Brev 13 - om kristenfundamentalisme og andre lister...

Jeg skriver og jeg skriver, til tross for at jeg har satt meg på tribunen. Denne gangen skriver jeg bare for å informere - om Koranen og Islam. Jeg beskylder ikke muslimer for noe som helst, som ellers i verden er de fleste der hyggelige og gode mennesker, og vi må heller ikke glemme at  kristendommen tilsynelatende også har hatt mange så dystre og mørke sider (men da er det ikke kristendommen vi har sett). Men tenk om alle vi kristne skulle praktisere vår kristendom til ytterste konsekvens og muslimene praktisere Koranen til ytterste konsekvens - hva da?

Altså om begge parter blir bokstavtro fundamentalister?

Jeg skal bare henvise til et par vers, litt fra Bibelen og litt fra Koranen, og dette er veldig svart/hvitt - men tenk etter på hva Jesus sier:

"Om noen slår deg på det ene kinnet, så vend også det andre til! 

Når en tar ytterkappen din fra deg, så nekt ham heller ikke kappen! Gi til hver den som ber deg, og krev ikke tilbake fra den som tar ifra deg det som ditt er. Og som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem". (‭Lukas‬ ‭6‬:‭29-31‬ NB)

                                                ********************************

Så langt Bibelen, nå kommer et vers fra Koranen kapittel 2, fra og med vers 190 til og med vers 193: Der heter det som følger:

"Og bekjemp på Allahs vei dem som bekjemper deg, men gå ikke over grensene, for Allah liker ikke dem som går grensene. Og drep dem hvor du enn finner dem, og driv den ut fra der de har drevet dem ut, for forfølgelse er verre enn drap. Men kjemp ikke imot dem ved den hellige moské (i Mekka) med mindre de angriper dere der, så drep dem. Slik er lønnen til dem som undertrykker troen. Men hvis de overgir seg, da tilgir Allah, den som har barmhjertighet. Og bekjemp dem inntil det ikke er noe mer vantro og inntil all (guds)dyrkelse er av Allah alene. Men hvis de (det vil si de vantro) slutter å bekjempe dere, så gå da ikke over grensene bortsett fra når det gjelder avgudsdyrkere".

Disse versene er altså koranensitater og hentet fra boken MUHAMMED SLIK SAMTIDEN SÅ HAM av Halvor Tjønn. En bok som er bygd på tekster av arabiske forfattere som levde på Muhammeds tid.

Men for å få en balanse i bildet bør du lytte på den Egyptiske pastoren Sameh Maurice som på Livets Ord i sommer fortalte fra vekkelsen i muslimske miljøer i Egypt. 

http://youtu.be/jI-L452Pic4

Brev 12 - en hilsen fra en som er utenfor...

Utenfor eller innenfor synges det. Det gjelder ikke bare himmelen...

Tror jeg har truffet på en ømt punkt når det gjelder å inkludere mennesker i våre menigheter. Det er jo slik at de som opplever å stå utenfor svært sjelden har mot og kraft til å si ifra om dette. De lider i stillhet og ofte forsvinner de...

Vekkelse er å ta vare på (hverandre).

Og her er noe av brevet jeg fikk  les og tenk etter:

Hei Johan og takk for innlegget ditt om langbord i menigheten. Jeg tør ikke sende en offentlig komentar på fb, men du er inne på noe veldig viktig her. I min tidligere menighet hadde de småbord, det var ikke alltid jeg hadde noen å sitte sammen med for alle hadde sine og sitte sammen med, og de hadde tatt opp plass til hverandre. 

 Jeg sliter med nerver og angst men ingen ser det på meg, for jeg smiler og er blid alltid. Men når Gudstjenesten er over og alle går til bordene kjenner jeg svetten komme, folk haster forbi for å finne en stol. Jeg sliter meg gjennom folkemengden men ingen har en stol å tilby, jeg går mot utangen og ryggen rinner av svette, jeg må ut for å få luft, setter meg i bilen og gråter. Det er vondt når ingen ser deg. Hadde bare noen sagt til meg : hei ........ kom å sette deg. Når noen hendvender seg til meg, er jeg vennlig og hyggelig, får alltid høre at jeg er så blid. 

Men ingen vet hvordan jeg egentlig har det inne i meg. Jeg trenger meg aldrig på andre, men bare om noen hadde sagt : kom å sette deg.....

Så langt denne personen som sikkert representerer ganske mange.

Vil gjerne ha en debatt om hvordan det egentlig er å komme til en menighet....
Altså min utfordring - bytt ut små(klikk)bordene med inkluderende langborder... Det var det jeg nylig skrev på Facebook nylig....

Brev 11 - abort, fosterhjem og kaffetuter...

La de små barn komme... 

Abortdebatten må ikke dø ut, vi må ikke resignere. Barna bare kommer og kommer,  og alle barn er velkomne. De burde i alle fall være det... Noen barn kommer til verden på grunn av foreldrenes (i hvert fall den enes) feiltrinn. Sædcellen har trengt inn i egget og det nye ukrenkelige livet er et faktum. Når dette er nevnt så vil jeg tross alt beundre de foreldrene som velger å ikke skjule sitt feiltrinn, men velger å la fosteret leve framfor å ofre det på det gode ryktes alter.

Laila Dahl skrev om dette i sin bok "Att gå sönder och bli hel igen" om hvordan hennes ektemann presenterte en baby som han var faren til. Et nytt levende menneske som ventet på kjærlighet og omsorg. Det er nå engang slik at kvinner søker ømhet - mannen søker sex, og det er mannens ansvar å styre kaffetuten!

Jeg skal ikke dvele ved barns tilblivelse, det har jeg ikke noe med, men ønsker å dele noen tanker om de barna vi allerede har i blant oss. Barna skal ikke lide for det foreldrene har stelt til. Vi hadde for eksempel de såkalte tyskerbarna etter krigen, stakkars mødrene og barna som måtte betale en høy pris for nazistenes herjinger.

La de små barna komme (ut). 

Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt. Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. Desember 1978 abort på sosiale indikasjoner som det heter. I videste forstand betyr det at et liv dømmes til døden med de omkringliggende årsaker som grunn. Er det dette som heter å rette baker for smed?

Det har vært mye kamp - både for og imot i denne saken og "vinnerne" så langt er kjent. Men når vi abortmotstandere til slutt vinner og alle de "uønskede" barna ser dagens lys, hvilken velkomstkommité står da frem?

Her har vi riset bak speilet.

Kan så vidt minnes en historie jeg leste for mange år siden om en ung kvinne som var kommet i "uløkka", et begrep som var vanlig for mange år siden. Hun ble "tilfeldigvis" ledet inn på en gudstjeneste hvor hun fikk en tiltale fra Herren gjennom en person på denne plassen. Kvinnen hadde tenkt å gjøre slutt på livet, men denne hilsenen fra himmelen fikk henne til å ombestemme seg. Hvem tok vare på denne kvinnen og barnet når det kom? Jeg vet ikke. Og hvorfor må alltid kvinnene lide?

Vi leser i bibelen om kvinnene som ble grepet på fersk gjerning i hor. Altså tatt på senga som det heter. Men ingen spurte etter mannen - han burde jo ha blitt steinet først. Ingen driver hor alene. Jeg får alltid en snikende tanke når jeg leser dette i bibelen om at den mannlige part i saken var en av fariseérne og at det hele var arrangert for å felle Jesus. Den som er uten synd, han kaste den første sten sa Jesus (hmmm hvorfor gikk de eldste først?).

Kvinnen er det svakere kar sier bibelen - la oss slå ring om henne.

Jeg beundrer kviner som bærer fram sitt barn tross.....

La de små barn komme til.. (oss).

Gud er enkers og farløses far, men vi er sendebud i Kristi sted. Det dere har gjort mot en av disse mine minste små, det har dere gjort i mot meg sier Jesus. Noen drømmer om å få se Jesus, møte ham og kjenne Ham. Men vi møter jo Jesus hele tiden - i barna, de svake, de hjelpeløse og de utslåtte.

Se - jeg står for døren og banker sier Jesus videre. Det er mange små som banker på våre hjerter og dører. Slipp dem inn.

Det er mange som gjør nettopp dette. Jeg tenker på alle fosterhjemmene og besøkshjemmene vi har. I vår bekjentskapskrets- og vennekrets er det mange fosterhjem. Men det behøves fler, mange fler - en utfordring til deg?

I våre kristne samlinger og møter fokuserer vi på de høye aborttallene, mer sjelden på alenemødrene (og fedrene) som vi har i blant oss.

Når vi ber om at aborttallene skal gå ned må vi også legge til i våre bønner at antall fosterhjem må økes i tilsvarende grad. Og jeg vil legge til - vi må begynne å be for de allerede eksisterende fosterhjem, de behøver virkelig våre forbønner.

La de små barn komme til meg... (til Jesus).

Når jeg vokste opp var søndagsskolen "allemannseie". Alle sendte barna sine til søndagsskolen, uansett om hjemmene var kristne eller ikke. Dette var også en medvirkende årsak til at mange ble frelst i mer modne år. Nå har dette i noen sammenhenger blitt forandret, søndagsskolen er kun blitt en parallellgrei under søndagsgudstjenesten - og det må vi fortsette med. Men de fleste barna går ikke lenger på søndagsskole, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ingen søndagsskole er til. En av mine søsken hadde søndagsskole i sitt hjem på feltet de bodde i mange, mange år. Vi må ha mer av dette.

Til slutt, jeg føler ikke at jeg er rette person til å skrive alt dette - hva har jeg gjort så langt? Jeg skriver ikke for å rettferdiggjøre meg selv. På den andre siden føler jeg det slik at om jeg tier skal steinene rope!

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! (‭1 Johannes‬ ‭3‬:‭18‬ NB)

Brev 10 - Fragmenter fra min personlige bekjennelse

Fragmenter fra min personlige bekjennelse.

ANDAKT til meg selv igjen.

Når man kommer til målet så lurer man på - hvorfor i all verden er jeg her?

Men jeg har blitt det jeg har blitt fordi jeg er den jeg er.

Lærte tidlig å søke Guds vilje for framtiden, men ikke hans vilje her og nå.

Egentlig har jeg aldri hørt Gud har sagt noe til meg, hverken det ene eller det andre.

Jeg har bare vært den jeg har vært og er fortsatt den jeg er.

Har hatt mine drømmer, men aldri fått noe "kall".

Derfor har det blitt som det har blitt.

I ungdommen trodde jeg på vekkelse - den kom egentlig aldri.

Satset beinhardt på menighet i yngre år - familien betalte prisen.

Droppet det jeg likte til fordel for menigheten - det blir 0-0 til begge sider.

Har gått på to bibelskoler og har ett teologistudium - menigheten heter nå "kona"!

Dette var depressivt vil du kanskje si - det er nok ikke helt riktig det.

Men når jeg ser meg tilbake ville jeg nok ha gjort ting annerledes.

Hvorfor all denne aktiviteten?

Kjøres samme løp med nye aktører og plakater?

I hele ungdomstiden drev vi med friluftsmøter i sommer halvåret.

Vi skulle vinne verden. Vi ba, ba og hadde vekkelsesmøter.

Før het det pinsebevegelsen - nå heter det trosbevegelsen, men beveger det seg?

Det er intet nytt under solen sier Predikantens bok.

Så fjern ordet vekkelse fra vårt vokabular.

Bytt det ut med ordet "jevn vekst".

En baby i året må være det maksimale for en vanlig familie.

En ny baby i uka ville knekke enhver familie.

Ville en menighet klare en "baby" (nyfrelst) om dagen, for det er det som er vekkelse.

Vet vi hva vi ber om.....

Deprimerende lesning fra en deprimert mann vil du nå si?

Absolutt ikke, jeg har hatt et ønskeliv både personlig og i menigheten.

Men hadde situasjonen vært roet ned uten det alltid nærværende ønske om at ilden skulle falle, troen bryte gjennom, vekkelse komme og velfylte lokaler - da hadde alt vært så mye mer avslappet og deilig.

Og mulig at en mer avslappet holdning til "kristendommens" gjennombruddsønsker hadde gjort oss kristne mer tilgjengelige?

Tenk om "vekkelsesmøter" hadde vært Gudstjenester med tilbedelse, lovsang og bønn? At det ikke på liv og død skulle være gjennombrudd i hvert møte?

Menigheten priste Gud og folk ble frelst.

"De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2‬:‭47‬ NB)

Så sitter jeg her da og blogger - prøver å være ærlig mot meg selv og deg.

Men tross alle visjoner man har hørt, lengsler, uoppfylte drømmer og ideer som mer har vært gods ønsker enn Guds ønsker så har jeg hatt et fint og meningsfylt liv.

Da jeg som ungdom ble kristen ble det en innvendig revolusjon, jeg gikk bokstavelig fra mørke til lys. Dette hendte mens jeg gikk husdyrlinja på Kalnes jordbruksskole. Mine søsken fikk lurt meg (hedningen) inn på et møte og der ble jeg en kristen. Merket ingen forskjell der og da, men da jeg våknet grytidlig neste morgen kunne jeg bare konstatere at et mirakel hadde skjedd. Hadde en merkelig opplevelse av at jeg svevde i løse lufta der jeg lå i senga. Dette forbauset meg veldig - umulig. Jeg tenkte etter, hva hadde skjedd, dette var merkelig. Så slo det ned i meg, nå var jeg kristen. Jeg som kunne krysse av veldig mange punkter på synderegisteret opplevde at all den gamle skitten var borte - ett mirakel.

Så begynte det alvorlige kristenlivet.

Jeg havnet i bedehusbenken og hørte på taler. Ingen tok noensinne tak i unggutten og la ut "veien" nøyere for ham. Men takk og lov for Bibelen og bøkene. 

Det jeg ikke fikk fra prekestolen fikk jeg fra bøkenes verden!!

Men egentlig ble kritsenlivet, tross manglende undervisning, et liv fullt av glede. Jeg fikk være med på mye fint og jeg gledet meg over hver eneste dag. Samfunnet med Jesus blant venner og i Ordet dekket alle mine behov. Om det av og til var tråkige møter og gudstjenester så påvirket det ikke meg nevneverdig, jeg slapp å pumpe inn "glede", jeg hadde fått "innlagt vann"!

Selvfølgelig hendte det (og hender fortsatt) mye merkelig i min kristne verden. Men tross dette er Guds menighet uovervinnelig. Guds menighet overlever uansett hvordan vi klarer å bruke eller misbruke det som er betrodd oss. 

Mål ikke kristendommen etter prestasjon, men etter Guds nåde. Det eneste som feller og kan felle Guds menighet er kompromiss mot renheten og Ordet.

Ofte blir mennesker frelst på tross av, ikke på grunn av....

Og så ser man at det visjonære, relevante og "uptudate" kristenlivet resignerer og det trauste og sidrompede vinner seier.

Finns det egentlig gode oppskrifter?

"Like lite som du vet hva vei vinden farer, eller hvordan benene blir dannet i mors liv, like lite vet du hva Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen. Så ut din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode". (‭Forkynneren‬ ‭11‬:‭5-6‬ NB)

Hvorfor har jeg klart meg i alle disse kristenårene? Jo, fordi min kilde alltid har vært på innsiden. Gud gav meg en rik skatt, og denne skatten var en lengsel etter Ham - en lengsel som dag for dag ble tilfredsstilt.

Jeg falt til ro og kjente at Jesus var min Herre - et rikt liv, har ikke savnet noe.

Samtidig må jeg innrømme at jaget etter vekkelse som av og til har nådd mine ører -ble for meg jag etter vind.

Så er jeg da her jeg er - i ungdommen trodde jeg skulle havne et annet sted - men nå er jeg glad for at jeg ikke er på det andre stedet.

Egentlig har jeg vært i Guds plan hele livet - bortsett fra de tider jeg søkte å komme inn i Guds plan...

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har blitt noe jeg ikke burde ha blitt...

Brev 9 - Du er rettferdig enten du vil erkjenne det eller ikke...

Gud beveger seg ikke etter min oppfatning - han er evig, uforanderlig og det er ikke skiftende skygge hos ham. Han beveger seg heller ikke etter våre meninger og læresetninger, heldigvis. På den annen side er "riktig" teologi eller trosformuleringer viktige for min tro. For eksempel som Hebreerbrevet skriver at den som kommer fram for Gud må tro at han er til og at han lønner dem som søker Ham. Og at Abraham trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet. Altså kan vi si det slik at Abraham trodde ikke på sin rettferdighet, men trodde på at han skulle bli far - tross sin gamle kropp.

Dette gjorde Abraham rettferdig og troen på en løfteoppfyllende Gud gjør også deg rettferdig.

Vi blir altså ikke rettferdige og rettferdiggjort fordi vi tror på rettferdiggjørelse. Lik Abraham blir vi rettferdiggjort fordi vi tror at Gud gjør det han sier - når vi tror det får vi en gavepakke som heter rettferdighetsgaven.

Altså rett og slett å tro....

    For min del vet jeg at jeg er rettferdiggjort (altså ikke egenrettferdighet) bare fordi jeg tror på en handlende Gud. Rettferdighet har ikke noe med syndfrihet å gjøre. Alle som tror på Gud (på alle hans løfter) er rettferdiggjort enten de føler det eller ei. God forkynnelse gir trygge mennesker og tryggheten ligger ikke i følelseslivet - den ligger dypere. Som det ble sagt til meg engang - trygge barn er glade barn...

Brev 8 - Bestille min personlige profeti?

KAN VI OPPSØKE PROFETIER?

Vi finner tre hovedgrupper av foreteelsene profeti, det er egne tanker, fra åndeverdenen eller fra Gud. Derfor skal vi prøve åndene om de er av Gud. Hvorfor skal vi prøve profetier, jo fordi de det falske kan virke tilforlatelig og ekte. Ingen har vel sett en falsk førtifirekronerseddel? Noen sedler er så forseggjort at de må belyses i et spesielt lys for å fastslå falskmynteriet. Med andre ord så behøves Herrens profeter for å avsløre de falske profetene. Men hvor er disse Herrens tjenere?

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hør ikke på disse profetenes ord når de profeterer for dere! De fyller dere med tomme innbilninger. De bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord fra Herrens munn. (Jeremia 23:16 NB)

Et underlig spørsmål i overskriften, men det er faktisk to åndelige verdener vi må forholde oss til i denne saken, Guds rike og satans rike. I denne (jordisk tenkende) verden er det populært å få en personlig spådom, ett horoskop eller en pekepinn om fremtiden gjennom tarotkort, ouijabord o.l. Noen ganger kan ytringene fremført i den kristne og den verdslig sfære være så like at mange blir ført på villspor, tro ikke enhver ånd advarer Guds ord (du har vel hørt om "kristen" zenmeditasjon).

Hvem av oss litt eldre husker vel ikke den synske kvinnen Anna Elisabeth Westerlund som selv politiet brukte når de hadde kjørt seg fast i ettersøkninger. Og det hendte iblant hun kunne peke ut et åsted. Ikke forunderlig, hun hadd jo sine kontakter.Om denne kvinnens åndelige kontakter sakset jeg eksemplet nedenfor fra fra Bergens Tidende i 2009:

EN OKKULT HISTORIE

Daværende VG-fotograf Tom Egil Jensen hadde tatt oppstilling på galleriet i Vestre gravlund kapell for å dekke begivenheten. På grunn av lite lys, hadde han plassert kameraet sitt på et stativ. Mange år tidligere hadde Jensen, da han jobbet i Demokraten, vært på spøkelsesjakt med Westerlund. Han hadde stilt seg undrende til at hun kunne forutse sin egen død, og Westerlund sa da til ham:«Etter min død skal du få et tegn fra meg». 

Under Bente Alvers minnetale konstaterte Jensen med forbauselse at kamera gikk av, uten at han berørte det. Da han kom tilbake til avisen oppdaget han at et av bildene på filmen skilte seg ut fra resten: Lysene på kandelabrene på hver side av Alver blåste oppover og utover — i hver sin retning.

— Avisen undersøkte om det kunne ha vært noe spesielt med trekken i rommet på dette tidspunktet. Det var det ikke. Det som hendte er rett og slett uforklarlig, sier Tom Egil Jensen.

DE OKKULTE VIL GJERNE BLANDE SEG INN

Det er ikke uvanlig at mennesker uten Guds Ånd blander seg inn i menighetsvirksomheten. Personlig har jeg møtt tre forskjellige personer som kalte seg "kristne" og som søkte aktivt å få innflytelse. En av disse kalte seg naturdoktor og de to andre var New Agere. Men heldigvis forsvant de….

Men det hender at merkelig  manifestasjoner og lyder oppstår møter og kristne sammenhenger og så stå tror man det er Den Hellige Ånd, men noen ganger kan det være noe helt annet.

På et pastorseminar som ble vist på TV advarte også Benny Hinn mot å være for likegyldig, naiv og lettlurt på disse områdene. Han tok som eksempel hvordan en pastor ba en person komme fram til talerstolen da han registrerte at denne tydelig var inntatt av en kraft. Deretter ba denne pastoren alle som ville ha et "møte" med Gud om å komme fram og få håndspåleggelse av denne mannen. Mannen var fylt av noe annet en Gud. Og Hinn kommenterte til slutt, hvor naive kan pastorer bli?

 Hadde Paulus vært naiv og godtroende hadde han tatt med seg en kvinne fra Filippis reklamebyrå med i sitt team, tenk at noen her i Filippi så vårt kall og tjeneste! Les følgende fra Apostlenes gjerninger om den kvinnen..

Disse menneskene er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei! Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. (Apostlenes gjerninger 16:17-18 NB)

I begynnelsen av pinsevekkelsen ble tungetale ikke sjelden omtalt som djevelske ytringer, og en skal være veldig, veldig forsiktig med kategorisering og forhåndsdømming av forskjellige ytringer. Likevel skal en ikke la være å ha åpne øyne mot det av og til som praktiseres i den pinsekarismatiske verden, for eksempel bjeffing og andre dyrelyder. Om vi dømmer oss selv blir vi ikke dømt sier Bibelen og videre så skal vi prøve alt og holde fast på det gode. Igjen, tro ikke enhver ånd (og ytring).

PROFETTJENESTEN ER VIKTIG OG NYTTIG.

Vanskelig tema dette og jeg skal mingle videre fram og tilbake og titte inn fra forskjellige vinkler. Først vil jeg peke på at profettjenesten var en nyttig tjeneste i GT, kanskje var det mer nyttig for folk da enn den er for oss nå? Vi husker vel de bortkomne eselhoppene til Sauls far? Saul og tjenestegutten ble sendt ut for å lete opp disse eslene, men til slutt var det bare Gud (eller den profetiske tjenesten) igjen.

En dag kom det bort noen eselhopper for Kis, Sauls far. Da sa Kis til sin sønn Saul: Ta en av tjenesteguttene med deg og dra av sted og let etter eselhoppene! Men tjenestegutten svarte ham: I denne byen er det en Guds mann som det går stort ord om. Alt det han sier, slår til. La oss nå gå dit! Kanskje han kan si oss hvilken vei vi skal ta. Og eselhoppene som kom bort for deg i dag for tre dager siden, dem skal du ikke være urolig for. De er funnet. Men hvem tilhører alt det beste i Israel om ikke deg og hele din fars hus? (1 Samuel 9:3, 6, 20 NB)

Altså var veldig praktisk å ha en profet å henvende seg til når det oppstod vanskeligheter,ikke en Anna Elisabeth Westerlundskikkelse, men en Herrens tjener. Har vi samme mulighet i dag når hunden og katten er borte eller bilnøklene er forsvunnet. Eller i spørsmål om jobb, skole, forretning m.m. 

Det er mange sider ved profettjenesten, men jeg skal bare streife innom én av disse - det personlige. Gud kaller mennesker gjennom sine profeter eller ved profetisk tiltale. Har faktisk lest om hvordan enkeltmennesker blir pekt ut og ført inn i tjeneste via profetisk tiltale. 

Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros. (Apostlenes gjerninger 13:2-4 NB)

Her er det tydelig at det var profettjenesten i funksjon. For i menigheten i Antiokia var det tydeligvis mange av dem (men hvor var pastorene?). Og hva var de gesjeftiget med disse profeten? Var de opptatt både med å sende ut apostler og å betjene det enkelte menighetsmedlem med råd og dåd fra himmelen?

I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. (Apostlenes gjerninger 13:1 NB)

Paulus stiftet også gjentatte ganger bekjentskap med profetene og profettjenesten. Profeten Agabus var innrettet både mot personer og samtiden. Vi behøver mange slike i dag også! Og profettjenesten er til for å hjelpe de hellige, både i åndelig og personlig veiledning og for mere samfunsnyttige saker.

I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle komme over hele verden. Den kom da også under Klaudius*. Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea. (Apostlenes gjerninger 11:27-29 NB)

Tenk om vi kunne ha slike profeter i blant oss i dag, som kunne hjelpe oss til å ta forholdsregler eller si ifra – for eksempel ikke kjøp den bilen! Når går du for langt Johan sier du kanskje – nettopp,  jeg vil gi dine tanker næring. Ikke innskrenk profeten til bare  å ytre "så sier Herren" i et eller annet møte. Paulus ble advart i by etter by kan vi lese.

Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han kom til oss, tok han Paulus’ belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene. (Apostlenes gjerninger 21:10-11 NB)

Det har alltid vært okkultister på denne kloden. I New Age verdenen er det mye sannsigeri, spådom og forutsigelser. Og ukebladene har horoskoper hver uke. Hvorfor har de det? Fordi dette selger, mennesker vil gjerne vite sin fremtid. Joralf Gjerstad, kjent som Snåsamannen fikk sine "evner" fra en spåkvinne i Tyskland når han tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. 

Men kan jeg oppsøke en "profet" og få min personlige hilsen eller et kristent "horoskop"? Fungerer det på den måten? Det er ikke farlig å sette spørsmålstegn ved dette - prøv åndene sier Guds ord. Og hvorfor har bibelen tatt med historien om spåkvinnen i Apostlenes gjerninger? Jo, nettopp for å vise oss noe - tro ikke enhver ånd! For det som spåkvinnen i Filippi profeterte var jo den hele og fulle sannhet. "Dette er de høyeste Guds tjenere som forkynner dere frelsens veg!" Hadde jeg møtte denne kvinnen på en temareise så hadde jeg muligens blitt smigret og tatt henne med i teamet? (Tror egentlig ikke det, hadde nok kjent denne avgrunnens Pytons ånd som hadde besatt dette stakkars menneske).

Noen ganger kommer profettjenester til oss fra andre steder av kloden, og Herrens profeter er velkomne. Men hvorfor "produserer" vi ikke profeter selv? Det er jo absolutt en nødvendighet. Det profetiske har fulgt menneskeheten helt fra tidenes morgen og hele GT er båret av det profetiske. Og da har vi jo en utfordring, GT var jo bare skygger og forbilder sies det ofte og virkeligheten er i Jesus Kristus. Og da kan man jo også forvent en mye kraftigere profettjeneste i nytestamentlige menigheter. Men for meg som bor i Indre Trangvik oppleves profettjenesten mest som en teori.

Timoteus ble innsatt ved profetiske ord - og alle innsettelsen burde skje på samme måte. Og for en del tror jeg det skjer også, heldigvis. Men å bli innsatt i tjeneste av en som virkelig er profet må være helt spesielt.

Dette er det oppdraget jeg overgir til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetordene som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid, (1 Timoteus 1:18 NB) Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. (1 Timoteus 4:14 NB)

Og her er jeg snart ved veis ende i min kronikk hvor jeg fremmer mitt spørsmål. Kan jeg stille meg fram for en person som kaller seg profet eller med hvilken som helts annen tittel og be om en personlig hilsen fra Herren? På en side er det jo riktig, det er jo ikke feil å søke Gud vilje gjennom hans arsenal av nådegaver og tjenester. På den annen side kan vi jo søke Guds vilje i vårt lønnkammer og la profeten bare bekrefte det Herren allerede har vist oss. Vi kan se saken fra minst to sider. Den ene varianten er at mennesker får en personlig profeti etter en tiltale fra en Herrens tjener om å gjøre dette eller hint. Slik som det hendte i Antiokia - ta ut for meg Paulus og Barnabas til den gjerning jeg har kalt dem til... Kallet var der, profeten bare bekreftet.  Den andre varianten er at mennesker søker Gud om personlig veiledning og i dette blir "profeten" tilskyndet til å tale inn i det enkelte menneskes liv og situasjon. Jeg har faktisk sett dette med egne øyne på en plakat utenfor en pinsekarismatisk stand i Norge et sted, det forundret meg veldig.

Med to og tre vitners ord skal enhver sak stå fast kan vi lese i bibelen. Så når Paulus hørte profeten Agabus profeti om bånd og trengsler så ble samme budskapet repetert ved Den Hellige Ånd hvor han enn kom.

Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. (Apostlenes gjerninger 20:23 NB)

BEHØVES PROFETENE I DAG?

Hva skal vi så med profeter? De gikk jo omkring i flokker kan vi lese i bibelen. Hadde de noe å tilføre Guds menighet? I Antiokia var det profeter i flertall og disse beveget seg ned til kristenhetens moderby Jerusalem. Agabus profeterte om en hungersnød og menigheten reagerte og tok forholdsregler. Paulus møtte profetene i by etter by. I dag er vi intelligente, åndelige og velorganiserte og behøver ikke profeten - eller?  Nei, jeg spøker bare - vi behøver profeter på et høyt nivå som aldri før. 

Men hvordan skal vi få tilbake profetene i våre menigheter? Vi velger eldste, ledere, pastorer og forstandere. Men profetene kan ikke velges, han/henne må vi ta imot når de kommer. Spennende det, hvem tør stå fram og si at jeg er profet? Likefullt behøves de. Det er mange former for lederskap i vår kristenverden og mange metoder for utvelgelse og innsettelse. Har aldri sett at det er plass for profetene eller at denne plassen overhode er nevnt eller etterlys - har Gud glemt det? For følgende bibelvers sier jo nettopp at Gud innsetter.

 Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, (Efeserne 4:11 NB)

Herre, gi oss tilbake profetene!!!

Brev 7 - hva skal vi ta imot og hva skal vi stå imot?

Hva skal vi ta imot og hva skal vi stå imot som kristne?

Bibelen sier jo klart at vi skal tåle og tilgi hverandre. Men hvor går grensen?

Hva skal en hustru tåle av sin mann i tilgivelsens navn og hva skal barna holde ut for å være lydige?

Dette gjelder også i yrkeslivet og kirkelivet. Edin Løvås skrev for mange år siden en bok som heter maktmennesket i menigheten. Hvorfor skrev han boken, det må ha vært mer enn ett tilfelle som gav forfatteren næringen til bokens utgivelse.

Boka Maktmennesket i menigheten(Ansgar forlag, 1987), ny utgave under tittelen Det farlige maktmennesket (1999) som omhandler psykopati og maktmisbruk i menigheten, er Løvås' kanskje viktigste bok.

Og så dukker vår alles kjære og modige pastor på Livets Ord opp og ber alle som har opplevd negative ting i forbindelse med menighetens virksomhet gjennom årene om tilgivelse.

Altså ingen røk uten ild, det er en virkelighet bakom ordene både til Løvås og Lundqvist.  Her er noen linjer fra Lundqvists bønn og tilgivelse:

Därför vill jag i dag, som övergripande representativ ledare för Livets Ords arbete, från djupet av mitt och hela församlingsledningens hjärta säga:

Om du har farit illa eller tagit skada i din kontakt med vårt arbete, genom att vi agerade fel, uttryckte oss hårt eller omoget, inte tog tid för att lyssna och förstå, eller genom att vi brast i kärlek, uppmärksamhet, ödmjukhet eller omsorg - förlåt oss.

Där vi borde ha rett ut stukade eller trasiga relationer hela vägen fram till förståelse, förlåtelse och full försoning, men inte gjorde det - förlåt oss.

Sterke, men gode ord dette. Og etter å ha hørt talen som denne bønnen ble avsluttet med forstår jeg at dette ikke er fremkommet av tvang, men etter et dypt og inderlig ønske!

Men da kommer dette ufravikelige spørsmålet, er det bare Livets Ord som har grunn til å be om tilgivelse? Mulig de er toppen av et isfjell vi helst ikke vil se....!

For hvor går grensen mellom den kristelige ydmykheten og til å reise seg å si et trassig nei? Mange føler jo skam ved i hele tatt å samtale om negative ting, da er de jo baktalere. Og om alle tier kan jo fler og fler komme inn i et dysfunksjonellt miljø.

Leste tidligere i KS at pinsebevegelsen skal arbeide med nettopp dette problemet.

Håper de er kommet godt i gang.

Jeg vet lite om miljøet i menighetene rundt forbi som det sies, men alle signalene som har fremkommet siste året om nettop dette forteller at Guds menighet er ganske så syk. Det paradoksale er at det det som skulle gi legedom og hvile fremkaller det motsatte. 

Og hva mener Paulus med dette han sier her:

For dere tåler jo gjerne dårene, dere som er så kloke! Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen utsuger dere, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg over dere, om noen slår dere i ansiktet! (‭2 Korinter‬ ‭11‬:‭19-20‬ NB)

Så om en søster eller bror forvolder en av sine medsøsken skade så skal vi ikke tåle det. Menigheten er sannheten støtte og grunnvoll.

I kristne miljøer kan nettopp den kristne livsstilen gjøre at vi kristne utsletter oss selv, og at ukulturer som dreper får leve fordi kjærligheten skal skjule. 

Men når "kjærligheten" dekker over det onde - hvor er vi da?

Derfor må vi ha åpne miljøer hvor alle uten frykt kan tale å spørre om alt. I kjærligheten er det trygghet og forutsigbarhet - der dette savnes er kjærligheten blitt egodyrkelse.

Det er mange som tier i "kjærlighetens" navn. På slutten av livet kommer ofte smertene fram - de har levd i smerte hele livet med smil på leppene, men de har aldri fått blomstre som kristne.

Skal vi be Gud om helt andre ting enn vekkelse?

Vi skal tåle og tilgi hverandre, det er bibelsk.

Men jeg skal ikke tåle på andres vegne - det er feighet!

Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. (‭1 Johannes‬ ‭1‬:‭6-7‬ NB)

Brev 6 fra Indre Trangvik - inn med nådegavene..

Brev 6 fra Indre Trangvik - tungetale og tydning, Hvorfor er det uhåndterlig og lagt på hylla? Man leser jo påstander om dette i enkelte publikasjoner.

Som vanlig betrakter jeg ting og tang som skjer i vår pinsekarismatiske religiøse verden. Selv om vi tror at vi er åndelige, bibeltro og ganske så fornuftige så er likevel vår kristenpraksis ganske så farvet av moderniserte oppfatninger og arvede beteelser.

Åndsdåpen med den medfølgende for mange "famøse" tungetalen kom som en vind over vårt land med Barratt i 1907. Kirken stod dette svermeriet imot, men i disse dager kan det konstateres at Oasebevegelsen i Den Norske Kirke er mer tungetalende enn de som har klippekort på det - Pinsebevegelsen.

På Oase i Fredrikstad valgte jeg å overvære et seminar med den Lutherske presten Paul Anderson. Denne mannen kunne med fordel inviteres til samtlige pinsekarismatiske forsamlinger i Norge. Hans undervisning om Åndens gaver ligger på et nivå over det meste jeg har hørt. Oase skriver følgende om mannen:

"Paul Anderson er mangeårig leder og frontfigur for Lutheran Renewal i USA. Han var en av pionerene i dette med å forkynne Den Hellige Ånd, Hans fylde, gaver og gjerning i og gjennom oss i lutherske sammenhenger i USA og er en stor konferansetaler. Han har en særlig gave i å føre folk inn i en konkret erfaring og fylde av Den Hellige Ånd. Hans tale om sårbarhet i hjem og menighet har vekt ettertanke og begeistring med indre helbredelse hos mange ved siste stevne.  Han er godt over 60 år nå, men er vital og har startet et stort arbeid blant unge i Minneapolis for de må vinnes for Kristus."

Så til temaet:

Jeg har som mange andre opplevd både oppmuntrende og alvorlige budskap ved tungetale/tydninggavene. Men det har også vært opplevelser ved den ytringsformen vi gjerne ville vært foruten.

Med det mener jeg at vi ikke skal kaste ut barnet med badevannet, men at kanskje litt korrigering og modig lederskap kunne få ting til å fungere igjen - tross våre menneskelige skrøpeligheter.

Jeg kommer til å nevne noen eksempler her, men vrir litt på plasser, hendelser, tidspunkter og kjønn slik at ingen skal følge seg uthengt. Og eksemplene jeg nevner er for ganske lenge siden. Noen er også fra menigheter og grupperinger som for lenge siden er opphørt. Likevel vil nok muligens noen av mine aldrende Facebookvenner kjenne seg igjen. Så til sak...

Av gavene som Paulus oppsummerer i 1. Kor. 12 er de for oss mest kjente (og savnede) tunger med påfølgende tydning (altså ikke oversettelse). 

I den forbindelse tenker jeg på en morsom hendelse for mange år siden. Det var slik at et ektepar, der mannen var noe eldre enn fruen, der var det slik at fruen håndterte bilen litt mer elegant og sikkert en mannen. De bodde slik at det ikke var helt enkelt å kjøre bilen inn i garasjen, i hvert fall ikke for mannen. Han kjørte inn i gården, svingte, rygget tilbake og kjørt deretter rett inn i garasjen. Den yngre fruen derimot gjorde alt i en manøver og med en elegant s-sving kjørte hun rett inn, uten en innledende revers.

Dette iakttok mannen og fant ut at det måtte han klare også.  Det resulterte i en bulket høyreskjerm og et påbud om at fruen heretter ikke måtte kjøre på direkten inn i garasjen lenger. For å si det med Solan Gundersen - Det er fali´ det!

Helgardering - alt for sikkerheten...

Men dette med helgardering går også igjen i våre karismatiske miljøer. Dette som kan bli plagsomt og pinlig fjernes fra agendaen. For eksempel tungetale med pågående tydning. 

Er det for mange "bulkete" skjermer?

Ett av problemene, slik jeg oppfatter det, er ikke tungetaleren, men ledelsen - de som er satt til å styre gudstjenestene og menighetslivet. De tør (slik jeg har sett det) ikke ta affære når ting blir litt overdrevet eller skjevt. Ett eksempel, et sted var det en menighet som regelmessig fikk besøk av en frimodig tungetalende person. Og det forholdt seg slik at denne personen vanligvis kom litt forsent til møtene. Men når personen dukket opp visste alle at nå var han her. Da ljomet det fra døra høylydt tungetale med påfølgende "tydning". Alle krummet ryggen til det hele var overstått. Det gikk flere år før noen mannet seg opp til en samtale med personen. Da roet det hele seg....

Men det var mange år med lidelse når personen dukket opp på festene hvor det var innbudt ufrelste. Men dette gikk på personen - ikke gaveutfoldelsen.

Jeg mener absolutt at det som er vår identitet og praksis aldri må skjules eller dekkes til - selv når det er konfirmasjon eller barnevelsignelse. 

Men lærdommen ble - tunger og tydning er noe pinlig som vi må leve med, for det er jo bibelsk. Og hvem tør da irettesette..

Dette er jo til syvende og sist et lederproblem!

Jeg kan jo bare skrive ut fra min egen verden og egen erfaring, men slik jeg har forstått det er ikke overnevnte fenomen ukjent.

Kun én gang har jeg hørt noen be en tungetaler om å stoppe eller sette seg ned. Og den ene gangen var en landskjent autoritet som gjorde dette. Mens han talte ble han avbrutt av et tungetalende menneske. Forbauset ba han personen om å tie og sette seg ned. Jeg kan ikke sa personen, jo - du kan sa predikanten,  jeg kan ikke sa personen igjen. Det endte med at predikanten vant duellen og han konkluderte med at Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv. Det var sikkert ikke første gangen predikanter blir avbrutt av tungetalere, men vanligvis tok ingen affære.

Menighetslederen tok ikke ansvar (pinlig) og tungetalerne som egentlig behøver hjelp blir ikke tatt hånd om og veiledet. Ledere må tørre lede - også når det blir litt følsomt og pinlig.

Tungetale er jo ikke "tvangstale" slik som i New Age. Alt åndelig som tvinger mennesker skal man sette spørsmål ved og gjerne undersøke nøyere.

Har tungetale forkjørsrett i våre gudstjenester (om tungetale i det hele tatt praktiseres der da) fremfor andre innslag?

Jeg har aldri hørt om noen som plutselig står opp og synger en sang eller deler et vitnesbyrd på tvers av det som skjer i møtet. Men tungetalere tar seg forkjørsrett.

Vi mennesker er skrøpelige, har ikke alltid kontroll på sinnsstemninger og følelser.

Likevel er tungetale som oftest melodiøst og vakkert slik Den Hellige Ånd er. Skje din vilje som i himmelen - så og på jorden. I himmelen er det vakkert og harmonisk.

Og vi kan tale i engler- eller menneskers tunger, det bestemmer ikke vi men Ånden som deler ut. Men engel- og mennesketunger framført av skrøpelige, men overgitte mennesker, vil alltid ha en ren og vakker undertone. Skurrer det så gjør det det - tenk etter.

Enkelte ganger kan det oppleves at tungetalen frembæres på en overspent og nærmest hysterisk måte. Da kan det hende bidragsyteren behøver hjelp. 

Om jeg for eksempel fikk lov til å si noe fra en talerstol og fremførte det på en overspent, hysterisk og ukontrollert måte regner jeg med at noen vil ta meg til siden og spørre om jeg behøver hjelp. Men noen ganger har jeg tenkt det samme om enkelt tungetalere gjennom tidene!

Forstår også at leger og psykiatere forholder seg litt tvilsomme til pinsekarismatiske kretser. Men hvorfor er vi redde for å gripe inn når noen kommer på kant med seg selv?

For å minne om noe jeg tidligere har sitert fra Korsets Seier:

- Mens Oase-folket vektlegger Ånd og karismatisk, bremses nådegavebruken i Pinsebevegelsen.

Skal jeg komme med min tydning av denne påstanden? Enkelt, som nevnt innledningsvis er det for mange bulkete forskjermer - for mange dårlige og ukontrollerte hendelser. Bedre å legge dette "pinlige" vekk.

Kirken derimot er ikke så karismatisk og "fri" i sin utfoldelse. De har en annen og større respekt, derfor kan de også mer fremheve den åndelige utfoldelsen uten frykt for overdrivelser.

Vi har en tendens til å regulere alt, selv "frifrie" grupperinger har sitt mønster og sine ritualer. Selv der de lever i "åndens frihet" så er denne friheten ganske så forutsigbar. Det er bare å innrømme det. Så hvorfor ikke plassere profetier, tungetale og tydning inn i det seremonielle? Etter talen og før ettermøtet er det ofte tid for de åndelige nådegavene - la alt skje til oppbyggelse burde være møtelederens agenda og mål. Så hvorfor kan ikke de som har noe å frembringe spørre møtelederen om ordet først - og han har lov til å si NEI eller JA.

Jeg har nemlig den enkle oppfatning at om Gud vil gjøre eller si noe i en gudstjeneste så vil han informere møtelederen om dette. 

Jeg har jo hørt noe slikt som: Er det noen som har et budskap her - så vær frimodig.

En møteledere har faktisk autoritet til å si både ja og nei.

Hvorfor har så tungetale med tydning kommet mer og mer i bakgrunnen som Korsets Seier antyder. Mulig at dette med nådegaver fungerer best i en åndsfylt helhet. Jeg ser for meg en menighet som et stort svømmebasseng med vann og med masse glade mennesker oppi.  De stuper og hopper og svømmer og dykker. Det sprudler over av glede. Men det er lekkasje og vannet siver langsomt ut. Plutselig en dag står den glade flokken forundret på bunnen, hva gjør vi nå? Ikke lenge etter er bassenget ominnredet til en café (slik det har hendt med mange skoler her i landet). 

Der forsetter så gleden på en mer forutsigbar måte. Så en dag dukker glade frøken Tusenfryd opp, hun har vært på misjonsmarken i mange år. Full av glede og forventning løper hun til bassengkanten (menigheten sin) og tar et elegant stup. Det ble siste gan hun talte i tunger der.

(En misjonær fortalte meg sin historie som understreker denne historien. Etter mange år i en glad afrikansk menighet vendte hun hjem, men ble så forfryst at hun valgte å akklimatiseres noen år i en friere "Herren kommer" menighet!

Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor blir disse nådegavene tilsidesatt, uønsket eller rett og slett henvist til skammekroken. Er det fordi tungetalen i seg selv oppleves flaut for "opplyste" menighetsmedlemmer, fordi selve fremføringen oppleves som noe i "helspenn"? Vet ikke, sikkert ingen av delene. 

Er et budskap i tunger en "direktehilsen" rett fra himmelen som må adlydes der og da uansett hva som pågår i gudstjenesten, eller er det noe som er lagt ned i gavebærerens ånd og som formidles når sted og tidspunkt oppleves riktig?  Noen har faktisk trodd det første og velger derfor å være lydige. Men er det slik? Neppe. Mange som fremfører budskapet i tunger "får" dette en god tid i forveien - Den Hellige Ånd har lastet ned budskapet i deres ånd og det er opp til den enkelt å bære det fram på riktig tidspunkt. Det fungerer presis slik som når pastoren får et budskap eller sangeren får en sang.

Har aldri hørt om en sanger som avbryter predikanten for å synge eller pastoren som begynner gudstjenesten med å preke fordi "det presser slik på!"

Men i det miljøet jeg trådte mine åndelige barnesko hadde tunger og tydning som regel forkjørsrett - tut og kjør!

La oss begynne med begynnelsen igjen. Nådegaver i bruk er en følge av en åndsutgytelse og ikke omvendt. Herrens bekk er full av vann og i denne bekken flyter "nådegavebåtene", derfor må vi alltid søke Åndens liv, nærhet og innflytelse. Og i et slikt miljø vil nådegavene vokse frem.

Men der nådegavene som i tidligere tider fungerte i rikelig mål er nå plassert i kjelleren, for det nytter ikke bare å ta gavene opp igjen og tørke av støvet - mulig behovet er å oppvekke de døde først?

"Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det. Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud. La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det." (‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭26-31‬ NB)

Til slutt, utslukk ikke Ånden. For mye og for lite forderver alt heter det. Vi kan leve vårt kristenliv fullstendig i den mentale verden eller tro at alt av jubel og høyrøstet lovprisning er av Ånden.

Det måtte være i 1988 i det gamle Bethel i Fredrikstad hvor den kjente Frelsesarmeforkynneren Roger Larson holdt en møtekampanje. For forsamlingen der hadde nettopp flyttet til sitt nye lokale. Det var sterke møter der og Gud gjorde mirakler ved denne sin tjener. Dette skapte forundring og glede blant en del av de fremmøte og lydnivået fra disse begeistrede personene økte betraktelig. Da plutselig hørte vi Larssons myndige stemme - "Bli tysta, ellers flyger den Heliga Andes duva bort..." 

Det er mange måter å gjøre Den Hellige Ånd sorg på.

Om det skulle være en forstander eller menighetsleder som skulle ha orket å lese helt hit. Ta vare på dine tungetalende og tydende medlemmene dine. Prat med dem og oppmuntre dem. Få flere inn i disse gavene.

(Og jeg har aldri noensinne hørt at noen pastor eller leder har undervist om hvordan han ønsker at nådegavene skal fungere i sin menighet - men hvorfor skal innfallsloven styre bare denne ene aktiviteten).

Om du skulle savne mer dybde i dette innlegget så gjør jeg det også - men da må det skrives en bok..... Det er 7 gaver til...

Tilbake til husets inngang, der strømmer det ut vann...

Brev 5 fra Indre Trangvik - ledere....

HVORDAN KOMMER NOEN INN I LEDERPOSISJONER?

Hvilken åndelig utrustning kreves og hvordan forholder det seg til personlige kvaliteter.

Prøver å vise dette fra forskjellige vinkler, men må leve med at dette er en uhyre komprimert forkortning. Har med vilje unngått å "bevise" med mange skrifthenvisninger.

Paulus var ikke tannløs, og han bet fra seg når når det hendte saker som skadet evangeliets fremgang. Hykleri, er skadelig virus som må bekjempes.
Å vise to ansikter - ett til jødekristne og ett til hedningekristne var Peters svakhet. Bekvemlighetshensyn er livsfarlig for Herrens tjenere. Et annet ord på dette er å snu kappen etter vinden. Eller å flagge med sin "gudsfrykt" som Annanias og Saffira gjorde. De utgav seg for å være generøse givere, men Gud ser alt. Gaver gir posisjon, tenk om disse to hadde fått lederposisjoner i menigheten på grunn av sin generøsitet?
Hvordan kommer egentlig folk inn i lederposisjoner?
Vi leser i Efeserbrevet at "Gud satte i menigheten", men hvordan gjør han det nå?
En nøkkel finner vi i Apostlenes gjerninger, mens de fastet og ba sa Den Hellige Ånd - ta ut for meg Paulus og Barnabas til den gjerning jeg har kalt dem til!
Men hvordan talte Den Hellige Ånd, var det en røst fra intet eller var det en profet som talte dette. Jeg tror det var sistnevnte, men da måtte denne personen ha en høy integritet og ha en ubetinget tillit.
  Ledere som innsettes må først utvelges, det er jo klart. De kan velges av eksisterende styre, av menigheten eller også av en overordnet synode.
I Frelsesarmeen kan Offisere bli beordret som korpsoffiser som er en stilling tilsvarende en menighetsleder, forstander eller prest.

Hvert kirkesamfunn har sin egen ordning.
Menighetsgrunnleggere velger seg selv, naturlig nok. Det er også like naturlig at disse da velger sitt lederskap. Men når de lykkes og det blir vekst og fremgang? Når og hvordan får "de nye fårene" medbestemmelsesrett og innflytelse i lederutvelgelse?
Tenker tilbake på mine år i pinsebevegelsen hvor jeg oppdaget jeg mange varianter i nominasjons- og valgpraksis uten å gå nærmere inn på det.
Metoden er én ting, kriteriene en annen. Ett viktig kriterie eller det viktigste er å være fylt av Ånden. Og når vi leser i Apostlenes gjerninger om hvilke som ble valgt til å forestå matutdelingen forstår vi at det kreves mer enn bare å kunne ordlegge seg og ellers være snill og hyggelig.
Tror ikke jeg hadde kommet på nominasjonslista for denne oppgaven. Bibelen sier:
«Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3‬ ‭NB‬‬
Vil legge til at for meg er åndsutrustning viktigere enn kjønn. Bedre med salvede kvinner enn tørre menn - eller er jeg på villspor nå?
Ser også at apostlene overlot til flokken å velge de rette medarbeiderne.

«Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3, 5‬ ‭NB‬‬
Hvilke menn som ble valgt ut! De var sikkert alle sammen bedende, tungetalende, profeterende, demonutdrivende, håndspleggende, men også omsorgsfulle, vennlige og ikke minst kloke. Teologisk kunnskap var heller ikke uteglemt, les talen til Stefanus!
Slike personligheter finnes ikke lengre vil du kanskje innvende, hvorfor ikke vil jeg svare da - for det er Gud som utruster.

Ledere skal også innsette ledere - dette oppdraget fikk Titus.

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg". (‭Titus‬ ‭1‬:‭5‬ NB)

Men skal menigheten ledes av bare én suveren leder med underordnede medledere?

I påfølgende skriftsted står det om eldste i flertall, altså flere i samme menighet som både leder og underviser - er det riktig å forstå det slik?

"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære". (‭1 Timoteus‬ ‭5‬:‭17‬ NB)

Men forkynnerkreftene må også "innsettes" og komme i funksjon selv om det ikke er primært lederskap Paulus sikter til her.

Kan noen bare melde seg og meddele at de har lyst til å være i lederskapet? Folk sier fra om sitt forkynnerkall, misjonskall osv, men kan noen si i fra at de kjenner et kall til å bli en del av lederteamet? Nei, det høres litt spesielt ut. Likevel skriver Paulus:

 "Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til". (‭1 Timoteus‬ ‭3‬:‭1‬ NB)

Om en eller annen teolog skulle forville seg inn og lese dette blogginnlegget så vil nok denne lure fælt, men slapp av - jeg prøver ikke å bevise noe ting. Men det er vel ikke feil at amatører tenker heller?

Men som en konklusjon - min oppfatning er at kriteriene som apostlene satte for matutdelingen i Jerusalemmenigheten bør være et grunnleggende krav for alle tjenester generelt og ledere spesielt...

Og kanskje det tusler en gjetergutt som ingen har tenkt på rundt i forsamlingene.

Ingen tenkte på David da det skulle salves en ny konge i Israel.
«Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe -»
‭‭1 Korinter‬ ‭1:28‬ ‭NB‬‬
Og til slutt - i min grønne ungdom la jeg merke til at det var forretningsfolk og firmaeiere som representerte flertallet i eldsterådene - det lurte jeg fælt på...


Sendt fra min iPhone