Abortdebatten må ikke dø ut, vi må ikke resignere. Barna bare kommer og kommer, og alle barn er velkomne. De burde i alle fall være det... Noen barn kommer til verden på grunn av foreldrenes (i hvert fall den enes) feiltrinn. Sædcellen har trengt inn i egget og det nye ukrenkelige livet er et faktum. Når dette er nevnt så vil jeg tross alt beundre de foreldrene som velger å ikke skjule sitt feiltrinn, men velger å la fosteret leve framfor å ofre det på det gode ryktes alter.
Laila Dahl skrev om dette i sin bok "Att gå sönder och bli hel igen" om hvordan hennes ektemann presenterte en baby som han var faren til. Et nytt levende menneske som ventet på kjærlighet og omsorg. Det er nå engang slik at kvinner søker ømhet - mannen søker sex, og det er mannens ansvar å styre kaffetuten!
Jeg skal ikke dvele ved barns tilblivelse, det har jeg ikke noe med, men ønsker å dele noen tanker om de barna vi allerede har i blant oss. Barna skal ikke lide for det foreldrene har stelt til. Vi hadde for eksempel de såkalte tyskerbarna etter krigen, stakkars mødrene og barna som måtte betale en høy pris for nazistenes herjinger.
La de små barna komme (ut).
Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt. Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. Desember 1978 abort på sosiale indikasjoner som det heter. I videste forstand betyr det at et liv dømmes til døden med de omkringliggende årsaker som grunn. Er det dette som heter å rette baker for smed?
Det har vært mye kamp - både for og imot i denne saken og "vinnerne" så langt er kjent. Men når vi abortmotstandere til slutt vinner og alle de "uønskede" barna ser dagens lys, hvilken velkomstkommité står da frem?
Her har vi riset bak speilet.
Kan så vidt minnes en historie jeg leste for mange år siden om en ung kvinne som var kommet i "uløkka", et begrep som var vanlig for mange år siden. Hun ble "tilfeldigvis" ledet inn på en gudstjeneste hvor hun fikk en tiltale fra Herren gjennom en person på denne plassen. Kvinnen hadde tenkt å gjøre slutt på livet, men denne hilsenen fra himmelen fikk henne til å ombestemme seg. Hvem tok vare på denne kvinnen og barnet når det kom? Jeg vet ikke. Og hvorfor må alltid kvinnene lide?
Vi leser i bibelen om kvinnene som ble grepet på fersk gjerning i hor. Altså tatt på senga som det heter. Men ingen spurte etter mannen - han burde jo ha blitt steinet først. Ingen driver hor alene. Jeg får alltid en snikende tanke når jeg leser dette i bibelen om at den mannlige part i saken var en av fariseérne og at det hele var arrangert for å felle Jesus. Den som er uten synd, han kaste den første sten sa Jesus (hmmm hvorfor gikk de eldste først?).
Kvinnen er det svakere kar sier bibelen - la oss slå ring om henne.
Jeg beundrer kviner som bærer fram sitt barn tross.....
La de små barn komme til.. (oss).
Gud er enkers og farløses far, men vi er sendebud i Kristi sted. Det dere har gjort mot en av disse mine minste små, det har dere gjort i mot meg sier Jesus. Noen drømmer om å få se Jesus, møte ham og kjenne Ham. Men vi møter jo Jesus hele tiden - i barna, de svake, de hjelpeløse og de utslåtte.
Se - jeg står for døren og banker sier Jesus videre. Det er mange små som banker på våre hjerter og dører. Slipp dem inn.
Det er mange som gjør nettopp dette. Jeg tenker på alle fosterhjemmene og besøkshjemmene vi har. I vår bekjentskapskrets- og vennekrets er det mange fosterhjem. Men det behøves fler, mange fler - en utfordring til deg?
I våre kristne samlinger og møter fokuserer vi på de høye aborttallene, mer sjelden på alenemødrene (og fedrene) som vi har i blant oss.
Når vi ber om at aborttallene skal gå ned må vi også legge til i våre bønner at antall fosterhjem må økes i tilsvarende grad. Og jeg vil legge til - vi må begynne å be for de allerede eksisterende fosterhjem, de behøver virkelig våre forbønner.
La de små barn komme til meg... (til Jesus).
Når jeg vokste opp var søndagsskolen "allemannseie". Alle sendte barna sine til søndagsskolen, uansett om hjemmene var kristne eller ikke. Dette var også en medvirkende årsak til at mange ble frelst i mer modne år. Nå har dette i noen sammenhenger blitt forandret, søndagsskolen er kun blitt en parallellgrei under søndagsgudstjenesten - og det må vi fortsette med. Men de fleste barna går ikke lenger på søndagsskole, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ingen søndagsskole er til. En av mine søsken hadde søndagsskole i sitt hjem på feltet de bodde i mange, mange år. Vi må ha mer av dette.
Til slutt, jeg føler ikke at jeg er rette person til å skrive alt dette - hva har jeg gjort så langt? Jeg skriver ikke for å rettferdiggjøre meg selv. På den andre siden føler jeg det slik at om jeg tier skal steinene rope!
Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! (1 Johannes 3:18 NB)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar