BØNNERUNDER

Bønnerunder og runde bønner!

Når jeg var ung var jeg alltid på bønnemøte. Der hadde vi bønnerunder. Vi lå på kne med ansiktet i hendene og hodene vendt mot veggen. Der bad vi en etter en mens vi andre sa amen og takk og lov etter som det passet. Og det var ingen feil med det, det var bare dette med de runde bønnene. Vi bad hit og dit og opp og ned. Når alle hadde bedt gikk vi hjem. Neste Fredag var det bønn igjen! Vi bad stort sett ikke om noe spesielt og fikk derfor ikke noe spesielt heller.

En dag tok forstanderen meg tilside, det var noe han ville prate med meg om. Det er kommet en klage på deg, sa han, du ber for mye på bønnemøtene Johan. Han sa ikke noe mer og jeg stod forundret tilbake. Han hadde også vært på disse bønnemøtene, hvorfor hadde ikke han merket noe? Jeg modererte meg (dessverre). Selvfølgelig tror jeg på korrigering når det er nødvendig, men bønnelivet den gangen var ikke av en slik karakter at det var nødvendig med bremser. Men ingen fortalte meg hvordan jeg skulle be…

Så litt utklipp fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han noe fra deres bønn om gjennombrudd for evangeliet i byen;

Vi lot Ånden lede oss i alt. Vi avsluttet systematisk forsøket på å dekke alle aspekter av menighetslivet i bønnemøtet. Å be for hvert eneste prosjekt var som å stenge all inspirasjon ute. I stedet brukte vi møtet som en spydspiss. Med det samme vi begynte å bryte gjennom i bønn, gikk vi videre til neste emne. Vi fortsatte bønneoffensiven i mindre grupper og i våre egne, private bønnestunder. Folk kom for å få dagsorden for bønn, for å bli inspirert og få salvelse til å be om spesielle ting. Uke etter uke satte vi opp ny dagsorden, så det ble ukelange bønnemøter.
Bønnene våre ble spesielle, personlige, kraftfulle. Forsamlingen doblet seg gang på gang, inntil spydspissen ble det mest dynamiske møtet i uken.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Hadde jeg bare vært der og ikke her når jeg var ung. Men med all beskjedenhet så kan jeg vel fortelle at jeg faktisk nå for lov til å tilhøre en gruppe som har slik ”spydspissbønn”. Det er aldri for sent å komme i gang.