Ukultur?
Alle vekkelser gjennom tidene har av kristne ”forståsegpåere” blitt kalt for ”ukulturer” og verre ting. I Magazinet 26. april i år avslutter Arnfinn Clemetsen sitt innlegg med følgende uttalelse; ”… ønsker jeg velkommen en sunn debatt om karismatiske kulturer og ukulturer”.
Og ang. dette skriver han i samme innlegg som følger; ”I en del sammenheng har det vært et alt for sterkt fokus på åndsmakter, (og) åndelig krigføring har vært bedrevet i stor skala”. Clemetsen fortsetter med å skrive; ”Jesus seiret over alle disse makter ved sin død og oppstandelse, og vi behøver ikke å gjøre det han har gjort. Vi skal be for mennesker, byer og nasjoner, og vi skal stå imot djevelen i den seier Jesus har vunnet, men det er ikke vi som skal beseire satan”, Sitat slutt.
For så vidt helt riktig, men hvordan skal vi så forstå dette?
Etter min mening er det og det har alltid vært for lite åndelig krigføring. Om noen overdriver dette eller gjør det fra et fly, det skader vel ikke? Om det skader satan så er det jo virkelig bra!
Det er vi som skal trå på slanger og skorpioner, det er vi som skal stå djevelen imot og han skal fly fra oss.
Efeserbrevet taler om kamp mot ondskapens åndehær. Og kamp er det samme som krig. Når vi skal stå etter å ha overvunnet alt, da må jo også noen ha tapt. Og taperen er i dette tilfelle djevelen og hans følgesvenner.
Bønn er en viktig del i den åndelige krigføringen, be til enhver tid i Ånden!
Men vi seirer også over djevelen i kraft av Jesu blod og det ord vi vitner.
”For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår kamp på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige……” 2.Kor.10;3-4-
Jeg er ikke redd for ord som åndelig krigføring, krigstunger, barnsnødsbønn osv. Det er bare ord som vi bruker for å fortelle om hva vi driver med. Vi tolker åndelig ting med åndelige ord.
Paulus sier: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte….” Gal.4;19.
Paulus var ingen fødende kvinne, men forteller bare om sin smerte og vånde for andre. Det har alltid vært de hengivne og de som overdriver litt som fremmer Guds rikes sak. Lewi Pethrus sa det slik at det er bedre at gryta koker over enn at den aldri koker. Det jeg er mest redd for er de som er redde for den såkalte karismatisk ukultur!
Derfor trenger vi heller en debatt om hvordan få fart på bønnelivet i våre menigheter.
Og vi behøver sterke åndelige ledere som kan og tør lede en ny karismatisk vekkelse uten å kvele flammen og frykte for eget rykte.
Husker en liten episode som Ludvig Karlsen fortalte. Han var nyfrelst og hadde begynt å praktisere sitt bønneliv. Det var greit det, men mange synes det tok overhånd så en dag fikk han besøk av forstanderen. ”Du ber for mye Ludvig…” men det står jo, be uavlatelig, svarte Ludvig! ”
Men du ber for høyt, Ludvig…..”- men det står jo skrevet, rop av strupen og spar ikke, svarte han igjen.
Så vår gode Ludvig fortsatte sitt ”ukulturelle” bønneliv og resultatet ble en vekkelse blant samfunnets utslåtte!
I neste nummer av ”My Corner” skal jeg referere noen saftige sitater om åndelig krigføring
fra en av bøkene til Colin Day, så følg med!!!
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
3 kommentarer:
Når det gjelder åndligheten, så kan man stille seg et spørsmål. Er virkelig all tungetale og slik på møtene reel? Er det utenkelig at det er folk der ute som har så lyst til å gjøre som alle de andre at de "hermer" etter de andre? Jan Halvorsen har ved et par anledninger tatt opp ting(preketeknikker) som han selv følte at han måtte slutte med å gjøre, ettersom han la merke til at han kunne få deler av salen til å reagere som om det var noe åndelig stort over det han sa uten at det nødvendigvis var det bare ved hjelp av kroppsspråk og taleteknikk. Det ble nesten det samme opplegget som forbedere som gir et lite dytt for å hjelpe folk til å falle under ånden.
Det største problemet jeg ser med de karismatiske menighetene, er at langt ifra alle pastorer og forkynnere nødvendigvis er like oppegående(de er jo tross alt vanlige mennesker de også). Dette fører til at mange av de er i stand til å si mye dumt og lite gjennomtenkte ting for kunne komme til en punchline som fenger salen(for å sammenligne med politikek, i samme stil som Carl Ivar Hagen). Problemet mitt er da at hvordan skal jeg kunne stole på at en pastor eller forkynner er nøye på det han/henne sier om Guds ord når man gjør best i å gå hvis vedkommende snakker om andre ting?
Personlig føler jeg meg ganske heldig med Jan Halvorsen som pastor på Zoé, her i Lillehammer har jeg ikke hvert like heldig, noe som har ført meg over til den lokale pinsemenigheten med en noe mer "traustere" forsamling, men med en pastor jeg føler meg ganske sikker på at ikke sier noe tull.
Ang, Jan Halvorsen så var jeg på et
bønnemøte på Zoe hvor han tok opp nettopp hva jeg skrev i denne bloggen. Og han har samme syn som det jeg framstiller ang. åndelig krigføring og beseire det "demoniske" før vi kan gjøre noe for omgivelsene. Han refererte faktisk til et tilsvar i Arnfinn Clemetsen i Magazinet.
Akkurat den delen er jeg heller ikke uenig med deg i så langt jeg kan se. Hvis det ser sånn ut beklager jeg. Poenget mitt var at det med den karismatiske bevegelsen har noen ukulturer som er farlige. Nemlig der vi ikke kan skille mellom hva som er Gud og ikke Gud.
Ekstremcasen her er tilfelle i Knutby der man fulgte etter fordi man trodde at det var fra Gud.
Legg inn en kommentar