Bønnehåndverk

Forståelse og innsikt er noe man får over tid. Bibelen sier at enhver som er fullært blir som sin mester. Etter god gammel håndverkertradisjon betyr det da at man arbeider sammen med sin mester og lærer av ham inntil man faglig sett står på egne ben. De 12 apostlene lærte av Jesus, Paulus lærte opp Timoteus og Timoteus skulle igjen velge ut unge menn. Og det tar tid å lære noe. En annen ting ved læring er det at man plutselig kommer ut på områder man ikke behersker. Stoltheten får ofte en knekk. Er man god på noe så er det også sikkert at forut for dette er det gjort mange feil. Hvor vil jeg så hen med disse filosofiske betraktninger? Jo, ut fra god gammel kristen tradisjon sitter man og hører på en eller annen forkynner. Når møtet er over gir vi poeng (selvfølgelig i vårt stille sinn). Ofte blir møtene bare bekreftelser på noe vi allerede vet. Da er vi på trygg grunn.
Boken Bønne-eksplosjon av Colin Dye ble en utfordring for meg. Jeg hadde blitt en supersynser, men da jeg for noen år siden fikk boken i mine hender gav Gud meg en klar advarsel. Du står ansvarlig for det du nå vet. Jeg måtte bygge opp mitt eget bønneliv. Og det gikk tregt i begynnelsen. Men jeg satte av en tid hver dag helt til det ble en vane. Før visste jeg at jeg måtte be, nå ser jeg alltid etter en anledning til å be. Hver dag! Colin Dye ble min mentor og læremester. Men den beste måten å lære å be på er ved å be. Gud forutsetter at vi ber, våre omgivelser behøver bønn og selv er bønnen kristenlivets åndedrett.
Jeg har merket meg at veldig mange føler seg klønete når de ber. I hvert fall i begynnelsen. Det er som å lære et nytt håndverk, og det herlige med bønn i Jesu navn er at det virker!
Neste gang skal jeg referere litt fra Colin Dyes tanker og erfaringer fra bønnenetter.

Fast ledelse gir frihet og reslutat!

Mikrofonkapring

Jeg har deltatt på mange bønnemøter. Og det har vært ymse innslag på disse møtene. Veldig mange får et ”alvorlig” ord og er nødt til å dele det med andre. Vi synser og mener og det er jo herlig å få sagt noe. Tenk om Rosenborg fotballklubb hadde spilt etter samme regler som vi benytter på våre bønnemøter? Da hadde de vært i 14 divisjon i dag. Men med all respekt for de som vitner, leser dikt og kommer med personlige bønnebegjær som avviker fra møtets tema (om det er noe tema da), de er jo oppdratt slik av sine ledere, det er der ansvaret ligger.
Så over til Colin dye:

Bønnemøter trenger streng fokusering og ledelse. Det krevers også et lederskap som vil lytte til Gud hele tiden og som har sans for hva han vil gjøre.
Først og fremst trenger vi å vite Den Hellige Ånds program for dette spesielle møtet. Så trenger vi en bønnelinje for dette, noe vi alle kan samles om og be igjennom. Og endelig må vi vite hva slags bønn vi skal be i fellesskap.
I Kensington Temple legger vi stor vekt på ledernes betydning, de som har et godt vitnesbyrd og som vi kan regne med søker og lytter til Guds ledelse for møtet. Det betyr ikke at ikke også andre søker Herren, men det må være folk som tar ansvar for å finne ut hva Den Hellige Ånds program er for dette møtet. Disse lederne trenger ikke bare tid til å vente på Herren for å bli ledet av ham, men de må også ha en utviklet åndelig hørsel, slik at de er sensitive for Åndens ledelse.
Iblandt består møtet stort sett av lovprisning og takksigelser, iblandt deler vi oss i mindre grupper og ber spesielt for mer personlige behov. (bønner der vi ganske enkelt ber Gud å svare på direkte behov for oss selv eller andre.)
Til andre tider kan vi innta en sterk kampholdning. Det er opp til lederne å være fleksible, alltid åpne for det Gud ønsker å gjøre. Det har vært tider da jeg har kommet for å lede et møte med fire eller fem saker vi skal be igjennom, og så er vi ikke blitt ferdige med den første!
I disse større møtene har ikke folk i forsamlingen som føler at Gud har gitt dem noe de skal dele med andre, direkte adgang til mikrofonen. Det er så lett at den dynamiske bønnen kommer inn på et sidespor. Det er folk som, hvis de får sjansen til det, karer til seg møtet eller kaprer det!
Men likevel kan Gud åpne vei for viktige bidrag fra folk i forsamlingen. I slike tilfeller kommer de til plattformen og nevner det de har tenk å si for en der. Når man forstår at det er relevant i møtet, gir lederne dem et passende tidspunkt å komme fram med det.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Det er mye erfaring og visdom her. Ha frihet, form og ledelse uten kontroll. Men det som har vært tilfelle mange ganger er at en eller annen sterk person overtar og blir bønnelederen og den virkelige lederen står i bakgrunnen og sukker sitt amen. Husker et slikt opplegg hvor en salige bønneperson ”torpederte” en bønnetjeneste. Det var en kvinne som hadde fått tildelt ansvaret som bønneleder i en menighet, men fikk ”støtte” av en oversalig, snakkesalig, amen og hallelujasalig person. Bønnelederen fikk ingen støtte av sin pastor og gav opp. Det er meget sjeldent (eller aldri) jeg har vært vitne til at en pastor eller leder på en vennlig og bestemt måte avbryter slike personer. Men slike ledere dukker vel opp etter hvert.
Kanskje DU er en slik leder!

Vå(n)deforkynnelsen

Automattilgivelse?

Både Johannes og Jakob skriver i sine brever om å bekjenne sine synder. Og brevene er rettet til Guds menighet. Med dette som innledning fikk jeg bekreftet min bekymring over en villfarelse som er i ferd med å spre seg i disse dager. Det var under en samtale jeg hadde forleden dag med en person som siste året hadde vært elev på en av landets bibelskoler at lampen lyste rødt. Under vår samtale doserte han følgende; ”Om en kristen driver hor så er det ikke nødvendig for ham å bekjenne sin synd, han er jo automatisk tilgitt pga. Guds nåde!”
Først trodde jeg det var spøk, men etter nærmere eksaminasjon var dette oppfatningen som satt igjen hos denne personen etter bibelskoleundervisningen.
(det merkelige her er at det tales lite om den nåde den forsmådde ektefellen må få som opplever slike sidesprang!)
Personlig er jeg overbevist om at den nye såkalte vå(n)deforkynnelsen som doserer slik teologi er en av de største feilskjær i moderne kirkehistorie. (loviskhet erstattes ikke med lovløshet!) Mulig Jakob og Johannes tok feil?

Nådeforkynnelsen

Gryta henner mor....

Så noen utklipp igjen fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han om forbønn;

HVA ELLER HVEM KONTROLLERER LIVET DITT?

Herren krever av oss at vi skal ha en ydmyk ånd med vilje til å la oss lære. Skriften oppfordrer oss til at vi skal underordne oss under hverandre…

Det var en tid da vi måtte lære en del av disse leksene i Kensington Tempel. Menigheten vokste i antall, og vi la ikke lenger så stor vekt på bønnen. Pastorene var meget, meget travle mennesker. Når det var bønnemøte på onsdager, var vi opptatt med å øve sjelesorg. Bibelstudiet, som fulgte etter bønnemøtet , ble det viktigste denne kvelden. Folk dukket opp midt i bønnemøtet for å være i god tid til bibelstudiet, og de som kom tidlig for å snakke med noen, gav tegn til pastorene hvis de fikk øye på dem i møtet. Atmosfæren var slett ikke god. Forstyrrelsene var bare et symtom på at bønnelivet ble satt til side. Vi mistet målet av syne, retningen, inderligheten og kraften.

Ledelsen for møtet ble overlatt en av de eldste. Han har en god bønnetjeneste, ingen tvil om det, men om han var salvet av Herren til å lede dette møtet, er en annen sak. Det var noe som skjedde fordi det var enklest slik. Vi var bare takknemlige for at en annen kunne gjøre det. Møtebesøket avtok. Vitaliteten ble borte. Effektiviteten forsvant. Lederne valgte feil.
Vi hadde det for travelt.

Personlig bønn må ha første prioritet i menighetens lederskap. Ledere må i sannhet leve i vintreet, og det ville være meget dumt av dem å delegere bønneansvaret til andre, til og med til bønneledere. Der det skjer kan de nok beholde tittelen som ledere, men menighetens virkelige lederskap vil før eller senere gå over til andre, ofte med katastrofale resultater. Jeg har sett det gang på gang. Og det er lett å se hvorfor.

Det er alltid folk som er tilgjengelige. Det er ganske ofte, men ikke alltid, hjemmeværende kvinner. Dette er ikke en ufin bemerkning, det er bare hva jeg har sett av egen erfaring. Dette er folk som har god tid, og de er innstilt på å be. Det er ikke noe galt i det. Det er egentlig en meget god tilgang. Så langt er alt godt.

Sitat slutt. Det jeg legger merke til med Colin Dye og Kensington Temple er deres evne til å iaktta, trekke slutninger og lære. Mange menigheter gjør det samme år etter år uten framgang og uten å spørre hvorfor. Det minner meg om historien jeg hørte om den unge husmoren som altid skar begge endene av kjøttstykket før hun la det i gryta.
Ektemannen ble nysgjerrig og spurte hvorfor hun alltid gjorde dette. Det har jeg lært av mamma da jeg var lita jente, var svaret. Ektemannen var ikke tilfreds med svaret og ved en anledning stilte han spørsmålet til sin svigermor. Å, sa hun, da måtte jeg gjøre det fordi jeg hadde så lita gryte!
Muligens Colin Dye levde etter ordet; ”Prøv alt og hold fast på det gode!”
Det står mye i bibelen om å be, mindre om hvordan vi skal be – det må Den Hellige Ånd lære oss. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten(e).

Forbønn

Så noen utklipp igjen fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han om forbønn;

FORBØNN: HVORDAN?

Lytt til Guds hjerteslag
Når du går inn for Herrens åsyn som forbeder, vil du snart komme i kontakt med Jesu Kristi bedende hjerte. Det er umulig å komme fram for Gud, hvis hjertet er tynget av menn og kvinners nød, uten å føle hans hjerteslag. Du blir berørt av nøden eller situasjonen selv under majestetisk tilbedelse eller triumferende lovsang.

Det er dette som bekymrer meg med enkelte karismatikeres og pinsevenners lovprisning og tilbedelse. Vi går inn for Herrens åsyn i en slags partisk atmosfære og sier: ”Herlig! Takk! Nå er det på tide å gå hjem.” Hvis vi ble der i Guds nærhet og ventet på ham en stund med tause hjerter, ville vi snart høre Guds hjerteslag, og vi ville oppdage visse behov som han vil vi skal be om i denne spesielle stunden. Hvilke fjell kan ikke da bli flyttet!

Vi trenger å forstå Herren, vente og vente! Vi må mene alvor. Vi må forstå Guds vilje før vi kan bli sanne forbedere.

Så langt Colin Dye for denne gangen. Neste gang skal jeg ta med noe om hvem som bør ha ledelse og ansvar for menighetens bønneliv.
Det å vente på Gud med tause hjerter er det ikke alle som takler. Har lagt merke til at når et møte er salvet av Den Hellig Ånd og det kommer en atmosfære av stillhet, ærefrykt og tilbedelse, da er det alltid en eller annen stresset person som må tale i tunger eller be høyt. Ofte er de drevet av et indre stress og tror at det er Guds Ånd som driver dem. De har aldri fattet dette å bli ledet til hvilens vann. Husker en episode for mange år siden. Aril Edvardsen talte i et møte (på Sellebakk) og tilstede var også en person som alltid talt i tunger. Mens Aril talte avbrøt hun ham med tungetale. Ti still søster, sa Aril. Jeg kan ikke, svarte hun. Jo, du kan, sa Aril igjen. Nei jeg kan ikke, var svaret. Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv, sa Aril og kvinnen gav seg.

Men for tilslutt å sitere Lewi Petrus: ”Det er bedre gryta koker over enn at den aldri koker!”
La oss ha de overspente, stressede iblandt oss. De ønsker jo bare å tjene Gud. Det som er utfordringen er ledere som kan takle disse små problemene slik at Guds Ånd kan flyte til tross for vår menneskelige skrøpelighet.
Det er tross alt bare den som ber som får!!

BØNNERUNDER

Bønnerunder og runde bønner!

Når jeg var ung var jeg alltid på bønnemøte. Der hadde vi bønnerunder. Vi lå på kne med ansiktet i hendene og hodene vendt mot veggen. Der bad vi en etter en mens vi andre sa amen og takk og lov etter som det passet. Og det var ingen feil med det, det var bare dette med de runde bønnene. Vi bad hit og dit og opp og ned. Når alle hadde bedt gikk vi hjem. Neste Fredag var det bønn igjen! Vi bad stort sett ikke om noe spesielt og fikk derfor ikke noe spesielt heller.

En dag tok forstanderen meg tilside, det var noe han ville prate med meg om. Det er kommet en klage på deg, sa han, du ber for mye på bønnemøtene Johan. Han sa ikke noe mer og jeg stod forundret tilbake. Han hadde også vært på disse bønnemøtene, hvorfor hadde ikke han merket noe? Jeg modererte meg (dessverre). Selvfølgelig tror jeg på korrigering når det er nødvendig, men bønnelivet den gangen var ikke av en slik karakter at det var nødvendig med bremser. Men ingen fortalte meg hvordan jeg skulle be…

Så litt utklipp fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han noe fra deres bønn om gjennombrudd for evangeliet i byen;

Vi lot Ånden lede oss i alt. Vi avsluttet systematisk forsøket på å dekke alle aspekter av menighetslivet i bønnemøtet. Å be for hvert eneste prosjekt var som å stenge all inspirasjon ute. I stedet brukte vi møtet som en spydspiss. Med det samme vi begynte å bryte gjennom i bønn, gikk vi videre til neste emne. Vi fortsatte bønneoffensiven i mindre grupper og i våre egne, private bønnestunder. Folk kom for å få dagsorden for bønn, for å bli inspirert og få salvelse til å be om spesielle ting. Uke etter uke satte vi opp ny dagsorden, så det ble ukelange bønnemøter.
Bønnene våre ble spesielle, personlige, kraftfulle. Forsamlingen doblet seg gang på gang, inntil spydspissen ble det mest dynamiske møtet i uken.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Hadde jeg bare vært der og ikke her når jeg var ung. Men med all beskjedenhet så kan jeg vel fortelle at jeg faktisk nå for lov til å tilhøre en gruppe som har slik ”spydspissbønn”. Det er aldri for sent å komme i gang.

Menighetsbønn

Utdrag fra Colin Dyes bok Bønne-eksplosjon.


Vi i menigheten
Det individuelle bønnelivet vårt er ikke så isolerte som vi iblant tror. Riktignok har vi alle et personlig forhold til Kristus, som er brudgommen vår, men vi øver alle innflytelse på hverandre også.

Når medlemmene i en menighet har slått opp sine telt og gjort ørkenen til sitt hjem, sitter denne menigheten fast. Det hjelper ikke hvor karismatisk lederen er. Han vil snart bli oppbrent eller gi marsjordre!

Hvis lederskapet i en menighet sitter fast, sitter medlemskapet fast også. De kan bli en stund av lojalitet eller i håp om at det skal bli forandringer, men hvis lederskapet nekter å gå videre i Ånden, vil hele menigheten lide under det.

Det fører uvilkårlig til død.

Så langt Colin Dye. Nå virker vel disse sitatene negative, men vi skal legge merke til at han skriver ut fra egne erfaringer. Jeg kommer også etter hvert til å ”blogge” nyttig og positiv informasjon fra boken hans; ”Bønne-eksplosjon – kraft i kristenlivet.” Det er jo dumt å praktisere ting som ikke virker, så her er det er mye å lære av Colin Dye. Hvorfor trøtte oss ut i det som ikke virker?

Ellers er det jo fint å kunne ha sitt eget bønneliv også. Jeg ber det som er naturlig for meg og så ber du det som er naturlig for deg. Og når vi ber kan vi også gjøre framgang i bønnen.

Colin Dye føljetong!

Og her forsetter føljetongen fra Colin Dyes erfaringer. I kapitlet som heter:
Hvem har lyst til å gå på et kjedelig bønnemøte, beskriver han noe som de fleste av oss har erfart, de uskreven lover som styrer våre bønnemøter. Les bare dette fra side 46 i boken hans:

Vanligvis er det bare en måte man ber på. Folk står opp og ber etter hverandre, og noen benytter anledningen til å vise hvor godt kjent de er i Skriften eller gir uttrykk for en utrolig åndelighet (blomstrende språk, som får andre til å la være å be). Det er ingen retning, ingen følelser av at man engasjerer Gud i det hele tatt.

GJØR FRAMGANG I BØNNEN
Når vi ber, skal vi starte på et punkt og be oss igjennom til et annet punkt i full visshet om at det er forskjell på dem. Det kan hende vi mener vi bør gå lenger. Kanskje vi sier: ”Vi må be mer for å komme igjennom.” Vi må i hvert fall føle at vi gjør framgang.

DET HAR INGEN MENING HVIS HELE MØTET BÆRER PREG AV FORSKJELLIGE EMNER.

Pastoren kan for eksempel si: ”Nå skal vi be for en kampanjen vi skal ha om en måneds tid.” Så står det opp en kvinne og sier: ”Herre, velsign menigheten og eldstbrødrene.”
Kjære Herre ditt og kjære Herre datt. Og en står opp og ber for bestemors inngrodde tånegler. Det er ikke det at ikke Gud bryr seg om dette, men det er ingen retning i bønnemøtet.

I et slikt møte kommer man ingen vei. Ingenting bygges opp i bønnen. Det er intet lederskap, ingen ledelse, intet åndelig engasjement, ingen kjensle av Herrens nærvær, ingen følelse av at man lytter til Gud. Det er ingen virkelig horisontal kontakt heller. Det er ingen hjerteforbindelse, der man deler med hverandre.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Håper virkelig at pastorer og bønneledere i Norge leser denne boken OG PRAKTISERER DEN. Når noen kommer hjem med sommermakrellen blir det alltid spurt; ”Hvor fikk du den?” På samme måte er det jo lurt å finne ut hvorfor Kensington Temple i London (og andre lignende meigheter) har hatt en slik eventyrlig vekst.
Kanskje de vet noe som, vi burde vite?

Det kommer flere sitater om ikke så lenge. (om det er interessant da!)

Colin Dye fortsettelse

Det er mye nyttig lesning i boka Bønne-eksplosjon. Og det er alltid noe å rette inn i vår bønnepraksis. Nå er det jo ikke slik at det er stilen som gir bønnesvaret, men noe er det vel å lære av en av Europas fremste menighetsbyggere.

En av kapitlene i boken heter:
HVEM HAR LYST TIL Å GÅ PÅ ET KJEDELIG BØNNEMØTE?

Jeg leste litt fra det kapitlet i en samling jeg deltok i forleden og uttalelsene fra boken skapte både latter(vi kjente oss igjen) og alvor. Og mye ettertanke. Colin Dye utleverer seg skikkelig og man kjente seg igjen.

Han skriver innledningsvis: "Et mareritt av et bønnemøte er en samling der Den Hellige Ånd har vært eller er blitt kvalt i den enkeltes hjerte. Det er det verste av alt. Den slags møter kommer i forskjellige former, og ofte dreier det seg om mennesker som bare møtes av plikt".
Så langt Colin Dye denne gangen.

Til uken kommer jeg med flere sitater fra boken, så følg med, men jeg anbefaler å kjøpe boken.

Les boka!

Og etterfølg deres tro!

Colin Dye er en mann å etterfølge. Som nevnt i forrige innlegg Tar jeg med noen sitater fra hans bok BØNNEEKSPLOSJON. Boken er en slags samtidsbiografi om gode og dårlige erfaringer fra Kensington Temple i London. I løpet av 20 år (til 1995)har denne menigheten vokst fra 300 til 10000 medlemmer, og det har ikke skjedd uten problemer. Men de har kommet seg helskinnet igjennom, og hvordan forteller denne boken. Jeg vet det er farlig med løsrevne sitater, men de er så slående at jeg tar sjansen.
Colin Dye er ydmyk i sin innledning av boken og skriver: ”Jeg skjelver ved tanken på at noen som leser denne boken, vil oppfatte det som om jeg anser bønnelivet mitt som en modell for andre kristne. Bare Gud vet hvor utilstrekkelig det er”.
Så langt Colin Dye, boken er i alle fall den hittil beste jeg har lest om bønn, og den har radikalt forandret mitt bønneliv. Så tar vi noen sitater:

UVITENHET OM SLAGET ER INGEN BESKYTTELSE MOT DET.
Mange kristne har ikke forstått at vi er i kamp hver eneste dag vi lever. Som Guds barn er det umulig å leve i fred med djevelen. Likevel er det mange som tror de skal kunne holde seg unna krigssonen. Uvitenhet om slager er ingen besskyttelse mot det. (s.14)
-------------------------------
Det er vel unødvendig å si det, men under denne åpne konflikten intensiverte vi bønnene våre. Vi glemte imidlertid en viktig dimensjon, den krigførende bønnen. Vi var ikke klar over at vi hadde stukket hånden inn i vepsebolet og var altfor høflige i våre bønner. Dette var ikke tiden til å dyrke vanlig høflighet. (s.15)
------------------------------
I månedene som fulgte etter denne store seieren, stengte Florence og vennene hennes mange okkulte sentra ved bønn, faste og åndelig konfrontasjon. Det var som en mektig, ond makt ble drevet ut fra hele området. Virkningen av dette kom til syne i kirken. Det så ut til at folk kom fra alle kanter for å oppleve Kristi helbredende og frelsende kraft. Mange som hadde vært bundet av okkullte krefter, ble satt fri. Vi hadde lært hvordan vi skulle binde den sterke og røve hans eiendom. Eksplosjonen var et faktum! (s.19)

Ja, dette var noen saftige smakebiter. Det kommer flere om noen dager. Nå er det jo slik at mitt eget bønneliv kan forandres. Men vi kan ikke forandre andres! Derimot kan vi be om at det også blir forandring i menighetenes bønneliv, eller?

Boken heter: Bønne-eksplosjon. KRAFT I KRITENLIVET. Den er utgitt på Rex forlag, er oversatt av Oddvar Nilsen. ISBN 82-7388-501-1

Kulturstyrt vekkelse!

Ukultur?

Alle vekkelser gjennom tidene har av kristne ”forståsegpåere” blitt kalt for ”ukulturer” og verre ting. I Magazinet 26. april i år avslutter Arnfinn Clemetsen sitt innlegg med følgende uttalelse; ”… ønsker jeg velkommen en sunn debatt om karismatiske kulturer og ukulturer”.
Og ang. dette skriver han i samme innlegg som følger; ”I en del sammenheng har det vært et alt for sterkt fokus på åndsmakter, (og) åndelig krigføring har vært bedrevet i stor skala”. Clemetsen fortsetter med å skrive; ”Jesus seiret over alle disse makter ved sin død og oppstandelse, og vi behøver ikke å gjøre det han har gjort. Vi skal be for mennesker, byer og nasjoner, og vi skal stå imot djevelen i den seier Jesus har vunnet, men det er ikke vi som skal beseire satan”, Sitat slutt.
For så vidt helt riktig, men hvordan skal vi så forstå dette?
Etter min mening er det og det har alltid vært for lite åndelig krigføring. Om noen overdriver dette eller gjør det fra et fly, det skader vel ikke? Om det skader satan så er det jo virkelig bra!
Det er vi som skal trå på slanger og skorpioner, det er vi som skal stå djevelen imot og han skal fly fra oss.
Efeserbrevet taler om kamp mot ondskapens åndehær. Og kamp er det samme som krig. Når vi skal stå etter å ha overvunnet alt, da må jo også noen ha tapt. Og taperen er i dette tilfelle djevelen og hans følgesvenner.

Bønn er en viktig del i den åndelige krigføringen, be til enhver tid i Ånden!
Men vi seirer også over djevelen i kraft av Jesu blod og det ord vi vitner.

”For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår kamp på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige……” 2.Kor.10;3-4-

Jeg er ikke redd for ord som åndelig krigføring, krigstunger, barnsnødsbønn osv. Det er bare ord som vi bruker for å fortelle om hva vi driver med. Vi tolker åndelig ting med åndelige ord.
Paulus sier: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte….” Gal.4;19.
Paulus var ingen fødende kvinne, men forteller bare om sin smerte og vånde for andre. Det har alltid vært de hengivne og de som overdriver litt som fremmer Guds rikes sak. Lewi Pethrus sa det slik at det er bedre at gryta koker over enn at den aldri koker. Det jeg er mest redd for er de som er redde for den såkalte karismatisk ukultur!
Derfor trenger vi heller en debatt om hvordan få fart på bønnelivet i våre menigheter.
Og vi behøver sterke åndelige ledere som kan og tør lede en ny karismatisk vekkelse uten å kvele flammen og frykte for eget rykte.

Husker en liten episode som Ludvig Karlsen fortalte. Han var nyfrelst og hadde begynt å praktisere sitt bønneliv. Det var greit det, men mange synes det tok overhånd så en dag fikk han besøk av forstanderen. ”Du ber for mye Ludvig…” men det står jo, be uavlatelig, svarte Ludvig! ”
Men du ber for høyt, Ludvig…..”- men det står jo skrevet, rop av strupen og spar ikke, svarte han igjen.
Så vår gode Ludvig fortsatte sitt ”ukulturelle” bønneliv og resultatet ble en vekkelse blant samfunnets utslåtte!

I neste nummer av ”My Corner” skal jeg referere noen saftige sitater om åndelig krigføring
fra en av bøkene til Colin Day, så følg med!!!

Å bare være til..

Det er mange sider ved kristenlivet. Den ene siden er hvilesiden, for vi er jo kommet til hvile?

"Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, så dere kan omgås sømmelig med de som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen!"
1. Tess. 4;11

Når man bare er den man er, da har man kommet til hvilen. Men Jesus er selvfølgelig midtpunktet i tilværelsen. Tilber Ham, leser hans ord og samles med de hellige som virkelig elsker å tilbe Ham.

Kristne som "bare er til" er mer effektive enn de som prøver å "få det til".

Ha en hvilende dag i Herren!

BARE FØLG ETTER DEM!

Vi skal ikke etterfølge resultatene, men troen. Den som har lest mitt forrige innlegg
(og tidligere) forstår at det noe jeg er på jakt etter. Det er forarbeidet til tidligere histories vekkelser som interesserer meg mest, ikke resultatene og ”storiene”. For resultatene kommer alltid når vi gjør forarbeidet.

Det er vi som skal skape historie nå, og i stedet for å beundre resultatene er det mer interessant å finne ut fellesnevneren, det som fikk det hele i gang. En ting vi kan legge merke til at det gikk år etter år med bønn, bibelstudier, innvielse og søking foran det vi beskriver med det enkle ordet vekkelse. Og når det brøt igjennom ble det tider med forakt, forfølgelse og lidelse. Men også tider med åpenbaring, glede og innhøsting av sjeler. Den som søker Gud for dette med vekkelse får ”hele pakka” i fanget. Den som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Se det se!!!!

Studér John Wesley, T.B.Barrat, Evan Roberts, William Booth, William J. Seymour, Maria Woodworth Etter og alle de andre historiske gudsmenneskene. Les deres biografier og finn ut hvilke smerter og troskamper de hadde FØR det brøt igjennom. Der er nemlig på disse områdene vi må satse. Og det er DET VI VIL!

” Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til utgangen deres livsferd fikk, OG FØLG ETTER DEM I DERES TRO”.Heb. 13;7

Hvem finner hva

Det er ikke den som lengter som finner, men det er den som leter - som finner.
Om han vet hva han leter etter da, og om han leter på rett sted.

Har lest en anektode om Kenneth Hagin.
Han var på bønnemøte og rettet et spørsmål til en broder som lå på kne og bad ivrig.
Hva er det du ber om, spurte han mannen.
Ikke noe spesiellt, var svaret han fikk.
Det er nettopp det du kommer til å få også, repliserte Hagin.

Så jeg har den oppfatning at det er slik at kristenlivet rundt oss gjenspeiler nettopp dette.
Så da så!

VEKKELSESNYTT

Vekkelsen er alltid her (nær), og den er ikke til for å underholde kristne, men for at verden skal bli frelst. Vekkelsen kommer ikke i bølger. Heller ikke etter et gudommelig innfall. Gud er ALLTID der. Der er ikke alltid vi (jeg). Har hørt minst 1000 oppskrifter om hvordan vi får vekkelse, og mye av dette har mye for seg. Bra, men ikke tilstrekkelig. Mange har løpt seg ihjel etter vekkelsesgulroten. Kom bare til 99. Gud venter på deg!

"Jeg lette blandt dem (nordmennene) etter en mann

som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for

mitt åsyn til vern for landet... " Esek.22;30A

Hvor er mannen, er det deg?