Bibelen sier jo klart at vi skal tåle og tilgi hverandre. Men hvor går grensen?
Hva skal en hustru tåle av sin mann i tilgivelsens navn og hva skal barna holde ut for å være lydige?
Dette gjelder også i yrkeslivet og kirkelivet. Edin Løvås skrev for mange år siden en bok som heter maktmennesket i menigheten. Hvorfor skrev han boken, det må ha vært mer enn ett tilfelle som gav forfatteren næringen til bokens utgivelse.
Boka Maktmennesket i menigheten(Ansgar forlag, 1987), ny utgave under tittelen Det farlige maktmennesket (1999) som omhandler psykopati og maktmisbruk i menigheten, er Løvås' kanskje viktigste bok.
Og så dukker vår alles kjære og modige pastor på Livets Ord opp og ber alle som har opplevd negative ting i forbindelse med menighetens virksomhet gjennom årene om tilgivelse.
Altså ingen røk uten ild, det er en virkelighet bakom ordene både til Løvås og Lundqvist. Her er noen linjer fra Lundqvists bønn og tilgivelse:
Därför vill jag i dag, som övergripande representativ ledare för Livets Ords arbete, från djupet av mitt och hela församlingsledningens hjärta säga:
Om du har farit illa eller tagit skada i din kontakt med vårt arbete, genom att vi agerade fel, uttryckte oss hårt eller omoget, inte tog tid för att lyssna och förstå, eller genom att vi brast i kärlek, uppmärksamhet, ödmjukhet eller omsorg - förlåt oss.
Där vi borde ha rett ut stukade eller trasiga relationer hela vägen fram till förståelse, förlåtelse och full försoning, men inte gjorde det - förlåt oss.
Sterke, men gode ord dette. Og etter å ha hørt talen som denne bønnen ble avsluttet med forstår jeg at dette ikke er fremkommet av tvang, men etter et dypt og inderlig ønske!
Men da kommer dette ufravikelige spørsmålet, er det bare Livets Ord som har grunn til å be om tilgivelse? Mulig de er toppen av et isfjell vi helst ikke vil se....!
For hvor går grensen mellom den kristelige ydmykheten og til å reise seg å si et trassig nei? Mange føler jo skam ved i hele tatt å samtale om negative ting, da er de jo baktalere. Og om alle tier kan jo fler og fler komme inn i et dysfunksjonellt miljø.
Leste tidligere i KS at pinsebevegelsen skal arbeide med nettopp dette problemet.
Håper de er kommet godt i gang.
Jeg vet lite om miljøet i menighetene rundt forbi som det sies, men alle signalene som har fremkommet siste året om nettop dette forteller at Guds menighet er ganske så syk. Det paradoksale er at det det som skulle gi legedom og hvile fremkaller det motsatte.
Og hva mener Paulus med dette han sier her:
For dere tåler jo gjerne dårene, dere som er så kloke! Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen utsuger dere, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg over dere, om noen slår dere i ansiktet! (2 Korinter 11:19-20 NB)
Så om en søster eller bror forvolder en av sine medsøsken skade så skal vi ikke tåle det. Menigheten er sannheten støtte og grunnvoll.
I kristne miljøer kan nettopp den kristne livsstilen gjøre at vi kristne utsletter oss selv, og at ukulturer som dreper får leve fordi kjærligheten skal skjule.
Men når "kjærligheten" dekker over det onde - hvor er vi da?
Derfor må vi ha åpne miljøer hvor alle uten frykt kan tale å spørre om alt. I kjærligheten er det trygghet og forutsigbarhet - der dette savnes er kjærligheten blitt egodyrkelse.
Det er mange som tier i "kjærlighetens" navn. På slutten av livet kommer ofte smertene fram - de har levd i smerte hele livet med smil på leppene, men de har aldri fått blomstre som kristne.
Skal vi be Gud om helt andre ting enn vekkelse?
Vi skal tåle og tilgi hverandre, det er bibelsk.
Men jeg skal ikke tåle på andres vegne - det er feighet!
Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. (1 Johannes 1:6-7 NB)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar