Fragmenter fra min personlige bekjennelse.
ANDAKT til meg selv igjen.
Når man kommer til målet så lurer man på - hvorfor i all verden er jeg her?
Men jeg har blitt det jeg har blitt fordi jeg er den jeg er.
Lærte tidlig å søke Guds vilje for framtiden, men ikke hans vilje her og nå.
Egentlig har jeg aldri hørt Gud har sagt noe til meg, hverken det ene eller det andre.
Jeg har bare vært den jeg har vært og er fortsatt den jeg er.
Har hatt mine drømmer, men aldri fått noe "kall".
Derfor har det blitt som det har blitt.
I ungdommen trodde jeg på vekkelse - den kom egentlig aldri.
Satset beinhardt på menighet i yngre år - familien betalte prisen.
Droppet det jeg likte til fordel for menigheten - det blir 0-0 til begge sider.
Har gått på to bibelskoler og har ett teologistudium - menigheten heter nå "kona"!
Dette var depressivt vil du kanskje si - det er nok ikke helt riktig det.
Men når jeg ser meg tilbake ville jeg nok ha gjort ting annerledes.
Hvorfor all denne aktiviteten?
Kjøres samme løp med nye aktører og plakater?
I hele ungdomstiden drev vi med friluftsmøter i sommer halvåret.
Vi skulle vinne verden. Vi ba, ba og hadde vekkelsesmøter.
Før het det pinsebevegelsen - nå heter det trosbevegelsen, men beveger det seg?
Det er intet nytt under solen sier Predikantens bok.
Så fjern ordet vekkelse fra vårt vokabular.
Bytt det ut med ordet "jevn vekst".
En baby i året må være det maksimale for en vanlig familie.
En ny baby i uka ville knekke enhver familie.
Ville en menighet klare en "baby" (nyfrelst) om dagen, for det er det som er vekkelse.
Vet vi hva vi ber om.....
Deprimerende lesning fra en deprimert mann vil du nå si?
Absolutt ikke, jeg har hatt et ønskeliv både personlig og i menigheten.
Men hadde situasjonen vært roet ned uten det alltid nærværende ønske om at ilden skulle falle, troen bryte gjennom, vekkelse komme og velfylte lokaler - da hadde alt vært så mye mer avslappet og deilig.
Og mulig at en mer avslappet holdning til "kristendommens" gjennombruddsønsker hadde gjort oss kristne mer tilgjengelige?
Tenk om "vekkelsesmøter" hadde vært Gudstjenester med tilbedelse, lovsang og bønn? At det ikke på liv og død skulle være gjennombrudd i hvert møte?
Menigheten priste Gud og folk ble frelst.
"De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten". (Apostlenes gjerninger 2:47 NB)
Så sitter jeg her da og blogger - prøver å være ærlig mot meg selv og deg.
Men tross alle visjoner man har hørt, lengsler, uoppfylte drømmer og ideer som mer har vært gods ønsker enn Guds ønsker så har jeg hatt et fint og meningsfylt liv.
Da jeg som ungdom ble kristen ble det en innvendig revolusjon, jeg gikk bokstavelig fra mørke til lys. Dette hendte mens jeg gikk husdyrlinja på Kalnes jordbruksskole. Mine søsken fikk lurt meg (hedningen) inn på et møte og der ble jeg en kristen. Merket ingen forskjell der og da, men da jeg våknet grytidlig neste morgen kunne jeg bare konstatere at et mirakel hadde skjedd. Hadde en merkelig opplevelse av at jeg svevde i løse lufta der jeg lå i senga. Dette forbauset meg veldig - umulig. Jeg tenkte etter, hva hadde skjedd, dette var merkelig. Så slo det ned i meg, nå var jeg kristen. Jeg som kunne krysse av veldig mange punkter på synderegisteret opplevde at all den gamle skitten var borte - ett mirakel.
Så begynte det alvorlige kristenlivet.
Jeg havnet i bedehusbenken og hørte på taler. Ingen tok noensinne tak i unggutten og la ut "veien" nøyere for ham. Men takk og lov for Bibelen og bøkene.
Det jeg ikke fikk fra prekestolen fikk jeg fra bøkenes verden!!
Men egentlig ble kritsenlivet, tross manglende undervisning, et liv fullt av glede. Jeg fikk være med på mye fint og jeg gledet meg over hver eneste dag. Samfunnet med Jesus blant venner og i Ordet dekket alle mine behov. Om det av og til var tråkige møter og gudstjenester så påvirket det ikke meg nevneverdig, jeg slapp å pumpe inn "glede", jeg hadde fått "innlagt vann"!
Selvfølgelig hendte det (og hender fortsatt) mye merkelig i min kristne verden. Men tross dette er Guds menighet uovervinnelig. Guds menighet overlever uansett hvordan vi klarer å bruke eller misbruke det som er betrodd oss.
Mål ikke kristendommen etter prestasjon, men etter Guds nåde. Det eneste som feller og kan felle Guds menighet er kompromiss mot renheten og Ordet.
Ofte blir mennesker frelst på tross av, ikke på grunn av....
Og så ser man at det visjonære, relevante og "uptudate" kristenlivet resignerer og det trauste og sidrompede vinner seier.
Finns det egentlig gode oppskrifter?
"Like lite som du vet hva vei vinden farer, eller hvordan benene blir dannet i mors liv, like lite vet du hva Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen. Så ut din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode". (Forkynneren 11:5-6 NB)
Hvorfor har jeg klart meg i alle disse kristenårene? Jo, fordi min kilde alltid har vært på innsiden. Gud gav meg en rik skatt, og denne skatten var en lengsel etter Ham - en lengsel som dag for dag ble tilfredsstilt.
Jeg falt til ro og kjente at Jesus var min Herre - et rikt liv, har ikke savnet noe.
Samtidig må jeg innrømme at jaget etter vekkelse som av og til har nådd mine ører -ble for meg jag etter vind.
Så er jeg da her jeg er - i ungdommen trodde jeg skulle havne et annet sted - men nå er jeg glad for at jeg ikke er på det andre stedet.
Egentlig har jeg vært i Guds plan hele livet - bortsett fra de tider jeg søkte å komme inn i Guds plan...
Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har blitt noe jeg ikke burde ha blitt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar