onsdag, mars 29, 2017

Menigheten - mareritt eller drøm - Brev 76

Det er vel det vi alle vil, skape velfungerende menigheter hvor generasjonene lever sammen. Ikke menigheter hvor aktivitetene tar knekken på familielivet og hvor pappa og mamma "alltid" er opptatt med Guds rike. Som ung familiemann levde jeg litt på den måten. Var med i det "høye råd", var eneste pianist i strengekören, var med i juniorarbeidet osv. I hine hårde dager var det på søndagene først søndagsskole, så formiddagsmøte, så en kort middagsrast hjemme, så til gamlehjemmet og andakt og etter en pust i bakken var det vekkelsesmøte på kvelde. Deretter hviledag på mandag, så onsdagsmøtet, så sangøvelse, så eldstemøte, så bønnemøte, deretter kone, barn hus og hjem.
Ikke rart vi sang mye om himmelen.
Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile sier Jesus.
Behøver vi alle øvelser, planleggingsmøter, ledersamlinger og alt annet som må til for å "smøre" maskineriet?
For når jeg ser meg tilbake helt til 1961 var  det mye av virksomheten som kunne lukes vekk. Min gamle svigermor var i sin ungdom hushjelp og barnepike for en familie som stod i spissen for menighetsarbeidet et sted i distriktet. En gang fikk hun høre fra barneflokken at de ønsket at menighetslokalet brente ned. Det var vel 9-10 barn i denne familien og så vidt jeg vet er vel bare ett av dem frelst!
I denne verden flyr barnefamiliene bena av seg for å rekke alle "nødvendige" aktiviteter. I Guds menighet skal det være en hvilens plass. Det vi ikke har resurser til skal vi heller ikke gjøre. Jeg vet faktisk at mennesker kan gå til gudstjeneste med dårlig samvittighet fordi de ikke orker å stille opp.
Å være ledet av Guds Ånd et ikke bare få det store kallet, få kunnskapsord og profetier i møtene, det er også å få et vink i fra himmelen om hvordan vi skal takle de daglige utfordringer.
Og en liten hemmelighet til slutt, folk forblir der det er godt å være - og de tar gjerne med seg fler....
Den gode menighet er ikke stedet man må gå til, det er stedet man lengter til og har vanskelig for å sitte hjemme....
Husker fra 80 tallet, det var vanskelig å holde barna hjemme fra Borg Kristne Senter.

2 kommentarer:

AnneMarie sa...


Jeg er så enig med deg Johan. Hvor mange familier hadde det slik som du beskriver. Og når jeg nå ser disse ungene til de forskjellige ekteparene. Hvor mange av barna er frelst.
Dere var heldig å komme inn i en menighet hvor hele familien ble tatt vare på. Dette var et sted som du synes var et ork, men noe en gledet seg til , og ikke kunne være hjemme. Nå har dere tatt med barna , i levende menigheter, hvor også de fikk høre Guds ord på en slik måte at de forstod, .
Jeg vet om en heltids forkynner som reiste rundt i Norges land. Han tok seg ikke tid til å komme hjem i barnas konfirmasjon. Tror du noen av de er frelst idag . NEI.

Atelierlilleheier sa...

Bra, helt enig :)
Vi dro fra degernes til borg kristne senter