istedenfor menighetsmedlem/pastor så kan du danne deg et bilde av vareleveranser/kvalitet og kjøper.

Videre kan det sies at kvalitet henger sammen med bearbeidelse og kunnskap om dette. Varer av høy kvalitet er oftest produsert på rett måte og emballasjen er ikke det avgjørende. I Guds rike er ordet og bønnen de eneste virkemidlene for gode, åndelige resultater.

Dette er ingen kritikk eller ment som kritikk av våre pastorer. Jeg har opplevd mange av disse Herrens tjener gjennom årene og har bare gode erfaringer. Likevel, det som er bra kan gjøres bedre. Ikke minst tiden pastorer og forstandere er tildelt til å gjøre det aller viktigste i deres tjeneste - ordet og bønnen.

Pastorer er også mennesker, det er det viktig å fastslå. De har også sine gleder og sorger, kamper og seire. De behøver også tilfredsstillelsen av å høre oppmuntring og gode ord. De skal holdes høyt i ære for deres gjernings skyld.

Samtidig er deres tjeneste til for meg (oss) som vi kan lese i Efeserbrevet.

Altså, når jeg blir "fullkommengjort" til tjenestegjerning da har de gjort sin jobb. 

Hyrdenes jobb er å røkte fårene - ikke omvendt!

"Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde", (‭Efeserne‬ ‭4‬:‭11-13‬ NB)

Det lukter svette av vekkelse sa daværende forstander i Filadelfiamenigheten i Oslo, Morgan Kornmo en gang. Det han mente var alt det administrative som kom i tillegg til forstanderoppgaven og som kunne kvele det åndelige livet.

Men skal pastorer administrere? Er de bedriftsledere eller åndelige kuratorer? På de fleste arbeidsplasser er det få som har fingrene i alt. Og der sjefen vil være pytt og panne går det ikke alltid så bra. Jeg var et sted engang der sjefen gjorde det meste selv, han var jo best (mente han sikkert selv)! Men der kunne man samtidig se hauger av uløste oppgaver! Noen steder er det slik at det faller alt for mye arbeide på en enkelt person, men på sikt går dette dårlig. 

Delegering er alltid et nøkkelord.

På en arbeidsplass jeg hadde litt forbindelse med for mange år siden (den eksisterer ikke lenger) så var det en "suveren" medarbeider som kunne "alt". Men når denne flyttet på seg (sluttet) var det en mer stille medarbeider der som plutselig vokste opp og ble minst like  god som han som sluttet - han fikk vise hva han hadde på innsiden når han slapp til. 

Jeg tror mye viktig arbeide i kirker og menigheter god kan fordeles på mange fler. De aller fleste er kapable til å gjøre det meste.

Hvorfor skal pastorer administrere? De er jo til for at min sjel skal ha det godt!

Planlegge, administrere, ta imot besøk, reise, ta telefoner, følge opp regnskap, samtale, innrede, økumeniske, skrive, andakter, preke, undervise, nye medlemmer, ledermøter, avdelingsmøter, bli intervjuet, tilleggsprosjekter, ukeplaner, sjelesorg, sykebesøk, møteserier og, og, og - en forstanders hverdag? 

Og igjen - inn i dette flettes ordets og bønnens tjeneste (om det blir tid). Hva tør en pastor slippe fra seg og hvem kan hjelpe til?

Detter med ordets og bønnens tjeneste som vi leser om i Apostlenes gjerninger krever tro, både av ledere, eldste, prester, pastorer og forstandere.

Min drøm er pastorer som bare leser og ber (utopi?). Så er det for meg revnende likegyldig om de gjør det i sitt lønnkammer, i skogen, i hagen eller hvor som helst.

Bare de kommer på gudstjenesten fulle av tro og Den Hellig Ånd. Gjør de det da gjør de jobben sin. 

Men dette setter også krav til oss (meg) benkeslitere (benkesliter er et dumt ord, men jeg bruker det nå) som må legge skuldra til. 

Tenk for en drømmesituasjon for en forstander å komme til en menighet hvor han bare må være opptatt med å studere Guds ord og leve i bønn. Få himmelske åpenbaring og folk som ikke klarer å sitte hjemme når det er gudstjeneste.

Men nå er jeg ute med mine drømmer igjen - utopi og virkelighetsfjernt vil du si. Enig, men det er vel litt sannhetsgehalt i det jeg skriver?

Det minner meg om noe jeg leste for en tid tilbake om situasjonen i helsesektoren. Om det virkelig er slik, det vet jeg ikke, men det handlet om leger med høy utdannelse som brukte for mye tid og krefter på rapporter og skrivebordsarbeide. Bortkastede resurser. 

    Ofte går pastorer og ledere inn i en rolle fordi det "alltid" har vært slik, men uten å vite hvorfor. Det minner meg om historien fra et kjøkken før jul. Den lille jenta stod og så på sin mamma som saget av enden på knoken på juleskinka før den ble kokt. Hvorfor gjør du det mamma sa jenta? Det lærte jeg av din mormor var svaret. Jenta var ikke fornøyd med svaret og gikk til sin mormor so spurte om dette. Å, sa mormora - det gjorde jeg fordi kjelen jeg hadde den gangen var for liten!

    Det er vel mye "knokeskjæring" i våre dager også?

Jeg kom på ideen å skrive ned disse tankene da jeg leste et innlegg fra en pastor som beskrev sin uke. Det er en god mann denne pastoren og han skrev selvfølgelig ikke om sitt bønneliv (som sikkert var en viktig del av hans ukeplan).

Jeg mener ikke at det bare er pastorene som skal be og vi skal sitte passive og vente på hva som skal skje. Alle er jo inkludert i dette. Det er jo ikke slik at han som får lønnen også skal ta bønnen som jeg hørte en gang.

Men det ligger selvfølgelig et ekstra ansvar på ordets tjenere.

Jeg forventer at de som deler ut ordet har hentet noe å dele ut. At de har Åndens åpenbaring, kraft, kunnskap og visdom, fersk manna fra himmelen å dele ut når de entrer talerstolen.

I så måte er ingen ledere bedre enn andre. Hva har du som du ikke har fått sier bibelen.

Det er bare det at skal man levere varer må overbringeren hente varene først. Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. 

Altså, det som deles ut må først hentes.

VI leser om ordets og bønnens tjeneste i Apostlenes gjerning. Hvorfor var ordet og bønnen så avgjørende for de som hadde vært med Jesus i over tre år? Mulig de hadde kunnskap om den åndelige virkeligheten og handlet deretter!

Nå skrives ikke dette for å rette pekefingeren mot menighetsledere og eldste. Vil heller gi et hint til oss som omkranser våre ledere, vi skal ikke spørre etter hva pastorene gjør og ikke gjør - la oss gi dem mest mulig tid til det som er deres oppgave - ordet og bønnen.

I forsamlingen jeg tilhører er bønnen prioriter, og som forsamling er vi ikke alene om dette. Traff også en pastor idag som fortalte at i hans menighet arbeidet de målbevisst med å få et sterkere og bedre bønneliv. Der gjorde meg virkelig glad.

"Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6‬:‭3-4‬ NB)

HVORFOR?

Tilslutt, dette er bare et lite fragment av alt jeg har fundert på gjennom livet...

Ønsker alle pastorer, forstandere, prester og ledere Guds rike velsignelse og et fruktbærende bønneliv.