Gryta henner mor....

Så noen utklipp igjen fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han om forbønn;

HVA ELLER HVEM KONTROLLERER LIVET DITT?

Herren krever av oss at vi skal ha en ydmyk ånd med vilje til å la oss lære. Skriften oppfordrer oss til at vi skal underordne oss under hverandre…

Det var en tid da vi måtte lære en del av disse leksene i Kensington Tempel. Menigheten vokste i antall, og vi la ikke lenger så stor vekt på bønnen. Pastorene var meget, meget travle mennesker. Når det var bønnemøte på onsdager, var vi opptatt med å øve sjelesorg. Bibelstudiet, som fulgte etter bønnemøtet , ble det viktigste denne kvelden. Folk dukket opp midt i bønnemøtet for å være i god tid til bibelstudiet, og de som kom tidlig for å snakke med noen, gav tegn til pastorene hvis de fikk øye på dem i møtet. Atmosfæren var slett ikke god. Forstyrrelsene var bare et symtom på at bønnelivet ble satt til side. Vi mistet målet av syne, retningen, inderligheten og kraften.

Ledelsen for møtet ble overlatt en av de eldste. Han har en god bønnetjeneste, ingen tvil om det, men om han var salvet av Herren til å lede dette møtet, er en annen sak. Det var noe som skjedde fordi det var enklest slik. Vi var bare takknemlige for at en annen kunne gjøre det. Møtebesøket avtok. Vitaliteten ble borte. Effektiviteten forsvant. Lederne valgte feil.
Vi hadde det for travelt.

Personlig bønn må ha første prioritet i menighetens lederskap. Ledere må i sannhet leve i vintreet, og det ville være meget dumt av dem å delegere bønneansvaret til andre, til og med til bønneledere. Der det skjer kan de nok beholde tittelen som ledere, men menighetens virkelige lederskap vil før eller senere gå over til andre, ofte med katastrofale resultater. Jeg har sett det gang på gang. Og det er lett å se hvorfor.

Det er alltid folk som er tilgjengelige. Det er ganske ofte, men ikke alltid, hjemmeværende kvinner. Dette er ikke en ufin bemerkning, det er bare hva jeg har sett av egen erfaring. Dette er folk som har god tid, og de er innstilt på å be. Det er ikke noe galt i det. Det er egentlig en meget god tilgang. Så langt er alt godt.

Sitat slutt. Det jeg legger merke til med Colin Dye og Kensington Temple er deres evne til å iaktta, trekke slutninger og lære. Mange menigheter gjør det samme år etter år uten framgang og uten å spørre hvorfor. Det minner meg om historien jeg hørte om den unge husmoren som altid skar begge endene av kjøttstykket før hun la det i gryta.
Ektemannen ble nysgjerrig og spurte hvorfor hun alltid gjorde dette. Det har jeg lært av mamma da jeg var lita jente, var svaret. Ektemannen var ikke tilfreds med svaret og ved en anledning stilte han spørsmålet til sin svigermor. Å, sa hun, da måtte jeg gjøre det fordi jeg hadde så lita gryte!
Muligens Colin Dye levde etter ordet; ”Prøv alt og hold fast på det gode!”
Det står mye i bibelen om å be, mindre om hvordan vi skal be – det må Den Hellige Ånd lære oss. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten(e).