Brev 12 - en hilsen fra en som er utenfor...

Utenfor eller innenfor synges det. Det gjelder ikke bare himmelen...

Tror jeg har truffet på en ømt punkt når det gjelder å inkludere mennesker i våre menigheter. Det er jo slik at de som opplever å stå utenfor svært sjelden har mot og kraft til å si ifra om dette. De lider i stillhet og ofte forsvinner de...

Vekkelse er å ta vare på (hverandre).

Og her er noe av brevet jeg fikk  les og tenk etter:

Hei Johan og takk for innlegget ditt om langbord i menigheten. Jeg tør ikke sende en offentlig komentar på fb, men du er inne på noe veldig viktig her. I min tidligere menighet hadde de småbord, det var ikke alltid jeg hadde noen å sitte sammen med for alle hadde sine og sitte sammen med, og de hadde tatt opp plass til hverandre. 

 Jeg sliter med nerver og angst men ingen ser det på meg, for jeg smiler og er blid alltid. Men når Gudstjenesten er over og alle går til bordene kjenner jeg svetten komme, folk haster forbi for å finne en stol. Jeg sliter meg gjennom folkemengden men ingen har en stol å tilby, jeg går mot utangen og ryggen rinner av svette, jeg må ut for å få luft, setter meg i bilen og gråter. Det er vondt når ingen ser deg. Hadde bare noen sagt til meg : hei ........ kom å sette deg. Når noen hendvender seg til meg, er jeg vennlig og hyggelig, får alltid høre at jeg er så blid. 

Men ingen vet hvordan jeg egentlig har det inne i meg. Jeg trenger meg aldrig på andre, men bare om noen hadde sagt : kom å sette deg.....

Så langt denne personen som sikkert representerer ganske mange.

Vil gjerne ha en debatt om hvordan det egentlig er å komme til en menighet....
Altså min utfordring - bytt ut små(klikk)bordene med inkluderende langborder... Det var det jeg nylig skrev på Facebook nylig....